Snart duket for Copa

Fredag kveld lokal tid åpner Lionel Messi & Co. Copa America-ballet i La Plata noen mil utenfor hovedstaden, Buenos Aires. Da møter vertene nabolandet, Bolivia. Men selv helt i avslutningen av opptakten mangler den store karnevalstemningen som kjennertegner en av verdens mest prestisjetunge landslagsturneringer.

Fra Argentina varsles det om labert billettsalg – ikke hjulpet av at online-systemet som eksklusivt skulle selge de (relativt sett) dyre billettene allerede har krasjet like mange ganger som en radiobil på tivoli. Dessuten har beslutningen (politisk) om å flytte mesterskapet vekk fra den folkerike hovedstaden (bortsett fra finalen som spilles på El Monumental, River Plates hjemmebane) trolig dempet noe av den store Copa-buzzet.

Den argentinske vinteren gjør også sitt for å stagge karnevalstemningen – i natt ble det visstnok registrert kuldegrader i Buenos Aires-provinsen. Tilsvarende kulde er meldt til åpningskampen fredag.

For min egen del – jeg reiser til Argentina i morgen – skaper denne spredningen (og minusgrader!) en del hodebry. Fra basen i Buenos Aires er den korte turen til La Plata veldig grei, men bilturene til Cordoba og Santa Fé blir lange (3-4 timer hver vei). Til Mendoza og San Juan + Salta og Jujuy må man ty til lufttransport. Oppsettet gjør det også vanskelig å se dobbeltkamper, her må det altså planlegges.

Selv om mesterskapet kanskje ikke bærer den samme prestisjen som tidligere, er det ingen grunn til å sove bort den norske sommernatten. Flere av verdensfotballens mest ettertraktede spillere skal vise seg frem i landslagsdrakt. Store prestasjoner under Copa-ukene kan utløse auksjonstilstander i kampen om disse hotte søramerikanerne.

Den heteste av alle, Neymar, kan få sitt endelige gjennombrudd på verdensarenaen. I dag rapporteres det at flere av de klassiske frontrunnerne på det europeiske overgangsmarkedet skal være villige til å løse ut 19-åringens dyre klausul. Spørsmålet er imidlertid om brasilianeren er klar for å forlate de nybakte Libertadores-mesterne, Santos. Også i Brasil-troppen finner vi den jevnaldrende Lucas fra Sao Paulo FC. Flere fotballfolk holder faktisk den offensive midtbanespilleren enda høyere i kurs enn Neymar. Igjen, alle de kjøpesterke klubbene på den østlige siden av Atlanterhavet holder for tiden dette stortalentet under finjustert radar.

Chile møter selvsagt til mesterskapet med Alexis Sanchez – den offensive virvelvinden ender trolig i Chelsea eller Manchester City. Flere klubber har dessuten kastet seg inn i kampen om hans anvendelige lagkompis, Arturo Vidal. Selv om den temperamentsfulle Bayer 04 Leverkusen-spilleren sannsynligvis ender i Bayern München, sies det at AC Milan og Arsenal ikke har gitt opp håpet om å knytte til seg chileneren.

Tre colombianske amigos vil bli holdt under nær observasjon. Udineses midtstopper, Cristian Zapata (som beskrevet i tidligere blogg), skal være interessert i å melde overgang i sommer. Og i tillegg linkes spissen Radamel «Falcao» Garcia til Chelsea og flere andre storklubber. FC Porto-kompis, James Rodrigues – offensiv midtbanespiller eller ving – kan også vise seg å bli brennhet med et stort mesterskap.

La oss heller ikke glemme vertsnasjonens playmaker, Javier Pastore. Knapt en uke av året har passert uten at Palermo-regissøren er blitt koplet til enten Barcelona, Real Madrid, Manchester United eller andre eliteklubber. Nå forventer hjemmepublikumet store ting fra dette tekniske vindunderet.

Følg med på bloggen for jevnlige oppdateringer fra Argentina + quiz med mer!

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

110 års historie står på spill

I dag spilles den mest dramatiske kampen i moderne argentinsk fotballhistorie. Giganten River Plate må beseire Belgrano de Cordoba med to mål for å unngå nedrykk til nest høyeste nivå.

Ordene man aldri trodde man ville se i samme kontekst: River Plate og nedrykk. For første gang i klubbens 110 år stolte historie kan den om noen timer befinne seg utenfor toppdivisjonen.

Klubben som ofte ble stemplet som overklasseklubben i Buenos Aires (i dag er dette konseptet utvannet, River tiltrekker i dag tilhengere fra absolutt alle samfunnsklasser) er en massiv institusjon. For å sette dette i perspektiv: man kan sammenligne et nedrykk for River Plate som om Liverpool eller Manchester United skulle falle ut av den engelske toppdivisjonen.

Jeg skal ikke begi meg ut på å forklare nedrykkssystemet fra den argentinske toppdivisjonen i dets fineste detalj, men alt man trenger å vite er at den endelige divisjonsskjebnen avgjøres av et tabellgjennomsnitt fra de siste tre sesongene. Paradoksalt nok, havnet River Plate over midten av Primera Division denne sesongen men den akkumulative effekten av de tre siste årene gjør at hovedstadsklubben må ut i denne ydmykende play-off runden.

Tidligere i uken tapte River den første delen av dette todelte dramaet. Dette uvirkelige oppgjøret innholdt alt fra kontroversielle dommeravgjørelser (straffe til Belgrano, og flere «halvstraffer» ikke gitt til bortelaget) til baneinvasjoner av ansiktstildekte River-hooligans (som gikk til fysisk angrep på egne spillere) og lange flere opphold i spillet. Selv om River tapte 2-0, rekker det at de – i kapasitet som nedrykkeren kontra opprykkeren – vinner returkampen med samme tomålsmargin (bortemål har ingen betydning). Det store spørsmålet for River Plate er imidlertid hvor målene skal komme fra: klubben har ikke vunnet på 8 kamper. Og man må 19 kamper tilbake for å finne forrige tomålseier. Til gjengjeld – riktignok mot svakere Nacional B-motstand – har Belgrano kun tapt med to mål én fattig gang på de 39 siste seriekampene…

Dessuten mangler laget den innflytelsesrike kapteinen, Matias Almeyda, og den rutinerte forsvarsspilleren, Paolo Ferrari til dagens oppgjør. Men det kunne faktisk vært enda verre: under onsdagens oppgjør ble Rivers supertalent og i praksis eneste offensive drivkraft, Erik Lamela, kamerafersket da han utdelte en motstander en rett høyre midt i mellomgulvet. Til Rivers lykke fikk ikke dette frekke stuntet konsekvenser utover en ganske stygg flekk på rullebladet til et av verdens ypperste talenter.

Hvordan denne tradisjonsrike klubben havnet i et slikt uføre er vanskelig å forklare med en eller to sterke hypoteser. Svaret er trolig at River Plate er blitt enda verre smittet av epidemien som spiser opp de fleste argentinske fotballklubber; parasittene heter korrupsjon, verdiplyndring, dårlig lederskap, mangel på langsiktig tenkning, politisk innblanding…

Ingen andre argentinske fotballklubber har solgt så mange spillere til Europa for storprofitt enn River Plate. Men likevel, etter årelang innkassering av hundrevis av transfermillioner, sliter Buenos Aires-kjempen med enorm gjeld. Bare en brøkdel av overgangsinntektene fant veien tilbake til klubbkassen. I fjor ble den tidligere River-legenden, Daniel Passarella, innvalgt som ny president under lovnader om at foreningen i hans hjerte ikke lenger skulle bli brukt som pengetrykkeri for agenter, «forretningsmenn» og andre mørkemenn. Hittil har Passarella levert lite annet enn store ord, og mange vil kreve legendens hode på et fat om Belgrano ikke feies til side i kveld.

I argentinsk presse spekuleres det i at opptil 100.000 tilskuere vil fullpakke Estadio Monumental. Og dampen fra denne trykkokeren er hjemmelagets største våpen: vil gjestene fra Cordoba – som er vant til å spille foran firesifrede tilskuertall på det nest høyeste nivået – bryte sammen i dette elleville kaoset av latinske fotballfølelser nær klikkepunktet?

Har du mulighet til å se denne kampen gjennom moderne teknologi, vil jeg anbefale å sette av et par timer til dette oppgjøret som starter 20.00 norsk tid. Du vil neppe angre.

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

Cristian Zapata, Sylvain Marveaux

I dag koples Liverpool til to nye spillere – jeg tar en rask kikk på Cristian Zapata og Sylvain Marveaux.

Cristian Zapata. Colombiansk midtstopper eller høyreback, kan rettferdig føyes inn i rekken blant Serie As mest stabile forsvarsspillere de siste sesongene. Siden søramerikaneren ankom Udinese i 2005, har han klokket opp i underkant av 200 ligakamper for Friuli-klubben.

Hovedsakelig har Zapata blitt brukt som høyre stopper i lagets bakre 3er (Udinese har stort sett spilt med 3-stopperlinje siden midten av 2000-tallet), sist sesong ble han imidlertid flyttet til den midtre stopperplassen i denne formasjonen. Fra en timid start – signerte fra Deportivo Cali i 2005 – har colombianeren utviklet seg til å bli en stopper i toppklasse.

Mer enn noe annet vil jeg trekke frem den atletiske fysikken til Zapata: han er veldig hurtig og forflytningsrask, dessuten har en ekstremt god spenst – de fleste duellene vinner han takket være atletiske gener, ikke ved å sette albuen i nakken på motstanderen.

Gjennom hardt arbeid, gode antenner for kunnskap og italiensk lærdom har Zapata gjort store steg på det taktiske planet. Fra å kunne bidra offensivt og handle etter instinkt som ytterste stopper i det bakre leddet, har 24-åringen nylig tatt en mer styrende rolle i midten. I Antonio De Natales fravær har også Zapata båret kapteinsbåndet.

Generelt har jeg alltid latt meg imponere av colombianerens mentalitet: de gangene jeg har sett ultraoffensive Udinese innkassere stygge sifre, er Zapata alltid «last man standing» – helten som heiser flagget til topps mens skuta går ned. Mens kanskje småslurvete avleveringer og sporadisk konsentrasjonssvikt kan nevnes som ankerpunkter mot den hurtige Udinese-stopperen.

Uansett, en eventuell overgang til engelsk fotball er aldri problemfri. Mange husker hvordan hans tidligere lagkompis Andrea Dossena – (uten videre sammenligning) en spiller som i utgangspunktet hadde mange av de presumptivt rette fysiske karakteristikkene til å lykkes i Premier League – floppet spektakulært. Intensiteten i engelsk fotball kan være ekstremt vanskelig å innjustere for utenlandske forsvarsspillere. Likevel, jeg synes dette er en overgangshypotese med masse potensial: skulle Zapata slå til er det duket for en kulthelt av uendelige dimensjoner.

Sylvain Marveaux. En speiderkollega beskrev franskmannen i fjor høst som «Florent Malouda uten fysikken». Med det mente han at Rennes-mannen ikke er en klassisk endimensjonert vingtype som går seg vill så fort han mister lukten av krittet, men heller en bred spillertype (gikk gradene som sentral offensiv midtbanespiller) som liker å trekke innover for å ta del i offensive angrepstrekk sentralt i banen – eller rett og slett gå på avslutninger.

25-åringen fra Frankrike besitter en førsteklasses venstrefot (nyttig dødballvåpen for Liverpool), gode 1v1-ferdigheter med et lavt tyngepunkt, god basisteknikk (touch, hurtig nærteknikk/ballføring) og stort finteregister. Før den siste skaden lot mange seg fascinere av rykket (ekstremt) til Marveaux, men som mange andre eksplosive spillere er hans karriere blitt forpestet av strekk og muskulaturskader rundt lysk og lår. Og normalt sett fader gjerne akselerasjonen til fotballspillere i takt med operasjoner og inngrep.

Skadehistorikken er absolutt er stort tankekors. Tidligere har både Chelsea og Arsenal sniffet på spilleren, men det er trolig den rufsete helsetilstanden som til slutt fikk de to Premier League-rivalene til å melde seg ut av kampen om 25-åringen.

Tiden vil vise om Dalglish verdsetter Marveaux som en ren venstreving (fordi han er venstrebeint) eller på motsatt kant – dermed maksimalisere hans evne til å trekke innover i banen og gi fine arbeidsforhold for skuddfoten. Eventuelt kan det være at franskmannen finner sin plass mer sentralt, i en roteringsrolle bak en ensom spiss (for å gardere mot manglende defensiv innsats).

Men franskmannen kommer altså gratis (Bosman) og selv om jeg ikke er overbevist at Marveaux noen gang vil gi mer nytteverdi enn en rolle som en effektiv stallspiller, tilfører den 172 cm lange (korte) vingen egenskaper som Liverpool mangler per i dag. Sagt på en annen måte: Marveaux kan endelig tilføre klubben de egenskapene Joe Cole burde levert.

For meg virker Marveaux som et supplement – en fleksibel angrepsspiller som er like kapabel til å fremskaffe The Kop-gisp på gode dager som misfornøyde stønn på mindre gode dager.

twitter tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

Patricio Rodriguez

Mange er nysgjerrige på Independiente-spilleren Patricio «Patito» Rodriguez etter at han ble koplet til Manchester United. Her følger en høyst personlig vurdering om denne argentineren som tydeligvis pirrer mange.

Før jeg melder konkret om spilleren er det nyttig å peke til noen forhold som gjør at man bør ta dette overgangssnakket med en feit klype salt: Interessen fra Manchester United kommer ikke uventet fra argentinsk hold – det er spillerens far og agent som har kommentert den påståtte oppmerksomheten fra Premier League i den lokale pressen. Dessuten er Independiente i store finansielle vanskeligheter, Rodriguez prises til 10 millioner euro (!) og det kan godt være at den engelske storklubben kun blir brukt til å jazze opp hypen rundt gutten. Men enda mer sentralt: Patricio Rodriguez er langt unna Manchester United-klasse.

Talentet til Rodriguez imidlertid godt kjent – som en argentinsk fotballfyr sa til meg forleden «om man hadde kunne solgt Patito på bakgrunn av det han gjør på treningsfeltet, ville han allerede vært i Real Madrid». Men det han leverer på banen er en helt annen historie. Tidligere denne sesongen tok lagets trener, Antonio Mohamed, visstnok et alvorsord med gutten – enveissamtalen lød noenlunde slik «Du er et stort talent, du strutter av potensial – men du leverer sjelden når jeg gir deg sjansen fra start eller som innbytter. Dette må bli sesongen du går fra å være barnetalentet ‘Patito’ til en seriøs fotballspiller.» Altså for noen måneder side visste Independiente knapt hva de skulle gjøre med gutten.

Men 21-åringen tok tilsynelatende til seg noen trenerens glupe råd, de siste 3-4 månedene har han prestert jevnere og på et høyere nivå enn tidligere. Likevel langt fra tilstrekkelig til å fortjene linken til en Champions League-finalist.

De fleste har sikkert fått med seg at Patricio Rodriguez er en offensiv midtbanespiller. Jeg husker han som uhyre sped, om ikke radmager, under hans første sesonger for Independiente. Nå har han «biffet seg opp» 3-4 kilo og kan minne litt om Pablo Aimar i kroppsbygning (og til en viss grad spillestil). Jeg har sett han omtalt som en «playmaker», men det er han overhodet ikke: til å rettferdiggjøre den betegnelsen mangler han blikket, pasningsregisteret og de strategiske/geometriske egenskapene. Og han har altfor lite ballkontakt til å sette et unik preg på de offensive planene.

Derimot er Rodriguez – som Aimar – en offensiv spiller som hele tiden søker 1v1-situasjoner (selv om han sjelden kommer seirende ut av mer enn 25-30% av disse situasjonene i løpet av en kamp så ser det flott ut nå han lykkes), veldig kjappe bein og hurtige bevegelser på små flater, et godt skudd med høyre fot (venstre kan også benyttes) – en typisk «handfull» når han er i slag.

På den annen side er Rodriguez en «rykk og napp»-type med fine berøringer i løpet av fem intense kvalitetsminutter før han drifter ut av handlingssonen i de neste ti minuttene. Etter min mening vitner slik adferd om mental svakhet. Og kombinert med fysisk svakhet, er jeg veldig usikker på om dette er en vinneroppskrift for et lykkelig Premier League-opphold.

Jeg er fortsatt ikke overbevist om at Manchester United-snakket i det hele tatt er mer enn fantasi. Om Rodriguez var 17 kunne han være spennende, men fire år eldre og fortsatt taktisk uferdig og prestasjonssvingende slår ikke denne argentineren meg som en potensiell Premier League-hit.

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

Ung, engelsk og dyr

To store helengelske overganger kan snart føres inn i transferprotokollen. Samtidig reises øyenbryn over salgssummene. Så hvorfor prises Premier League-spillere med britisk pass nesten utelukkende høyere enn importer?

Premier Leagues to mest populære klubber er i ferd med å handle to respektive U21-landslagsspillere: 90-modellen, Jordan Henderson, veksler fra Sunderland til Liverpool for en sum som rapporters mellom £15-18 millioner mens Blackburns to år yngre midtstopper (eller defensive midtbanespiller) setter kursen for Manchester United for en lignende sum (£16 millioner, som representerer kjøpsklausulen flere klubber var villige til å møte). I samme kontekst kan man også nevne at Liverpooli vinter hentet Newcastles Andy Carroll – også ung og engelsk – for rekordsummen £35 millioner.

Potensialet til disse spillerne er ubestridt: alle tre har prestert jevnt og solid både i Premier League og i U-landslagstrøyer (Carroll og Henderson har til overmål debutert på A-landslag) men likevel virker det drøyt at disse tre talentene skal til sammen koste bortimot £70 millioner.

For å finne en slags forklaring på denne spesielle prisingen vil jeg peker mot flere faktorer. Veiledende priser, takster eller (mange vil hevde) markedsverdier eksisterer ikke i fotballens vidunderlige verden, i stedet blir overgangssummer kokt sammen som et resultat flere fotballunike mekanismer.

Alder: tiden da storklubbene kunne bruke enorme summer på spillere på den gale siden av 20-årene er borte. Potensial er i vinden. Som en følge av profesjonalisering av styrerom og klubbstrukturer settes den sportslige ledelsen under stadig hardere krav til å bygge etter langsiktige modeller.

Persepsjon/rykte: det finnes knapt noe mer ryktedrevet marked enn kjøp og salg av fotballspillere. En avisnotis om klubb x sin interesse i spiller y kan øke dramatisk salgssummen og spillerlønn. Desto større interessent, desto større interesse – spilleren blir hot. Agenter og klubber bruker ryktebørsen til alt den er verdt ved å plante (sanne eller fabrikkerte) nyheter rundt egne eller andres spillere. Om sine egne for å øke salgsverdi, om andres for å lage rabalder eller for å presslegge en salgsuvillig eier. Ellers skaper hyppig opptreden i ryktespaltene en annen kuriøs effekt: uavhengig om spilleren er sett eller usett, blir et navn linket ofte nok til toppligaklubber, blir han plutselig tema hos andre desperate eller kjøpelystne fra samme land. Dette fenomenet er selvsagt mest aktuelt når det gjelder spillere fra utenlandske ligaer.

Nasjonalitet: med britiske spillere slipper man brysomme ekstrabarrierer som språk, integrasjon og hjemlengsel (Joey Beauchamp og David Unsworth unntakene her). Paradoksalt nok eksisterer det elementer ved livsførselen (ekteskapsskandaler, forhold til alkohol – selv kosthold – og andre hobbyrelaterte aktiviteter) til engelske spillere som i prinsippet burde hatt en negativ innvirkning på overgangsverdien. For eksempel virker det hårreisende å betale £35 millioner for Andy Carroll – en spiller som også markerte seg i andre registre enn målprotokollen under Newcastle-tiden.

FFP: UEFAs nye Financial Fair Play-regler vil etter det kommende overgangsvinduet legge bånd på klubbenes pengebruk på spillermarkedet. I følge Platinis hjertebarn skal klubbene bare kunne bruke en viss prosentsats av inntektene til kjøp av nytt blod. Mye av den forutsette aktiviteten på spillermarkedet denne sommeren skyldes i stor grad FFP.

Kvoter: UEFAs «homegrown»-regler tilsier at 8 av 25 spillere må være fostret i eget forbund. Blatters nye 9+9-idé gjør også lokale innslag i troppen mer verdifulle og attraktive.

Unike ferdigheter: Du vet hva du får av en hjemlig spiller. Riktignok skaper britene sjelden verdensstjerner eller tiki taka-ambassadører, men i stedet får man nivåvante spillere som takler Premier League-fotballens unike intensitet og tempo.

– Godt salgsmarked: om kjøpet skulle vise seg å floppe, står det en kjøpeglad rekke med britiske managere klar til å gi landsmannen en ny sjanse, for nesten samme pris som man betalte. En slik tvil kommer sjelden en import til gode: utlendingen vil regelmessig bli «dumpet» til et marked som betaler langt lavere overgangsummer enn det engelske. Denne effekten kommer særlig til syne ved direktekjøp fra Sør-Amerika («returmarked» med lave overgangssummer).

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)