Slovensk Serie A-magi til bunnpris

Sesongens store Serie A-komet heter Josip Ilicic. Etter snart halvspilt sesong svever 22-åringen fra Slovenia høyt på La Gazzetta dello Sport sin spillerbørs, verken storheter som Zidane, Ibrahimovic eller Kaká var i nærheten av en gjennomsnittskarakter på 6,5* ved dette tidspunktet i debutsesongen. Selv ikke Milos Krasic, på kanten geniforklart i denne webspalten, kommer ikke nærheten av den for mange ukjente Palermo-spilleren i rankningen av nye utlendinger i Serie A denne høsten.

I august signerte Ilicic for den sicilianske klubben sammen med den ett år yngre landsmannen, Armin Bacinovic. For Maribor-duoen kunne Palermo føre en totalutgift på moderate 3 millioner euro i regnskapsbøkene. I media og i diverse fotballmiljøer ble det hevdet at tandemkjøpet dreide seg mer om una scomessa (sjansekjøp) enn noe som kunne tolkes som en umiddelbar kvalitetshevning av det allerede sterke Palermo-mannskapet. 14 runder inn i den nye sesongen har paret kun mistet et enslig Serie A-oppgjør for sin nye klubb – nemlig den første serieomgangen. Av den enkle grunn at overgangen ikke hadde blitt formalisert.

Playmakeren Ilicic har hittil stjålet de største overskriftene. Den elegante 190 cm lange midtbanespilleren har allerde vist frem et imponerende register av skills. Venstrebeinet er kapabelt til å levere delikate pasninger, hard distanseskudd og sublime avslutninger. Lenger opp finner man virkningsfull muskulatur (eksplosiv i en-mot-en situasjoner), romslige lunger og en hurtigtikkende fotballhjerne. Hele seks Serie A-mål – flere etter lekkert samarbeid med fenomenet, Javier Pastore – har dessuten sloveneren levert kun tre måneder inn i sitt fotballeventyr på øya som er kjent for søte Nero d’avola-dråper, Corleone og en stor amper vulkan.

Dypere på midtbanen, som en disiplinert ryddegutt for finkunstnerne lenger fremme, har også Bacinovic levert en oppsiktsvekkende sterk høstsesong. Nærkampssterk, arbeidsvillig, klok og enkel i avleveringene – Bacinovic fremstår allerede som knusktørr bak Serie A-ørene. Det er rett og slett forbausende hvordan disse to slovenerne, som kom direkte fra en «C-liga», på rekordtid har etablert seg som ypperlige bidragsytere for laget som ligger nummer seks i den italienske toppdivisjonen. Palermo-trener, Delio Rossi, regnes blant landets absolutt sterkeste fagmenn, fortjerner all verdens skryt. Først og fremst fordi han har klart å finne formelen på hvordan to utenlandske spillere blir så fort husvarme i en liga som ofte regnes som den aller mest taktisk intrikate i verdensfotballen. Og ikke minst fordi han ikke kastet bort et minutt i å sette i gang med husoppvarmingen.

Eksemplet med disse to slovenerne viser at man fortsatt kan finne leveringsklare førstelagsspillere i mindre europeiske ligaer som matcher idealønsker om både pris, alder, kvalitet og videresalgsprospekter. Etter min mening baserer alt for mange europeiske klubber i mellomsiktet (spesielt de engelske) sine sportslige strategier (i den grad noe slikt eksisterer) på en ultrakonservativ innkjøpsfilosofi. Ekstremt få tør å direkteimportere, man kjøper heller dyre (allerede lønnsetablerte i høytlønnsligaer) og potensialstagnerte spillere fra egen liga som allerede har bekreftet at de holder nivået men mangler x-faktoren til å bidra til videre tabellklatring. For å understreke den økonomiske dimensjonen, kan det nevnes at Ilicic og Bacinovic hever respektive årslønner på 250.000 euro i Palermo.

Akkurat som med kjøpene av Edinson Cavani, Abel Hernandez, Simon Kjær og Javier Pastore viser Palermo igjen at sportslig suksess og gode kjøp handler likeså mye om god teft, strategi, nettverk og kvalitetsscouting som å pøse ut penger. De som hevder at kun økonomisk slagkraft avgjør den endelige tabellplasseringen, vet enkelt og greit ikke hva de snakker om. Denne populære, men åpenbart feilslåtte tankegangen, forutsetter at alle handler fra samme marked, gjør like dårlig håndverk i overgangsmarkedet og ansetter samme type utviklingsvegrede trenere. Studerer man de som faktisk arbeider godt, profesjonelt og metodisk, ser man at man suksess ikke bare er forbeholdt de rike.

Suksesshistorien om Ilicic og Bacinovic har ikke bare sendt Maurizio Zamparini, Palermos eksentriske klubbeier, over den nordøstlige grensen for å sikre seg flere slovenere – midtstopperen Sinisa Andjelkovic, også fra Maribor, skal visstnok være nær overgang – men den vil sette i gang et rush at nye kjøpere til alpenasjonen på jakt etter nye edelweiss. Blant annet hevdes det at Genoa jakter Kopers 17-årige stortalent, Enej Jelenic.

Landet med under av halvparten av Norges befolkning har vist seg som en enestående utklekningsanstalt for velformede fotballtalenter, og basert på resultater fra U-turneringer er det ingenting som tyder på at denne produksjonen vil stoppe. Den tidligere slovenske landslagstreneren og scudetto-vinner med Sampdoria, Srecko Katanec uttalte en gang om sitt folkeslag ‹‹vi har teknikken fra den jugoslaviske skolen, tysk vilje og den defensive disiplinen til italienerne.››

*poengbørs fra 1-10, man bruker desimal. 6 er godkjent – alt under er graderinger av svakt, alt over av godt. Man ser sjelden under 4,5 eller over 8.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Aristokraten reiser seg

For nøyaktig et år tilbake lå Fredrikstad FK med brukket nakke. Aristokraten i norsk fotball, som de lokale liker å kalle sin elskede klubb, var i krig med seg selv. Fra styrerom, treningsfelt og administrasjon kom ingen andre signaler enn om opprør, oppløsning, splid. Alle tenkelige virus som sakte dreper sjelen til en fotballklubb virket uutryddelige i lokalene på Fredrikstad Stadion. Som Celso Borges nylig fortalte Aftenposten; gårsdagens tremålscorer hadde aldri sett maken til kaos enn det som FFK-lederne produserte i fjor høst. Sterke ord fra en ung mann som stammer fra en del av verden der statskupp rammer befolkingen med samme regelmessighet som tropiske stormer.

12 måneder senere er altså FFK tilbake i norsk fotballs øverste selskap. Men likeså mye at man kan feire nye oppgjør mot Rosenborg og Vålerenga fremfor Løv-Ham og Alta, bør den siste ukas dobbelslakt av Hønefoss markere kulminasjonen av et år der Fredrikstad FK har kommet seg et skritt videre. I min kapasitet som streifende nomade som sjelden slår teltplugger i fødelandet skal jeg nødig påmelde meg som Kvitt eller Dobbelt-kandidat i emnet «Adeccoligaen 2010», men av det jeg fanger opp gjennom media, venner og supportere har klubbens sunnhetsbarometer tippet fra «dødssyk» til «stabil» til «oppegående». Med entusiasmen opprykket fører med seg er det ingenting i veien for at utskrivingsattesten fra Adeccosykehuset vil vise «sunn» og omsider, «friskmeldt».

Da nedrykket var et faktum skrev jeg i denne webspalten at turen ned også kunne føre godt med seg. 2010 har sikkert ikke på noen måte vært enkelt for klubben, men hvis man tør å forenes bak en langsiktig visjon og ta de nødvendige grepene, som koster mot og krefter, kan sure nedturer ofte være starten på prosesser man aldri ville startet om konsekvensene ikke var fullt så dramatiske.

I løpet av dette året har styrene i Fredrikstad fotballklubb justert driften til realistiske nivåer. Klubben har tydeligvis gjenerobret kontrollen over utgifter (utgifter til overganger, lønninger av spillere og trenere, agenthonorar osv) som løp løpsk under de tidligere kaosregimene. Hadde FFK holdt Tippeligastatusen med et nødskrik, er det nærliggende å tro at oppgjørets time aldri ville funnet sted. Oppryddingen ville aldri blitt gjennomført, immuniteten mot nøkternhet, budsjettbalanse og fornuft ikke blitt nedkjempet. Takket være et år med besk medisin kan Østfold-klubben stolt sende lykkeønskninger til de tallrike Tippeligakonkurrentene som snart må helle i seg de første dråpene av den samme vonde hestekuren.

Fremfor noen fortjener klubbens styreformann, Svein Johannessen, ære og skryt for hvordan han har geleidet FFK gjennom et tungt år. Da byen skrek etter en stødig hånd til å dempe pasientopprøret i galskapens hus troppet «Kosten» opp med en fin blanding av karisma, folkelighet og sunt Østfoldvett. I alle fall fra mitt observatørståsted virker det som Johannessen, allerede i løpet av noen uker, hadde skrevet nytt kart og fortalt hvor landet lå. I samme åndedrag nevner jeg styremedlem og generell primus motor, Jan Rafn (for øvrig far til stortalentet, Simen). Allerede i løpet av min korte FFK-periode fikk jeg oppleve hvordan Jan fronter, blør, lever og tenker for Fredrikstad FK. Johannessen og Rafn skal høste mye av æren for at Fredrikstad-boerne i dag våger å sende en rød og hvit vimpel til topps av sine forfrosne flaggstenger. Uten lenger å føle skam eller forlegenhet.

Selvskreven honnør også til hovedtrener, Tom Freddy Aune, og sportssjef, Joacim Jonsson. I en latinlynnet fotballby har Aune har stått stoisk rakrygget gjennom en turbulent sesong. 8-1 sammenlagt er en fin personlig revansj og kanskje en lekse til den betydelige minoriteten lettsindige publikummere som skriker etter nytt trenerblod så fort det slås en feilpasning. Jeg tipper de franske boblene smaker ekstra delikat hos Chez Aune denne helgen. Jonsson, den eneste svensken jeg har truffet som skriver feilfritt norsk, er en «unsong hero» som er like rik på energi som kompetanse.

Tippeligaen er en attraksjon rikere med Fredrikstad som bekreftet medlem nummer 16. Denne gang tror jeg klubben foretrekker solide faste steg mot toppligaens øvre halvdel, fremfor urent trav og rykkvis vill galopp. Kosten, Rafn, Aune og Jonsson. Denne kvartetten forstår at en suksessrik fotballklubb bygges gjennom gradvis nøktern satsing. I går markerte FFK sine første skritt mot en lang, men sikker vei mot toppsiktet av norsk fotball.

D-dag for Rafa?

I morgen møter Internazionale FC Twente til gruppespilldyst i Champions League. Oppgjøret betyr trolig et være eller ikke være for lagets trener, Rafael Benitez. De regjerende Champions League-, Serie A- og Coppa Italia-mesterne befinner seg allerede 9 poeng bak naborivalen, AC Milan, etter tredjepart fullført ligaspill – og etter tre strake tap, kan en smell mot nederlenderne i morgen markere enden på et kort Italia-opphold for Benitez. Men hvor mye av skylden for den store nedturen bør skrives på den tidligere Liverpool-trenerens konto?

Få fotballtrenere skaper mer diskusjon rundt et bord fotballtilhengere enn Rafael Benitez. Selv blant Liverpool-trofaste kan man bli overrasket hvor tomt det blir i det nøytrale rommet der balanserte meninger frontes når dette navnet bringes opp mellom glass og snusbokser. Selv om realiteten neppe er så ekstrem, kan det virke som det kun finnes to trosretninger om Benitez sin person og virke: geni eller idiot.

I Italia har Benitez verken rukket å bli kalt det ene eller det andre, men etter en fin start, der han på veldig kort tid kom veldig fort inn i varmen nesten utelukkende på grunn av at han viste respekt og høflighet der forgjengeren kun utstrålte arroganse og selvopptatthet, er tvilen om spanjolens egnethet til Inter i ferd med å spre seg som et virus. Når man skal forsvare trofeer fra både inn og utland, visner høflighetsgenerert goodwill i takt med negativ poengsanking.

I ettertankens lys er alt selvsagt krystallklart, men personlig var jeg aldri helt overbevist om at Inter ville gå fri fra en post-Mourinho depresjon da Benitez ble utnevnt som erstatter. De enorme skillelinjene (selv om det finnes flere grunnleggene forskjeller) finner man ikke på det taktiske plan men i forhold til treningshverdag og metodikk er det liten tvil om at Benitez sin inntreden satte umiddelbare spor i kartet på treningsanlegget i La Pinetina. Mens portugiseren kan enkelt beskrives som en typisk «man-manager» hvis filosofiessens handler om relasjonsbygging, sterke bånd og gruppementalitet, representerer hans iberiske bror, med sin rasjonelle og kalde tilnærming til faget (med mye terping av bevegelsesmønster og kollektive innøvde trekk), langt på vei den rake motsetningen. Så kan man spørre seg om Benitez, i den grad en slump var unngåelig, var den rette trenertypen til å sparke i gang en mett, aldrende spillergruppe etter en fantastisk trippelsesong. Eller om klubbpresidenten, Massimo Moratti, burde erstattet Mourinho med mer Mourinho-stil.

Samme hvilken vinkel man ønsker å hekte sin forklaring ved, er ikke Rafa enkeltskyldig i den sportslige krisen som toppet seg med Internazionales tap mot Chievo i helgen. Klubben gjennomgår for tiden en fryktelig skadekrise, opptil 10 førstelagsspillere har nylig manglet fra kamp og trening. Man kan også argumentere for at Internazionale burde reinvestert noe av salgssummen de mottok for Mario Balotellis overgang til Manchester City. Dels for å erstatte en spiller som faktisk snudde flere kamper for klubben forrige sesong og besitter spisskompetanse som Benitez gjerne kunne trenge denne høsten. Dels også for å friske opp stallen som kanskje gikk seg medaljemett under Mourinho.

Vibbene som kommer fra øverste Inter-hold kan umulig virke som pleiende ultralyd på den spanske treneren: Moratti har foreløpig unnlatt å gi si ubetingede støtte. De unnvikende svarende som kommer fra den mektige eieren kan heller kategoriseres som løpende evaluering.

Twente er imidlertid en gyllen mulighet for Benitez til å kick-starte sitt mannskap. Mot Chievo virket laget umåtelig slitent, både mentalt og fysisk. Nøkkelen kan være å gi spillerne mer frihet, løse litt opp i taktikklenkene, la de spille med mer utfoldelse (og dermed, glede) – angripe rom og praktisere mindre komplisert fotball til man ser det berømte lyset i den mørke tunellen. Og det finnes knapt bedre betingelser til å praktisere denne type fotball enn i en hjemmekamp mot et nederlandsk lag.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Hvem blir neste mann ut?

Statistisk er november den farligste og utriveligste kalendermåneden for fotballtrenere i de store europeiske fotballigaene. Akkurat nå befinner vi oss midt inne i tidsrommet da managere eller trenere sparkes aller hyppigst.

Bookmakerne her i England tar for øyeblikket spill om hvem som «vinner» det britene kaller «The Sack Race». Men med positivt fortegn kan det registres at ingen Premier League-trenere har måttet gå til tross for at vi snart kan feire første advent.

Den magre sparkelysten blant styreformenn skyldes flere faktorer. Fremfor alt er det dårlige tider i fotballøkonomien. En treneravsettelse betyr sluttpakke, pluss lønn til ny mann (som sitter i perfekt forhandlingsposisjon, det er mer kostbart å av/ansette i løpet av sesongen enn i sommerferien). Dessuten er tabellen veldig kompakt, kun 6 poeng skiller nedrykk og Europa League-plass. Kanskje enda viktigere; det finnes få troverdige, ledige navn på markedet. De fleste tilgjengelige har prøvd og mislykkes. Opptil flere ganger. Martin O’Neill vil sikkert få ny jobb, men kun som siste utvei for en desperado i trenernød («meg foran klubben»-exiten i Villa gjorde at mange mistet respekten for ulstermannen, som for øvrig er en slitsom masekopp i tillegg).

Jeg vil derimot bli svært overrasket om vi ikke ser årets første trenersorti før juleprogrammet settes i gang til lyden av rungende bjeller. Om så ikke skjer, går jeg ut i fra at dette kan være rekord for engelsk toppdivisjon i moderne tid (kom gjerne på banen om du har presis info på hva som er rekorden).

Under følger en oversikt over de fem managerne som topper mange lister til å bli nestemann til å bli motvillig innkalt til styrerommet, pluss min egen sannsynlighetsberegning under («ute før jul»). Dine egne vurderinger blir som alltid prissatt.

Avram Grant (West Ham): et opplagt valg fordi West Ham opptar jumboplassen. Men adventsprogrammet gjør meg langt fra skikker på israeleren kommer til å oppleve østkantjul. Før høytiden kommer over oss venter kamper mot blant andre Liverpool, Manchester-lagene og vrien tur til Sunderland. Flere med meg stusset over ansettelsen, og ingenting ved Grants lederstil eller vesen har fått meg til å revurdere standpunktet. West Hams eierpar, Sullivan og Gold, utgjør en sprø duo, som både sier og gjør mye dumt, men i rettferdighetens navn var de tålmodige med sine managere under Birmingham-tiden. Lykken må imidlertid snu ganske fort for den likbleike israeleren som man skulle tro allerede hadde speilet seg i nedrykksspøkelset. Ute før jul: 70%

Mick McCarthy (Wolverhampton): Wolves befinner seg på samme poengsum som bunnlaget som ledes av treneren over. Personlig har jeg stor sans for McCarthy. Med tjukk Yorkshire-aksent, løs kjekstørr replikk og et ansiktsutrykk som får meg til å tenke på en tegneseriefigur jeg har glemt navnet på, er den tidligere Sunderland-manageren en utrolig vittig mann. Rett og slett. Så det vil være leit å se denne mannen strekke seg mot hattehyllen. Men det urokkelige faktum er at resultatene ikke har kommet denne sesongen. Sommerens transferbonanza (til Wolves å være) hjelper nok heller ikke på nattesøvnen til styreformannen, Steve Morgan, nå som nytt kjøpepress nærmer seg. Morgan virker som en fornuftig, tålmodig fyr. Det kan bli redningen. Ute før jul: 60%

Roberto Martínez (Wigan): Manageren med etternavnet briter ikke klarer å uttale (de legger trykket på a-en) har strammet opp forsvaret etter ti baklengs på de to første seriekampene. Likevel slår spanjolens Wigan-prosjekt meg som en tikkende bombe. Når som helst kan hans byggeklosser rase sammen som den patetiske haugen vi så mot Spurs forrige sesong og Chelsea i august. Kampoppsettet gir heller ingenting gratis til den sympatiske Wigan-manageren: nå venter tre bortekamper. Først ligakamper på Old Trafford og Upton Park, deretter ligacup mot Arsenal. Uansett hva som skjer i Wigan tror jeg Martínez vil komme tilbake. Spanjolen er fortsatt ung, har gode ideer og representerer en spillestil som ikke gir deg varige nakkeplager fra tribuneplass. Igjen, Dave Whelan er en fornuftig «old fashion» klubbeier som kun fyrer sin trener ved siste utvei. Ute før jul: 45%

Roy Hodgson (Liverpool): Generelt er det vanskelig å forstå seg på Hodgsons situasjon. De nye eierne har vært relativt kryptiske og tvetydige når managerspørsmålet har kommet på agendaen. Statusen endrer seg i praksis fra kamp til kamp, fra «safe pair of hands» (igjen) etter Chelsea-seieren til risikosonen (igjen) etter det flaue Stoke-tapet. Slik jeg analyserer situasjonen heller jeg mot følelsen om at han blir sittende til sesongslutt. Primært fordi Henry og co vil ta seg god tid til å finne en riktig (eventuell) erstatter og at det vil se rimelig dumt ut å sende Hogdson på dør kort tid etter at den nye sportsdirektøren, Damien Comolli, (og Hodgson) har presisert hvor godt de har funnet tonen. Men når det er sagt gjør den voldsomme anti-Hodgson stemningen fra The Kop nok til at jeg legger inn en tvilsklausul her. Reaksjonene etter Stoke-kampen var så sterke i negativ retning at det nesten vil være mot sin hensikt å beholde Hogdson i stillingen om dette fortsetter. Ute før jul: 30%

Roberto Mancini (Manchester City): Manageren engelsk media ønsker å fjerne mer enn noe annet på denne jord. Ikke bare «tok han jobben fra» (merk «…») mediedarlingen, Mark Hughes, men i tillegg er han utlending og har uhindret fått tafse vilt i pengeskuffen. Man City-ledelsen kommer til å bli satt under et voldsomt press hvis City skulle finne på å tape mot Mark Hughes sitt Fulham kommende søndag, nesten på datoen til året da italieneren erstattet Hughes i City. Medieslakten av Mancini vil nå høyder vi ikke har sett siden eksentriske kvinner ble brent på bål. Murringen fra de blå setene lyder heller ikke som god musikk for fotballtreneren hvis lugg blir gråere og gråere for hver uke. Standhaftigheten til Garry Cook vil bli testet til ekstreme lengder, men jeg tror City vil motstå fristelsen og ri av stormen med 3-poengere. Så lenge City har heng på fjerdeplassen og såfremt Mourinho eller Hiddink ikke blir arbeidsledige (de eneste to utenlandske trenerne bortsett fra muligens Wenger og Ancelotti som britene blir kloke på, eller i det hele tatt vet eksisterer) velger neppe Abu Dhabi dramatiske Plan B-løsninger før sesongslutt. Ute før jul: 20%

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Fem gode Ole Gunnar-grunner

Ole Gunnar Solskjær ble for kort tiden siden presentert som ny hovedtrener for Molde FK. Her følger, etter mitt syn, de fem viktigste årsakene til at dette er en supernyhet for Molde og norsk fotball.

Tippeligaen. Fra min synsvinkel har Tippeligaen mistet appell både hva gjelder sport og merkevare angår. Tilskuertallene synker, feilpasningene øker, klubbene leker russisk rulett med konkursdøden, TV-kampene (banner i kjerka her) må snart klassifiseres i kategorien «for spesielt interesserte» (tenk finsk fjernsynsteater på 80-tallet). Kristiansunds store sønns hjemkomst til vestlandet gir serien og produktet løftet den nærmest hyler etter; allerede neste år (eller neste uke) vil man garantert se økt interesse for Tippeligaen. Men faren er at andre klubber, uten en vettug rik onkel som Kjell Inge Røkke til å sponse deler av gildet, vil driste seg til å kopiere dette opplegget.

Tidspunktet. Om Rosenborg virkelig skal utfordres, er dette riktig tidspunkt. Trønderne har signalisert en mer konservativ innkjøpslinje, mens «storklubber» som Brann og Viking ligger handlingslammende etter årelange feilskjær både på sportslig og økonomisk plan. Begge disse storhetene kan avskrives i tittelkampen i nær og halvfjern fremtid. Mens Stabæk heller ikke vil piske opp en satsing som vil true maktbalansen i toppen (igjen på grunna av økonomi), fremstår Molde – forutsatt nøkkelordet i neste punkt – og freshe Vålerenga som troverdige RBK-utfordrere.

Satsing. Solskjær ville neppe akseptert treneransvaret i Molde om han ikke ble gitt garantier for ressursene han mener er nødvendige for å bygge et topplag i byen. Dette dreier seg naturlig nok ikke kun om spillerkjøp, men om investeringer til infrastruktur (om så skulle være nødvendig, Molde har jo allerede et flott opplegg), kompetanse og personell (Solkjær har allerede medbrakt to assistenttrenere). Når det gjelder nysigneringer har jo Molde allerede bevist at de er kapable til å sikre seg kvalitetsforsterkninger til en grei pris. Heltidsansatte Petter Rudi besitter solid erfaring på dette området. Fersk kapital, entusiasme og nytteverdien av den etablerte kompetansen i klubben kan bli en fin miks. Selv om Solskjær dysset ned spørsmål om kjøpsfest på pressekonferansen, blir jeg overrasket om relativt store ressurser ikke settes til disposisjon.

Trekkplaster. Molde blir en langt heitere destinasjon for norske og, til en viss grad, utenlandske spillere med en Manchester United-legende blåsende i trenerfløyta. Kanskje det kan virke urettferdig for andre unge, dyktige og kvalifiserte treneremner, men ikke bare vil Solskjær stille med rikelig goodwillkapital fra dag én (media vil gi ham langt enklere arbeidsvilkår og større arbeidsro enn kollegaer uten samme spillerbakgrunn – slik er verden) allerede før noen i det hele tatt vet hva han står for som hovedtrener, men også gjennom navn og vesen vil han kunne håndplukke i større grad. For all del, med tid kan Solskjær mer enn gjerne vise seg å være et trenergeni, men inntil den hypotesen er omsatt til fakta kan vi lett konstatere at navn og rykte teller mer enn kompetanse. På dette nivået handler treneryrket vel så mye om hva du kan få spillerne til å tro at du kan, enn en bunke med enestående teoretiske avhandlinger.

Fotballfeber. Bare se på reaksjonen fra media-Norge. Solskjærs ankomst i Molde ble dekket som om Elvis nettopp hadde invitert til slippefest på Times Square eller om den komplette Beatles line-up’n hadde dumpet ned i stolene vis-a-vis Linda Puzzati på Anfield. Applaus på pressekonferansen. Selv Stevie Wonder på vei til jazzen hadde ikke høstet samme oppmerksomhet. Selv om resultatene ikke vil skulle komme umiddelbart vil Solskjær-effekten vare til langt ut i høstmånedene. Gnissingen mot erkefiender som Rosenborg og Aalesund vil tilspisses, sesongbilletter selges som varm loff, supportereffekter er igjen trendy og sponsormidler sitter alt løsere – den positive synergisnøballen er krammere enn noen gang. Selv om Solskjær-prosjektet representerer en betydelig investering for Molde FK og nettverket rundt, bringer treneren også inn nye inntekststrømmer både til klubb og by, om ikke landsdel.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Hogdson fikk besøk

Som lenge spekulert i denne bloggen fikk altså Roy Hodgson en sidemann på toppen av Liverpools sportslige organisasjonsdiagram. Franskmannen, Damien Comolli, fersk fra en lignende stilling i Saint-Etienne og med tilsvarende erfaring fra Tottenham, sluttet seg til de røde i går ettermiddag. Overraskende var det neppe siden Comolli og Liverpool-eier, John W. Hery, deler både fascinasjon og personlige bånd til basketballstatistikkguru, Billy Beane (omtalt i bloggen forrige uke).

Så hva betyr dette for Liverpool, og ikke minst for Roy Hodgson? Umiddelbart er det vanskelig å trekke andre konklusjoner enn at treneren med det erkebritiske utseende – og som fortsatt, tydelig preget av 30 år borte fra dronningriket, snakker på samme måte som alle engelskmenn gjør i samtale med dumme utlendinger – neppe imponerte NESV og John W. Henry med sine disposisjoner i sommervinduet. Som presisert i «Pengeball»-bloggen, er det nærliggende å tro at amerikanerne foretrekker ferskt og friskt fremfor resirkulert.

Alt som handler om spillerrekruttering og speiding føres med denne ansettelsen over til Liverpools nye «Director of Football Strategy». Hodgson tok selv den lille vingeklippingen med fatning. På gårsdagens pressekonferanse lovpriste han beslutningen om den nye maktfordelingen og var både fornuftig og fattet i måten han forklarte stillingens nytteverdig for Liverpool FC. Onde tunger vil raskt poengere at treneren neppe hadde noe valg. Inntil det motsatte er bevist velger jeg likvel å tro at Hogdson snakket fra hjertet.

Likevel spekulerer flere britiske morgenaviser (Daily Mail, ikke uventet) i dag om hvem som nå sitter med siste ord når det gjelder innkjøp til Liverpool. Så vidt jeg registerte fra pressekonferansen ga aldri Hodgson uttrykk for at han mente dette ville bli et problem. I teorien sitter nok Comolli nærmest Henrys åpne øre når det gjelder fremtidige spillerkjøp. Men etter en knapp dag er det rett og slett usaklig å konstruere et konfliktscenario basert på at Liverpool-sjefene ikke kan bygge relasjoner og en dialog som kan danne et konstruktivt samarbeid. Comollis armsleng vil neppe rekke over hele Merseyside fra første dag, og så lenge Hodgson leverer gode resultater vil han helt sikkert bli involvert i alle prosessene rundt forsterkninger og spillerhandel.

Jeg har alltid poengtert at en sportsdirektør bør ansettes før hovedtreneren. Primært fordi strukturen fungerer best når sportsdirektøren får velge en trener som passer i hans og klubbens helhetsvisjon (her gjør mange feil). John W. Henry trenger ingen leksjon i dette faget, men i dette tilfellet var det oppkjøpsprosessen som gjorde at brikkene falt på plass i feil rekkefølge for Liverpool (så kan man spørre seg hvorfor utgående direktør, Christian Purslow, ga Hogdson en 3-årskontrakt når Fulham-treneren ble ansatt som en midlertidig løsning).

Jeg vil snakke usant om jeg påstår at Hodgson og Comolli virker som perfekt match; jeg tror aldri Hodgson ville toppet Comollis trenerønskeliste om han fikk velge fritt. Men det betyr ikke nødvendigvis at Hodgson ikke vil få en sjanse til å levere under de nye forutsetningene eller at den nye lederduoen absolutt ikke vil finne kjemien. Merkligere ting har skjedd i fotballen.

Så hva med Comolli? Regnskapet fra Spurs-tiden gir oss blandet drops. Signeringene gikk fra de geniale (Modric, Bale, Berbatov), til meget bra (Gomes, Assou-Ekotto) til middels (Hutton, Corluka, Kaboul) og flopper (Bentley). Få av disse spillerne var totalt ukjente da de ankom Spurs, men sportsdirektøren la hodet på blokka der andre somlet eller nølte. Klok av skade fra perioden i London kan man også forvente at 37-åringen med designerbrillene lærte av erfaringene fra Jol vs Ramos-beslutningen. I den grad Comolli tar en aktiv del i en eventuell utskiftning av Roy Hodgson, kan jeg garantere at den prosessen neppe vil bli fattet med lett hjerte.

For meg er Comolli en spennende ansettelse. Den beviser at Liverpools nye eierskap tenker moderne (dedikerte «Recruitment Officers» representerer en trend i europeisk fotball, mange klubber ønsker topp ekspertise i overgangsmarkedet) og at man ikke overlater noe til tilfeldighetene i jakten på nye gode tider på Anfield.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsen (english)