Guatemala, Celso Borges ++

Guatemala. Jeg har beveget meg noen timer nordover på det amerikanske kontinentet siden forrige oppdatering. Stedet heter Guatemala City, og her spilles det nordamerikanske U20-mesterskapet. Etter hvert passerer de fire semifinalistene videre til verdensmesterskapet som spilles i Colombia i juli.

Siden det faktisk er noen som betaler for mine reiser og lønner meg for rapportene jeg skriver, skal jeg ikke dele inntrykk om konkrete spillere. Likevel vil jeg nevne et par observasjoner av generell natur.

Kun én europeisk klubbspeider (i tillegg til meg) har tatt bryet med å reise til denne kronglete delen av Mellom-Amerika (naturligvis med forbehold om at andre menn med penn og blokk har plassert seg i helt andre deler av stadion – med dette er lite sannsynlig. I denne settingen er det lett å dra kjensel på»europeere»). Altså kun Rosenborg og StigTorbjørnsen har innsett at dette mesterskapet en ideell arena for skandinaviske klubber til å kartlegge og notere kandidater for fremtiden. Jeg sier ikke at man nødvendigvis skal booke fulle flyrader av nye spillere, men infoen man tilegner seg på slike turneringer vil man dra enorm nytte av på sikt.

Ser man bort i fra dyre meksikanere er U20-representantene (med unntak av noen Europa-baserte spillere) innenfor de økonomiske rammene hjemlige klubber gjerne handler fra. Jeg stusser over prioriteringen og at norske klubber (generelt) ikke tar seg tid til å stille opp når talenter i beste kjøpealder – fra land som har sendt mange fine representanter til Tippeligaen (Costa Rica, USA, Canada osv) – treffes til showcase på samme sted. Fra Nord/Mellom-Amerika kan man handle talentfulle spillere til særdeles gunstige priser.

Ellers var jeg vitne til et relativt spesielt syn under gårsdagens oppgjør mellom Surinam og USA: cirka halvparten av spillerne i startoppstillingen til den tidligere nederlandske kolonien brukte vanter. Tilleggsopplysning: lufttemperaturen ved avspark var 22 varmegrader.

Celso Borges. Apropos fin representant for typen fotballråvare man kan finne (hvis man orker å lete) i denne regionen; Vålerenga skal i følge rapporter ha budt 7 millioner kroner for Fredrikstads lagkaptein. Jeg synes Oslo-klubben fortjener kreditt for et offensivt initiativ, men FFKs fremragende klubbformann Svein «Kosten» Johannessen feier unna all tvil: Borges forblir rød og hvit- i alle fall frem til høsten. Tidligere har Rosenborg også gjort et forsøk på å hente den konverterte midtbanespilleren til Lerkendal.

Mens jeg er glad for at Fredrikstad har lykkes å beholde en veldig god fotballspiller, forundrer det meg at Tippeliga-klubbene ikke forsøkte å sikre seg Borges like etter at FFK rykket ned i Adeccoligaen (vinteren 2010) eller i sommervinduet samme år. Med alt kaoset som hersket i klubben på den tiden (før Johannesen og det nye styret startet den suksessrike ryddeoperasjonen) ville det vært umenneskelig – i praksis umulig – å nekte spilleren en overgang.

Prioriteringer forandrer seg med tiden, men for meg er det vanskelig å forstå at ingen Tippeligaklubber så potensialet i Borges da markedsprisen hans traff bunnivået. Selv om man muligens ikke trengte en sentral midtbanespiller på de nevnte tidspunktene, ville man likevel kunne rettferdiggjort et kjøp av en veldig bruksvennlig spiller. I følge mine kilder var kun Lillestrøm interesserte i Borges vinteren 2010 (men av en eller annen grunn ble det ingenting av dealen). Hvor var de andre: her mener jeg Tippeliga-klubbene sov i timen.

twitter @tkkarlsen (norsk) @karlsentk (english)

Mario, du Mario…

Når man tar feil i publiserte analyser gjør man klokt i å ligge lavt, melde seg ut av diskusjoner til man tror ingen lenger husker og at tøvet man meldte passerer lydløst ned tidens elv. Alternativt kan man komme ut, erkjenne bommerten, ta tyren ved hornene. I tilfellet Balotelli velger jeg den siste strategien.

Ja, da Manchester City på sensommeren klasket 25 millioner pund i bordet for italieneren hyllet jeg overgangen. Hands up. Ikke bare var jeg overbevist om at Internazionale-angriperens ekstreme spillestil ville passe utmerket inn i Premier League, men kanskje naiviteten tok overhånd da jeg spådde at den liberale engelske livsstilen ville løse han fra outsiderrollen fra hjemlandet og at miljøskiftet skulle modne ung mann. For ikke å snakke om den hjertelige gjenforeningen med Roberto Mancini. Blindet av rå fysikken, saftige steget, fin ballbehandlingen og haugevis av ekstremferdigheter så jeg flere pros enn cons ved den dyre overgangen.

Man skal ikke gjøre opp sluttattest for en fotballspiller etter et drøyt halvår, men dag for dag vokser tvilen – med tungt hjerte begynner jeg (motvillig) å helle i retning av at Mario Balotelli aldri blir storsuksessen jeg glimtet i krystallkula.

Etter ankomsten til Manchester har Balotelli gjort dumme ting nesten med månedlig regelmessighet. Det er nesten som man skulle tro at spissen fører logg – «oi, 22 dager siden sist – hvilken dumhet er den neste på lista?». Fra provoserende uttalelser i media, til AC Milan-flørter. Privatflyreiser til Italia så fort det meldes om én fattig fridag. Fra eksponent for vinterens teiteste hattemote («hønselua») og bilkollisjon til det siste; pilkasting med egne lagkamerater som blink. Ikke alle er graverende sprell – ulykke, motesynder og hjemlengsel kan skje den beste – men fra Balotellis atferd utenfor banen virker det ikke som han i det hele tatt er innstilt på at karrieren i City skal funke, eller at fokuset er noenlunde dreid inn mot sportslige horisonter. Og da har jeg ikke en gang kommentert det som skjer banen.

Ti mål på cirka dobbelt så mange seriekamper er isolert sett et respektabelt utbytte fra en debutsesong. Men ser man bak tallene finner man flere straffer (ok, de skal scores) og mål som – for å formulere meg klønete – paradoksalt nok er scoret på måter Balotelli ikke ble kjøpt for å score. Brorpartene av målene er enkle tap-ins eller skudd som har snittet bort i motspillere for så å skifte retning. Det ville rykket, de ekstreme forseringene med ball og det rene, harde skuddet har vi sett kun i korte glimt. Mens idiotaklinger (som allerede har forårsaket to røde kort pluss tallrike gule) og andre episoder med negativt fortegn har snart dannet oppsamlingsmateriale til en samle-DVD.

Kanskje aller mest skuffende: når Balotelli trekker på seg den lyseblå drakta opptrer han blottet for spilleglede. For meg spiller det liten rolle om han smiler eller viser følelser etter nettkjenning – mye av dette er påtatt – men det virkelig skremmende med han som engang fortjente kallenavnet «Super Mario» sin atferd er at han gir uttrykk for at han ikke kunne bry seg mindre om sin videre Premier League-karriere.

Balotelli var Roberto Mancinis prestisjeprosjekt. Han gikk etter sigende lange runder med klubbledelsen for å trumfe gjennom kjøpet av hjemlandets største fotballtalent. For landsmannen kom ikke uten advarsel på innpakningen. Derfor må City-treneren føle seg enormt skuffet over hvordan 20-åringen har agert under hans ledelse. Etter rapportene fikk Balotelli en koffert kastet etter seg av treneren etter den hodeløse utvisningen mot Dinamo Kiev: Mancini må være en overmann siden han ikke kastet noe hardere, tungere eller skarpere.

Veien videre for Balotelli? Ryktene om Serie A-retur (utleie til AC Milan, anyone?) kommer uunngåelig til å dominere overgangsspaltene vår og forsommer. Personlig skulle jeg gjerne se gutten en sesong til i Premier League. Får han orden på hodet – hold ikke pusten – dreier dette seg om en av verdens mest ekstreme (i positiv forstand) angrepsspillere. Typen – som i nesten Messi og Cristiano-stil – kan avgjøre kamper på egenhånd.

twitter @tkkarlsen (norsk) @karlsentk (english)

Notater fra Quito

For øyeblikket spilles det søramerikanske U17-mesterskapet i Ecuador. Fra basen i cirka 3000 meters høyde setter jeg (og mange flere) praktisk talt daglig kursen for arenaene som ligger 2-4 timers biltur på svingete fjellveier fra den ecuadorianske hovedstaden. Jeg kan med en gang avlive myten om internasjonal talentspeiding (kun) handler om Cohiba, Corona og (Haute) Cuisine. Her stuper man (i alle fall jeg) utmattet i seng før midnatt. Typisk kost er energy bars, svett sandwich og bananer (stjålet fra frokostbuffeten). Her følger noen korte notater fra mesterskapet.

Angelo Henriquez. I følge snakket har Manchester United allerede sikret forkjøpsrett på chileneren som fyller 17 år om noen få uker. Spissen som kommer fra Santiago-klubben Universidad de Chile har imponert voldsomt i de innledende kampene. Ikke bare har Chiles nummer 9 – som allerede har gjestetrent på Carrington – notert seg for 3 mål, men registeret av kvaliteter gutten besitter sender misunnelighetsvibber blant speiderne på tribunen (som forresten mer enn ofte teller flere enn normale tilskuere). Henriquez er aggressiv i spillestilen, stor eksplosivtet i lårmuskulaturen (sprint, akselerasjon), rask og presis nærteknikk (kombinerer flott med offensive medspillerne) og en enorm arbeidsinnsats (setter motstandernes forsvarere under press). Kanskje han kunne gjort godt av noen ekstra centimeter – måler cirka 177-179 cm – men Henriquez kan vise til andre kompenserende ferdigheter som spenst, balanse og skuddstyrke med begge bein. Selv om Henriquez benyttes som klassisk oppspillspunkt i Chiles 4-3-3 formasjon, antar jeg at han vil bli brukt i en mer vandrende angriperrolle om fremgangen leder han hele veien til Old Trafford. Satt noe på spissen, er det faktisk litt Wayne Rooney over denne gutten. Se opp for «The Chilean Wayne Rooney»-overskrifter.

Fotballentreprenøren Forlán. Flere har latt seg imponere av den uruguayanske angriperen Juan Cruz Mascia under det pågående mesterskapet. 17-åringen spiller for Miramar (Misiones) i hjemlandet og er en hengslete, vandrespiss med gode basisferdigheter og en «tobeinhet» jeg sjelden har sett maken til. Men uten at Mascia har tatt U17-turneringeren med storm, er det mest kuriøse at faktisk Diego Forlán eier overgangsrettighetene til spilleren (formelt sett Diegos far, men investeringen antas å komme fra Atletico Madrid-mannen). I følge hviskingen i lobbyene her i Quito skal prislappen være 4 millioner dollar. Neppe billig for en angriper som kun har ett toppserieinnhopp i hjemlandet, men ingenting er umulig med verdens største fotballklubber på tribuneplass.

4-3-3 in fashion. Selv søramerikanske ungdomslandslag har nå omfavnet den tidsriktige fotballformasjonen. Om det er Barcelona eller Nederland som er inspirasjonskilden skal være usagt, men selv konservative Brasil – for ikke snakke om Bolivia og Paraguay – spiller med midtspiss flankert av to brede angripere. Argentina varierer fra 4-2-3-1 til 4-1-3-2, mens Ecuador (for øvrig det mest disiplinerte og taktisk modne mannskapet i turneringen) er et av få land som tvilholder på en klassisk (latinamerikansk) 4-4-2 (eller 4-2-2-2) formasjon. Resultatet av oppdagelsen av trendformasjonen 4-3-3 betyr fremvekst av hurtige vingtyper og en retur for den klassiske «mezzapunta»-typen som får boltre seg på banens siste tredjedel. I sum er dette gode nyheter for underholdende fotball og dyrkingen av herlige offensive spillertyper.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Italiensk talentlag i Serie B?

Som en oppfølging til forrige innlegg – sportslig krise i italiensk fotball – er det verdt å notere det radikale forslaget som ble lansert i landet tidligere denne uken. Med landslagstrener Cesare Prandelli som frontmann foreslår det italienske fotballforbundet en helt ny radikal skapning som på sikt kan gi nasjonen et talentløft.

Det allerede omstridte – men dertil spennende forslaget – går ut på å introdusere et «talentlag» i den øvre delen av det italienske ligasystemet. Ideen befinner seg fortsatt på luftestadiet, men om forbundet får sin vilje skal den nye «talentklubben» spille i Serie B (eventuelt Serie C1) og bestå av 25 spillere i alderen 19-20. Hittil kanskje ikke så originalt, men den radikale biten handler om at disse 25 skal håndplukkes «i samarbeid med» (ikke nødvendigvis «direkte fra») Serie A-klubben. Deretter skal laguttak skje på rotasjonsbasis, resultatene i seriespill er irrelevant – denne spesielle «klubben» kan verken rykke opp eller ned. Med eksklusivt ungt blod skal den gis (midlertidig?) permanent eksistens i et av landets profesjonelle fotballserier.

Hovedtanken bak ideen er selvsagt å sikre talenter spilletid på høyt profesjonelt nivå. I dag får U-landslagsspillere svært liten spilletid i Serie A og B. Ledene krefter i Italiensk fotball tror den manglende kamperfaringen kan forklare de svake resultatene landet opplever på aldersbestemt landslagsnivå.

Om man kjemper i toppen eller bunnen av tabellen er italienere konservative i tankegangen: såkalte «esperti» (eksperter, altså veteraner) er ansett bedre skikket uansett om det kjempes om titler eller mot nedrykk. I utgangspunktet kunne den nest øverste divisjonen representert en fin utskytningsrampe for nye calcio-utskudd, men i Serie B råder den samme holdningen – unge spillere, altså fra 18-22, blir sparsommelig benyttet.

Av samme årsak sender de store Serie A -klubbene sjelden spillere lenger ned i divisjonene – ikke en gang på lukrative bonusstrukturerte leieavtaler; de unge finner man på benken eller tribuen. Når i tillegg klubbene i de to øverste divisjonene nylig samdes om å senke maksalderen på «Primavera»-spillere (ungdomsligaen) fra 21 til 19 – noe som ville åpne slusene for arbeidsledige spillere i gunstig utviklingsalder (ikke klar for Serie A, men vil ikke bli satset på i divisjonen under) måtte det tenkes nytt. De siste årene har også kvaliteten på Primavera-ligaen falt dramatisk. En av grunnene kan være det merkelige regionale formatet som tvinger klubber som Inter, AC Milan og Juventus til å dele serieavdelinger med jevnaldrende fra småbyer langt nedover i divisjonene.

Som når alle nye ideer lanseres har heller ikke denne tanken unngått en kontroversiell fødsel. Allerede diskuteres det bittert rundt forskjellige fordelingsmodeller: hvem skal betale U21-spillerens lønn når de leies ut til «forbundslaget» på årlig basis (klubbene skal ikke kunne tilbakekalle under sesongen)? Skal forbundet kunne velge fritt? – Noen klubber vil bli verre rammet enn andre (enkelte stortalenter får jo tross alt velfortjent spilletid). Hva med rotasjonsmodellen? – U21-lagets ukerotasjon kan i ekstreme fall avgjøre opp og nedrykksstrid (styrket vs svekket lagoppstilling vil lupeanalyseres uke etter uke). Hva om de utleide rammes av alvorlige skader? Alle disse spørsmålene er dilemmaer klubbene står ovenfor i krysspunktet mellom hva som er det beste for fellesskapet og hva som tjener egen interesse.

Praktiske hensyn om hvor laget skal spille hjemmekampene, hvor de skal trene (trolig på Coverciano i Firenze eller på et forbundseid treningsanlegg i Roma) og hvem som skal lede dette mannskapet (naturlig nok en forbundstrener, men hvem? Ingenting er tilfeldig i Italia) vil naturligvis bli offer for en sta og seig debatt. Det hersker mange pro og kontra rundt dette pionerforslaget men jeg synes italienerne fortjener applaus for å ha klekket ut en fascinerende modell. Av flere motinnspill er opprettelsen av en reserveliga (engelsk modell) og U23-lag som spiller et stykke ned i ligasystemet (type Tyskland) blitt diskutert, men forbundet mener disse konseptene enkelt kan «misbrukes» som en utdanningsarena for utenlandske spillere – og dermed er man like langt.

I tillegg til nevnte Prandelli står den innflytelsesrike forbundsinsideren (og eks-spiller) Demetrio Albertini og tidligere landslagstrener, Arrigo Sacchi, bak dette «hjernebarnet». Mottagelsen fra klubbene kald men spent (de føler seg satt på gangen da prosjektet ble utformet) men det hersker enighet om at talentutviklingen i landet er i krise og – om ikke noe annet; her foreslås konkrete, radikale grep. Om kort tid skal forslaget opp i forbundstinget.

twitter: @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Avskriv aldri Italia

Italiensk ære i Europacupene står og faller på Internazionale. Om ikke Milano-klubben makter å snu ettmålstapet fra første kampen på tysk gress neste uke, vil kvartfinalene spilles uten representanter fra Serie A. Tilfeldigheter eller et alvorlig sykdomstegn?

Først er det verdt å konstatere at E-cup-floppen kun føyer seg inn som en av flere merkedager i den uårtapetserte italienske almanakken: Azzurris opptreden i Sør-Afrika forrige sommer grenset til det skandaløst nitriste og noen måneder senere ble U21-landslaget (som normalt preger sluttspillene) hektet av mesterskapskarusellen allerede i gruppekvaliken.

Akkurat nå stormer selvsagt debatten i støvellandet om hva denne overraskende sportslige nedturen skyldes. Har besettelsen av fysikk og utholdenhet hindret utviklingen av det internasjonale snittet hos unge spillere? Er det den overdimensjonerte politiske kynismen i fotballen som kveler all lek og moro? Eller er det de falleferdige anleggene som illustrerer at Italia befinner seg flere tiår bak den moderne fotballen som spilles og presenteres på råflotte teatre lenger nord og vest på kontinentet?

Når Italia ser ut til å miste en Europaplass til Tyskland fra 2012, blir den moderate stemmen neppe hørt i larmen av opprøret – men sannheten er at tilfeldigheter faktisk spiller en betydelig rolle.

For det første er det umulig å lese trender på bakgrunn av én sesong. I fjor stakk nettopp Internazionale avsted med den gjeveste Europeiske klubbtittelen – og så sent som i desember vant de også den Interkontinentale Cupen. Sistnevnte kanskje ikke ekstremt anerkjent i Norge, men mange andre steder teller den. Man kan definitivt ikke trekke konklusjoner om at italiensk fotball er i nær døden ti knappe måneder etter at et av landets representanter (skjønt med få italienere i stallen) vant det største en europeisk klubb kan vinne.

Frustrasjonen over grusomme stadionanlegg er derimot enklere å forstå. Akkurat som de beste skuespillerne ønsker å opptre på de prektigste scenene, tyner trolig fotballspillere ut mer av sin yrkesstolthet i oppgraderte omgivelser. En Champions League-kveld føles som et langt mer prestisjeartet event på lekre Emirates enn stemningsfulle men oppusningsklare San Siro – og da har jeg ikke nevnt underlaget.

Nye privateide stadionanlegg vil gjøre det enklere å kontrollere pøbelvirksomheten som i dag holder mange supportere vekk fra Serie A-kamper – samt lokke familier og lukrative businesstilskuere til fotballkamper. Sammen med mer anstendige omgivelser vil utvikling av stadion som et sentralt del i klubbenes businesskonsept føre til klingende mynt i kassene (som igjen kan benyttes til annen infrastruktur eller ungdomsutvikling).

Italienske fotballtrenere peker ivrigst til det tette kampprogrammet når de skal forklare europeiske nedturer. Stallrotasjon, eller «turn over» som italienerne kaller dette, blir behandlet som ren vitenskap i landet. Men likevel – til tross for at ingen andre ansetter flere fitness-eksperter, massører og leger – mestrer tydeligvis Serie A-klubbene det travle oppsettet dårlige enn de fleste andre. Kanskje handler denne ironien om tradisjon og et tankesett som fortsatt henger igjen fra 90-tallet.

Men selv om Champions League-fadesen denne sesongen gir lite rom for unnskyldninger, skal det i rettferdighetens navn presiseres at Europa League skaper veldig liten entusiasme blant supportere, media eller klubber. Kun Napoli kom seg videre fra gruppespillet denne sesongen – Juventus, Palermo og Sampdoria kunne knapt vist mer halvhjertet innsats – men ble vippet ut ved første reelle motstand (Villarreal). I Italia er Serie A det ultimate: uansett hvor man befinner seg på tabellen forsaker man mer enn gjerne en borteseier i Polen torsdag kveld mot en hjemmeseier mot Brescia tre dager senere.

Når alt dette er sagt, må vi ikke glemme tilfeldighetene. Tidlig på 00-tallet opplevde italienerne en lignende nedtur. Både i 2001 og 2002 var Italia uten lag i kvartfinalene i Champions League, mens året senere (2003) spilte Juventus og AC Milan finale i Manchester…

Alle store fotballnasjoner opplever opp- og nedturer, uten at vi absolutt skal trekke premature konklusjoner i kontekst av tendenser og generall utvikling. For hvem hadde satt penger på at et italiensk lag ikke spiller Champions League-finale neste år?

twitter: @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

King Kenny av fortiden, King Kenny av fremtiden…

Kenny Dalglish har gjenerobret Anfield etter sin retur til trenerrollen. I første omgang skulle legenden kun sitte ut sesongen, nå er det utenkelig at en annen mann trener Liverpool selv på den andre siden av sommeren.

For Liverpool-supportere var skottens hjemkomst tatt rett fra eventyrbøkene, og den eneste lille frykten de trofaste eventuelt hadde var om statusen som klubbens fremste nålevende udødelige kunne settes under tvil om resultatene ikke ble som forventet.

Men Dalglish har levert varene. Ved bare å være Kenny har han pisket opp entusiasmen som var fraværende under Hodgson-tiden, snudd mediemotbør til medvind, Liverpool har stormet opp tabellen – Kenny-effekten lever absolutt og definitivt.»Rafa left a mess»-snakket om at Hodgson tok over en skremmende svak stall har også stoppet. Men hva så med de neste månedene?

Selv om Liverpool sine eiere nyter rykte som klarsynte analytikere og det ble sagt mye om at den neste permanente Liverpool-treneren skulle være ung og fremadstormende, vil selv moderne amerikanere finne det nærmest umulig å motstå folkekravet om at Dalglish skal belønnes med en langtidskontrakt.

For om Dalglish fortsetter som Liverpool-manager vil faktisk ikke tankegangen stride for mye mot de trender som råder i fotball-Europa. I storklubber skal man ikke undervurdere effekten av klassisk «man-management» og positiv utstråling. For søkkrike toppklubber som er kapable til å kjøpe de aller beste råvarene er kanskje pedagogikk og fag (her insinuerer jeg ikke at Dalglish ikke kjenner sin fotball, men at hans store styrker tilhører andre områder) – og det siste innenfor treningsmetodikk, fysiologi, kosthold, psykologi – underordnet det visuelle og synlige. Til den daglige detaljstyringen på Melwood har man til eksempel Steve Clarke mens Damien Comolli tar seg av akademiet, overganger og speiding. Og slik kan ting fungere mer enn greit.

Dessuten er det begrenset hvor mye Premier League-klare spillere faktisk trenger å lære – mange vil hevde at korte, konkrete briefing-type instrukser gjør mer nytte på dette nivået enn endeløse taktikkmøter med Prozone på 3D-tavle.

Toppspillere er nok enklere å stimulere enn snobbete spaltister (guilty) og konseptet om en «figurehead»-type til å lede flokkene synes som en suksessartet variant i nuet. Leonardo – som selv innser sine taktiske begrensninger – innehar en lignende rolle i Internazionale. Brasilianeren fikk i all hovedsak Inter-jobben for hans evner til å motivere, skape positivitet og med sitt sjarmerende vesen – melke godvilje hos både mannelige og kvinnelige TV-seere. Kort sagt, det er i pressekonferanser, foran kamera og under kamp Leonardo har sine styrker. Til resten – de viktige detaljene – har han et komplett hoff av dyktige fagfolk.

I dagens krevende fotballrealitet finnes det veldig få trenere som besitter «hele pakka» og fordelingsmodellen som Liverpool trolig vil gjøre permanent – Dalglish som sjef og fjes og Clarke/Comolli som støttespillere – vil sannsynligvis tilta i spredning og popularitet.

For kun noen uker tilbake verserte det rykter om at Dalglish ville bli «flyttet oppover» til en slags (meningsløs, men lukrativ) direktørrolle, samtidig bane vei for en ny hovedtrener. Etter søndagens store seier er det egentlig bare for John W. Henry å printe ut kontraktsforslaget. Til Dalglish. Som Manager.

Forrige måned var jeg selv på Anfield, og dyrkelsen av Dalglish før, under og etter kamp grenset til en religiøs status jeg ikke kan huske å ha opplevd utenfor kirkebygg. Fotball handler om bankende hjerte og råe følelser, derfor vil hjemmepublikumet se «King Kenny» på sidelinja, ikke tilbake i passiv Directors Box-eksistens. Noe annet enn å gi Anfields egen Gud langtidskontrakt vil være vranglære.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)