Englands ensomme korstog

Dagen før FIFAs presidentvalg preger den sittende bossen, Sepp Blatter, forsidene av London-avisene. I europas mest leste sportsavis, La Gazzetta dello Sport, vies klimakset av de siste ukers farse rundt den pressede sveitseren et (snaut) halvt ark (side 17).

Som eneste medlemsnasjon av «FIFA-familen» har det engelske fotballforbundet i dag frontet et krav om at presidentvalget skal utsettes til det fremstilles en kompetent motkandidat. Men den forhåndstapte kampen om å knuffe FIFA-presidenten av tronen er et slag britene må kjempe alene. For resten av verden bryr seg ikke.

Detaljene i det siste kapitelet av et komplett Knausgård-verk av FIFA-kriser er kjent for de aller fleste. Om man ikke har tilbrakt den siste måneden på månen eller i det nordvestlige Sibir, vet man at fotballens øverste autoritet befinner seg på randen av oppløsning. Ikke bare går man altså til presidentvalg med kun sittende Blatter som eneste kandidat, men medlemmene av organets mektige (og inntil nå så samstemte) «Executive Committee» har også begynt å skyte på hverandre fra sine posisjoner bak dollartapetserte barrikader.

Så hva er grunnen til at britene kjemper kampen mot Blatter men med resten av verden som tilsynelatende passiv tilskuer?

I realiteten har England (or dermed de andre britiske forbundene) stått i klar opposisjon til FIFA siden brasilianeren Joaõ Havelange kuffet engelske Sir Stanley Rous av sjefsstolen i 1974. Inntil den tid hadde verdensfotballen danset etter britiske rytmer. Måten Havelange kom til makten på for 37 år siden var neppe utført i henhold til etiske regelbøker, men mange mener selvgode Sir Stanley kun hadde seg å takke for å undervurdere den smarte motkandidaten.

Hvordan Havelange sin inntreden markerte et veiskille hos FIFA kan man lese seg opp på – dette er spennende tematikk med mange delte meninger. Men hvis man tar i betraktning at brasilianeren aldri under sin regjeringsperiode leverte England VM-sluttspillet «fotballens hjemland» mente de hadde krav på, og så overlot roret til sin protegé, Sepp Blatter (som igjen under hvis tid som FIFA-President har latt fire sluttspill passere uten av at de har havnet på øyriket), på bekostning av England-backede Lennart Johannsson, etter en mildt sagt kontroversiell (mange hevder dirty) valgkamp, forstår man hvorfor FIFA og britene aldri har sett hverandre i øynene de siste tre tiårene.

Derfor, selv om britenes anti-Blatter kampanje er gjort i god og ærlig hensikt, vil forsøket neppe oppfattes som noe annet enn bitterhet over at man ble ignorert i kampen om de siste VM-vertskapene, og at man simpelthen aldri har akseptert at fotballens maktsentrum ikke befinner seg i London, men i Zürich.

Blant resten av medlemslandene veksler Blatter fra å være en helt i store deler av Afrika, Oseania og Amerika (takket være at han introduserte «one nation/one vote»-konseptet som gir Tuvalu like sterk stemmeseddel på kongressen som f. eks Tyskland, og ikke minst for at han årlig strør om seg av FIFA-midler til samtlige medlemsland gjennom GOAL Project og andre gavmilde «utviklingsprosjekter») til et nødvendig onde i mange store europeiske land, som tålmodig venter på at Michel Platini skal etterfølge Blatter om fire år – og dermed holde FIFA i europeisk grep.

Dessuten er det dessverre er urokkelig faktum at påståtte korrupsjonsskandaler i fotballen skaper liten blest utenfor et knippe land i Nord-Europa og deler av det britiske samveldet – uansett hvor høyt opp i hierarkiet menn i dress er fanget med hånden i honningbollen. Bestikkelser, brune konvolutter, snusk og generelt svineri er ikke unntaket men den dagligdagse normen i veldig mange av FIFAs medlemsland.

Og når den jevne supporter vil høre om fotball, vil han/hun lese om Lionel Messi, glitter og stas, ikke om maktmisbruk, kriser og underslag. For det er i fotballens vakre verden store deler av verdens befolkning finner pusterom mot nettopp det som påstås å skje i de mørke FIFA-korridorene.

twitter: tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

Tre spillere alle vil ha

Inspirert av Holland og Barcelona, i dag skal alle toppklubbene spille med vinger eller brede spisser. Enten av typen som liker krittlukt eller varianten som kutter innover i banen. Som en følge av denne tidsriktige vingmoten, er det nettopp spillere som mester brede offensive posisjoner, men samtidig er fleksible som er mest ettertraktet i spillermarkedet.

Akkurat nå utfoldes et intrikat spill i kulissene rundt nettopp tre slike typer. Og sannsynligvis vil den enes skjebne avgjøre de andres. Inntil første konkrete move, handler det meste om posisjonering – over lunsjer og utallige espresso plotter storklubbene hvordan de kan komme best ut av spillet rundt disse objektene alle vil ha.

Den aller hotteste for tiden er Udineses chilenske angriper, Alexis Sanchez. Eksplosiv, teknisk sterk og ekstremt god 1v1 – en kvalitet alle søker hos offensive spillere – har 23-åringen bidratt sterkt til å spille Friuli-klubben helt inn i det gode Champions League-selskap. Så vidt meg bekjent er Manchester City lengst fremme i kampen om Sanchez – det snakkes om uformell enighet – selv om italiensk media rapporterer at Internazionale (og Chelsea) skal ligge hakk i hel.

Spilleren, blir det sagt, skal være fornøyd med alle tre alternativene og siden det da kan synes at transfervinneren vil være den som byr høyest, kan mye tyde på at Sanchez havner i den lyseblå halvdelen av Manchester (Inter-presidenten, Massimo Moratti, har lenge grint på nesa over pristaksten). Udineses smarte klubbeier, Gino Pozzo, vil trolig innkassere et sted mellom 30-35 millioner euro for sin diamant.

Avhengig av utfallet av Sanchez-jakten, vil trolig tapende part(ene) skifte fokuset til Lilles lille magiker, Eden Hazard. Den nybakte franske mesteren besitter mye av de samme ferdighetene som Sanchez; kanskje noe mindre eksplosiv, men mer tobeint og noe mer altruistisk i spillestilen chileneren. Internazionale har igjen gjort fremstøt, men det sies at hovedpersonen foretrekker England. Her skal Arsenal i tillegg til Manchester-klubbene og Chelsea være på vakt.

Belgieren skal imidlertid være langt mindre desperat på en overgang i det kommende overgangsvinduet enn Sanchez, og Lille – også mindre salgskåte enn italienerne – har insistert på at de mer enn gjerne vil ha med sin store stjerne til Champions League neste sesong. Skulle imidlertid 20-åringen med 19 A-landskamper skifte klubb denne sommeren, vil han trolig koste i underkant av 30 millioner euro.

Akkurat som Sanchez og Hazard kan Erik Lamela spille samtlige posisjoner rundt og bak den fremste angriperen. Hurtig, ekstremt god med ballen i føttene – driv, 1v1, lange pasninger så vel som smarte, instinktive stikkere – og med en voldsom skuddfot, den venstrebeinte argentineren har de fleste kvalitetene de aller største ligger langflate etter. Derfor vasser River Plate-juvelen for tiden i tilbud fra europeiske toppklubber; fra Real Madrid til Barcelona til AC Milan – alle ønsker seg denne voldsomt talentfulle 19-åringen.

Men i veien for en enkel drømmeovergang til Europa står River Plates eneherskende klubbpresident, Daniel Passarella. Tidligere i uken skal AS Roma ha ymtet et frekt lite bud på 10 millioner euro, til hvilket Passarella svarte tørt: «For den summen kan dere få en poster av Lamela. Prisen er 20 millioner euro. Forhandlingsmargin eksisterer ikke». Skremselsskuddet vil neppe holde interessentene tilbake.

twitter: tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

En meksikansk askeladd

Fremstemt av klubbens supportere mottok Javier Hernandez i går kveld prisen som årets Manchester United-spiller. Og det er ikke bare på rekordtid den målfarlige meksikaneren har spilt seg inn i hjertene til de som holder med de røde fra Manchester, men det siste året har statussust forbi hele angrepslinjen som i hjemlandet ble stemplet som den største generasjonen noensinne.

En runde i arkivene mine fra tidligere FIFA-ungdomsverdensmesterskap forteller to historier: den første om Manchester United-spissens kometaktige vei mot toppen, den andre at det finnes utallige veier til stjernekarriere i Europa.

Da Mexico ble U17-verdensmestere i 2005 snakket alle om den utrolige angrepsrekka; Giovani Dos Santos var allerede i ungdomsavdelingen til Barcelona – mange trakk allerede paralleller til Ronaldinho Gaucho. Mesterskapets store spiller, Carlos Vela, ble umiddelbart signert av Arsenal. Overgangen ble ansett som et gedigent kupp for London-klubben. Tredjemann i denne formidable angrepskonstellasjonen som trillet ball i sombrerohatt men resten verdens talenter var den kortvokste vingen, Cesar Villaluz – som også ble ettertrykkelig hypet i tiden etter turneringen. Javier Hernandez var ikke en gang med i troppen som reiste hjem fra Peru med pokal og ære.

To år senere ankom den (mer eller mindre) samme gjengen U20-verdensmesterskapet i Canada. De grønnkledde var naturligvis blant favorittene til ny troféhøsting. Hypen rundt Dos Santos og Vela – nå etablerte blant verdens største fotballtalenter – var på dette tidspunktet nær sitt ultimate klimaks. Til åpningskampen mot Gambia stilte Mexico med det samme angrepstrianglet som i Peru; Vela sentralt, flankert av Villaluz og Dos Santos i en klassisk trang angrepsvariant som tillater samspill, kombinasjoner og posisjonsrotering.

Til Canada-troppen hadde imidlertid landslagstrener, Jesus Ramirez – arkitekten bak 2005-triumfen – hentet inn to ferske fjes; den ene het Pablo Barrera (nå i West Ham), den andre ved navn Javier Hernandez. I klassisk Hernandez-stil markerte spissen seg i målprotokollen allerede tre minutter etter sitt sene innhopp i åpningskampen (endte 3-0). Men mens «supertriangelet» – Vela, Dos Santos, Villaluz – fikk masse spilletid frem til Mexico tapte i kvartfinalen (1-0 mot Argentina, som til slutt vant mesterskapet) ble Canada 2007 en skuffelse for måltyven: én fattig start og fire innhopp ble sluttoppgjøret.

Resten av historien kjenner de fleste. I 2009/2010-sesongen eksploderte Hernandez med et ellevilt årslangt scoringstokt for Chivas Guadalajara. Så fulgte offentliggjørelse av overgang til Manchester United, så fulgte et imponerende fotball-VM, så fulgte Community Shield-målet og alt det andre.

Parallelt har de tre amigoene som ble spådd absolutte toppkarrierer trengt seg inn i et slags vakuum. Giovani Dos Santos har endelig fått en slags opptur i Racing Santander etter frustrerende utleieopphold de siste sesongene. Men likevel er veien til den statusen han en gang ble spådd – en verdensklassespiller – fortsatt ekstremt lang. Samme kan også sies om Carlos Vela. Denne vårsesongen har han markert seg med noen fine prestasjoner for West Bromwich, men det er usikkert om han vil bli satset på videre av eierklubben Arsenal. Dribleartisten Villaluz – som debuterte i meksikansk toppfotball som 16-åring – er fortsatt i Cruz Azul, like langt unna A-landslagsplass som han er den saftige overgangen alle tok for gitt fem år tilbake.

Historiene om barnestjerner som fader er mange, men i tilfellet Mexicos «golden generation» er det påfallende hvordan de som ble bankersspådd vanvittige karrierer – og debuterte for store europeiske klubber i tidligere alder – knapt har opplevd annet enn nedturer etter en kort gjennombruddsperiode. Mens noenlunde jevnaldrende Javier Hernandez, som plutselig kom fra intet, feirer fersk Premier League-tittel og pusser skoene til Champions League-finale.

twitter: tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

Norge kan vente

Mannen som etter planen skulle ta over som norsk landslagssjef, Ståle Solbakken, ryktes i sluttforhandlinger med 1. Bundesligaklubben FC Köln. Ender nordmannen som Köln-sjef, er dette noe vi skal glede oss over.

Først har jeg lyst til å forhåndstakle et par diskusjoner som garantert vil dukke opp om denne spektakulære overgangen materialiserer seg. Først: burde Solbakken ha «valgt» en annen klubb?

For at man skal kunne velge må man motta tilbud. Selv om den dyktige hedmarkingen er blant kontinentets mest spennende trenere, betyr ikke det nødvendigvis at man blir nedringt med direkte tilbud. Treneransettelser er en ofte en konservativ prosess – det er sjelden relativt ukjente utlendinger fra nord får sjansen i store ligaer. I stedet går man i den samme gamle fella: man velger utslitte navn fra hjemlig serie.

Dessuten var Bundesliga alltid den mest sannsynlige destinasjonen for Solbakken av de store «topp 5»-ligaene – og siden alle storklubbjobbene (Bayern München, Hamburger SV, Schalke 04, Bayer Leverkusen, Borussia Dortmund) er nybesatte eller holdt av sikre menn, og andre kremklubber (Wolfsburg, Hoffenheim) valgte andre løsninger – synes jeg det er naturlig at Solbakken går for en sovende storhet som sin første post på trenerrullebladet utenfor Skandinavia. Man kan tross alt ikke vente for evig. Man har ingen garantier for at «drømmetilbudet» noen gang kommer.

Dessuten: som da Tippeligaens toppscorer i fjor sommer ble solgt til Hannover 96, vil den dårlige opplyste delen av befolkningen spille bakgårdklubbkortet. Den første som våger å uttale dette mest tåpelige og patroniserende ordet på B – særlig når det kommer fra norsk hold – fortjener å dynkes i tjære, rulles i fjær for deretter presenteres (naken) foran geitebukken «Hennes» – FC Kölns legendariske maskott som taues inn på banen før hver hjemmekamp – midt i den yreste delen av brunsttiden.

La oss sette ting i perspektiv: 1. FC Köln lokker nesten det dobbelte av det Ullevål Stadion kan romme til de fleste hjemmekampene. Budsjettet er trolig like stort som Rosenborg, Vålerenga, Brann og Viking har å rutte med til sammen. Selv om klubben ikke har vunnet trofeer siden 80-tallet snakker vi om en av de største fotballinstitusjonene i Vest-Europas største stat – bortsett fra noen jojo-år mellom 1. og 2. Bundesliga det siste tiåret, er denne klubben ansett som en del av det gode tyske fotballselskap. Kaller man Köln for en bakgårdsklubb bør man umyndiggjøres umiddelbart.

Men kanskje enda viktigere: byen lever og ånder fotball. «Sydlandsk» stemning blir overbrukt for å beskrive trykkende fotballinteresse, men i denne byen er begrepet legitimt. Skulle Solbakken lykkes i å bringe denne giganten tilbake til gamle høyder, kanskje på randen av Europa League-kvalik eller ta laget til en cuptriumf, snakker vi utenkelig kultstatus i bundesrepublikkens mest utyske by. Og vips kommer tilbudene fra de store. For da har Solbakken bevist at han kan lede en klubb på dette nivået.

Riktignok har Köln opparbeidet seg et «kaosklubb»-stempel over de siste 7-8 årene (typisk fenomen rundt klubber der det koker av interesse). Under spillerlegenden Wolfgang Overaths presidentskap har det svingt voldsomt – man har byttet trenere i tide og utide, og det har vært lite kontinuitet på ledersiden. I fjor måtte Sportsdirektør Michael Meier takke for seg på grunn av en dårlig gjennomført overgangspolitikk. Og akkurat på dette punktet vil nok den nye treneren møte store utfordringer: Köln har manglet en klar filosofi i innkjøpsarbeidet, over det siste ti årene kan man telle kjøp av spennende (unge) spillere eller nyttige tilvekster på én hånd. Overgangene har i altfor stor grad bestått av middelmådige «journeymen» i feil alder som har kommet og gått.

Spillergruppa Solbakken eventuelt tar over glitrer heller ikke av 24 karat. Lagets store stjerne heter som de fleste vet Lukas Podolski – angriperen som endelig våknet etter en svak sesonginnledning (etter at han ble flyttet mer sentralt i banen). Spissmakker, Milivoje Novakovic, er keitete men effektiv. Den brasilianske midtstopperen Geromel er også en habil spiller, og keeper, Michael Rensing – som ble kjøpt fra Bayern München i vinter – er trygg og pålitelig. Men det vil overraske meg om ikke Solbakken har krevet en omfattende oppgradering av denne troppen – som forøvrig slipper inn altfor mange baklengs – som en forutsetning for dette mulige engasjementet.

Om Solbakken vraker Norge til fordel for 1. Bundesliga har jeg full forståelse for dette valget. A-landslagstrenerjobber er for lengst ansett som synonymt med førtidspensjon. Under fjorårets fotball-VM var kun to av mesterskapets 32 trenerne yngre enn 50 (Slovakias Vladimir Weiss den yngste med 46 år).

Solbakken er i sin beste treneralder, og da skal han adrenalinruse seg på jobb under press og intensitet. Han har energien til å reise opp og ned store land, takle mediemas og supporterhysteri, jobbe daglig – ikke månedlig – med spillerne, erfare alt det den transeaktige tilværelsen som en topptrener i en av kontinentets beste ligaer innebærer. Dette unner jeg Ståle Solbakken langt mer enn endeløse kontordager og seks kampdager i året.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Vet ikke Roman, vet ingen

Etter tap i helgens «seriefinale» på Old Trafford kan Carlo Ancelotti allerede belage seg på nye uker med spekulasjon over hvem som avløser han som manager for Chelsea. Akkurat som etter Champions League-exiten på samme stadion har britisk media tatt det for gitt at italieneren med det ukontrollerbare øyenbrynet er død mann på bein.

Spekulasjoner har nesten blitt en sideindustri til det voldsomme fotballsirkuset. Du, jeg og de fleste andre som eier den minste interesse i denne sporten holder på med dette i større eller mindre grad. Ingen slår imidlertid britiske aviser – Fleet Street-mobben gjør nesten fabrikkert tenking til en kunstform. Og når en ny fotballmanager skal av- eller ansettes, er det gjerne den høyre hjernehalvdelen – den kreative – som settes i høygir.

Altså forrige gang Ancelotti skulle avsettes – umiddelbart etter at Champions League-eventyret tok slutt – meldte de fleste London-avisene at Guus Hiddink skulle overta rollen. Selvsagt var det helt uinteressant at den tidligere stand-in treneren fortsatt trener det tyrkiske landslaget, og at han hele tiden har distansert seg fra hypotesene om han ønsker å avbryte dette arbeidsforholdet som i løper ut etter EM-sluttspillet neste sommer.

Av ren nysgjerrighet tok jeg en telefonrunde til utvalgte britiske journalister: alle ga meg den samme versjonen – nyheten om hollenderens ferske kandidatur var bevisst lekket fra «en kilde nær Stamford Bridge». Om dette stemmer eller ikke, ser man et slags mønster: trekkes et noenlunde troverdig navn frem av en rimelig seriøs journalist – hopper resten etter. Risikoen for at man ikke var helt foran i løypa med å lansere navnet – om denne til slutt ender opp i stillingen – er for stor til at man ikke henger seg på den samme «nyheten».

Avhengig av hvem man velger å tro vandrer det dusinvis forskjellige «troverdige» historier om hvordan trenerkabalen i Chelsea vil ende. Fra «insidere» har jeg hørt versjoner fra det helt spektakulære, til det vågale, til det helt ekstraordinære med wow-faktor. Men i realiteten stoler jeg mest på den mest moderate og banale prognosen: Ancelottis fremtid er fortsatt uavklart. Og selv om italieneren trolig vender hjem permanent i løpet av sommeren, er det svært sannsynlig at tidspunkt og erstatter er ukjent viten for de som tar avgjørelsen.

Sannheten er at ekstremt få mennesker har tilgang til klubbens indre sirkel. Kun et fåtalls nære medarbeidere av Roman Abramovich er involvert i trenerspørsmålet i klubben, og jeg har aldri hatt inntrykk av at disse personene er kjent for å lekke informasjon til pressen. Abramovich har selvsagt en rekke rådgivere fra fotballbransjen, men det hersker selv tvil om den russiske oligarken fortsatt lytter til de som tidligere har vært sentrale i store avgjørelser i London-klubben.

Samtidig jobber agenter på spreng for å posisjonere sine kandidater fremst i rekken når beslutningstimen nærmer seg. Og i dette spillet finner man kanskje den mest råtne delen av fotballens sjel: jeg kan garantere at mange av managerne hvis kandidatur i disse dager spilles inn til Chelsea-eierskapet – vel vitende gjennom tredjeparter – er menn som gang på gang har presisert hvor overlykkelig glad og privilegert de er for å arbeide for sine nåværende klubber. Når det gjelder oppoversjekking i fotballbransjen, er det få som eier noe som helst form for skam. Man skulle bare visst. Får man ikke jobben har man uansett et genialt forhandlingskort ovenfor egen styreformann: «Chelsea ville ha meg, heis lønnen min med en million pund i året. Takk». Det sies at minst én sittende Premier League-manager fører akkurat denne taktikken – akkurat nå.

I flommen av navn som vil bli koplet til Chelsea i de neste ukene, vil noen være tatt ut av løse lufta, andre vil være plantet av agenter for å mediapromotere gitte klienter – andre vil rett og slett være resultat av utdannet gjetting. De neste ukene blir fascinerende for stort sett alle andre enn Carlo Ancelotti – kanskje Premier Leagues mest sympatiske manager – som vil henge som en «lame duck» til Roman har valgt sin neste keiser.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)