Gode norske VM-utsikter, men… OBS!

Slovenia, Sveits, Albania, Kypros og Island er altså steinene som ligger i veien på Norges vei til fotball-VM i Brasil om tre år. Totalt sett en vennlig trekning for Norge sin del – omtrent det maksimale man kunne håpe på i forkant.

Det første store umiddelbare plusset er selvsagt at de to presumptiv svakeste lagene i denne jevntrukne Gruppe E – Island og Kypros – ikke bare er NFF-kjenninger fra den pågående EM-kvaliken, men til alt overmål ligger helt sist uten seire.

Det norske landslagssystemet, uansett hvem som leder Norge på veien som forhåpentligvis ender i Brasil, bør altså ha ypperlig førstehåndsinformasjon om disse landene. Når det er sagt vil trolig begge øystatene ommøblere landslagsinventaret som en følge av de skuffende EM-resultatene. Island har som de fleste vet en lovende generasjon på full fart fremover – flere av nøkkelspillerne fra det imponerende U21-landslaget vil sannsynligvis bli gitt en viktig rolle i de nye planene. Kypros, derimot, var inntil nylig en ganske vrien besøksadresse, men det er lite som tyder på at de er på vei tilbake til tiden da en tur til ferieøya representerte en solid torn i siden til gjestende stornasjoner.

Albania – kjent for en ekstremt hot hjemmestemning i heksegryten i Tirana – kan plasseres på samme hylle som Kypros: i utgangspunktet en fryktet hjemmenasjon, men som har merket en bratt, negativ sportslig resultatkurve de siste årene. Sent på 90-tallet/tidlig 00-tall kunne balkanstaten vise til en veldig hardtslående utvalg av spillere som ofte startet kvalikene imponerende for bare å fade mot slutten. Flere representanter for denne generasjonen holder det fortsatt gående – synger på siste verset (Bogdani, Lala, Skela, Bekaj, Duro osv) – men etterveksten har vært alarmerende svak. Landets fall på fotballfronten er heller ikke hjulpet av at mange landslagsspillere som tidligere ville representert landet nå avventer for å representere det selvstendige Kosovo – eller for den saks skyld andre stater, som en annen gruppemotstander; Sveits.

Tre av de store sveitsiske spillerne som tok landet hele veien til finalen i U21-EM forrige måned stammer fra kosovoalbansk bakgrunn. Basel-duoen Xherdan Shaqiri (19) og Granit Xhaka (18) imponerte stort i mesterskapet og har allerede A-landslagsdebutert for alpelandet (sterk kontrast til Norge der A-landslaget kun unntaksvis er åpen for spillere under 25) – disse blir utvilsomt nøkkelspillere i 2014-prosjektet. Det samme gjelder FC Zürich-angriperen, Admir Mehmedi (20), også sønn av Kosovo og imponerende i Sveitsisk U21-landslagstrøye (debuterte for A-landslaget mot England på Wembley i juni).

Selv om Sveits sliter litt med de samme problemene som Norge – få våpen å trekke bortsett fra god organisering, disiplin og effektiv kontringsfotball – vil mye av Norges kvaliksjanser avhenge mye av de to kampene mot denne progressive fotballnasjonen som ledes av tyske Ottmar Hitzfeld.

Siste nasjon i gruppen, Slovenia, skal heller ikke undervurderes selv om dette er en nasjon Norge har truffet relativt jevnlig i landslagssammenheng uten de helt store problemene (med unntak av EM 2000). Normalt sett produserer Slovenia sjelden verken de store stjernene (Zahovic og Acimovic de siste) eller overskriftene, men som gjennom godt kollektiv og skolerte spillere med gode basisferdigheter ofte finnes helt i toppen av kvalikgruppene når statusen gjøres opp. Det vesle vakre landet opplever også en slags talentboom – flere slovenske spillere slår relativt bra fra seg på godt europeisk klubbnivå; f. eks Palermo-duoen Bacinovic og Ilicic – pluss Birsa og Matavz – er respekterte spillere som kan skape hodebry for de fleste motstandere.

Statusen for Norge – en snill gruppe med fem motstandere som kan beseires, men som også på en dårlig norsk dag kan gjøre drømmen om Brasil til et mareritt. Åpent men overkommelig.

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

Tevez-paradokset

Det hersker liten tvil om at Manchester City ønsker å erstatte presumptivt utgående Carlos Tevez med en annen argentiner, Atletico Madrids Sergio Agüero. Så hva slags utfall kan man forvente om ender opp med argentiner for argentiner på topp for de blå?

Paradoksalt nok var det først når Carlos Tevez ble flyttet fra (v)andrespiss til klassisk midtspiss at han tok skrittet fra en toppspiller til verdensstjerne. Og like paradoksalt er det derfor at Manchester City i dag driver en desperat jakt etter å erstatte en angriper som «teoretisk» (merk «-«) ikke burde passet til midtspissrollen i Roberto Mancinis énspiss-system med en annen angriper som i rent konseptuelt ikke er ideelt egnet til rollen.

Hva er det så som gjør Tevez – angriperen som tidligere elsket å vandre til sidene og komme dypt i banen – så effektiv i denne rollen? I første rekke vil jeg peke til en ekstrem balanse, kroppsstyrke, ekstrem bevegelsesvilje – i tillegg til de typiske oppspillspunkt-egenskapene som godt mottak og selvsagt evnen til å holde på ballen. Legger man til at argentineren også har utviklet avslutningsegenskapene – han var aldri en ekstrem storscorer tidlig i karrieren eller på ungdomsnivå – ser man strekene som danner skissen av hvorfor «El Apache» likevel fungerer i denne rollen.

Sergio Agüero skiller seg fra Tevez på en del fundamentale områder. Maradonas svigersønn kommer best til sin rett med ansiktet mot mål («rettvendt» som man liker å navngi dette på norsk). Der Manchester City angriperen liker å bevege seg, hele tiden søke ball, er den fire år yngre landsmannen mindre arbeidsvillig uten ballen i beina, men til gjengjeld er han mer eksplosiv når han får snudd hodet mot mål.

Når det gjelder de individuelle ferdighetene kan det argumenteres for at spillerne besitter likhetstrekk; rask nærteknikk, antenner for effektivt kombinasjonsspill og smarte bevegelser. Fysisk finnes det også paralleller; Agüero har også det lave tyngdepunktet vi kjenner igjen hos Manchester Citys nummer 32, begge er relativt moderate av vekst men dertil tettbygde.

Mens Agüero i mine øyne er en bedre avslutter enn Tevez (igjen paradoksalt, Tevez scorer flere mål), besitter sistnevnte en egenskap som jeg mistenker kan bli avgjørende for at denne eventuelle utskiftningen muligens ikke ender opp til Manchester Citys fordel: Tevez sin ekstreme mentale styrke.

Det er få spillere på toppnivå som eier den samme umettelige appetitten for fotball som Carlos Tevez. Uansett hva som skjer i uka (klaging, transfer requests osv) er mannen klar – så up for it at han nesten eksploderer – når kampen blåses i gang. Tevez har et ekstremt høyt normalnivå – prestasjonssvingninger eksister knapt. For ikke å nevne at han bryr seg lite om hvem som er motstanderen – verken individuelle motspillere eller om laget heter Chelsea eller Blackpool; kamptilnærmingen forblir uendret.

Og her ligger miniguiden til hvorfor han fungerer i den krevende midtspissrollen: Ekstrem mental styrke mikset med ustoppelige bevegelser og udødelig intensitet (spesielt uten ball) kompenserer for de ferdighetene han i teorien mangler til å utføre 9er-rollen optimalt. La det ikke være tvil, Agüero er en vidunderlig fotballspiller men han er neppe like egnet til denne spesifikke rollen som landsmannen.

Derfor tror jeg Manchester City vil måtte justere spillet noe om man ender opp med Agüero. «El Kun» sin intensitet trer først virkelig i kraft rettvendt med ballen i beina, altså når han kan utfordre og utnytte plass. Etter mitt skjønn er derfor den yngre mindre skikket til å lede en angrepslinje alene. Som en konsekvens vil Roberto Mancini trolig måtte legge om til mer ballbesittelse og moderere den relativt avventende tilnærmingen vi husker fra forrige sesong.

Skulle ikke Agüero finne seg til rette i Tevez-rollen (eller i det hele tatt ikke finne veien til Manchester) kan Mancini plystre på Edin Dzeko eller Mario Balotelli til å fylle tomrommet etter det argentinske problembarnet – to spillere som rent konseptuelt er bedre skikket til å takle oppgaven enn begge argentinerne. Men som igjen mangler intensiteten og arbeidskapasiteten uten ball til å (foreløpig) mestre denne oppgaven effektivt i Premier League.

I mine øyne finnes det kun én spiller som umiddelbart kan avløse Carlos Tevez, prestere fra første minutt og levere det samme produktet. Navnet? Wayne Rooney.

twitter tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

Danilo, Vidal + litt Copa America

Snadderoverganger. Selvsagt er det for tidlig å dele ut priser for beste og verste sommerkjøp, men om vi retter blikket vekk fra Premier League for et lite øyeblikk vil jeg trekke frem to mulige (det gjenstår fortsatt detaljer) nyervervelser som virker utrolig lovende.

Den første er brasilianeren Danilo, som etter rapportene er i ferd med å slutte seg til de portugisiske mesterne, FC Porto, for en sum omkring 10 millioner euro. Fra Brasils fabelaktige U20-landslag vil jeg nevne Danilo i samme utoverpust som A-landslagsspillerne, Neymar, og Lucas. Gutten var ekstremt imponerende som høyreback i det Søramerikanske U20-mesterskapet (Brasil feide Uruguay av banen 7-1 i «finalen») tidligere i år, men for Libertadores-mesterne, Santos, har han blitt brukt både som holdende midtbaneanker og som drivende boks-til-boks kraft (indreløper, om du vil).

Nå er det uvisst hvor portugiserne ønsker å bruke den 20 år unge tilveksten – var det opp til meg ville jeg anbefalt Danilo å spesialisere seg på back-plassen. Bak Dani Alves og Maicon finnes det få toppalternativ, og Danilo – om han fortsetter den fine fremgangen – må være et naturlig valg post-2014 Brasil.

I ekspressform er Danilo en disiplinert spiller med førsteklasses fysiske forutsetninger, flott driv med ballen, fin touch og nærteknikk pluss et fryktinngytende skudd. I tråd med FC Portos beundringsverdige overgangspolitikk, brasilianeren bør være et nytt stykke salgsvare på det utstoppelige samlebåndet som sender spiller etter spiller ut fra det nordlige Portugal til europeiske gigantklubber med stor profitt (en milliard kroner i overgangsprofitt de siste fem årene!). For øvrig kan det legges til at en stor Premier League-klubb lenge var med i kampen om dette talented, men etter hvert som overgangen ble i overkant komplisert (klausuler, frister, arbeidstillatelse etc) trakk engelskmennene seg fra forhandlingene.

Deretter vil jeg trekke frem Arturo Vidals sannsynlige overgang fra Bayer 04 Leverkusen til Juventus som en virkelig transfer-karamell. Riktignok gjenstår medisinsk sjekk og smådetaljer, men klubbene skal ha blitt enige om en handel verdt cirka 12 millioner euro. Chileneren hadde kun et år igjen av kontrakten i Tyskland og det var lenge forventet at Bayern München i kjent stil skulle kuppe nok en Leverkusen-diamant. Kjøpet må sies å være et kupp for Torino-klubben som – uten Champions League-trumfkortet, har småslitt på overgangsmarkedet denne sommeren.

Her kan man imidlertid lure på hvor de pengerike engelskmennene befant seg. Vidal har storspilt i Bundesligaen de siste to sesongene, og besitter nøyaktig de mentale (temperament), kvalitative og fysiske forutsetningene til å mestre Premier League-utfordringene. Søknaden om arbeidstillatelse ville blitt stemplet rutinemessig og for praktisk talt en halv Jordan Henderson ville man sikret seg toppfotballens mest anvendelige spiller: hvilken toppklubb har ikke brukt for en ressurs i sin beste alder (24) som takler alle posisjoner bortsett fra keeper og midtspiss?

Copa America. Til stadighet hører man at verdensfotballen styres og domineres av de folkerike nasjonene. Gang på gang blir dette brukt som alibi når «små» land (som vårt eget) ikke leverer til forventingene i internasjonale mesterskap. Derfor er det interessant at helgens Copa America-final vil bli utkjempet mellom Sør-Amerikas (Conmebol) to folkefattigste nasjoner (jeg regner ikke med Concacaf-inviterte Costa Rica).

Ikke bare har de to guay-ene kontinentes aller laveste folketall, men selv om man legger sammen befolkningen til finalistene (Paraguyas 6.5 millioner + Uruguays 3.5 millioner) når man ikke innbyggertallet til neste nasjon på lista (Bolivia 11 millioner).

Selvsagt er det mange tilfeldigheter, nyanser og variabler som spiller inn her – allikevel synes jeg disse tallene er fascinerende nok til at man bør plante et solid tankekors neste gang man trekker frem befolkningsargumentet i debatten rundt resultatene på landslagsarenaen.

Argentina fikk som fortjent…

Siste del av bloggtriologien om Argentina.

Ved samme tid i fjor hadde smarte tyskere oppskiftsmessig demontert Argentina i fotball-VM. Et år senere og en ineffektiv, nesten engelsk stil selvransakelse rikere, står Argentina – alt fotballtalentet til tross – igjen tomhendt og ydmyket tilbake etter et internasjonal mesterskap.

Når sant skal sies var vertsnasjonen uheldige mot Uruguay i går kveld. I Santa Fé møtte de et monster av en keeper i Fernando Muslera, på én av ti andre dager ville Uruguay trolig tapt kampen. Likevel, med hjemmefordel spilte Argentina mot én mann mindre i lang tid og, dette er kanskje det sentrale; under Sergio Batistas ledelse har de blåhvite levert et underveldende Copa America fra start til kvartfinale.

I motsetning til under den nesten freakshow-aktige Maradona-perioden, kunne man i alle fall spore et slags minimum av struktur både på og utenfor banen under 86-kompisen, Batista. De beste spillerne har i det store og det hele blitt inkludert i troppene, treningsøktene skal ha hold høyere standard og disiplin og helt frem til Copa America stilte Argentina med en helt grei balanse i lagoppstilligen.

Før mesterskapet annonserte imidlertid den tidligere OL-landslagstreneren – ledet landet til gull i Beijing for tre år tilbake – et nytt «Barcelona-aktig» system. Med tre Barsa-spillere i lagoppstillingen trenger det ikke være en dum idé å kopiere verdens beste klubblag og deres tidsriktige formasjon, men selv undret jeg hvordan Argentina skulle makte å drille et system på tre uker som det har tatt Barcelona mange år å beherske.

Når Batista så plasserte tre i utgangspunktet defensive midtbanespillere sentralt på midtbanen og tre angripere som trives best i som midtspisser på startoppsettet til åpningskampen mot Bolivia, begynte dette prosjektet å fremstå som science fiction i mine øyne. Deretter, i stedet for å trille ball, bruke tid til å finne motstanderens svakheter, spille seg frem til det farlige lukene og åpningene ble Argentina ekstremt direkte i sin offensive tilnærming: enten handlet det om å transportere ball, sende pasninger over 20 meter eller ambisiøst miste ballen i en mot en-situasjoner altfor dypt i banen.

Sergio Batista gjorde et ærlig forsøk, en dårlig plan er tross alt bedre enn ingen plan (Maradona). Mens hans videre skjebne diskuteres – han har få advokater – skal det nevnes at det neppe blir en enkel oppgave å ta over Argentina mot VM-sluttspillet om tre år. Trøsten får være at med Brasil som vertsnasjon, blir det enda enklere enn normalt å kvalifisere seg til mesterskapet.

Ikke bare er markedet for naturlige erstattere i praksis tørrlagt. Selv ikke i gode tider har Argentina fostret fremtidsrettede trenere – det finnes liten tradisjon for utvikling av nye taktiske konsepter – men med «gudfaren» Julio Grondona ved roret (fotballpresidenten som i eneveldestil har styrt argentinsk fotball i en mannsalder) er ikke jobben heller spesielt attraktiv. Ansettelsen av en utenlandsk trener vil være et slag i fjeset for denne nesten selvbesettende stolte fotballnasjonen, og dyktige Marcelo Bielsa – som uansett har bedyret at han aldri igjen vil bli landslagstrener så lenge Grondona sitter ved makten – har allerede knyttet seg til Atletic Bilbao.

Enedelig lever Copa America

Så tok det ikke mer enn en solid seier over Costa Ricas C-lag før Copa-atmosfæren fra lunken til total feber. Mer skal heller ikke til fra å forvandles fra nasjonal skam til mesterskapsfavoritter.

Som tidligere rapportert har stemningen i vertslandet vært tilbakeholden. Interessen i ukene og dagene i forkant av mesterskapet var slapp, for så å dreie mot spent – om ikke direkte negativ – etter de to svake åpningsresultatene. I opptakten til gårsdagens «skjebnekamp» i Cordoba spekulerte media til overmål om hva slags mottagelse som ville møte laget i landets nest største by. Svaret var overveldende støtte og grenseløs entusiasme.

Her skal det legges til at en av de mest unike opplevelsene under Copa America-mesterskapet – kanskje mer enn kvaliteten på det som skjer på gresset – er rammen rundt kampene. I samtlige vertsbyer jeg har besøkt har det allerede utspunnet seg myldrende folkeliv rundt stadion gjerne seks-sju timer før avspark. Temperatur ned mot frysepunktet la absolutt ingen demper på festivalstemningen – to timer før fløyta går runger «vamos, vamos Argentina» fra tribunene. Oppmøtet og atmosfæren når hjemnasjonen gjestet Santa Fé og Cordoba har imponert fotballforbundet til den grad at de vurderer å legge VM-kvalifikasjonsoppgjør til andre steder enn Buenos Aires eller La Plata (et uvanlig skritt).

Hva det sportslige angår ga selvsagt gårsdagens maktdemonstrasjon grunnlag for nytt håp for de gale hjemmesupporterne. Selv om det er for tidlig å «friskmelde» Batistas mannskap, så man antydninger at flere av de store aktørene er i ferd med å treffe sine maksnivå. Dette handlet mer om at verdensklassespillere – ja, i denne konteksten er dette overbrukte uttrykket faktisk på sin plass – endelig fant hverandre og fikk frihet (Messi svarte pre-match kritikken med en enormt moden playmaker-forestilling) enn eventuelle utskiftninger eller taktiske justerninger. Spesielt i andre omgang handlet det om å utnytte plass – etter hvert som Costa Rica på sett og vis forsøkte å krype over midtbanen i noe som lignet motangrep – samt intensitet og høyt balltempo. Alt dette manglet i de to første kampene. Men kanskje viktigere enn prestasjon eller resultat: Argentina gjenvant folket, og dette løftet kan gi en ekstra dimensjon i et jevnt mesterskap.

Når laptop-skjermen klappes sammen etter ferdigskrevet oppdatering, setter jeg kursen mot La Plata for opgjøret mellom Uruguay og Mexico. De blå fra den andre siden utløpet av elven med samme navn som matchbyen, har på mange måter startet Copa America i nesten argentinsk ånd: det hersker noe uforløst over Tabarez sitt mannskap. Kamp én og to var preget av gode enkeltmannsprestasjoner (spesielt Luis Suarez har vært et stort lyspunkt) men maskineriet vi husker helt inn bronsefinalen i VM i fjor sommer – enkelt men effektivt – rykker som det gnisser sand mellom tannhjulene. Mot Mexicos unge tropp må dessuten Uruguay klare seg uten skadede Edinson Cavani. Napoli-angriperen skal etter rapportene erstattes av sin tidligere Palermo-kompis, Abel Hernandez – et skifte som betyr en polarisering i retning hurtighet kontra muskler.

Avslutningsvis kan jeg melde om en god nyhet for oss som ser kampene fra argentinske stadionanlegg av varierende kvalitet (La Plata holder grei internasjonal standard): mildværet har kommet! Yes, fra tannhakking i minusgrader den første uka, har kvikksølvet holdt seg godt over 10 grader (selv på kveldstid) de siste kveldene.

Argentina halter videre…

I Santa Fé, cirka fem timer biltur nord for Buenos Aires, serverte Argentina en av de svakeste hjemmekampene de lyseblå har levert på lang tid. Resultatet, 0-0, flatterte vertsnasjonen; taktisk, fysisk og teknisk, gjestene fra Colombia var best i alt. Argentina kan takke en vennlig trekningshånd for at det er Costa Ricas C-tropp – og ikke et helt ordinært Søramerikansk land, eller Japan, den opprinnelige moststanderen som måtte melde avbud – som venter på den andre banehalvdelen i Cordoba over helgen. For da kunne hjemmefavoritten røket allerede i gruppespillet.

Mange av de samme problemene som gjorde åpningskampen til et mareritt hjemsøkte Argentina igjen mot Colombia. Samhandlingen offensivt er totalt fraværende. Lavezzi, Tevez og Messi operer som trioen som treffer hverandre for første gang, hver gang. Midtbanen med tre «5ere» (som man kaller defensive midtbanemenn i dette landet) var igjen sjanseløs i ballbesittelse (selv om Ever Banega strengt tatt er en omskolert 10er a lá Pirlo) og forståelsen med leddet foran var helt ikke-eksisterende. Folket skriker etter Pastore til å erstatte Cambiasso, et trekk som i teorien bør løse noen av de offensive knutene som klumper til det offensive drivet.

Mens Boliva-kampen var preget av ekstremt svake offensive prestasjoner, viste stopperparet Milito og Burdisso hvorfor Argentina nesten ikke lenger eksporterer klassestoppere. Om den brasilianske dommeren ikke hadde svelget både rettferdighetssans og fløyta, ville sistnevnte forårsaket både staffe og rødt kort grunnet den utrolige taklingen på Adrian Ramos (keeper var rundet) i første omgang. Milito, imidlertid, har jeg aldri sett tilsvarende slepphendt, ufokusert og likegyldig som i går. Bare keeper, Sergio Romero, kommer unna med gode karakterer. Uten den Nederland-baserte sisteskansen kunne gjerne Argentina allerede befunnet seg helt på vippen av videre Copa-spill.

Forutsigbart nok høster Argentina-prestasjonene få superlativer blant de leie hjemmesupporterne her i Buenos Aires. I desperasjonens navn roper noen på Maradona, andre lever i et naivt håp om at Marcelo Bielsa skal trosse både tilbud fra spansk klubbfotball og permanent avbrutte relasjoner til den argentinsk fotballbossen, Julio Grondona, for å returnere til landslagsstillingen – resten virker bare resignerte. Uansett uenigheten, forenes de fleste om at landslagstrener, Sergio Batista, sitter mildt sagt utrygt i den utsatte trenerstolen.

I morges sa en argentiner til meg «vi hadde en gang et glimrende landslag, et av verdens beste.» Sterke ord fra en representant for et av klodens mest ærgjerrige fotballfolk. I en tirade om tapt nasjonal stolthet, overdreven pengegriskhet og mangel på identitet feide han elegant bort min diplomatiske linje om at «Argentina har fortsatt et glimrende A-landslag, men de går gjennom en tøff periode. De kan fortsatt vinne dette her.» Allerede før jeg hadde fullført setningen kunne jeg tyde Mexico 1986 i blikket hans. Mannen var allerede vekk.

Som en slags fattig trøst har også erkerivalen, Brasil, startet harkende uten flyt eller sedvanlig finesse, men om de gule plutselig finner rytmen og feier Paraguay (også ukarakteristisk svake i åpningskampen) av banen om et par dager, vil presset øke på hjemmelaget. Hele mesterskapet er i prinsippet laget for at kontinentets to fotballstormaktet skal møtes i et saftig finaleoppgjør.

Slapp Copa-start…

Samtlige nasjoner har vært i aksjon her i Argentina, totalsummen er skuffende. Storfavorittene Argentina og Brasil viste store svakheter i de skreddersydde «walkover»-oppgjørene de fikk utdelt som første akt i Copa America-eventyret. Uruguay smågroggye, men Viva Chile!

Argentina led mer enn noe annet av manglende kollektiv samkjøring. Landslagstrener Sergio Batista bød på et slags Barcelona-inspirert 4-3-3-system. Som forventet avslørte åpningskampen mot Bolivia (1-1) at man neppe kan forvente dette ambisiøse systemet å fungere optimalt etter et par uker, når det tar klubblag måneder og år å drille inn de samme relasjonene til flyt og nydelig samhandling. Interessant nok – til tross for den hakkete starten – tyder alt på at det eneste skiftet Batista skal gjennomføre til Colombia-kampen i morgen er Zabaleta inn for venstreback Rojo (Zanetti flyttes over fra høyre til venstre). Dermed ingen plass til «man of the moment», Sergio Agüero – som ikke bare er hot fordi han scoret Argentinas lekre utligning i åpningskampen med fordi han jaktes at storklubber som Juventus og Manchester City.

Brasil, også i en ukarakteristisk men du verden så tidsriktig 4-3-3 formasjon, led litt av den samme debutangsten som rivalen i sør. Det lange gresset i La Plata hjalp ikke suksessgraden til den sedvanlige brasilianske balltrillingen, men ineffektiviteten på topp var slående. Neymar, Robinho og Pato – alle med flotte touch og fine individuelle detaljer, men dette var en trio av solister. Gang på gang gikk man rett på mål fremfor å tilrettelegge en bedre plassert lagkompis i det målløse oppgjøret mot Venezuela. Ellers var det liten kobling mellom angrep og midtbane, Ganso – playmakeren og den eneste virkelige kreative kraften på midtbanen – lå veldig langt fremme i banen og de få gangene han fikk ballkontakt, var det oftest med ryggen motmål (på norsk «feilvendt»). Dessuten savnet jeg en stødig midtbaneanker med personlighet og pondus – en slags Gilberto eller Emerson-skikkelse – Lucas og Ramires (selv om førstnevnte var relativt disiplinert i sin sittende rolle) er løpssvillige midtbanespillere som er glade i bevegelse. Den stødige ankerbautaen som frigir krefter lenger fremme manglet.

Mot Peru i går mønstret VM semifinalist fra i fjor, Uruguay, mer eller mindre samme mannskap som i Sør-Afrika. Med sine bevegelser og finesser var Luis Suarez et herlig gjensyn. Forlan og Cavani litt mindre effektive, men dette er et triangel som allerede er godt samspilte, disse tre amigos vil sette preg på mesterskapet etter hvert.

Mens de tre forhåndsfavorittene som sagt skuffet, synes jeg Chile leverte til 8/10. Det er selvsagt ikke til å stikke under en stol at det meksikanske laget som ble beseiret 2-1 slet både med kulden (-5 i San Juan) og en veldig lav gjennomsnittsalder (i praksis et U23-landslag som manglet flere profiler), men likevel synes jeg Chile feide unna all tvil om at de finnes et liv etter Bielsa. Claudio Borghis menn spilte med en herlig intensitet. Flere ganger var de kun et lite ekstra «klikk» eller det siste «klakk» fra å spille seg frie helt inn til den meksikanske målmannen. Særlig kombinasjonene mellom Udinese-duoen Alexis Sanchez og Mauricio Isla varmet publikumet i den bitre Andes-kulda. Arturo Vidal var også nok en gang totalt dominerende på den sentrale midtbanen. I motsetning til Brasil og Argentina vartet Chile opp med flotte kombinasjoner og en imponerende variasjon i angrepsspillet (forseringer rundt på kant, tråkling gjennom midten, skumle dødballer og individuelle soloprestasjoner).

Likevel, slik som formatet er utarbeidet, kan de to store fortsatt tillate seg en vaklende start. Så lenge de ender blant de to fremste i respektive grupper, ligger de an til å treffe hverandre i «drømmefinalen».

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)