Mancini vs. Hughes

Den engelske tabloidpressen har lenge frontet sine versjoner av disse to Premier League-trenerne: den førstnevnte en martyrskikkelse som på verst tenkelig måte ble misforstått, mishandlet, glefset, tygget og spyttet ut av den hjerteløse Manchester City-ledelsen. Sistnevnte er utlendingen som tok jobben til en ærlig britisk arbeider og gjorde hans fantastiske prosjekt om til noe grått maskinaktig og gørrkjedelig – og veldig utenlandsk.

I hele høst kvesset de britiske rødtopp-skribentene sine penner for det endelige dødsstøtet. Etter planen skulle denne D-dagen kommet sent i november da Mancinis Manchester City gjestet Craven Cottage. Men bålet ble slukket da City vant 4-1. Deretter han man hele tiden spunnet ut søkte statistikker om hvordan Mancini har sanket færre poeng enn forgjenger på samme tidspunkt (selv om italieneren ikke hadde nådd samme antall kamper). I kveld registrerer jeg at Manchester City ligger på en fin andreplass i Premier League (riktignok med flere kamper spilt en de rett bak) og Fulham – under Mark Hughes sin ledelse – ligger under nedrykksstreken. Kan man håpe at den årslange medieklagesangen snart treffer endestrofen?

Jeg skal ikke falle i samme fella som britiske blekker hvis intellektuelt høydepunkt finnes på side 3 – altså jeg skal ikke lage en ubalansert versjon av evnene til disse to trenerne. Begge er flinke fotballfotball, begge med styrker og svakheter. Men for min del hersker det veldig liten tvil om hvilken trener som passer bedre til å lede et ‹‹prosjekt›› på den størrelsen man ønsker å bygge i Manchester.

Et år etter at italieneren tok over de lyseblå synes jeg Mancini er i ferd med å forme sitt lag og mønster. Man kan se konturene av typiske bevegelsesmønster, samtidig etableres relasjoner mellom spillere som ble/blir sett på som en menge individer fortapt i egne ego. Kanskje enda viktigere, en gjenkjennelig Mancini-mentalitet – kjennetegnene til et hodesterkt Serie A-inspirert ‹‹organisme›› av et mannskap – viser langsomt fasong.

Under Mark Hughes så jeg lite av dette. I løpet av waliserens regjeringstid så jeg et City-lag som spilte som de aller fleste andre engelske lag: taktikk var underordnet. Instruksene handlet i grove trekk om å vinne andreballer, spille ball i lengeretning og angripe rom med maks tempo. Om britiske managere i gamle dager frontet ‹‹kick and rush››, er dette stigmatiserte begrepet i dag latt seg erstatte med ‹‹touch and rush››. Veien til motstanderens mål teller noen flere pasninger i dag enn den gang, men tankene som ligger bak veikartet som skal peke ut veien dit er ikke nødvendigvis mer kompliserte.

Kanskje det er for tidlig å trekke noen endelige konklusjoner om overgangsaktivitetene som skal tilskrives de respektive managerne. Men jeg registrerer at enkelte av Hughes sine City-kjøp faktisk (endelig) viser bedre takter under Mancini. Vincent Kompany – ofte benyttet som midtbaneanker av Hughes – har stått frem som en av Premier Leagues beste midtstoppere denne sesongen. Et annet Hughes-kjøp, Nigel De Jong, har også etablert seg i toppklassesiktet (her må man legge horrortaklingene fra tidlig i sesongen til side). Ved sesongslutt kan hente mer viten om hvorvidt Mancinis storkjøp – Yaya Touré, Aleksandar Kolarov, Jerome Boateng, David Silva og Mario Balotelli har rettferdiggjort de enorme utleggene. Kaprer City en Champions League-plass, er det vanskelig å argumentere for at de ikke har innfridd.

I mai vet også vite om Mark Hughes har lykkes å lede Fulham til trygg plassering midttabells. Og skulle det skje, vil nok overskriftene dreie seg om at Hughes reddet Fulham fra nedrykk – ikke at Mancini ledet City til elleville Champions League-høyder. Men livet er ikke alltid like rettferdig for en ikke-britisk fotballtrener.

Taperen ble vinneren

I går ble endelig dommen for Antonio Cassanos verbale nedslaktning av mannen som betaler lønnen hans, klubbeier Riccardo Garrone, kjent. Sampdoria krevde oppsigelse av angriperens kontrakt, men måtte nøye seg med retten til å stoppe lønnsutbetalinger til 1. Februar og deretter kun betale halvparten av nettogasjen på cirka 250.000 euro netto frem til sesongslutt. Med loven i hånden kan den viltre Bari-fødte også utelates fra trening frem slutten av januar.

Cassano har som kjent allerede vært utestengt siden denne spesielle hendelsen fant sted tidligere i høst. Etter masse frem og tilbake – spilleren gikk fra å legge seg flat til å stevne klubben for retten, mens Garrone aldri viket en centimeter; Cassano skulle aldri mer tre på seg den vakre Doria-drakten – fikk telenovellaen endelig sin midlertidige slutt. I min første blogg om saken lot jeg naiviteten styre en gammel romantiker til å tro at andre Serie A-klubber neppe ville røre FantAntonio etter denne smakløse oppvisningen av barslighet. Jeg tok så feil så feil.

Nå skal altså serieleder, AC Milan, være klar til å gi angrepsspilleren en kontrakt som løper til sommeren 2014 men en tilsvarende årslønn som han hevet i Sampdoria (3 millioner ferdigbeskattede euro). Før Cassano kan ruse i gang flyttebilen for den korte turen nordover, må Milan og Sampdoria dog ta seg av en gjest: Bank, bank, vi heter Real Madrid og vi skal ha penger.

Da den spanske storklubben lot italieneren gå vederlagsfritt til hjemlandet insisterte de på en videresalgsklausul pålydende summen Real Madrid i sin tid betalte Roma for talentet – 5.5 millioner euro. Dette beløpet mener spanjolene at de når har krav på om Cassano blir Milan-spiller, uavhengig om han i praksis går gratis eller løses fra kontrakten. Alle klubbene har gode argumenter og sterk sak, men sammen finner man trolig en løsning (for øvrig nyter Milan og Real Madrid gode relasjoner).

Fra et teknisk ståsted kan man spørre seg hvordan Massimo Allegri skal makte å skvise inn nok en offensiv brikke på sitt allerede velbesatte sjakkbrett. Cassano kan ikke benyttes i Champions League, og det sies at som i tilfellet Robinho var den temperamentsfulle Sampdoria-spilleren Silvo Berlusconis ønskekjøp. Og når Il Cavaliere skal ha noe eller noen, får han oftest det eller den (han eller hun) han ber om.

Men kanskje enda mer interessant er den moralske siden av kontroversen. Grunnen til at Cassano må veksle klubb handler om grove disiplinærovertramp og patetisk oppførsel. Tar man i betraktning at mannen som var mottageren for Cassanos verbale bølleri – altså Sampdorias klubbpresident – er høyt respektert både i calcios indre sirkler og landets forretningsliv, burde man ikke forventet en dråpe respekt og solidaritet? Hadde det ikke vært forbilledlig, forfriskende, rent nobelt om Serie As presidentkollektiv sto sammen bak Garrone – ‹‹Cassano har ingenting å hente hos oss, la han spille et år i Usbekistan›› – i stedet for å snappe opp rebellen ved første overgangsvindu?

Kynikerne vil ta til orde for at Garrone allerede ønsket å grovbarbere klubbens lønnsbudsjett (Samp hadde budsjettert med Champions League-spill) og vel vitende om at ingen kom til å betale noe særlig i overkant av summen Real Madrid ville aktivere ved salg (5.5 millioner euro) + (grovt regnet) millionen han sparer ved å suspendere spilleren (lønn + bonuser), kunne han fritt spille hardball og ‹‹ofre›› den populære spissen uten å tape ansikt ovenfor supportere og lokal media.

Uansett versjoner av sannheten, den store vinneren heter Antonio Cassano. I løpet av få uker kan han sannsynligvis kle seg i rødt og sort, og en sen vårdag kan han trolig feire seriegull mens hans tidligere lagkamerater halvt motvillig kaprer en Europe League-billett.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Derfor lever Messi i skyggen av Maradona

Etter Lionel Messis oppvisning mot Real Sociedad i helgen blusser ‹‹hvem er den største››-debatten nok en gang opp i høye flammer. Lenge har jeg forfektet mitt standpunkt om at 23-åringen fra Rosario allerede er den mest begavede fotballspilleren vi har sett i moderne tid. Men dette er en debatt Messi trolig aldri vil vinne. For diskusjonen om hvem som er den største av de store handler mer om romantikk, sentimentalitet og personlige preferanser enn objektiv kvalitetsvurdering.

Derfor har jeg ikke satt mål om å sammenligne disse to argentinske ballartistene, den jobben har mange andre gjort før meg. Snarere dreier dette seg om selve forutsetningene debatten som våkner til liv hver gang – det vil si nesten ukentlig – Lionel Messi gjør noe stort med ballen, eller heller, mer presist, de ganske åpenbare faktorene som gjerne blir oversett når folk tar sine standpunkt.

Det første som slår meg er hvordan de som støtter Maradonas sak kan sitte med nok vurderingsgrunnlag til å lande på at Messi fortsatt henger etter. Rett og slett fordi tilgangen til bevismaterial hegner ufattelig skjevt. Lionel Messi kan bli analysert i hver bidige kamp. Om Barcelona spiller første Copa del Rey-runde, eller en treningskamp mot en ansamling av La Ligas afrikanere vil kampen bli overført et eller annet sted. Av de cirka 60 gangene den lille magikeren trer på seg Barsa-uniformen i løpet av en sesong, vil sannsynligvis samtlige kunne observeres etter eller annet sted.

I Maradonas tid var direkte TV-bilder en sjeldenhet. Bortsett fra hans om lag 20 VM-sluttspillkamper – ikke alle ble overført direkte på TV – så man nokså lite av Diego Maradona i livesendinger. Selv de som fulgte Serie A og Europacuper på 80-tallet ville kanskje, med maks uttelling, kunne se Napoli et sted mellom 5-7 ganger i året. Derfor er det ofte de ekstremt gode, håndplukkede bitene som blir husket fra Maradonas fotballkarriere, ikke 90 minuttersoppgjørene der han tok fellesfeirelange pauser. Som kompliment til sine ‹‹umulige›› scoringer blir Messi gjerne kalt en ‹‹playstation››-spiller, i så fall er det riktig å titulere Maradona en ‹‹highlights››-spiller.

Kontinuitet, det å kunne levere på verdensklassenivå uke etter uke, kamp etter kamp, må jo også vektlegges når man skal gjøre seg opp en mening om en fotballspiller kan rangeres høyere enn en annen. Og akkurat når det gjelder prestasjonsfrekvens, kan det umulig herske tvil om at Messi svarer til toppkarakterer. For i dagens fotball kan det godt være at flere hadde touchet Maradonas nivå om det fortsatt var akseptert å begrense sin innsats til å gå prestisjeetappene rundt 16-meteren.

VM-argumentet benyttes ellers jevnt til å bakke opp Diego-saken kontra Messis. Jeg forstår resonnementet: Maradona sikret Argentina VM-gull mer eller mindre på egenhånd i 1986 og var en sterk bidragsyter til landets litt ufortjente vei til finalen fire år senere. Allikevel bør det presiseres at det trolig var enklere å gjøre store enkeltmannsprestasjoner i Maradonas aktive dager: de små er omsider blitt konkurransedyktige, bedre organiserte og smartere. Dagens rundingsbøyer har litt mer saft i rykket enn Peter Reid. Fotballspillere er i dag toppatleter. Det var de ikke i Maradonas storhetstid.

I El Diegos dager spilte til overmål toppklubbene færre kamper (i et langt mindre energikrevende tempo) enn hva de gjør i dag, derfor var det mye større sannsynlighet for at ‹‹stjernene›› leverte, freshe og fine, når sluttspillene tok sted. I dagens fotballrealitet er det nesten slik at landslagsmesterskapene kommer i andre rekke – man får litt følelsen av at disse ukene i den europeiske sommeren kommer i veien for strandtid på Sardinia. Dessuten betyr jo VM-argumentet i praksis at kun fotballspillere fra de store nasjonene kan bli betraktet som verdens beste. Hva er sjansen for at en peruaner eller en portugiser, for den saks skyld, skal kunne lede sitt land til den store premien og dermed bekrefte sin posisjon som verdens største?

Maradona vs. Messi handler egentlig mer om en altomfattende pakke, med til tider irrelevant innhold, enn kald objektiv, kvalitativ vurdering. Og det er nettopp her den eldre argentineren gir Barsa-landsmannen den virkelige knockout-punchen: Maradona kan nesten regnes som en merkevare, noe som lever sitt eget liv. Et slags konsept som strekker seg langt utover hva som handler om hans talent, men som likevel fyrer opp under oppfatningen om at mannen aldri kan forbipasseres som verdens beste fotballspiller gjennom alle tider.

Myten om den litt småtjukke, uflidde argentineren som trillet ball i hatt med krigsfiender (engelskmenn), forsvarsslaktere (italienere) og maskinfotballister (tyskere). Bohemen som danset til morgenkvisten til lyden av sjampanjebrus, arrangerte nattlige orgier, kom seg ned på hvitt pulver, men likevel leverte på søndag ettermiddag. Det handler om (den påtatte) venstreradikaleren som siterte Che Guevara og søkte eksil hos Fidel Castro. Fattiggutten som var stor nok til å vise sin menneskelige side. Maradonna er blitt en myte og en kult, noe som spinner videre enn kun fotballrelevante ferdigheter.

Alt dette er like kult som det er politisk korrekt. Og kjedelige, superproffe – ja, normale – Lionel Messi forsvinner helt i skyggen av Maradonas pompøse persona, men det betyr likevel ikke at romantikken burde tilsidesette rasjonaliteten.

Maradona vs. Messi handler også om overdrevent sentimentalitet. Det er gjerne middelaldrene menn – det vil si de som så 20 kamper + høydepunkter – som forsvarer Diegos sak. Akkurat som vinyl lyder bedre enn iPod, ungdommens sommere alltid var fylt av varm rød sol, klassisk slår skøyting, hopp var bedre før Bokløv. Akkurat slik huskes alt Maradona gjorde som uslåelig genialt og kunstnerisk vakkert. Fordi det tilhører fjern fortid. Fordi glimtene var vakre. Fordi vi er sentimentale. Og akkurat derfor kommer Messi aldri til å bli anerkjent som tidenes største fotballspiller – uansett hva han finner på å gjøre – før lenge etter han har lagt opp.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk

Er Sepp Blatter en Fredspriskandidat?

Nei, dette er verken forsøk på brannfakkeltenning eller billig provokasjon. I lang tid har ryktene om FIFA-presidentens Nobel-ambisjoner versert blant mediefolk og insidere. Så langt går deler av folkesnakket at det hevdes at sveitseren allerede har ryddet peistoppen for plass til den ærefulle utmerkelsen. Gårsdagens utnevnelse av to nye VM-arrangører, stormakten Russland og den første muslimske vertsnasjonen, Qatar, har om ikke annet forsterket Nobel-snakket.

Jeg skal ikke lyve på meg ekspertise på internasjonalt fredsarbeid eller fotballpolitikk, men om det virkelig er slik at Blatter går med et voksende Fredspris-foster i magen er det i så fall jeg eller sveitseren som feilberegner prisens hensikt og etos?

Nobelkomiteen med Torbjørn Jagland i spissen har riktignok tradisjoner for kontroversielle utnevnelser. På sett og vis er polemikk rundt den gjeve prisen uunngåelig. For det ligger i prisens natur at der det finnes martyrer, menneskerettighetsforkjempere og aktivister av forskjellige sorter – for øvrig et felleskap der jeg ikke klarer å plassere en fotballbyråkrat – finnes det også en annen side av saken. Og den andre siden av saken åpenbarer seg gjerne i form av sterk politisk makt eller innflytelse. Men slik jeg tolker Sepp Blatters popularitet blant mennesker jeg treffer fra nære og fjerne himmelstrøk, vil hans eventuelle kandidatur generere sterkt blandede følelser verden over. Og i et slikt hypotetisk scenario vil ikke reaksjonene stamme fra profilerte politiske motstandere, men fra vanlige mennesker som liker fotball på kryss og tvers av lengde og breddegrader.

La det være klart: jeg har et relativt nøytralt syn på FIFA-sjefen. Jeg er ingen ekstremist den ene eller den andre veien. Og ikke blander jeg innholdet i denne bloggen med eventuelle følelser som bruste i blodet torsdag ettermiddag. Jo, siden London har vært min bopel praktisk talt hele mitt voksne liv var det bittert å lære at fotball-vm ikke vil finne sted i England før jeg nærmer meg min andre ungdom, på det aller tidligste. Etter å ha fordøyet inntrykkene fra Zürich kan jeg svelge argumentasjonen for hvorfor Russland tok hjem 2018-mesterskapet. Qatar, 2022-vertene, fremstår imidlertid som en langt mer bisarr utnevnelse.

Når det gjelder korrupsjonsanklagene mot FIFA under Blatters regjeringsperiode i den verdensomspennende organisasjonen, begrenser mitt bevismateriale seg – som hos de fleste andre – til bøker av varierende kvalitet som hevder å avsløre fusk og juks til stor økonomisk jackpot i eller rundt det som fremstilles som Blatters indre sirkel. År etter år siden 74-åringen avløste Joao Havelange i 1998 har megabytes med informasjon om snuskeri og skandaler – ISL-saken den mest graverende – sivet ut fra huset på ‹‹Sunny Hill›› (Solbakken?!?) uten at Sepp Blatters posisjon kan synes noe mindre trygg. Likevel er det legitimt å spørre hvorvidt en person som – om ikke slukt med hode og hår – er gjennomvåt fra intimlek med krokodillene i korrupsjonssivet, kan vurderes som potensiell mottaker av Vigelands vakre medalje. Og selv om det har vist seg denne uken at tidligere fredsprisvinnere ikke nødvendigvis kun har rent mel i poser eller konvolutter, vil FIFAs overhode ta konseptet om ‹‹guilty by association›› til helt nye uholdbare nivåer.

Finnes det et snev av sannhet i at Blatter drømmer om å bekle hovedrollen i en av de neste versjonene av Oslo-gallaen hvis 2010-versjon går av stabelen neste uke, vil han peke på arbeidet han har gjort for å demokratisere FIFA. Men det finnes delte meninger om Vanuatus stemmeseddel skal være like mye verdt som den engelske, tyske eller den brasilianske i de store avgjørende sakene for verdensfotballen. Eller om representanter fra Bangladesh, Eritrea eller en av mange karibiske øyer under Jack Warners solide grep, fortjener like stor innflytelse som klassiske fotballnasjoner som sørger for massive FIFA-inntekter gjennom avgifter fra lukrative ligaer, billettsalg, sponsoravtaler eller intellektuell kompetansekapital. Om dette Blatter-introduserte ‹‹one country one vote››-systemet virkelig er et prakteksempel på et blomstrende demokrati, fremstår i så fall Nobel-gjengangeren Forente Nasjoner – med sikkerhetsråd og vetoretter – som det absolutt motsatte. For ikke å nevne den Europeiske Union med sine befolkningsbetingede representasjonskvoter.

På den annen side har Sepp Blatter lagt føringene for mange modige FIFA-beslutninger. Blant annet i form av å bryte barrierer i valget av VM-arrangører. Den vesle sveitseren kan vise til et fantastisk 2006-VM i Tyskland for så åpne Afrika for verden fire år senere. Brasil fikk fortjent mesterskapet da showet skulle tilbake på søramerikansk jord i 2014, før pinnen føres videre til Russland og Midtøsten. Slik kan man argumentere for at Blatters FIFA har tatt oppgaven om å gi en spredt verdensbefolkning en del av det prestisjefulle VM-eventyret på ramme alvor. Men om Sepp Blatter noen gang skal komme i nærheten av denne hedersprisen bør all tvil om at VM-sluttspill ble utdelt på idealistiske motiver, og ikke økonomiske eller uregelmessige fjernes for godt. Eller om en hemmeligshetskremmer av en organisasjon, som gjemmer seg bak liberale sveitiske banklover og begrenset offentlig innsynsrett, passer inn i det bildet vi ønsker å danne oss av en fredsprisvinner.

Dessuten nevnes Qatar som den store politiske beslutningen som kan sende FIFA-presidenten til Oslo en adventsdag i 2011. Personlig har jeg vanskelig for å se hvilken forskjell et fotball-VM skal gjøre for stabiliteten eller freden i en del av Midtøsten som allerede er velstående økonomisk og, ja, ganske stabil og fredelig. At plutselig palestinere og israelitter skal shake fordi man spiller fotball i et skamløst rikt og usolidarisk emirat et par hundre mil lenger øst har jeg liten tro på. Ikke en gang kortet om arabisk forbrødring gjennom fotball kan Blatter spille; om ikke noe annet tror jeg de tradisjonsrike nordafrikanske fotballnasjonene – inkludert tidligere søkerland Marokko – vil sette liten pris på at når først mesterskapet ender opp i regionen, havnet det i fanget på de som er like fattige på genuin fotballinteresse som de er rike på cash.

Men killer-begrunnelsen som taler mot at Joseph S. Blatter kan hente Nobels Fredspris på norsk jord: Utnevnelsen ville vært et direkte knock-out spark i tennene på de norske fotballpolitikerne som i en årrekke har kjempet harde slag for sterkere åpenhet og innsynsrett i korridorene til en organisasjon som med norske øyne oppleves som alt annet enn demokratisk. Vi husker avgåtte generalsekretær, Karen Espelund, der hun modig talte Zürich midt i mot fra talestolen på FIFA-kongresser. Akkurat som FIFA-tungvekteren og tidligere Ex.Com-medlem, Per Ravn Omdal, lenge kjempet på samme side med sine skandinaviske allierte i reformasjonens sak. Espelund og Omdal, altså to mennesker Nobelkomiteen selvsagt vil konsultere om fotballens øverste organ skal vurderes i prissammenheng. Derfor tror jeg neppe Sepp Blatter vil plukke opp mer enn en kald høflighetsfrase og, ved første anledning, et Swiss-boardingkort så fort han viser seg innenfor norske landegrenser.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)