The Invincible… Pengemaskin?

For kjennere av internasjonal football er FC Porto-angriperen Hulk neppe et nytt bekjentskap. Brasilianeren ble døpt Givanildo Vieira de Souza, men da nakkemusklene og bicepsene utvokste normale formater sent i tenårene ble han på klassisk brasiliansk vis tildelt dette originale kallenavnet. Nå har dette menneskelige kraftverket tatt steget fra en kulthelt til allemannseie. Blir denne krysningen mellom en mann og en tegneseriefigur snart å se i Premier League?

Rent teknisk er 25-åringen en fotballspiller som utmerker seg mer gjennom spisskompetanse og ekstreme ferdigheter enn et allround balansert balltalent. Da han ankom det nordlige Portugal i 2008, var han oftest å finne som en klassisk midtspiss men i den senere tid – under 4-3-3-entusiastene André Villas-Boas og Vitor Pereira – har brasilianeren funnet sin rolle på høyre kant fremme i denne hippeste av alle formasjoner.

Signaturtrekket til Hulk er enkelt: 30-40 meter fra motstanderens mål liker han å plukke opp ballen, for så å gå på skudd med sitt ekstremt tilslagssterke venstrebein (mer krutt en finesse) – gjerne etter å ha passert et par motspillere på veien. Den andre varianten er å spille en stikkpasning – etter samme oppskrift som over – til en bevegelse som kommer fra motsatt kant i rommet (sentralt eller mot venstre) som ofte åpner seg når flere motspillere naturlig graviteres mot aksjonssenteret (Hulk og ballen). Det siste året har brasilianeren scoret mange mål spesielt på den første måten (pluss frispark, kanonen fyres opp så fort ballen plasseres innenfor 40 meters radius fra motstanderkeeperen).

Det er vanskelig å være uenig i kritikerne som mener Hulk har en relativt enkel spillestil. Som ofte med spisskompetente angripere, mangler Porto-spissen fotballintelligensen og ”tålmodigheten” til å gjøre seg optimalt nyttig i varierende matchbilder. Hulk trives best når tempoet skrus opp, og rommene åpner seg. Således synes jeg brasilianeren ville passet bedre i England enn i for eksempel spansk fotball.

Akkurat nå regjerer oppfatningen om at angriperen som scoret 23 mål for de portugisiske mesterne forrige sesong, prises for høyt. FC Porto selger aldri billig – klubben har i praksis etablert seg som en slag ”Boutique”-leverandør av fotballspillere – og forhandler man med klubbens mektige president, Jorge Nuno Pinto da Costa, vet man at sluttsummen blir høy, men at man samtidig sikrer seg en klassespiller. Utkjøpsklausulen for Hulk skal i følge media lyde på svimlende 70 millioner euro, men med 40-45 millioner av samme valuta kan det gjerne være at samtalene ender i suksess.

Det finnes imidlertid et annet aspekt som kan gjøre en slik potensiell storinvestering svært lukrativ for en Premier League-toppklubb. Før brasilianeren med 4 landskamper ankom europeisk jord, la han bak seg tre flotte sesonger i japansk fotball. I løpet av tiden på den bananformede øygruppen, noterte beistet seg for over 70 seriemål og han er ikke glemt – Hulk er fortsatt stjerne i Japan.

I en tid hvor Premier League-klubbene melker det asiatiske markedet for TV-rettigheter, oppvisningskamper og effektsalg – et fenomen som neppe vil minske i omfang etter hvert som Europa synker dypere i krise og mellomklassen fortsatt toger frem i Asia – hvilken bedre mann til å cashe ut latent profitt enn denne supermannen av kjøtt og blod?

Hulk snakker flytende japansk, en hver marketing-ansatt i Manchester United, Liverpool eller Chelsea må ha grønne drømmer om hva man kunne få til av cheesye PR-stunt (japanere elsker sånt) eller drakt/effektsalg med denne mannen på laget. Dyktige Park Ji-Sung genererer fine summer for Manchester United i Sør-Korea, men umiddelbart vil jeg tro Hulk ville kunne sprenge langt større dammer for pengestrømmer i dette fotballgale kontinentet.

Tilfellet Torres

17 minutter Premier League-tid fikk Fernando Torres da Chelsea slo Sunderland 2-1 på Stadium of Light. Og lørdagens innhopp bidro nok et lite drypp til en statistikk som blir mer og mer belastende: i løpet av 22 offisielle Chelsea-kamper står spanjolen igjen med ett fattig kryss i målprotokollen.

Som Oliver Kay poengterer i dagens utgave av The Times, registrerte floppdømte Andriy Shevchenko sju fulltreffere på tilsvarende tidspunkt i sitt uheldige Stamford Bridge-opphold. Så hva gjør man med denne spilleren man lesset inn ublue £50 millioner for tidligere i år?

Joda, i etterpåklokskapens rike er landskapet alltid tåkefritt, men det var mange som stusset når Chelsea fremmet gigantbudet helt ved sluttsignalet av vinterens overgangsvindu. Bortsett fra enkeltkamper i fjor (blant annet to fulltreffere mot nettopp Chelsea) – der Torres viste målteft om ikke annet – hadde spanjolen allerede lenge før kjøpstidspunktet vandret rundt på fotballbaner som om han bar en usynlig sekk på ryggen.

Rykket, 1v1-egenskapene, balansen, bevegeligheten – alle disse fysiske egenskapene som skilte Fernando Torres fra den klassiske tunge midtspissen, hadde gradvis forduftet. Tilbake sto en spiller tydelig blottet for både selvtillit, de tidligere unike fysiske forutsetningene og den lille ubeskrivelige x-faktoren som gjorde han til en av verdens absolutt beste angrepsspillere. For denne triste figuren betalte Chelsea 50 millioner av dronningens valuta.

Pussig er det også at Torres ble hentet til en klubb der Didier Drogba var udiskutabelt førstevalg til midtspissrollen – i en tid der Carlo Ancelotti allerede lekte med énspiss-formasjoner og hvor André Villas-Boas – også en kjent 4-3-3-entusiast – etter sigende toppet ønskelisten som italienerens etterfølger. I ettertid har man også kjøpt en ny midtspiss, 18-åringen Romelu Lukaku, for en solid sum (£18 millioner). Ikke bare er Fernando Torres ukomfortabelt trengt opp i et hjørne av innbytterbenken, nå flyter han også i et tomrom mellom to generasjoner av konkurrerende midtspisser: Didier Drogba blir sannsynligvis en sentral del av startoppstillingen til de viktigste kampene denne sesongen, mens den unge belgieren representerer fremtiden.

Denne konteksten reiser to relevante spørsmål. Først; finnes det håp om at Fernando Torres noen gang finner tilbake til den ufattelig dyktige spissen som vi husker fra praktisk talt hele det forrige tiåret? Deretter må man spørre seg; hvilke realistiske grep kan man gjøre rundt en spiller – uansett hvor lenge den marerittaktige statistikken fortsetter – man tross alt har kjøpt for en svimlende sum?

Får vi igjen se den ”gamle Torres”? Selv heller jeg i retning et motvillig «nei”. Dels fordi egenskapene som gjorde Torres relativt unik – imponerende fysisk struktur kombinert med hurtighet og silkeaktige bevegelser – er lettere å presse ut av en ung fotballspiller. Selv om jeg ikke er noen ekspert på området, virker det for meg at eksplosive/smidige spillere i varierende grad fader og må modifisere spillestilen i den andre halvdelen av 20-årene. Jeg mener vi så tegn til dette hos Torres allerede under de siste 10-12 månedene i Liverpool-drakt. Tendens lett oppsummert gikk han fra en dynamisk ”falsk” 9-er til en mer statisk ”ekte” 9-er.

Dagens fotball er dessuten i ferd med å vise oss en tendens at ”barnestjerner” slukner tidligere enn spillere som etablerer seg senere i 20-årene. Fernando Torres debuterte for Atletico Madrid som 17-åring, året da han ble voksen var han allerede fast i den store La Liga-klubben – året etter trakk han på seg A-landslagsdrakten. I mellomtiden har Fernando Torres vunnet både europamesterskap og fotball-VM (riktignok under sistnevnte hadde nedturen allerede startet), han har giftet seg, blitt far. Kanskje ligamesterskap og Champions League-suksess burde holdt motivasjonen oppe, men jeg kan forestille meg at gjenmotivasjon er vanskeligere for en person som har oppnådd så ekstremt mye i ung alder, enn hos en late bloomer som kom senere til suksessfesten.

Det er altfor tidlig å avskrive Fernando Torres. For det kan godt være at Chelsea-spissen finner tilbake til nettmaskene på permanent basis, men da heller som ”straffefeltspiss” enn i form av den bevegelige, dynamiske, smidige angriperen vi husker fra glansdagene.

Hva gjør man så med Tilfellet Torres? For øyeblikket virker situasjonen låst. At en 27-årig verdensstjerne skal spille seg til selvtillitt for reservelaget på en forblåst Conference-arena virker absurd. Et januarsalg gir heller ingen mening – få klubber er i stand til å ta over lønnen til spilleren, og det eksklusive selskapet med storkapital på bok vil neppe gå i en slik felle – hvorfor skal kokurrerende storklubber ta over Chelsea sine bekymringer? Fotballspillere kommer dessverre ikke med garantilapp.

twitter tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

Mens vi venter på Godot…

Jeg holdt tett da tippeligalagene på nitrist vis – i tråd med moderne tradisjon – ble lempet ut av Europa-cupene før de egentlig startet. Jeg orker heller ikke kommentere seriefotballen som etter personlig vurdering er i ferd med å miste den lille appellen den en gang hadde. Og jeg skal heller ikke tilby mer enn et kremt i kakofonien som runger etter herrelandslagets tap mot Danmark.

Allikevel faller jeg for fristelsen til å skyte inn noen få ord. For dagene etter et landslagstap representerer noe helt for seg selv. Drevet av reflekser leter man febrilsk etter løsninger. Aviskommentatorer mener spiller Y burde spilt i stedet for spiller X, noen vil ha ny trener, andre vil ha nye rammer for hvordan barn trener fotball. Innspillene er mange, løsningene få. Noen uker senere er alt glemt.

Deretter skriver man handlingsplaner. Det forfattes 10-punktsplaner om hvordan den nasjonale fotballen skal på rett kjøl. At disse handlingsplanene – som de fleste andre strategidokumenter som ikke blir fulgt opp – er like diffuse som de er uforpliktende, hører selvsagt med til spillet. Men en handlingsplan er tross alt en handlingsplan. I god PR-ånd er det viktigste at man gir omverdenen inntrykket av reaksjon og handlekraft. Men som sagt, uansett, etter noen uker er alt glemt.

Derfor forblir de samme personene (beskyttet, promotert og selvopphøyet av egne nettverk) som i all hovedsak har hatt ansvaret for norsk fotballs ”utvikling” de siste 10-15 årene, sittende bak spakene til maskinen som skal fly norsk fotball mot lysere horisonter. Med noen nyanseforskjeller er det de samme kreftene som ba om tid til implementeringen av sine handlingsplaner for ti år tilbake som i dag bedyrer – og vil fortsette å gjøre akkurat det samme – at barn-, ungdoms- og voksenfotball er på vei inn i en ny tidsalder. Man trenger bare mer tid. Mot Russland-VM skal Norge være slagkraftige. La oss vente videre på Godot.

Men hvorfor skal man kunne stole på at hovedpersonene fra (eller produktene av) samme miljø som ikke har maktet å lede norske A- eller U21-landslag til mesterskapssluttspill de siste ti årene (samtlige nordiske naboer har U21-kvalifisert i samme periode) plutselig er kapable til å føre Norge tilbake på rett spor? Uten at jeg kjenner hvert hjørne av NFF-korridorene er det mitt personlige outsider-inntrykk at disse mørke rom mangler gjennomtrekk og frisk luft.

Av egen erfaring vet jeg at ideer skapes best der nye tanker deles og importeres utenfra. Hvem vet hva spansk fotball hadde vært i dag uten nederlandsk inspirasjon. Tyskland skapte ny ungdomsbølge etter en ydmyk, selvransakende prosess – modellert på håndplukkede ideer fra alle verdens kanter. Men enda mer relevant sammenligningsgrunnlag: det er neppe tilfeldig at land som Belgia og Sveits opplever en enorm talentoppblomstring. Begge landene befinner seg i skjæringspunktet av ideer og fotballintellektuelle impulser.

Mens Norge kjempet mot overmakten i København så jeg Sveits slå Bulgaria i enn annen kvalikgruppe. Med en gjennomsnittsalder på 24 år vant hjemmelaget – inkludert fire unge menn av kosovoalbansk opprinnelse pluss to spillere som også kunne representert Tyrkia i startoppstillingen – overbevisende 3-1 på FC Basel sin imponerende hjemmearena.

Og verken sifrene eller alderen er tilfeldige. For kort tid tilbake la landslagstrener Ottmar Hitzfeld ned følgende prinsipp: for at landet noen gang skal kunne regelmessig kvalifisere seg til – og optimalt hevde seg i – internasjonale mesterskap, må dette gjøres med spillere med potensial utover det man finner av 30-åringer i den hjemlige serien. Spillerne fra sistnevnte kategori har allerede bevist at de neppe kan bidra med innsats som kan skape stabilt høye resultater på sikt. Da er det like greit å føre oppgaven over til neste generasjon – ungdom drevet av mål, potensial og ambisjoner.

Men det er ikke kun fra Hitzfelds friske fasttracking-konsept man kan lære av den vesle alpenasjonen. Forutsetningen for at den tidligere Borussia Dortmund og Bayern München-sjefen kan tillate seg å ungdomstapetsere A-landslaget er en suksessrik sveitisk utviklingslinje som nå bærer saftige frukter (U17-verdensmester i 2009, finalister i U21-EM i sommer). Altså strategien alle ønsker seg, men de fleste verken gidder å støtte opp om eller forstår hvordan man skal etablere: produksjon av tenåringstalenter som et varig fundament for et suksessrik A-landslag.

Og det er nettopp her Norge bør se til Sveits for inspirasjon og veiledning. Geografisk periferi leder dessverre til intellektuell avgrensing: Miksen av kunnskap, filosofi og ballempiri man finner i Sveits (og Belgia) gir førsteklasses grobunn for utvikling av avrundet, helhetlig kompetanse. Verdien av at en tyskspråklig sveitser kan daglig utprøve og kvalitetssikre sine konsepter ved siden av en franskinspirert trener fra Lausanne eller en Serie A-opptatt kollega fra Ticino, er unik og uvurderlig. Her handler det ikke om å suge inn åndelig nektar fra en toukers studietur eller seminarseanser av annenhånds-input; akkurat som en utenlandsstudent får den sveitiske fagmannen ny kunnskap intravenøsskutt inn i blodet på daglig basis.

Også for egen del: det er lite annet som gir mer inspirasjon enn å utveksle synspunkter med fotballfolk fra andre fotballkulturer. En nederlender, tyrker, argentiner eller japaner som samtalepartner: utvekslingen av tankegods rundt yrket og sport kan være så stimulerende at hodet nesten kan sprenge av ny entusiasme og viten. På den andre siden av mynten – det minst givende er å høre på mennesker som tenker akkurat det samme som meg selv.

La det være klart, jeg undervurderer ikke kompetansenivået i NFF-lokalene – her eksisterer det mange kloke fotballhoder side om side – men i den absolutte mangelen på flerkulturell fotballkompetanse og mangel på tradisjon for å ønske annerledestenkende mennesker velkommen inn toppsteinen av den norske fotballpyramiden, kan det tenkes at dette miljøet er blitt gruppetenkende, innadvendt og stillestående? Om jeg arbeidet i det utviklende fotballmiljøet i Norge – klubb eller forbund – det ingen ting vel ville ønsket meg mer enn dyktige, motiverte kolleger fra sør for Flensburg.

Hvis man analyserer norsk fotballs utvikling (Tippeliga, E-cup og landslag) de siste årene, har man ikke nå nådd et nivå der mer radikale og progressive grep ikke lenger bør bli hånlig skubbet til side? Bør man ikke i all ydmykhet åpne klubb- og NFF-dører som arbeidsplass for motiverte mennesker fra andre miljøer, nye tankesett og fjernere breddegrader?