Hvordan kommer Mourinho unna med det?

Som vanlig tok José Mourinho all plass både før, under og etter Champions League-semifinalen mellom Real Madrid og Barcelona i går kveld. Mourinho er en av vår generasjons største fotballtrenere, men også en av de mest usportslige.

Bare for å understreke: Jeg beundrer Mourinho som alle andre. Jeg har lest biografiene – latt meg fascinere av bakgrunn, kompetanse, vesen, atferd, karisma – nesten hele pakka. Mourinho har på mange måter gått den harde veien. I motsetning til eks-spillere som ofte ekspressrykker ufortjent inn i fete trenerstillinger, har han aldri kunnet gjemme seg bak et kjent navn eller en glitrende fortid. På mange måter er Mourinho unik, outsideren som setter agendaen. Alt det der digger jeg.

Det plager meg heller ikke at fotballen han står for ikke appellerer til alles smak. Selv om mange (spesielt i Italia) hevder at Mourinho er en helt middelmådig trener – men derimot en genial motivator og showmann – blir det for dumt å rette anklager mot portugiseren på faglige premisser. Man blir ikke trofégrossist uten å kunne sitt fag.

Men det betyr ikke nødvendigvis at man skal tolerere fotballtrenere som hever seg over respekt og allmenndannelse. Jeg tenker på de ukentlige lyskesparkene han delte ut mot kolleger under Inter-tiden, utidige stikk til motstandere i Spania (som eksempel smålig dissing av Manuel Pellegrini i forkant av Malaga-kampen) eller konspirasjonsfantasiene han diktet opp på pressekonferansen etter gårsdagens hjemmekamp.

Den hovedskyldige for at denne vrøvlkulturen fortsatt får leve er selvsagt Mourinho selv – det er tross alt han som snakker. Likevel bærer vi – det vil si supportere og media – et stort medansvar for at Mourinho er blitt den tilsynelatende ubehagelige mannen vi kjenner fra tv-skjermen (privat skal han visstnok være langt mer omgjengelig). Hvorfor? Fordi vi hele tiden skal bygge myter og personkulter rundt fotballpersonligheter. Fordi substans er langt mindre spennende enn sarkastisk tåkeprat. Og fordi alle Mourinhos stunt tolkes til portugiserens fordel.

Når Mourinho hoster i smug er det «mind games», rykker han litt i høyre øyenbryn sender han et subtilt signal. I alle fall om man skal tro media. Her er en teori: hva om den store andelen av det fotballtreneren kommer med rett og slett er god gammeldags bullshit?

I timen før avspark i går kveld brukte BBC Radio 5 Live en god halvtime på å tolke nyansene og tvetydighetene i Real Madrid-trenerens verbale utspill som fikk Pep Guardiola til å se rød tåke tidligere i uka. Hadde han satt Guardiola ut av balanse? Ville spillerne Barcelona-spillerne miste respekten for treneren sin?

Jeg forstår konseptet med å stjele oppmerksomhet for å ta presset av spillerne. Det er det eldste trikset i boka. Men det er også det enkleste og billigste trikset i boka. Burde ikke en absolutt topptrener vite hvordan han skal beskytte og få det beste ut av sitt mannskap uten hele tiden peke til eksterne forhold og faktorer på en frekk og udannet måte? Selv om det vil ta tiår før den nedintellektualiserte fotballverdenen vil forstå dette, finnes det – etter mitt syn – knapt mer primitiv lederskapskonsept enn mind games. Mind games er fotballmediaspråk for hersketeknikk.

Så hvordan kommer portugiseren unna med alt dette her? Vel, som draget til en luksusprostituert eller kokainstripe får man (den avhengige) likevel ikke nok av denne mannen. Sunne velutdannede mennesker vet at en ny bit av den forbudte frukten verken er riktig eller godt for helsen, men man kommer tilbake – fordi tiltrekningskraften er uimotståelig. Uansett hvor lite fair og dyptstikkende kommentarene kanskje er, vet man at Mourinho vil levere på et eller annet nivå. Og at seansen vil gi både nytelse og behag.

Paradoksalt nok er Mourinho verdens mest ettertraktede fotballtrener til tross for at han er en løs kanon i eget hus (f. eks feidene med Arnesen i Chelsea og Valdano i Real Madrid), oppfører seg som en bølle på pressekonferanser, trenerbenken – og i relasjoner med stort sett alle andre enn sine spillere. For i fotballen hersker det ingen solidaritet: så lenge du kan vise til en CV full av sølvtøy spiller det ingen rolle hvor mange kolleger du har fornærmet på veien mot toppen.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Behandling av speidere: Tyskland på toppen

Når det spilles kamper rundt på europeiske arenaer, sitter en liten brøkdel av publikumet med penn og blokk. Flere har spurt hvordan talentspeidere generelt behandles og plasseres under kamp. Her skal jeg forsøke å oppklare dette for spesielt interesserte.

Billetter. Generelt eksisterer den en slags uskreven avtale mellom europeiske klubber som tillater at billetter stilles til disposisjon for besøkende representanter. Enkelt og greit sender klubb A faks (eller i voksende grad, e-mail) til klubb B. I de fleste tilfeller er henvendelsen bekreftet i løpet av en dag eller to, i de mest effektive tilfellene er det kun snakk om noen timer. Billettene plukkes naturligvis opp utenfor stadion på kampdagen. Veldig enkelt.

Ikke overraskende er tyske klubber enerne til å besvare, gi generell tilbakemelding og akkomodere talentspeidere. Sammen med billettbekreftelsen legger tyskerne ofte ved kart og klare instruksjoner om avhentningssted. Ved ankomst nesten hvilken som helst Bundesliga-arena venter billetter og parkeringsbevis stilig pakket i en kompakt konvolutt.

På det motsatte enden av velkomstspekteret er Premier League-klubbene cockye nok til tidvis holde seg for gode til å svare. I de tilfeller man får svar klarer man å (unødvendig) komplisere både avhentningssted og generell kommunikasjon. Men det bør selvfølgelig ikke komme som noen overraskelse at engelske speidere forventer rød løper når de kartleggere spillere på den østlige siden av kanalen.

Når jeg ser kamper i mer «eksotiske» destinasjoner (Sør-Amerika, Øst-Europa) kan det lønne seg å kjøpe billetter. Melder man sin ankomst med en offisiell billetthenvendelse kan man regelmessig lese om en oppspunnet interesse i en av klubbens spillere i den lokale avisen dagen etter.

Plassering. Dette varierer stort. Igjen, Bundesliga-klubbene som kollektiv har forstått to sentrale ting: 1. talentspeidere har en jobb å gjøre. 2. desto bedre man behandler gjester, desto større sjanse er det for at de kommer tilbake (og vil gjøre forretninger). I Tyskland gir man derfor tilreisende speidere nesten uten unntak VIP-billetter. Samtidig er man rause med matchprogram, line-ups og annen info. Personlig bryr jeg meg lite om VIP eller ikke-VIP, det viktigste er at man er plassert sentralt på tribunen og at man har tilgang til lagoppstilling før kamp. Resten er bonus.

Men her feiler mange. I Norge har jeg opplevd at scouts har blitt plassert helt nede ved gresset, eller til og med i svingen. Kun få klubber har forstått at kjøp og salg av fotballspillere er en storindustri – derfor kan det være taktisk smart å behandle gjester på en måte som gjør at de føler de blir satt pris på, ikke stuet bort i et kaldt hjørne. Selv «de store» Tippeliga-klubbene har mye å lære på dette punktet.

Under min korte FFK-periode tok jeg tok orde for at utenlandske klubbrepresentanter burde plasseres på VIP-tribunen samt tildeles et bord for matbit og servering. Slik ville man (som klubbmann) kunne komme i kontakt med disse tilreisende for løst bransjesnakk, nettverksbygging og utveksling av diverse informasjon. Ikke bare ville et slikt initiativ blitt satt pris på, men klubben som viser velvilje ovenfor sine gjester vil bevisst eller ubevist opparbeide seg et godt rykte, speidere vil returnere for mer kamp og kos. Plutselig har man skapt et internt miljø for prospektive forretninger.

Catering. En detalj, men igjen her er tyskerne absolutt i verdensklasse. VIP-losjene i Bundesliga kan nesten ikke beskrives, de må oppleves. Som et Sodoma og Gomorra for fotballfolket vasser man i det lekre av det lekre i både vått (for de som har lov til å nyte det) og tørt. I motsetning til i England kan hvem som helst kjøpe VIP-billetter til enkeltkamper. Avhengig av kamp og arena ligger prisene på cirka 200 euro for et Bundesliga-oppgjør. Vel verdt pengene om man vil unne seg en dekadent ettermiddag.

Avslutter med en liten anekdote som illustrerer at selv speidere kan miste fokuset ved synet at dekket tysk bord: under en Bundesliga-kamp forrige helg satt jeg ved siden engelske, franske og italienske speidere. Mens jeg holdt ut 90 minutter, la jeg merke til at flere av kollegene forsvant med med 10-15 minutter gjenstående på uret. Dette er ikke merkelig i seg selv, speidere reiser gjerne tidlig for å slippe trafikken (eventuelt for å dekke ny kamp). Denne gangen imidlertid, på en arena som skal forbli incognito, fant jeg samme fjesene i hengene i VIP-buffet’n en drøy halvtime etter kampslutt.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Wenger er uerstattelig

Jeg har hørt det blitt stille hvisket i Arsenal-kretser etter sure hjemmetap, jeg har hørt av det i bisetninger fra britiske journalister etter en pils for mange, i går – under oppladningen til Nord London-derbyet – kom de samme ordene fra en respektert engelsk fotballekspert: «er kanskje tiden inne for et trenerskifte på The Emirates?»

Ingenting varer evig, om noen måneder kan Arsenal feire 15 år siden Arsene Wenger startet sin stille franske revolusjon. I løpet av denne perioden har klubben innkassert tre Premier League-titler og aldri endt lavere enn nummer fire. I tillegg har klubben vunnet flere cuptriumfer, dessuten kommet veldig nær en Champions League-tittel. Som alle vet har kun Manchester Uniteds manager sittet lenger i jobben enn den høyreiste mannen fra Alsace (blant dagens managere).

Franskmannens arv spenner langt videre enn sporadisk sølvtøyhøsting: under Wenger har klubben forvandlet seg fra «boring, boring Arsenal» til en eksponent for attraktiv fotball utført av unge, lekne spillere. Jeg kan vanskelig tenke meg en fotballtrener i moderne tid som vil etterlate seg en mer markant legacy enn Arsene Wenger.

I disse dager er det imidlertid populært å snakke om klubbens mangel på trofeer de siste årene. Når den inneværende sesongen ebber ut neste måned blir trolig seks troféløse sesonger regnskapet Wenger flittigst blir minnet på. Og i den tabloide tidsalderen vi lever i, blir argumentene om fotballarv og varig keiserdømmebygging spake.

For det er lett å glemme Arsenal ofte har gått i netto overgangsbalanse mens de fleste konkurrentene har kjøpt seg helt til grensen av hva de nye FIFA Financial Fair-Play reglene tillater. Man glemmer også at klubben har drevet i takt med sunne forretningsprinsipper – nedbetalingen av stadiongjelden til Emirates som førsteprio – mens andre toppklubber vasser i gjeld: det seg være reell pengegjeld, eller takknemlighetsgjeld til oligarker eller oljearabere.

Nei, ikke alle sidene av 61-åringen er like elskbare – han er tross alt et menneske. Som alle genuine vinnere er han en dårlig taper, ekstremt dårlig sådan. Etter 15 år har jeg fortsatt til gode å høre franskmannen storsinnet rose en superior motstander: ved tap er det gjerne dommeren som får gjennomgå. Det sies også at Arsenal-treneren er lite likt blant sine kolleger. Men når det er sagt – i et miljø der halvparten av Premier League-trenerne sies å være Alex Fergusons sine flokkhøns, trenger ikke sunn selvstendighet være en uting.

Kanskje det største ankerpunktet mot Wenger fra media og supportere er trenerens vegring mot å kjøpe nye spillere. Eksempelvis har manageren bautastått mot folkekravet om å handle en ny keeper. Man kan diskutere om Arsenal kunne trengt en ny sisteskanse – jeg forstår hvorfor denne debatten blusser opp etter hver tabbe – men likevel er jeg svak for en fotballtrener som tror så inderlig og urokkelig på egne ideer og prinsipper. Der de fleste kolleger føyer seg i ukentlig takt etter kommentatorer og supportere, stoler Arsene Wenger på egen lærdom. Altså der hovedandelen av fotballmanagere er opinionstyrte, er Wenger kompetansedrevet.

Arsenal vil gjøre en gigantisk tabbe om de velger å avslutte samarbeidet med Wenger ved sesongslutt. Jeg tror neppe det vil skje. For hvilken annen manager vil kunne plukke opp hansken fra franskmannen uten å bryte ned en klubbfilosofi som det har tatt år å bygge opp? Hvilken annen trener kan føye seg rett inn i samme format, uten å la seg friste til å kjøpe veteraner, nedprioritere fast-trackingen av akademispillere, mase om handlepenger i klassisk britisk stil eller sverge til kortsiktige overgangsstrategier?

Etter min mening er Arsena Wenger uerstattelig. Arsenal vi ser i dag er Wengers verk – brikke på brikke er det den sittende treneren som har lagt det puslespillet som i dag gir seg til syne som en av verdens mest velfungerende fotballklubber. Enkelt og greit, det finnes ingen trenerprofil i Europa som kan gjøre en bedre eller tilsvarende jobb uten at klubben gjør en total kursendring.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Hvor ender Neymar og Ganso?

I går kveld var jeg vitne til et erketypisk Libertadores-oppgjør mellom Santos og Colo Colo. Midt i begivenhetenes sentrum for hjemmelaget: to av verdens aller hotteste fotballtalenter – Neymar og Paulo Enrique «Ganso». Ofte blir jeg stilt spørsmålet om hvor dette stjerneparet havner. I mangel på et klart svar kan jeg i minste fall synse.

Men først kort om kampen: Santos vant oppgjøret 3-2, selv om de avsluttet oppgjøret med 9 mann (Eks-Manchester City Elano ble dessuten gitt rødt kort etter han var byttet ut, og chilenerne avsluttet også kampen med 9 mann). Den første som fikk marsjordre var Neymar. Momentet som ledet til utvisningen illustrerte det gode og det onde med 19-årigen: Først scorer han et enestående sologoal – dribler av tre motstandere utenfor straffefeltet og lobber ballen delikat over en hjelpeløs Colo Colo-målvakt – så trekker spissen på seg en maske (!) med motivet av en fotballspiller (?) i den smått uortodokse målfeiringen. Dommeren fra Uruguay følger ikke humoren men regelboka og belønner Neymar med et gult kort. Problemet er at gutten allerede har sett samme farge før pausen (for en relativt ufarlig nedfelling), dermed blir det tidlig dusj for Santos-stjerna. Talentet til Neymar er udiskutabelt, men dessverre besitter han flere skyggesider som litt for ofte kommer til uttrykk i eksentriske innfall, verbale dommerangrep og generell dårlig oppførsel.

To år eldre (89) Ganso holdt seg derimot i skinnet. Uten å blende spilte han en stille imponerende kamp på midtbanen til hjemmelaget. For dere som ikke kjenner spilleren er Ganso en elegant venstrebeint playmakertype. Kaká-sammenligningene har selvsagt sirkulert i lengre tid, men der den etablerte Real Madrid-helten er langt mer løpsvillig og i stand til å dra av motstandere, er Ganso en mer klassisk – og noe mer statisk – ballfordeler som sprayer om seg pasninger i ren hovmesterstil. Selv om han mangler gjennombruddskraften til Kaká, besitter Ganso et fantastisk blikk og er usannsynlig rask, presis og direkte i pasningseksekusjonen.

Så hvor lenge blir disse gutta i Santos? Bortsett fra at de spiller for samme klubb og har seleção-debutert i ung alder, deler også paret en faktor som kompliserer oversikten rundt fremtidsplanene: begge deleies av det brasilianske fotballinvesteringsselskapet Sonda. Andelene utgjør (avhengig av hvilke kilder man referer til) 45-50% i hver spiller, noe som betyr at eventuelle overganger til europeisk toppfotball ikke bare avgjøres av Santos og spillerne selv. Her skal kapitalen ha et ord med i laget.

Det er også tvilsomt at begge spillerne selges i samme overgangsvindu. Derfor, de siste ukers rapporter tatt i betraktning, er det nærliggende å tro at Ganso selges denne sommeren mens Neymar fortsetter i Santos. Flankert av representanter fra Santos og Sonda besøkte nylig Gansos bror begge Milano-klubbene – italienske kilder mener AC Milan står igjen med mest tau i dragkampen om 21-åringen.

I forhold til Neymars fremtid hører jeg flere teorier. Av rimelig gode kilder her i Sør-Amerika – som står relativt nær spilleren – skal Neymar etter planen spille for Santos til etter fotball-VM på hjemmebane i 2014. Angrepsstjernen sitter allerede på en svært lukrativ kontrakt (økonomi er ikke lenger et problem i brasiliansk toppfotball, mange storklubber kan i stor grad tilby like tunge pengeposer som europeiske giganter) og en overgang til Europa i en alder av 22-23 vil gi den unge rebellen flere år til nødvendig modning.

Samtidig forsetter agentsnakket om at Chelsea-overgang nesten er ferdigbooket, andre hevder at Barcelona, Real Madrid og Manchester City ønsker å innlede forhandlinger. Absolutt alle storklubber med cash på bok ønsker seg Neymar.

Må jeg stikke ut nakken, setter jeg mynten på den første versjonen – at Neymar ikke forlater hjemlandet før tidligst i 2014. Men snakket om klubbskifte vil garantert blusse opp foran hvert eneste overgangsvindu frem til Neymar endelig lander permanent på europeisk jord.

twitter @tkkarlsen (norsk) @karlsentk (english)