Sebastian Coates

Liverpool kobles i dag til uruguayanske midtstopperen, Sebastian Coates. For alt det er verdt, her følger min kjappe vurdering.

Nacional de Montevideo-stopperen dukket først opp på radaren min under det søramerikanske U20-mesterskapet i 2009. Deretter fulgte jeg han i U20-VM samme år, senere sporadisk i Copa Libertadores (VM-sluttspillet i Sør-Afrika i fjor – ubenyttet reserve) og sist under Uruguays suksessrike Copa America-eventyr i sommer.

Starter med en kuriositet: Det første som slo meg da jeg la øynene på uruguayaneren var hans spesielle løpesett. I mangel på bedre beskrivelse har 20-åringen en slags ”sittende” løpestil – det vil si; det ser ut som gutten er i ferd med å sette seg når han løper.

Men estetikk til side: Sebastian Coates – det britiskklingende etternavnet henger igjen fra skotske besteforeldre – krysser de fleste bokser for kategorien ”kvalitetsstopper”. Som de fleste husker fra Copa America (spilte mer eller mindre fast etter at Diego Godin ble skadet i oppkjøringen til mesterskapet) er dette en midtstopper – nesten liberotype – som passer best som makker til en mer aggressiv type ved siden. En stor del av bedriftene hans handler om å lese, plukke og forutse.

Størrelsen (cirka 195 cm) til tross er ikke Coates spesielt dominerende i spillestilen – igjen fra Copa America; det var Diego Lugano som oppsøkte duellene, ga unna i nærkampene og vant hodeduellene. I dette vinnende partnerskapet holdt den yngre igjen, plukket opp nedfallsfruktene og var den mest spillende av de to. Og nettopp her finner vi guttens fremste egenskaper: han er relativt lugn og kalkulerende, tar opp gode posisjoner og er forholdsvis god med ballen i beina. Og jo, Coates imponerte i Copa America – men samtidig var det komfortabelt å spille andrefiolin ved siden av en såpass dominerende stopper som lagkaptein, Diego Lugano, og bak to pitbuller som snappet beskyttende i leddet foran.

På minussiden er jeg usikker på om unge Sebastian har den nødvendige forflyttningshurtigheten og bevegeligheten til å lykkes i Premier League. I Sør-Amerika kan man lovlig legge seg dypt og ta ut rom for å kompensere for manglende fart, men i engelsk fotball må man hele tiden presse aggressivt og holde en høy linje – akkurat den type komprimerende forsvarsspill må Coates tilpasse seg ved eventuell Liverpool-overgang.

Mange klubber har tidligere fulgt stopperen over lengre tid uten å bli helt overbevist. Jeg snakket selv med flere scouts fra store europeiske klubber under Copa America – samtlige ”likte” spilleren, men det var alltid et ”men” (er han hurtig nok? Takler han strammere defensiv organisiering?) når konklusjonen nærmet seg.

Prisen virker også etter mitt syn urimelig høy. Dyktige midtstoppere prises naturligvis sjenerøst på grunn av manglende tilgjengelighet – det finnes få av disse på markedet – men jeg forstår ikke hvorfor man skal betale i nærheten av 10 millioner pund (ble forsøkt solgt under Copa America for 12 millioner euro, men i ettertid opereres det med forskjellige summer i britisk presse – fra 4 til 10 millioner pund) for en forsvarsspiller som er uprøvd i europeisk sammenheng.

Jeg «liker» også Sebastian Coates men i min subjektive verden er dette en spiller man kunne sjansehentet for kanskje en tredjedel av summen i avsnittet ovenfor. En eventuell overgang (i dobbel forstand) fra uruguayansk vandretempo til all-action engelsk høyhastighetsfotball vil bli ekstremt utfordrende. Portugal eller Spania ville passet bedre som et første bekjentskap med europeisk klubbfotball.

Joel Campbell

Helt på tampen av mars måned så jeg Costa Rica møte Guadelope sammen med cirka 100 andre tilskuere på et stadionanlegg i utkanten av Guatemala City. Anledningen var CONCACAF U20-mesterskapet, altså kvaliken til U20-verdensmesterskapet som nå er inne i den avgjørende fasen i Colombia.

Spilleren de fleste noterte ned den kvelden var Costa Ricas nummer 10, Joel Cambpell. Dog lite kjent fra selv fra hjemlig seriefotball (leid ut fra storklubben Saprissa til provinslaget, Puntarenas – kun klokket opp noen få ligakamper i hjemlandet) vartet den venstrebeinte angrepsspilleren opp med repertoaret av ferdigheter som han senere også viste i Gold Cup og Copa America. Så kan man legge til at motstanderne – en gruppe unggutter fra et bortglemt fransk oversjøsdepartement (hvis startoppstilling inkluderte sønnen til den gamle storspilleren og euro 96-kjenning, Jocelyn Anglomá – junior blir neppe like merittert) – ikke er ypperlig basis for et presist førsteinntrykk. Likevel mye handler om å kartlegge ferdigheter, uavhengig av motstander og prestasjon – og nettopp ferdigheter fikk man se.  

19-åringen startet på venstre ving i en slags 4-3-3 formasjon, men vandret i løpet av kampen over på motsatt kant. Skuddbeinet (og skuddteknikken) lot seg avdekke ved første øyekast, ditto det gode rykket og evnen til å passere motstandere en mot en eller kutte inn sentralt på skudd. Hurtighet, gode dødballer (kultivert venstrebein), fin fysikk og avslutningsegenskaper veide fint opp mot ikke uventede begrensinger i den taktiske delen. Innsatsviljen varierte, noen ganger driblet man der man skulle gi og løpene kunne komplisere og klumpe til mer enn de løste opp og skapte rom. Men jeg synes det var nok råstoff i denne gutten til at han fortjente research-minutter.

Derfor, mest av ren nysgjerrighet, ringte jeg dagen etter til en agentkontakt med gode relasjoner i Costa Rica. På mitt spørsmål om hvor mye spilleren (rent hypotetisk) ville kostet svarte agenten ”Jeg tror det er mulig å få han ut av landet for USD 500.000 (2.7 millioner norske kroner)”. Etter min informasjon ble også flere Tippeliga-klubber varslet om Joel Campbell på dette tidspunktet, uten at oppflaggingen vakte den store interessen.

Resten er historie, som det heter. Så fort arbeidstillatelsen er ordnet (kvalifiserer ikke direkte, men i følge engelsk tendens sklir storklubbenes søknader likevel gjennom på magisk vis) er Joel Campbells registrering Arsenals eiendom.

Så vidt meg bekjent kom London-klubben først på banen etter ungguttens positive opptreden i Gold Cup-mesterskapet (juni) – dermed var han i en periode ledig for praktisk talt hvem som helst (spillere fra trange fotballøkonomier har sjelden råd til å vente på et ekstraordinært tilbud som dette) som var klare til å betale en moderat overgangssum. I følge medierapporter betaler Wenger-klubben i underkant av én milllion pund for costaricaneren.

Tiden vil vise hva slags umiddelbar skjebne som venter for Campbell i London. I Copa America – her som en slags vandrespiss – beviste han at ferdighetene henger med selv når tempo, nivå og fysikk justeres opp et par knepp, men fysisk krevende og intense Premier League er en helt annen greie enn landslagsturneringer på hjemmekontinentet.

Arsenal leier som kjent ofte ut nyankomne latinamerikanere til samarbeidsklubber i Spania og andre steder – det kan godt være at det er lagt en tilsvarende plan for denne unge mannen. En soft overgangsperiode kan være nyttig for et talent som har gått fra zero til hero på rekordtid.

Men enda mer interessant enn overgangen i seg selv: Guatemala-anekdoten viser at kjøpesterke operatører fra store ligaer ikke har enerett på uvinningen av gruvene der man finner de vakreste diamantene. Jakten på nye juveler handler om kontakter (som kan hjelpe formidle kontakt til spiller og klubb + få dealen i havn), nytenkning (det finnes gode fotballspillere utenfor tradisjonell allfarvei) og vilje til å lete og reise (de heteste talentene ramler ikke inn i posthylla i form av en DVD).

Hvor er du på vei, Wenger?

OK, jeg bommet grovt – alt tyder på at Cesc Fabregas signerer for Barcelona i løpet av kort tid. Men, viktigere enn mine feilslåtte profetier (ikke første eller siste gang): hva slags signaler sender dette salget – og Samir Nasris antatte overgang til Manchester City – til den øvrige fotballverden? Er Arsenal i ferd med å selge seg ut av Champions League? Sparer Wenger seg til fant?

Først en presisering: Som tidligere skrevet – jeg er Wenger-fan. Jeg liker en mann av prinsipper, måten han tenker fotball, konseptet om stallbygging, ungdomslinja – praktisk talt alt det Wengerske kjøper jeg (bortsett fra ”I did not see it”-perioden).

Men nå er beundring i ferd med å forvandles til undring. Over lang tid har Arsenal og Wenger – ofte urettferdig – blitt kritisert for den konservative pengebruken, men når man mikser (relativt sett) liten kjøpelyst med (uansett hvor motvillig) salg av to av sine mest innflytelsesrike spillere er det vanskelig å se strategien bak det hele.

For forrige sesong kjempet Arsenal om ligagullet helt frem til de choket spektakulært på begynnelsen på oppløpssiden. Konsensusen på forsommeren var at neste ligatittel godt kunne havne på Emirates Stadium forutsatt at Wenger ville bruke overgangsperioden til å forsterke laget på sentrale plasser. Men når klubben i stedet mister både kaptein og årets spiller, må målsetningene nedjusteres. Flere sår i dag tvil om det vil blir spilt Champions League-fotball i London N5 samme året da OL besøker byen.

Salgene av Nasri og Fabregas gir selvsagt Wenger et økonomisk vindfall han kan bruke til nytt blod. Gervinho og Alex Oxlade-Chamberlain er begge fine kjøp, men Lille-importen vil trenge tid og det samme gjelder en 17-åring som er ny til Premier League. Og uansett hva slags trumfkort Wenger eventuelt har i ermet (Hazard? Mata?) ender totalen på kvalitetskontoen i minus denne sommeren. En ting er at spillere på samme nivå som de utgående neppe er tilgjengelige, en annen greie er at de absolutte toppspillerne nedprioriterer Arsenal så lenge de blir oppfattet som en selgende klubb. Arsenal vil alltid være attraktive: en tradisjonsrik klubb med et himmelsk stadionanlegg, lekre treningsfasiliteter – flott plassert i en verdensby, men som sagt: to ”supersalg” på én sommer sender ikke ut signaler om trofésult og tunge ambisjoner.

Så hvor er det Wengerske prosjektet på vei? Jo, igjen står en sterk tropp – la det ikke være tvil – med kanskje Premier Leagues beste midtbanespiller på vårsesongen, Jack Wilshere, som den store regissøren og flaggspilleren. Et stort ansvar hviler på 19-år unge skuldre. Robin van Persie tar trolig over som kaptein, men selv om nederlenderen har både erfaring og personlighet mangler troppen generelt ledertyper.

For maks utelling denne sesongen er Wenger avhengig av at potensial forløses; Walcott må endelig bli voksen, spillere som Ramsey og Gibbs (og Lansbury, muligens) må gjøre de forventede karrierebyksene og Chamakh, Rosicky og Arshavin må omsette glimt til noe mer permanent. Og selv med en ny eventuell stopper – Jagielka, Cahill eller Dann topper i følge media ønskelisten, ny keeper og kanskje en frisk offensiv kraft er spørsmålet om selv makssesong tillater høyere tanker enn en repetisjon av fjorårets fjerdeplass.

Hvor ender tungvekterne? (2)

Jeg fortsetter fra gårsdagen, her er nok en komplisert (og for mange, irriterende) overgangssaga:

Carlos Tevez, Manchester City til … hvor?

Som de fleste vet handler spillet om argentinerens fremtid mer om politikk enn følelser eller sport – både hjemlengselen til barna og påståtte konflikter med Roberto Mancini skal være overdrevet. Etter at Mark Hughes måtte forlate manager-jobben i Manchester City har agenten som representerer både waliseren og spissen – den omstride Kia Joorabchian – trukket og nappet intenst i trådene i dette langtekkelige dukketeateret. Skal man tro gode kilder, er det forretningsmannen som styrer både livet og karrieren til Manchester City-spissen. At forholdet mellom den nevnte agenten og Manchester Citys styreformann, Garry Cook, som Joorabchian ordnet City-stillingen (!), skal være mildt sagt anstrengt, er også en kjensgjerning.

Selv om Tevez har gjort en formidabel innsats for de lyseblå – forrige sesong var han involvert i tett oppunder 50 mål – har forholdet mellom Tevez-leiren og City nådd punktet hvor den eneste rimelige løsningen er skilsmisse. Sergio Agüero ble hentet inn av nettopp den årsaken – Plan B når landsmannen endelig slippes løs fra det gylne buret.

Men å finne et nytt hjem til Tevez viser seg å være en vrien oppgave. Den tettbygde mannen fra Buenos Aires tjener (etter sigende) et beløp rundt vanvittige £220.000 i ukelønn – betingelser som svært få europeiske klubber er i stand til å matche. Manchester City, på sin side, krever også en solid kompensasjon (£35-45 millioner) for å slippe storscoreren.

Etter et tafatt forsøk på å sende Tevez tilbake til brasilianske Corinthians (virket mer som en agentkonstruksjon/PR-fremstøt enn serious business), er Internazionale den klubben som i alle fall gjennom media virker keenest på å mekke en deal med Manchester City. Manager Roberto Mancini skal være tent på en byttehandel med Samuel Eto’o som returgods. Men selv om partene har snakket ved flere anledninger, så savner samtalene reell fremdrift.

Om Tevez forlater Manchester City i dette overgangsvinduet tror jeg denne avtalen eventuelt presses gjennom i løpet av de siste dagene av denne måneden. Samtidig som alle vet at Manchester-klubben ikke lar seg tvinge til et salg, vil det være i alles interesse – hovedsakelig for å unngå fjorårsscenarioet der Tevez (Joorabchian) sine verbale mediesprell nesten utelukkende samsvarte med lagets formtopp – at man går forskjellige veier.

Spesielt to klubber som har ligget mistenkelig lavt i transferterrenget denne sommeren kan trolig koble seg inn i et sent race om den argentinske angriperen. Real Madrid har riktignok brukt en solid klump med penger denne sommeren – Coentrao, Sahin, Varane, Altintop og Callejon representerer utlegg på cirka £50 millioner – men det store angrepsvarpet som lenge var varslet uteblir. José Mourinhos drømmespiller Neymar ser ikke ut til å flytte i sommer, dermed kan Tevez gjerne bli det nye portrettet i stjernegalleriet.

Man skal heller ikke utelukke at Chelsea melder seg på kampen om Tevez i siste time. Det er viden kjent at bakmennene rundt Tevez har frembragende kontakter på Stamford Bridge – Kia Joorabchian har til eksempel (gjennom sitt investeringsselskap) hatt en finger med i to av de siste overgangene fra Portugal til London-klubben (Ramires og David Luiz). Forutsatt at Chelsea finner en løsning for Didier Drogba (PSG? Spurs som en del av Modric-avtalen?), ville det absolutt ikke overraske meg om argentineren spiller i en mørkere blåfarge neste sesong.

Mitt tips: Long shot – Tevez til Real Madrid helt på tampen av overgangsvinduet.

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

Hvor ender tungvekterne? (1)

Når overgangsperioden drar seg inn i de siste ukene, venter vi fortsatt på utfallet av sommeres største transferføljetonger. Hvilke – om i det hele tatt noen – av klubbskiftesagaene som har parasittbitt seg fast i sladderspaltene har mest sjanse for å materialisere seg før august blir september? Her følger del 1 av mine betraktninger om sommerens mulige ”superoverganger” – neste del følger i morgen.

Cesc Fabregas, Arsenal til Barcelona

Her snakker vi ikke om en sommerspesial, snarere en sesongbasert såpeopera som fascinerer og engasjerer hvert eneste overgangsvindu. Kanskje jeg snakker for flere enn meg selv når jeg sier at denne overgangen skal det simpelthen bli godt å se slutten på – uansett utfall.

Katalaneren har fortsatt tre år igjen av kontrakten med Arsenal – således er ikke London-klubben presset til å selge (i motsetning til Samir Nasri, hvis avtale løper ut om et år) men i sommer sanser jeg noe mer konkret i overgangssnakket enn tidligere. Wenger virker ikke lenger helt fjern fra salgstanken (muligens drevet av Wilsheres overbevisende fjorårssesong, eller at han rett og slett (som mange av oss) ikke orker mer av dette – og presses prisen opp mot £35-40 millioner kan det være at Fabregas får sin tårevåte Barcelona-hjemkomst.

Men når det er sagt, Barcelona strutter av midtbanealternativer og spanske klubber lar seg sjelden presse til ”last minute”-type transaksjoner. Dessuten vil salget av klubbkapteinen skape enda flere bobler i en allerede kokende Arsenal-gryte.

Etter mitt syn rimer det verken sportslig eller kommersielt for Arsenal å selge Fabregas. Og selv med eller uten inntektene fra et eventuelt Fabregas-salg makter ikke klubben å tiltrekke seg en midtbanespiller av tilsvarende kaliber. Dessuten – igjen med eller uten store salgsinntekter – klarer Arsenal seg godt økonomisk; slaget av et forsterket image som ”selling club” vil trolig skade mer enn inntektene fra salget av sin mest profilerte spiller.

Mitt tips: Fabregas fortsetter i Arsenal.

 

Luka Modric, Tottenham Hotspur til Chelsea

Også et komplisert overgangsscenario der voldsomt mye står på spill. Etter Chelseas tentative skambud på cirka £22 millioner kom Tottenhams styreformann knallhardt på banen – Modric skal ikke selges, ikke for noen som helst pris, sa Daniel Levy i en pressemelding som ble publisert på klubbens hjemmeside. Riktignok var Dimitar Berbatov heller ikke til salgs sommeren han endte opp i Manchester United på overgangsvinduets siste dag, men i følge min hukommelse var Modric til Chelsea-dementiet enda hardere. Derfor legger Levy hodet på blokka med denne overgangen – skulle han selge den vesle kroaten vil styreformannen miste sin troverdighet for evig og alltid.

Men det er flere fascinerende elementer som spiller inn her. Midtbanespillerens representanter hevder at deres klient ble muntlig lovet en overgang fra White Hart Lane om et bud i en viss størrelsesorden tikket inn på faksmaskinen på styrerommet. Tidspunktet for dette løftet skal ha vært da Modric knyttet seg til klubben frem til 2016 i fjor sommer. Kun møtedeltagerne kjenner denne summen, men skal man tro ”snakket” skal breaking point-summen være rundt £40 millioner.

Levy på den annen side vet at om Modric skal forlate Spurs for en fin profitt før kontraktstiden løper ut, er august 2011 det eneste tidspunktet. Playmakeren fyller 26 år i september. Modric befinner seg nær sin karrierepeak – i de neste overgangsvinduene vil verdien synke proporsjonalt med alderen.

Men for å gjøre dette enda mer innviklet: Modric sin fremtid handler også om Levys fremtid – og for så vidt også klubbens fremtid. Etter at Levy tapte spillet om rettighetene til den olympiske arenaen i øst-London er luften i ferd med å sive ut av prosjektet hans. Tottenhams håp om å henge med i toppen avhenger desperat av et nytt anlegg, og derfor står Levy og ENIC ved et veiskille: skal må gå i gang med et nytt stadionprosjekt som trolig vil koste £350-500 millioner (med en vaklende verdensøkonomi som bakteppe) eller nedskalere operasjonen til en realistisk størrelse – uten Champions League-drømmer – som passer en fortsatt White Hart Lane-tilværelse? Et salg av Modric vil sende ut et signal om at man holder fast ved status quo, at ambisjonene er lagt på is.

Spilleren har imidlertid et kort igjen på hånden – et siste man kun dunker i bordet som siste utvei, trekket som setter enten klubben eller spilleren selv i sjakkmatt – dette trekket heter transfer request. Tilbøyeligheten for at transfer request-kortet lures frem avhenger helt og holdent av hvor sterk backing den rebelske spilleren har fra kjøpende klubb (spillerrepresentantene snakker selvsagt med kjøperen kontinuerlig – slik er det bare), for en overgangssøknad må støttes opp med et solid tilbud. Risikoen ved dette scenarioet er en hardball-spillende styreformann som blåser i både penger og sportslige konsekvenser til fordel for eksempelstatuering.

Mitt tips: Modric går til Chelsea helt på tampen av overgangsvinduet.

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)