Rooney og albuen

Dagens store talking point her i England – Wayne Rooney slapp karantene for sin utidige albuebruk i mot Wigan i helgen. Her er mine korte observasjoner.

Frikjennelsen: Som med britisk lov generelt er det vanskelig å henge med når The FA begynner å rettferdiggjøre sine jussbeslutninger. I utgangspunktet Wayne Rooney og Manchester United har sitt på rene – har dommeren sett en forseelse i kampens real time stopper videre pross ved gitt dom. Med unntak om at dommeren forandrer mening i ettertid (noe som sjelden skjer siden dette blir oppfattet som svakhetstegn) står altså beslutningen. Tilsvarende status i mange andre europeiske land ville revurdering av kontroversielle beslutninger i lugn og ro noen dager i etterkant sikret lang høyre kvalitet på avgjørelsene og faktisk vært til stor hjelp for dommeren – som ville sluppet å bli en aktiv del av straffeutmålingen av kontroversielle avgjørelsen. Ingen kan forvente at kampledere skal kunne utføre høyesterett noen sekunder etter at en episode skjer på banen – dette ansvaret bør overlates til et domsutvalg.

Dommeren: Oppsiktsvekkende i første omgang at Clattenburg ikke ga umiddelbart rødt kort, men det er enda mer oppsiktsvekkende at han i ettertid sier at han er fornøyd med hvordan han håndterte situasjonen. Alle mennesker feiler og ingen vil klandre dommere om de erkjenner at en kontroversiell episode ble feildømt i kampens hete. Man kan undre om Clattenburgs hadde reagert på samme måte om James McCarthy hadde kastet seg på bakken og vridd seg i smerte. Mange spillere vil følgelig tolke The FA og Mark Clattenburgs standpunkt i denne saken som en oppfordring til å melke alle urene hendelser til ytterste krampeaktige vridning. Stoisk opptreden av den karakter som Wigan-spilleren viste fører tydeligvis ikke frem.

Reaksjonene: Mange peker til at blant annet Steven Gerrards lignende opptrinn tidligere i sesongen ble hysjet ned, så børstet under teppet og legger til at dette er en heksejakt fordi synderen heter Wayne Rooney. For min egen del er det totalt uinteressant om grisespilleren spiller for et populært lag eller er en honduransk venstreback på Wigan, men jeg tror neppe Alex Fergusons vanvittige kommentarer i ettertid har dempet reaksjonene: Albueslaget fulgt opp av Fergusons ‹‹mind games›› – jeg trodde dette latterlige konseptet forsvant med forrige tiår – har provosert frem en sterkere opinion om skotten hadde unnlatt å kommentere. Dessuten er det en kjensgjerning at store klubber tiltrekker store overskrifter. Det skrives mye om Manchester United når de vinner og opplever suksess, det skrives mye om Manchester United når de feiler. Slik er verden. Dette er en av paragrafene du skrev under ved når du valgte å holde med en stor, populær fotballklubb.

Albuer og idiottaklinger: Etter min mening bør ikke byråkrati eller status stå i veien for lovendringer som kan gjøre fotballen til en tryggere arbeidsplass. Jeg fordømte Ben Thatchers sjokkerende nedslakting av Pedro Mendes i min tidligere blogg i Nettavisen og applauderte Manchester Citys internjustis da de selv utestengte venstrebacken. Akkurat som jeg lot meg provosere enormt av Martin Taylors hårreisende takling av Eduardo for to år siden – skrekknedpløyingen som forårsaket beinbruddet som fortsatt plager kroaten. Steven Gerrards albuebruk burde også vært slått ned på, samme gjelder Nemanja Vidic sitt angrep på Johan Elmander i fjor. Jo, kanskje det ville være urettferdig at nettopp Wayne Rooney ble ‹‹ofret›› for en skjerpet lovgivning – det er gjerne (dessverre) slik at en high profile case må til før lovbøkene omskrives – men en gang må noe gjøres, eller må man altså vente til en eller annen utlending i en bunnklubb gjør det samme? Om resultatet av strengere straffer tilsvarer sløvere albuer og usynelige knotter, er jo dette en gevinst for alle fotballsupportere.

Debatten: Derfor er det skuffende at albue-saken forvandles til en debatt om debatten, ikke om essensen eller de mulige positive innvirkningene av et sterkere lovverk. Som i mange andre saker der en fotballspiller i klubbfarger befinner seg i orkanens øye, blafrer det hele ut etter en lite konstruktiv (men slitsom) debatt som handler mer om å forsvare klubb og spiller i stedet for å se det store bildet.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Blir Roma amerikansk?

AS Roma kan bli første Serie A-klubb under utenlandsk eierskap – kan denne nyheten føre til et totalløft for italiensk fotball?

Siden storhetstiden på 80 og 90-tallet hersker det liten tvil om at Serie A har falt bak Premier League og La Liga i appell, kvalitet og – med noen unntak – tiltrekningskraft på store spillere. Fotballkulturen kan det forsvares at fortsatt regjerer høyest på kredrankingen blant supportere, men i forhold til infrastruktur og fasiliteter henger italienerne langt etter. Kamparenaene har sett liten oppgradering siden mange av disse ble reist til 90-VM – generelt investeres det i lite annet enn nye spillere.

Romas eiere med Rosella Sensi i spissen – datter av Franco (døde i 2008) som først førte familien til regenttronen i 1993 – har imidlertid bekreftet at de er i sluttforhandlinger med den amerikanske sportsinvestoren Tom DiBenedetto over at salg av den kontrollerende andelen i den gjeldstyngede klubben. Etter lange preliminære samtaler virker det som et skifte snart kan komme.

Selv om lite av DiBenedettos planer for hovedstadsklubben har lekket ut til offentligheten, er det forventet at konstruksjon av et nytt stadionanlegg er sentral til den nye strategien. Både Roma og Lazio har lenge diskutert en solid oppgradering av slitne Olimpico og det heves at Sensi-familien allerede har sikret byggetillatelse (ingen enkel jobb i politikkens hjemby) til et nytt anlegg som nå eventuelt skal settes ut i verden av nye krefter.

Bortsett fra Juventus sin nye storstore – som skal stå klar til høsten – eksisterer ikke privatfinansierte arenaer i Italia. Planer for privat utbedring eller eierskap har imidlertid lenge blitt diskutert blant annet Cagliari og Genova uten konkrete resultater.

Hovedgrunnen til dette er at de lokale kommunene tjener grovt på utleie av sine etablerte anlegg, derfor vegrer myndighetene seg for å selge stadionene eller gi byggetillatelse til å reise nye. Denne Catch 22-situasjonen fører dessverre også til at det offentlige eierskapet bruker kun det absolutt minimale til oppusning og vedlikehold (klubbene har ikke noe annet valg enn å betale leiepengene, hvor ellers skal de gå?). Resultatet er at den absolutte majoriteten av italienske stadia er i forferdelig forfatning. Faktisk er det lite luksus som skiller italienske anlegg og de man ser i Brasil eller Argentina.

Amerikanernes inntog i Roma kan forhåpentligvis starte en trend som resulterer i en kultur som vil fostre stadia på linje med de vi kjenner fra England og Tyskland. Inntektsstrømmene som naturlig følger i kjølvannet av disse nye konstruksjonene vil forhåpentligvis også gjøre Serie A-klubbene mer selvstendige, levedyktige og redusere avhengigheten til rike «padroni».

Om DiBenedetto – for øvrig partner av Fenway Sports Group som nylig overtok Liverpool – ender opp som Roma-eier vil han umiddelbart møte flere interessante utfordringer. I motsetning til i England og Tyskland er italienerne ikke vant til ideen om fotballklubb som et profittdrivende redskap. Supporterartikler handler man fra en av mange buer på hjul som står på rekke og rad langs innfartsgatene til stadion på kampdag. De som kjøper offisiell drakt i klubbshop’n blir gjerne sett på som naive eller rett og slett dumme.

Kampbilletter er også forholdsvis billige i Italia, og spørsmålet er om italienere – som trolig er det mest bargain-bevisste folkeslaget i Europa – er klare for å betale et premium for ekte drakt og en bedre supporteropplevelse. Et sted må man jo begynne og det er på tide Italia følger etter resten av Europa, men likevel er det ingen tvil om at dette er et høyrisiko pilotprosjekt.

I første omgang kan DiBenedetto glede seg over en ny lukrativ medieavtale som langt på vei møter driftsutgiftene og med noen smarte investeringer i overgangsmarkedet kan klubben igjen havne i på inntektsbringene Champions League-plass. Dessuten har Roma et unikt merkevarenavn som runger verden over. Følger smarte markedsføringsmennesker (renaming til US Roma anbefales dog ikke) med på det amerikanske lasset kan man snart tappe enorme inntektsårer man hittil kun har pirket borti.

De neste ukene vil gi oss svar på om dette pionerprosjektet blir en realitet, eller om nok en USA-basert investor – forrige gang den profilerte George Soros – aldri når helt frem til den evige by.

7 er et magisk nummer

Forrige runde av sluttspillet i den søramerikanske U20-mesterskapet bød på en saftig karamell, Brasil mot Argentina. Kanskje enda mer interessant enn resultatet (2-1 til Argentina) var «duellen» mellom de to 7erne. Med gul drakt, supertalentet Neymar, i vakkert lyseblått og hvitt; «Messi av Guaraní, Juan Iturbe.

Santos-angriperen hadde jeg allerede sett i levende live tidligere, men argentineren som ble «stjålet» fra Paraguay i en gedigen såpeopera (bla tilbake i bloggarkivet for noen linjer om den saken) fikk jeg se for første gang. Begge er blant verdens største fotballtalenter – noen vil si de aller største i 90 til 94-årgangene – begge er angrepsspillere og begge fikk røff behandling i denne kampen. Og begge bekrefter at man trenger ekstrem teknikk, balanse, hurtighet og offensive nærkampferdigheter for å bli betraktet som verdensledende talenter.

Kampen ble forøvrig heftig påvirket av at Brasils kaptein og stopperklippe, Juan, fikk marsjordre etter kun 6 minutter. Neymar ble dermed flyttet ut i en dypere, bredere rolle som en slags offensiv midtbane eller andrespiss mot høyre. Likevel, med vanskeligere arbeidsbetingelser, ga Neymar full valuta foran cirka 50 klubbspeidere.

Angriperen som ofte linkes til Chelsea (Santos krever nå etter sigende mer enn 300 millioner kroner for juvelen) kommer – som mange andre toppspillere – fra futsalbakgrunn. Utvilsomt har oppveksten med ball på små flater satt dype spor, men samtidig som man ser at Neymar hele tiden tar nye steg taktisk og fysisk ser man at gutten har ekstreme egenskaper i en mot en-stituasjoner, stort finteregister og lynraske kroppsfinter.

7 mål har Neymar scoret hittil i mesterskapet – noe som også bekrefter inntrykket fra fjorårets brasilianske seriespill (17 fulltreffere) – ikke bare byr gutten, som både Pele og Robinho har tatt under sin beskyttelse, på herlige egenskaper utenfor boksen men i tillegg er han en førsteklasses avslutter. Med overlegen selvtillitt scorer 19-åringen med høyre og venstre fra varierte posisjoner og distanser, fellesnevneren er gjerne finesse foran kraft. Mot Argentina tegnet han seg ikke i scoringsprotokollen, men det gjorde imidlertid Juan Iturbe – etter et signatursololøp satte han elegant ballen forbi den brasilianske målvakten.

Argentineren byr nettopp på noe helt ekstremt: akkurat som Lionel Messi besitter han enorme forseringsferdigheter. Men der Barcelona-mannen bruker hurtighet og kroppsfinter, plukker Iturbe rett og slett opp ballen og fosser forbi måpende motstandere med ballen i beina. Cluet her er enormt rykk og tempoveksel samt lavt tyngdepunkt. Tettbygd og noen centimeter høyere enn Messi, spiller Iturbe – som forresten lyder som en fremtidig Apple-oppfinnelse: «iTurbe» – akkurat som «idolet» i rykk og napp, hver involvering preges av energiforbrukende, eksplosive bevegelser, og deretter pauser.

Den venstrebeinte magikeren har nylig signert for FC Porto (60% av rettighetene), noe som har fått konspirasjonsteoretikere til å kople gutten til Manchester United (med Portugal som mellomstasjon). Men i følge snakket her i Arequipa er det ingenting som tyder på at planer er lagt utover FC Porto-fremtiden.

Ellers representerer 93-fødte Iturbe noe så sjeldent som et «bortgjemt» supertalent. Grunnet hans spesielle historie med grensekryssing og statsborgerskapsskifte har Iturbe spilt veldig få A-lagskamper og dermed ikke fått publisiteten han fortjener. Men her i Peru gjør han opp for tapt tid.

Spillere hypes både før og etter store mesterskap, men i mine øyne er det mye som skal gå galt om disse to 7erne ikke vil prege verdensfotballlen gjennom tiåret vi er godt i gang med.

Sjekk tilbake for oppdateringer fra det peruanske høylandet.