Bad buys and bad boys

Når vi er helt inne på oppløpssiden av vinterens offisielle overgangsrunde retter jeg fokuset mot vinduets ‹‹bad boys›› – ‹‹bad›› fordi spillerne enten er ‹‹dårlige›› (i relativ sportslig betydning) eller fordi de gjennom oppførsel, vesen eller dårlig karma egentlig ikke har fortjent de fordelene en klubbveksel fører med seg.

I første kategori kommer man ikke utenom Wayne Bridge sin overgang til West Ham. Det er absolutt ikke originalt å slakte Bridge, mange har gjort den jobben grundig før meg. Men likevel, Bridge illustrerer lærdommen mange britiske managere/styreformenn aldri vil ta innover seg: det faktum at en spiller tjener altfor mye, eller har noen landskamper eller har spilt for stor klubber ikke nødvendigvis betyr at han er bedre enn det du allerede har. Bolton-linkede, Shaun Wright-Phillips, kommer trolig til å gjøre akkurat like lite nytte som lagkameraten om noen ser sitt snitt til å betale den tidligere England vingens uetisk/uproporsjonelle lønn. Nok en stakkars City-reject, Stephen Ireland, ryktes også på vei til en annen Premier League klubb (Newcastle). Og nok en gang et eksempel på vanvittig transferpolitikk – hva har stappmette Ireland, som Bridge og til en viss grad SWP – levert det siste kalenderåret som tilsier at han plutselig skal begynne å representere verdi for pengene? For å komplettere City-linken kan man jo også spørre seg hvor mye nytte Blackburn vil få av Roque Santa Cruz (lønnen skal betales)… Og fortsatt er Robbie Keane tilgjengelig på markedet…

Ellers må det lov å være skeptisk til at tilbakevendende ‹‹helter›› som Obafemi Martins (på utleie til Birmingham fra Rubin Kazan) eller Sulley Muntari (Internazionale til Sunderland) skal markere seg på noen avgjørende i måte i sine nye klubber. Begge spillerne – igjen mette og fornøyde – uten leveringshistorikk siden tieren var gul. Skal disse plutselig finne tilbake form, livsgnist og motivasjon i løpet av et kort leieopphold? Jeg tviler.

I en annen kategori kommer de som minner om skudd i blinde/desperasjonskjøp. West Ham, som har tradisjoner for å bomme spektakulært med handlingen, har sikret seg senegaleseren, Demba Ba, fra Bundesliga-klubben, Hoffenheim. Den helt ordinære spissen ble nesten forgjeves tilbudt rundt i Europa uten napp, før West Ham kom på banen med mer pundsedler enn fornuft. Skulle gjerne visst hvor mange ganger Boleyn Ground-klubben har sett afrikaneren spille før de bestemte seg å punge ut over 50 millioner kroner for den store spissen. Erfaring tilsier at det vil komme flere tilvekster i denne sjangeren før transferbjellene ringer over helgen. Venter i spenning.

Man kommer heller ikke utenom to overganger som symboliserer mye av det som er feil med fotballoverganger – spillere som ikke fortjener oppgradering. La oss started me Antonio Cassanos overgang til AC Milan. Sampdoria-spissen fikk et premium karriereløft som en direkte følge av at han grovt forulempet klubbens respekterte president, Riccardo Garrone (scroll i arkivet for tidligere Cassano-blogger). Genova-klubben løste villmannen fra kontrakten og i stedet for å vise solidaritet for en prinsippsterk beslutning, kom Milano-giganten på banen med et fett tilbud. Til overmål uttalte Cassano – nå i Milan-drakt – på pressekonferansen foran Coppa Italia-oppgjøret mellom nettopp Sampdoria og Milan tidligere i uken ‹‹hadde jeg visst at det førte til Milan-overgang, skulle jeg ha fornærmet han enda tidligere››. Ord blir overflødige.

Mange vil også finne det vondt å se Emmanuel Adebayor i Real Madrid-drakt uten å føle bitterheten komme over seg. Jeg forstår at togoleseren kan levere i spansk fotball. Jeg er også vel vitende om at Adebayor kan være en glimrende fotballspiller – de sjeldne gangene han er i sitt hjørne kan han være ‹‹unplayable››. Men i all hovedsak er han ikke mer et vandrende eksempel på manglende arbeidslyst. Derfor lyder det simpelthen ikke riktig at en fotballspiller med så mange irriterende sider og så mye ‹‹previous›› skal få lov å trekke på seg den legendariske hvite trøya.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

En seier for øre og sinn

SKY Sports profilerte sidekommentator/analyst, Andy Gray, har nettopp blitt avskjediget av kanalen.

Bakgrunn: stor oppstandelse her i England etter at den eksponerte SKY Sports-duoen Richard Keys og Andy Gray uvitende delte sine kvinnesyn foran åpen (skjult?) mikrofon i helgen (uttalelsene lar seg enkelt finne via websøk). Parhestenes harselas med den kvinnelige assistentdommeren som viftet flagget i Premier League-oppgjøret mellom Wolverhampton og Liverpool førte i første omgang til at kjekkasene måtte vike sine studioplasser foran gårsdagens sending.

De løstungede fotballkommentatorene – som for lengst burde ha overlatt sine roller til nye krefter – forsvarte seg bak unnskyldninger om at den lekkede samtalen var testosterondrevet ‹‹banter›› og på ingen måte representerte bemerkningene Gray eller Keys sine kvinnesyn.

Etter hvert som reaksjonene har presset på de siste timene har SKY gått hele veien og gitt Andy Gray sparken. I ettermiddag er det også sluppet et klipp der Gray verbalt forulemper en kvinnelig produksjonsassistent mens en glisende Keys iakttar det hele. Akkurat nå tyder mye på at Gray var lite elsket i sin egen organisasjon (hele skandalen virker basert på interne lekkasjer). Keys skjebne er fortsatt uviss.

Jeg feller absolutt ingen tårer. Sett bort i fra at Gray er eksponent for en trist machobasert kultur – verken morsom eller intelligent – som eksister i britisk fotballmedia (og fotballmiljøer generelt), så burde Gray og Keys vært erstattet for mange år siden. Alt paret etter hvert sto for fikk oppegående mennesker til å rive ut både hår og negler. Selv om SKYs Premier League-produksjoner – hva visuell opplevelse angår – trolig representerer det ypperste i verden, har majoriteten av fans og media bygd opp en sprekkeklar demning av frustrasjon over fotballsendingenes frontfigurer. Derfor har nyheten om skottens avskjedigelse vakt mer eufori enn desperasjon.

Ikke bare representerer duoen en fremmedfiendtlig linje der alt britisk er fantastisk, og utlendinger er noe man skal forholde seg skvettent til – om de ikke har gått gjennom lag på lag av anglofiks slik at synspunktene til den fremmede glir inn i SKYs ultratradisjonelle linje – men sidekommentator/studioanalyst, Gray, har sagt og gjort det samme i snart 20 år. Ingenting er nytt. Fra sonemarkerte dødballer til rotasjonspolitikk, alt som kan spores tilbake ikke-britiske invensjoner kommenteres med toleransen man viser en flis som har satt seg fast i ytterst på pekefingeren. Uttrykket var stor irritasjon blandet med litt hat.

Om en britisk spiller faller for lett i boksen børstes dette enkelt bort med en digresjon ‹‹glatt underlag i dag››. Gjør en spanjol det samme reageres det med avsky ‹‹her ser vi en av de negative sidene utlendingene har tatt med seg til engelsk fotball››. Takling av en brite på en import ‹‹he had every right to go for that ball››, vice-versa utløser lynsjestemning. Slike konklusjoner var kanskje relevante i 1995, men 15 år med samme forutinntatt, perspektivløst tøv blir for mye. Særlig når vedkommende betraktes som en viktig meningsbærer.

Til Champions League-oppgjør stilte Gray opp uforberedt. Det var ikke uvanlig at han gjorde sin research på lufta ved å stille hovedkommentatoren enkle spørsmål om det britiske lagets motstander under kampens gange. Til eksempel oppdaget Gray ‹‹denne fantastiske›› Diego Milito under fjorårets semifinale.

Ikke bare innrømmet Andy Gray at han ikke har gjorde hjemmeleksen, men nærmest baset i sin egen snøfestning av ignoranse og lettsindighet. ‹‹Hvorfor skal jeg bry meg om europeisk fotball? Fotballen ble tross alt funnet opp av SKY Sports i 1992››.

At en kvinnelig assistentdommer ble skottens bane i SKY Sports, er rett og slett en herlig symbolsk seier: et moderne, progressivt innslag som viser at sporten er på rett vei og beveger seg med tiden måtte til for å vise SKY Sports at det fantes sivilisasjoner bortenfor Jurrasic Park.

Jeg forholder meg ofte kritisk til utviklingen (eller mangel på) i norsk fotball og deler av mediedekningen. Men i dette tilfellet er det fint å kunne vise til statsborgerskap fra en nasjon der kvinnefotball stort sett henter respekten den fortjener, hvor dommere gjerne blir vurdert i forhold prestasjoner (ikke kjønn), eller at man tør å bygge Premier League-sendinger med flere ingredienser enn egotrip-rusede eks-spillere som kun mestrer enstavelsesord.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (engelsk)

Showcase i Andesfjellene

Søndag åpnet Argentina og Uruguay (2-1) den 25. utgaven av det søramerikanske U20-mesterskapet. Turneringen arrangeres i nesten 3000 meters høyde i de peruanske Andesfjellene. Men kanskje viktigere enn å vinne denne prestisjefulle tittelen – som Brasil har gjort 10 ganger tidligere – eller å sikre billett til London-OL om halvannet år (de to beste i den avgjørende finalegruppen): for mange av spillerne handler dette om å gjøre seg attraktive for det uendelige antallet fotballspeidere på tribuneplass.

Flere toppspillere sikret superoverganger til Europa i kjølvannet av store ‹‹Sudamericano››-prestasjoner. Da Edinson Cavani storimponerte i 2007-utgaven utløste dette et skred av interesse for turneringens toppscorer. Så het var uruguayaneren at Palermo langt på vei måtte ‹‹bortføre›› gutten vekk fra konkurrerende klubbledere og agenter. Alexandre Patos innsats samme år sies å være den overbevisende faktoren til at AC Milan turde å bla opp nesten 200 millioner kroner for supertalentet.

To år senere, i Venezuela, var Abel Hernandez profilen de alle vill ha. Premien for oppvisningen av ferdigheter i fart og finesse ble en overgang til samme destinasjon som landsmannen, Cavani; UC Palermo. Ser man bort i fra de store finnes det også utvalg av talenter fra lavere hyller som er blitt oppdaget i denne turnerningen. Om de ikke vekslet klubb ved turneringsslutt, var prestasjonene fra U20-mesterskapet det som førte til at navnene ble kladdet ned på blokka for første gang.

Ingenting tyder på at 2011-mesterskapet skal bli et unntak. Kollegaer rapporterer om trang plass på områdene som er dedikert klubbrepresentanter, agenter eller speidere av forskjellige sorter. Cirka 50 europeiske klubber sies å ha sendt representanter til Peru. Tynn Andes-luft og til dels utfordrende logistikk – de fleste kampene spilles i Arequipa men med gjestekamper lenger ut i periferien med opptil 12 timers tur-retur bilreise – har overhodet ikke skremt vekk tallrike oppkjøpere.

Blant de hotteste denne gang finner vi to brasilianske spisser: Neymar – som kan synes på vei til Chelsea – er allerede en viden kjent etter A-landslagsdebut, storscorer i hjemlig serie og masse hype. Litt mer mystisk er imidlertid Flamengo-angriperen, Diego Mauricio. 19-åringen var et sjeldent lysglimt i en ellers trist sesong for den populære Rio de Janeiro-klubben. I motsetning til den spektakulære og blendende teknikeren, Neymar, er Diego Maurico en mer klassisk midtspiss med hodestyrke, enorm kroppsstyrke og et vakkert tilsalg. For å tegne et røft bilde av Flamengo-spissen kan det nevnes at han allerede blir kalt ‹‹Drogbinha›› for likehetstrekk i både spillestil og fysikk.

I den argentinske troppen mangler kanskje den største stjernen; Erik Lamela, linket til praktisk talt samtlige toppklubber i Spania og Italia, ble ikke frigitt av River Plate (akkurat som lagmopisene, Manuel Lanzini og hyperspennende Roberto Pereyra). Argentinerne har heller ikke invitert Europabaserte spillere. Likevel stiller de lyseblå med mye omtalte Rogelio Funes Mori – nok en spiss som pynter rike menns sine ønskelister – midtbanedynamoen, Adrian Cirigliano, (begge fra River Plate) og den superlekne vandrespissen Sergio Araujo fra Boca Juniors. Men aller meste spennende: Peru-mesterskapet byr på den første virkelige muligheten til å se glimt av ultratalentet, Juan Manuel Iturbe, for første gang i internasjonal setting.

Iturbe ble født i Buenos Aires av paraguayanske foreldre, men vokste opp i nabolandet og er et produkt av ungdomsavdelingen til Cerro Porteno, landets største klubb, der han til og med debuterte på førstelaget i en alder av 16. Selv om ‹‹Messi av Guarani›› også representerte Paraguay på ungdomsnivå valgte han til slutt å bytte side, takket være god hjelp/press fra argentinske krefter og til tross for at paraguayanske myndigheter til ingen nytte sendte soldater og politi (!) til flyplassen da Iturbe forlot Asuncion for Buenos Aires for siste gang.

Som en konsekvens av denne striden har Iturbe vært utestengt fra klubbfotball i mange måneder, men inaktiviteten har ikke stoppet interessen. Avhengig av hvem man tror på skal både Barcelona, Real Madrid og Internazionale vente i spenning på guttens 18-årsdag i juni – dagen som også markerer tidspunktet når Cerro Porteno ikke lenger kan blokkere en overgang for denne dribleguruen.

Fra Uruguay skal man holde et ekstra godt øye med angrepskometen, Federico Rodriguez. Midtspissen fant nettet 9 ganger på 15 seriekamper for den relativt ubetydelige klubben Bella Vista. Storklubben, Penarol, har imidlertid sikret seg rettighetene til unggutten. En annen storvokst spiss, ecuadorianske Walter Chala, kommer trolig til å skaffe seg nye fans i løpet av de neste ukene: men i et smart trekk kjøpte den russiske klubben, Rubin Kazan, spilleren allerede før turneringen startet.

Følg med på denne spalten for flere oppdateringer fra fotballens store supermarked.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Derfor fortsetter hoderullingen…

I juletiden falt ikke britiske managerne på dagen, man måtte oppdatere seg på timen for å holde oversikten på treneroffer i det engelske ligasystemet. Hodgson-avsettelsen forrige helg bidro også til at eksperter og spaltister retter sterk kritikk mot det man så fint kaller ‹‹the sacking culture››.

Kommentatorer henviser konstant til Alex Ferguson og Manchester United – skotten var visstnok en Mark Robins-scoring unna sparken i United sent på 80-talllet – og dermed feilaktig forutsetter at nesten hvilken som helst manager ville vist seg like kompetent som Sir Alex om de fikk tre sesonger til disposisjon. Eller at tidene faktisk ikke har forandret seg drastisk siden Manchester United-manageren reddet jobben i tolvte time.

Jeg har selvsagt sympati med utgående managere (selv om de fleste får nok av sjanser), men dessverre er sparkefenomenet noe som tilhører vår tidsalder og lar seg forklare gjennom effekter som er unike til fotballen. Under følger noen faktorer som ofte gjør det umulig for klubber å ty til andre midler enn å løse treneren fra kontrakten når resultatene svikter.

Pengealder. De økonomiske konsekvensene ved nedrykk fra europeiske toppligaer er enorme. Spesielt spriket i inntektsgrunnlag mellom Premier League og The Championship grenser til en dommedagskløft. De såkalte ‹‹parachute payments›› justerer inntektstapet til en viss grad, men flere av Premier League-klubbene lever allerede helt på kanten av stupet og nedrykk kan sette både klubbers eksistens og ambisjonsnivå på hodet. Stemningen blant Liverpool-fansen i ukene som ledet opp til Hodgsons avgang viste også at supportere i ytterste konsekvens holder seg hjemme om man mistrives med lagets manager. Tap av inntekter fra kampdager trykker også hardt på den økonomiske nerven til eiere som allerede opererer med små marginer. Effektene av disse faktorene er vanskelige å stagge utenom å gjøre det eneste store grepet som viser handlekraft: løse treneren fra kontrakten. Gi en ny mann sjansen, håpe på en positiv reaksjon.

Garderoben. At man har ‹‹mistet garderoben›› er en av fotballsportens unike klisjeer (høres sjelden i annen lagsport). En generell betegnelse for at spillerne – eller i alle fall de mest innflytelsesrike – har vendt treneren ryggen. Lederen har gått tom for ideer, taktiske trekk og justeringer – motivasjonstalen har skiftet tone fra dur til moll. Sånn sett brukes terminologien som en slags generell oppsummering på at den sterke skikkelsen har mistet kontrollen, mytteriets murring brygger opp. Flere Premier League-managere ryktes å ha mistet garderoben. Hodgson hadde ikke lenger tillit, Avram Grant skal ha vært en ensom mann i flere måneder – det eneste lille håpet er at spillerne tar i et ekstra tak for seg selv. Selv om konflikter kan løses og kjemi settes på nytt, finnes det få eksempler på trenere som har klart å slå tilbake fra det yrkesmessige dødsleiet. Utskiftninger i spillergruppe og nye fjes kan hjelpe luke ut de dårlige frøene. Erstattes mytteristene med nye sterke lederskikkelser kan det gi atmosfæren en ny frisk odør. Slike grep er dog vanskelige å gjennomføre. Overgangsperioder, høye lønninger og lite cash gir den pressende treneren gir lite rom til å veksle opprørere med nye lojale soldater.

Konfliktløsning. Fotballspillere – i alle fall når vi snakker om Premier League eller engelsk fotball – stammer i store overvektstall fra arbeiderklassen. Verken spillere, eller trenere for den saks skyld, kan vise til all verden av utdanning eller sofistikert tenkning. Her finnes det hederlige unntak, men gjennomgangstonen i en fotballgarderobe er overveldende macho og enkel. Derfor er det utenkelig å gjennomføre krisemanagement på linje med det man ser i store bedrifter eller organisasjoner. Altså der arbeidsstyrken består av mennesker med en helt annen intellektuell tilnærming og der helt annen intern dynamikk råder. Psykologer, motivasjonscoacher eller mentale trenere er i all hovedsak uglesett i fotballen. Skepsisen kommer fra toppen: moderne konfliktløsningsmetoder mangler fotfeste i styrerom i den engelske klubbfotballen. Hvorfor skal spillerne plutselig lytte til innleide spesialister når det har bestemt seg for at treneren er udugelig? Uken etter er motivasjonscoachen borte. Profesjonelle fotballspillere er kanskje ikke akademiske mirakler, men de er gatesmarte. Derfor, når manageren ikke lenger nyter tillit er det få grep man har til rådighet. Kun minoriteten av fotballtrenere – de som gjerne har store resultater å vise til – har evnen til å lokke skeptiske spillere tilbake til sin hule hånd. Og disse få er selvsagt attraktive.

Media. Akkurat som en trener mister ryggdekningen fra egne spillere, er tapet av pressens tiltro like graverende. I dagens medieverden kommer man aldri unna lupen. Journalister, kommentatorer, bloggere, supportere – vi er alle ‹‹skyldige›› – tilbyr løpende meninger fra alle døgnets tider til alle årets tider. Nåløyet for hva du kommer unna med i form av skivebom uttalelser på pressekonferanser eller i ulike intervjusitasjoner blir trangere etter hvert som nye sosiale medier øker i utstrekning og popularitet. Akkurat nå befinner vi oss trolig i en veldig tidlig fase. Redskapene vi har til rådighet til å holde oss oppdatert om fotballklubbers prestasjoner og utvikling – og dermed vår evne til å forme mer presise men nådeløse meninger og slutninger – har trolig løpt fra fotballtrenerens evne til å levere til vår tilfredsstillelse. Mediehåndtering finnes veldig nær toppen av kravspesifikasjonslisten når man headhunter til topptrenerstillingene. Men selv blant topptrenere er det få som mestrer dette. José Mourinho og Harry Redknapp kan trekkes frem som absolutte enerne når det gjelder å sjarmere journalister, bygge opp optimisme – beskytte spillerne fra press og forventninger gjennom å ta plass og bruke løs replikk. Og mye av nøkkelen til suksess ligger her: vår bedømming av en treners situasjon og posisjon handler nesten utelukkende om persepsjon. Det vil si vår oppfattelse om hvorvidt treneren har kontroll på spillergruppa, media, tabellsituasjonen eller – for den saks skyld; seg selv. Om treneren faktisk har reell kontroll på jobb og yrke er underordnet: hovedsaken er om han sender oss – vi som sitter foran tv-skjermer, bak kameralinser, over tastatur – de rette signalene om at klubben er i gode hender. Dette er et spill som er fryktelig vanskelig å mestre.

Jeg ser ingen grunn til at treneroppsigelser vil avta i frekvens. Dels fordi det er vanskelig å finne en trener som behersker alle kunster, dels fordi det eksisterer få grep – med faktorene ovenfor tatt i betraktning – som erstatter det klassiske trekket med å plystre på en ny mann.

Dessuten må vi akseptere at fotball – på godt eller vondt – er blitt en rock’n roll-industri, med trenerrollen som en høyt gasjert risikostilling. Nedturen stor hvis man ikke lykkes, men dertil herlig hvis man mester kunstarten.

Klubbene kan gjøre seg en tjeneste ved å gjennomføre grundigere ansettelsesprosesser, ikke bare hekte av et kjent fjes fra den evigspinnende trenerkarusellen eller skanne sportssidene i avisene for ideer og inspirasjon. For det er nettopp
slik det ofte gjøres. Profilanalyse er et fremmedord i fotballen.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Edin Dzeko – litt fornuft i galskapen

Manchester City klemmer til med et nytt gigakjøp: Wolfsburg-spissen, Edin Dzeko, forventes klar i løpet av de neste dagene. Rettmessig eller ikke får de kjøpeglade fra nordvest jevnt tyn for å bedrive ansvarsløs pengesløseri på stor skala. Denne overgangen ser jeg imidlertid logikken bak.

Som konfetti etter et bryllupspar har man strødd valuta omkring seg, likevel har ikke de lyseblå maktet å lande enn midtspiss man kan planlegge fremtiden rundt. Skandaleovergangen, Roque Santa Cruz, har ikke bekreftet annet enn det alle utenom Mark Hughes visste: at paraguayanerens helse ikke var ment for en langvarig Premier League-karriere. For 19 millioner pund kan man si dette var dyr lærdom. Det eneste Santa Cruz bidrar med i dag er å hodebry klubben om hvordan han minst smertefullt elimineres fra lønningslista.

Like hardsolgt er Brasilianske . Avskjedsgaven fra utgående klubbeier Thaksin Shinawatra, ble kjøpt fra CSKA Moskva for 20 millioner pund i sommeren 2008. Siden den fatale julidagen har spissen med det korte navnet (som forresten uttales ‹‹sjå››) scoret ett fattig ligamål for klubben. Fattig har imidlertid verken spilleren, agentene eller Manchester Citys arabiske eiere – som til slutt måtte betale for moroa (overgangssummen ble betalt i avdragsform) – blitt, men dealen må uansett ha fått hardkokte oljemilliardær fra Abu Dhabi til å fundere lenge over mekanismene som råder når fotballklubber kjøper og selger fotballspillere.

De som har fulgt med i denne spalten vil vite at kjøpet av Emanuel Adebayor heller ikke skapte den helt store entusiasmen hos meg. Fotballfolk verdt sitt salt vet at man aldri skal kjøpe dyrt av Arsene Wenger – franskmannen vet når en spiller treffer sin peak. Og dessuten vet man at togoleseren krever en unik garderobekomposisjon for at han skal kunne fungere og at skurer ikke skal begynne å løsne. Og så dypt man ikke ha Emmanuel Adebayor at man ønsker å kaste bort flere sesonger på å finne en kjemisk formel som passer en notorisk bråkmaker med tendens til å omtale seg selv i tredje person.

Som et pølsepapir fra et bilvindu har 60 millioner pund fløyet ut av Manchester Citys bankkonto. Status og kvittering for tre ubrukelige spisser.

Ingen kan imidlertid betvile Carlos Tevez sin innsats – bokstavlig talt – eller hans utslag i målprotokollen. Premier Leagues toppscorer i kalenderåret 2010 har levert på alle tenkelige måter. Mario Balotelli, i den grad han kan regnes som en midtspiss – jeg tror Roberto Mancini i all hovedsak ser på SuperMario som en ving/‹‹breddeangriper›› som skal kutte inn i banen – kan heller ikke klandres for noe annet enn tidlige integreringsproblemer, surt oppsyn og teite hodeplagg.

Ingen av disse kommer likevel med påklistret garantilapp. Argentineren forblir en løs kanon så lenge han er representert av Kia Joorabchian – agenten har erklært full krig mot City-ledelsen – og Balotelli kan ikke betraktes som en den mest solide gladiatoren så lenge han kun ser rødsvarte Milan-drakta så fort han lukker øynene.

Derfor, til tross for at man har brukt mer enn en milliard norske kroner på angrepsspillere, gjør City rett i å sikre seg en ny midtspiss. Bosnieren gir hodestyrken angrepslinja skriker etter. Let’s face it, verken Adebayor eller Santa Cruz – i teorien luftsterke – kommer til å bli satset på eller nyte noe særlig med spilletid. Dessuten tilfører han laget et nytt register av skills; hurtigtog kan man knapt kalle den 192 cm lange men teknisk slepne bosnieren, men med sterk overkropp og enorm balanse er 24-åringen vanskelig å stoppe når han når toppfarten. I tillegg ser man sjelden en storscorer som kan både finavslutte og hamre ballen i nettet omtrent like effektivt med begge bein.

Oksen Dzeko holder også effektivt på ballen, binder opp motstandere, skaffer rommet som vil gjøre Tevez farligere utenfor straffefeltet. Argentineren vil trolig bli tvunget til å flyttes dypere/bredere (uansett lenger unna mål) og derfor ironisk nok, måtte forsake sin målfarlighet i tospann men den nye partneren. Men det er en pris man egentlig kan betale. Teoretisk bør Dzeko score flere mål enn Tevez.

Om Mancini bør akkomodere Dzeko på bekostning av Tevez sydspissrolle allerede denne sesongen, eller bruke de neste månedene til en forsiktig Premier League-lansering vil ikke gjøre italieneren noe mindre grå i håret. Men det der slike dilemmaer en topptrener gjør seg rik av å løse.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)