Når hjernen ikke matcher talentet

For halvannet år siden var jeg vitne til noe spektakulært. Like foran meg, like ved inngangsporten til Luigi Ferraris stadion i Genova, cirka en time før Sampdoria skulle møte Bari, mens jeg smattet jeg på nybakt calzone i solskinnet, utspilte det seg en absurd forbrødring mellom supporterne til de to lagene. Rundt en drakt påklistret «99 Cassano» danset hjemme- og bortefans sammen i et slags ritual som minnet om en slags soldans fra indianernes rike eller opptakten til en bestialsk ofringsprosess i bronsealderen. Med spontanoppdiktede sanger, merkelige klapp og dansetrinn var dette deres måte å hylle en felles helt.

Begivenhetene var dog fredelige og det gikk opp for meg da jeg åpnet avisa at kampen markerte den første anledningen Cassano spilte en Serie A-kamp mot sin kjære moderklubb, Bari. At denne stumpete men fryktelig talentfulle fotballspilleren får supportere fra nord og sør til å hoppe sammen i leikarring – og at cirka 7000 Bari-supportere (som normalt trekker maks 100 tilskuere til bortekampene i nord) hadde møtt opp for å se byens bortkommende sønn – sier alt om hva slags grep denne gutten hadde om hjertene til italienske tifosi. Jeg bruker fortid – hadde – fordi nå har kjærlighetsbegeret rent over.

Antonio Cassano har vært en slags maskot for hele Italia. Litt fordi han er outsideren fra sør, litt fordi han snakker fra hjertet, litt fordi han viser svakhet og dels fordi han er en av de siste «gatespillerne» i en italiensk fotball som har gått seg litt bort i sitt endeløse fokus på struktur og fysikk. Kampanjen om å overtale Lippi til å gi Cassano VM-billett ble etter hvert en slags folkebevegelse. Men det tok en ny trener, Cesare Prandelli, til å gi rampen en ny sjanse. Da han «redebuterte» i kvaliksammenheng var Sampdoria-angriperen briljant, man så for seg at «Nye Italia» ville bygges rundt «Fantonio». Når dette skrives virker fremtiden i begge de sjøblå draktene høyst usikker.

Cassano har tusen sprell på samvittigheten. Det meste «tullesaker» med opprinnelse i sutring og furting mot trenere og støtteapparat. Og i de fleste tilfeller har opinionen har tilgitt urokråka, nettopp fordi han besitter avvæpnende sjarm og et barnslig vesen. Trenerne har ikke alltid vært like tilgivelsesglade, men etter hvert har de fleste gitt etter (som Gigi Delneri i fjor da Cassano ikke stilte opp regelmessig på trening og spilte kun når han selv hadde lyst). Til tross for at det er ti år siden han ble myndig, har Cassano blitt trukket tilbake i varmen fordi han i bunn og grunn aldri har blitt voksen. Enkel, umoden men i bunnen ganske god og uskyldig. Denne gangen er det trolig ingen vei tilbake, i alle fall ikke i Sampdoria. Denne gangen tråkket Cassano langt over streken.

For tidligere denne uken ble Cassano spurt om å akkompagnere klubbens 74-år gamle President og eier, Riccardo Garrone til en prisseremoni avviklet av en lokal Sampdoria supporterklubb på et hotell i småbyen, Sestri Levante, litt lenger nedover Liguria-kysten. Prisen, «Reto di Argento», er en utmerkelse fra supporterklubben til å markere klubbens beste spiller den forrige sesongen. Til dette høflige og ærefulle oppdraget svarte spissen «nei, ikke noe sjanse at jeg gidder å hente en premie på det møkkahotellet». En lettere sjokkert Garrone forsikret Cassano om at han ikke en gang trengte å bli lenger enn det tok å hente premien. Til hvilket Cassano svarte «hvorfor hever du stemmen?». Presidenten, en respektert mann, kjent som en gentleman som går på kamp med frakk og hatt svarte «hvem tror du du er? Ikke fortell meg at jeg hever stemmen. Det har jeg aldri gjort til deg». «Dialogen», bevitnet av både Sampdoria-ansatte og lagkompiser, ble avsluttet med at Cassano raste ut av rommet, slang døren rett i oppsynet til Garrone og sendte som avskjedshilsen «dra til h****e, din drittsekk av en gamling!».

I dagene som fulgte skal det visstnok ha blitt gjennomført forsøk på diplomatisk aktivitet i kulissene. Men den ydmyke unnskyldningen uten forbehold kom aldri fra spilleren sin side og fredag sendte Sampdoria en henvendelse til et domsutvalg i Roma med ønske om at Cassano kan rettmessig ekskluderes fra all trening (og kamp) med klubben og retten til umiddelbart stoppe lønnsutgiftene frem til sesongslutt da rebellen skal løses fra kontrakten.

Selv om reaksjonen til Sampdoria er forståelig, kunne det kanskje vært taktisk klokere å beholde Cassano som et passivt medlem av troppen frem til neste overgangsvindu for så hente ut 5-6 millioner euro i overgangssum. Men her velger man altså en annen strategi. Saken er fortsatt relativt ung og uoversiktlig, neste uke vil vi helt sikkert skaffe oss et klarere bilde over hvilken retning dette bærer.

Uansett er det klart at Cassano har rasert det som finnes av etiske grenser. Noen sprell og sutring kan man tåle, men når man slenger krenkende gloser til en eldre mann – en respektert skikkelse i Italiensk næringsliv (eier av gas/oljeprodusenten ERG) – som tross alt betaler lønningen (2.8 millioner euro netto i året) og ga gutten en (dyrkjøpt) sjanse da han var fortapt i Real Madrid, da eier man verken vett, folkeskikk eller respekt. Før trodde man at Cassano kun var dum, nå har han bevist at han også er ganske nærme det man kan kalle en imbesil idiot.

Hva nå for Cassano? Flere klubber har allerede distansert seg fra spilleren, men i fotballen finnes det dessverre ingen solidaritet eller genetlemansavtaler som isolerer asosiale utskudd fra å springe ut i nye omgivelser. Et eller annet lag, i Italia eller utlandet, vil med stor sikkerhet gi Cassano en ny sjanse. Uten at han må gå ned i lønn eller bite i noe som helst slags surt eple.

Opptrinnet vil dog trolig få konsekvenser for Azzurri-karrieren. Cesare Prandelli har allerede bekreftet at spillere som er utestengte fra Serie A på grunn av disiplinære forhold ikke vil bli kalt opp for landslagsoppdrag under soningstiden.

Mest av alt er jeg selvsagt skuffet over Antonio Cassano. Skuffet over at han har misbrukt tilliten til alle de som elsket han for hans svakheter, de tok ham som han var. Skuffet fordi noen kan være så korttenkte at man fornærmer en velmenende eldre herre på det groveste, og ikke minst, tar et solid jafs av hånda som mater han.

Så sent som i sommer uttalte Cassano at han hadde blitt voksen; i sommer giftet han seg – en junior er visstnok på vei (la oss håpe kona tar ansvaret for barneoppdragelsen). Hadde bare hjernekapasiteten matchet talentet…

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

La pengeballen rulle

Flere britiske aviser forteller at New England Sports Ventures neppe åpner fulle kraner når Roy Hogdson skal forsterke Liverpool-troppen i januar. I stedet kan man forvente – om vi skal velge å stole på disse rapportene – at de nye amerikanerne vil tillate små drypp. Så lenge de er godt forvaltet og benyttes til gode formål.

Fra NESV sine baseball-aktiviteter vet vi at John Henry har snust på teoriene til Billy Beane, General Manager i Oakland Athletics og hovedpersonen i boken Moneyball av Michael M. Lewis. Budskapet i boken nærmest snudde måten baseball-klubber rekrutterte spillere på over natten. Beane overførte vekten fra teft og godt øye til kald analyse av statistikk, delvis ved å studere analysekonseptet som er kjent som «sabremetrics» (et system for å katalogisere og analysere tall i baseball). Ved hjelp av noen enkle google-trykk kan dere enkelt finne masse spennende lektyre om både Billy Beane og sabremetrics.

Jeg hørte først om konseptet på midten av 00-tallet. Konseptet er veldig fascinerende og Spurs-supporteren Beane (skulle gjerne vært tredjemann ved lunsjbordet når den solbrune californieren veksler ideer med manageren til sitt favorittlag…) fortjener absolutt sitt rykte som visjonær. Koden som fortsatt forblir uknekt er imidlertid hvordan man overfører analysemetodene fra den amerikanske balltresporten til fotball. Baseball – med sitt start/stopp-preg, målbare mekanismer og moves, altså nesten en»dødballsport» – er jo nesten skapt for denne type analyse. Fotball byr på helt andre åpenbare utfordringer som ikke trenger forklares.

Tall og nummer er imidlertid ikke det mest sentrale med boken i mine øyne. For den ser også på prinsipper og prosesser som kan hjelpe klubber gjøre riktige prioriteringer i overgangsmarkedet (trades og drafts i transatlantisk sjargong) og hvordan man kan bygge verdier gjennom kloke kjøp, tilvekster og investeringer. Det aller meste handler om sunn fornuft mikset med prinsipper fra næringsliv og forretningsverden. Billy Beane fant verken opp hjulet eller oppdaget nye galakser – men han åpnet for ny aksept og tilnærming til spillerlogistikk ved å være den første til å gi kosteffektive tenkemåten profil og ansikt.

I fotballverden forstår vi at det er dårlig økonomi å kjøpe en spiss dagen etter at han har scoret hat-trick i et VM-sluttspill (satt på spissen), akkurat som at prestasjon må analyseres over tid, ikke spontant etter en glitrende opptreden. Spillere som allerede er etablerte i store ligaer er også dyrere – og forventer lønnsøkning på toppen av en allerede fet gasje – enn importene som kommer rett fra et eksportland med langt lavere lønnsutgangspunkt. Beane argumenterer blant annet også, ganske korrekt, at spillere i aldersgruppen 20-22 representer best verdi. Nettopp i denne perioden når spillere det hellige skjæringspunktet mellom potensial, målbar innsats for laget og videresalgsverdi. Alt dette burde vært felles viten på denne siden av Atlanterhavet, men det tok altså en amerikaner til å få impulsive fotballfolk til å merke kaffelukt.

Bille Beane-aktige prinsipper er blitt praktisert av mange europeiske fotballklubber i en årrekke. Selv lenge før Beane utga sitt verk forsto blant andre Lyon, FC Porto, Bayer Leverkusen og PSV at spillertransaksjoner var en måte å finansiere klubbdrift og skape verdier. Forresten er det kanskje ikke tilfeldig at 3 av disse 4 klubbene enten er drevet av forretningsmenn (Lyon) eller er eid og styrt av store internasjonale bedrifter (Phillips, Bayer AG).

Selvsagt krever introduksjonen av slike prinsipper en religiøs tro på konseptet. Backingen fra styrerommet må være total, alle må synge fra samme salmebok. Fra egen erfaring vet jeg at dette er enklere i teorien enn i praksis. Jeg ble ansatt som Sportsdirektør i Fredrikstad på en selvutviklet modell som kan kalles nær slektning av Moneyball-prinsippene om å skape et best mulig lag relativt til investeringen og bruke spillerhandel som et inntektsskapende middel. Beane var aldri min inspirasjon da jeg utarbeidet presentasjonen som Fredrikstad-styret tydeligvis likte, men heller sunn fornuft og erfaringer fra kjøp og salg i europeisk klubbfotball.

Allerede ved de første overgangsforslagene jeg lanserte forsto jeg at kampen for gjennomslag for denne tenkemåten ville kreve lange, utfordrene basketak. Ideen om Celso Borges – en typisk investeringsovergang (selv ikke Frank Lampard ville opplev utvikling i Adeccoligaen, men tatt i betrakning en pris på en drøy million kroner og en moderat lønn, har han gjort seg fortjent til Norges-oppholdet) – ble kontret med Simen Brenne. Sistnevnte er en super fotballspiller, men hvorfor en klubb som styret mot et stort budsjettminus skulle løse ut en spiller som ville sprenge til biter et allerede rasert lønnsbudsjett og representere null i videresalgsverdi, forsto hovedtreneren bedre enn meg.

Nå ble Celso til slutt trumfet gjennom etter mange unødvendig harde runder (men runder som gjorde meg gradvis overbevist om at jeg kastet bort tiden i Fredrikstad) men situasjonen illustrerer hvorfor klubbene må være kompromissløse i sin støtte av strategien man tross alt velger i fellesskap. For tidene da det var akseptabelt å sløse euro og kroner er over, og skal man overleve må tiltakene gjennomføres får man kjenner bøddelens kalde hånd på skuldren. Kaster man et lite blikk utover klubblandskapet i Norge (og England) kommer spontant påminnelse om man har bommet grovt med strategivalgene.

Derfor synes jeg det er forfriskende at Liverpools nye eiere ser ut til å velge en linje som ikke nødvendigvis korresponderer med supporternes umettelige krav om brød og sirkus, eller at man markedsfører seg selv i tabloidene med løfter om het overgangsporno.

De neste månedene vil vise hvilken rolle Roy Hodgson blir spillende i Liverpools transferpolitikk. Allerede nå kan man stille spørsmålet om en trener som aldri har vist utpreget vilje eller dyktighet til å promotere eller dyrke frem talenter kan befinne seg i sentrum av en strategi som nettopp handler om å optimalisere og utvikle. Velger NESV denne linjen står de allerede foran store valg. For å få dette til å funke optimalt trenger man en oppgradering av speidernettverk, nytenkende dynamiske mennesker, smarte kremmere og en kontinuitetsbærende Sportsdirektør til å styre det hele.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Lytt til hjertet og ta til fornuften, Rooney

Sesongens store fotballbombe – Rooney er lei av Fergie. England-spissen føler seg misforstått, så misforstått at han ikke vil spille for Manchester United lenger enn ytterst nødvendig. Kontrakten, som han etter rapportene ikke ønsker å forlenge, løper ut sommeren 2012, men det spekuleres allerede at Rooney skal selges i januarvinduet for å cashe inn maksimal salgssum. Dessuten, så lenge Rooney er på kant med sjefen er det i praksis mot sin hensikt å beholde den umotiverte spilleren mot sin vilje. Slikt skaper dårlig stemning.

Det er vanskelig å reagere på noen annen måte en å slippe haka langt ned på brystet. Uansett hvor mange bestemødre Rooney skulle legge ned eller vegger han skulle urinere ved, trodde jeg aldri det ville komme til dette. Jeg trodde båndet mellom lærer og elev var ubrytelig.

Uansett hvor motvillige drag er jeg overrasket at fredspipen ikke har blitt fyrt opp på Old Trafford. Kanskje Sir Alex trenger Rooney mer enn vice versa, men om rapportene som tikker inn fra Manchester stemmer, virker det som England-spissen er villig til å ofre sin United-karriere på grunn av noen ukers konflikt med mannen som hevet han fra stortalent til verdensstjerne. Hva er noen ukers galskap i en karriere som i dette tilfellet burde vare et kvart liv?

Slik jeg tolker saken ut fra medierapportene kan ting også tyde på at Fergie ikke ønsker å beholde Rooney for en hver pris. Dette synes jeg er merkelig. Jo, Rooney har funnet på mange sprell i sommer – med hans så mye omtalte eventyr på bortebane og alt styret som fulgte i etterkant. Men man gir ikke slipp på en av verdens mest profilerte og potensielt beste fotballspillere – som fortsatt venter på sin beste alder – uten seriøse motiver. Om dette forholdet virkelig er ureparerbart, må det ha skjedd alvorligere ting enn det som skrives i media. For dette er to menn som trenger hver andre.

Om så skulle være tilfellet, er det vanskelig å føre sake mot Ferguson. Tidligere har han truffet bra med fingerspissfølelsen. Når instinktet har sagt at en spiller må ofres for lagets beste, har han mer enn ofte landet på den riktige beslutningen. I dette tilfellet, imidlertid, er det nesten ikke til å forestille seg at Rooney skal bli sluppet fra Old Trafford. Englands største fotballstjerne, klubbens flaggspiller med en halv fot allerede i MUFCs Hall of Fame, supporterikon, publikumsmagnet. Det klinger ikke fornuftig at Rooney skal være ferdig i Manchester United.

Jeg er fortsatt ikke overbevist at denne historien absolutt må få en ulykkelig slutt. Utvilsomt er tålmodigheten like tynnslitt på den ene siden som frustrasjonen er stor på den andre siden. Men i alles beste interesse – fremfor alt klubbens – vil det være ufattelig om denne tvisten ikke løses i eget hus.

I dag spekulerer selv kvalitetsavisen, The Times, at Rooneys lunefullhet er et ledd i en strategi som hans agenter har igangsatt for å skissere en overgang til byrivalen, Manchester City. Avisen har selvsagt rett i at City hypotetisk kan doble hvilket som helst beløp som United velger å tilby spissen under de nye kontraktsbetingelsene. Byr United £150.000, kommer City med £300.000 i ukelønn. Skulle United, teoretisk, strekke seg til £200.000 (noe de neppe kommer til å gjøre), legger City sitt «auto bid» til £400.000. Regnestykket er enkelt. Differansen er størrelsen på kamelen Rooney må svelge for å krysse bygrensen.

Allikevel, penger er ikke alt. Om Rooney reflekterer litt over livet, hører på hjertet fremfor agentene (som vil tjene langt større beløp på å flytte «klienten» til en ny klubb enn å forlenge kontrakten) vil han finne veien til Fergies kontor, legge seg paddeflat og be ydmykt om fred og pent vær. Fergie er en fornuftig mann, han vil strekke ut hånden. «Now get out of my office and play some football, son!», vil skotten brumme.

City har allerede en «legend in the making», han heter Carlos Tevéz. Når Ryan Giggs og Paul Scholes legger opp har United kun én aktiv legende, han heter Wayne Rooney.

Twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Strategi viktigere enn cash for Liverpool

Før man kan la boblevannet sprudle over enden på Gillett og Hicks-tyranniet gjenstår noe som forhåpentligvis begrenser seg til rettslige formaliteter. Hvis styreformann, Martin Broughton, virkelig har sitt på det tørre – det vil si fullmaktene som ifølge han selv ga ham myndighet til å kaste den avgjørende stemmen i spørsmålet om salg av klubben – kan Liverpool slippe et kort opphold under administrasjon (noe som flere kilder i skrivende stund hevder vil medføre straffetrekk av ni poeng) og være ut av Tom Hicks-grep i løpet av oktober.

Isolert sett er eierskapskiftet gode nyheter for Liverpool-fans. Ifølge min research på de som står klare for å ta over klubben er New England Sports Ventures seriøse og interessante aktører. Og så lenge den nye amerikanske grupperingen har forsikret at finansieringen av oppkjøpet og den fremtidige driften av Liverpool FC skal gjennomføres på en ryddigere måte enn Tom Hicks cowboymetoder (en modell som påførte klubben grusom gjeld og drepende renteutgifter), er allerede grunn nok til å juble. NESV, med eier John Henry i spissen, har også signalisert at de skal finansiere en ny (eller oppgradere Anfield) 60.000-kapasitet stadion i Liverpool (et løfte som det utgående regimet aldri holdt).

Som sagt, det jeg vet John Henry sine sportsinvesteringer klinger som musikk i mine ører. Henry sine folk har både vist respekt for tradisjonsinstitusjoner og frisk, innovativ klubbdrift. Men det kan aldri skyves under stolen at amerikanere i sport tenker business. I motsetning til Roman Abramovich og Sjeik Mansour – hvis virksomheter grenser til filantropi – skal denne gjengen når alt kommer til alt drive forretninger. Altså, populistisk sagt, enten skal profitt jevnlig hentes ut til aksjonærene eller så skal klubben øke sin verdi og selges etter en periode med solid vekst (eventuelt begge deler). Fortutsetningen for å lykkes med denne strategien heter selvfølgelig sportslig suksess.

Nettopp strategien for hvordan NESV ønsker å løfte Liverpool helt tilbake blant den ypperste Premier League-eliten – der de strengt tatt hører hjemme – blir ekstremt spennende å følge. Men jeg ser mange store utfordringer i denne prosessen.

Allerede før de nye amerikanerne har gjennomført oppkjøpet, skriker media, supportere, eks-spiller om nytt blod. Flere ganger denne uken har jeg hørt utrop om at «nå kan endelig Liverpool kjøpe spillere fra øverste hylle». Etter mitt syn har Liverpool en god nok stall til å kunne kjempe om en Topp 4-plassering og at skoen trykker på helt andre plasser enn i troppsammensetningen. Men slik det er blitt, og siden tydeligvis et mindretall deler min oppfatning, er cash til nye spillerne nærmest et folkekrav hvis NESV (eller hvilken som helst annen gruppering) tar kontroll over Merseyside-klubben.

Jeg lurer på hva som befinner seg på denne såkalte øverste hylla som Hogdson muligens skal få lov å plukke fra? Eller skal vi i det hele tatt føle oss trygge på at den engelske manageren vil finne de riktige varene mens han leter fra topptrinnet på gardintrappa. Dette er to sentrale spørsmål. Her er det verken tid eller midler til «trial and error».

I sommer argumenterte jeg imot ansettelsen av Hodgson hovedsakelig på bakgrunn av at den tidligere Viking-treneren passet dårlig til en spillergruppe bestående av store navn og landslagsstjerner fra verden over. Dessuten var jeg usikker på markedene som Hogdson liker å handle fra – det britiske eller nordeuropeiske – virkelig representerte verdi eller kvalitet.

Og mangel på verdi (som Sir Alex Ferguson aldri blir sliten av å poengtere) er gjennomgangstonen fra nord til sør. I dette tørre markedet som førte til at Manchester City måtte betale £28 millioner for James Milner og naborivalen holder transferbingen relativt lukket, skal Liverpool etter sigende ut å handle i januar – midt i sesongen, da man uansett betaler mektig overpris.

Man må heller ikke glemme at de nye Liverpool-investorene neppe vil bla opp summer på Manchester City eller Chelsea-nivå. La oss si at NESV setter av £30 millioner til kjøp av to spillere i januar, hva kan man så forvente?

Store navn kan man neppe håpe på så lenge Liverpool befinner seg langt utenfor Champions League-kurs (igjen, Manchester City – pengeflommen til tross – har slitt med å knytte til seg toppklassespillere blant annet av denne årsaken). Og hva om det faktisk blir poengtrekk? I tillegg er jeg svært usikker på om Roy Hodgson virkelig er en magnet for stjernenavn. Jeg mistenker heller det motsatte.

Med dette utgangspunktet tror jeg NESV trenger mer enn frisk kapital for å løfte Liverpool tilbake mot toppen, og som en følge, makte å gjennomføre sin forretningsplan. Før man bruker en penny på overganger trenger man en solid strategi på hvordan man skal kunne nå nye mål gjennom en oppgradering av det sportslige apparatet. Og en slik potensielt hoderullende evaluering vil bli igangsatt, det er jeg ganske overbevist om.

Det mest håpløse man kan gjøre – som nesten samtlige investorer i samme situasjon ville gjort – er å handle bare for shoppingens skyld. Altså sikre seg «et navn» (som varmer en benk et eller annet sted i Europa) kun for å markere sin ankomst og «ambisjoner». Slike Robinho-aktige kjøp ender sjelden i noe produktivt.

Men jeg tror disse amerikanerne er smartere enn at de stuper rett i den enkle populistfella. Grupperingen er allerede kjent for å sverge til Billy Beanes prinsipper fra boka «Moneyball». Mer om de «kontroversielle» (men tankeprovoserende!) Moneyball-metodene i en senere blogg, men jeg ser frem til en modell som kan sette nye standarder for analytisk sportslig strategi og spillerhandel i engelsk fotball.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Antasteren Annan

Anthony Annan igjen i fokus etter en mildt sagt ukonvensjonell «inngripen» mot Vålerenga-stopper, André Muri, i går kveld. Kan være at jeg bommer her, men det er vanskelig å komme utenom tanken om at dette var en spekulativ provokasjonsmanøver fra Ghanas midtbanemann. Som betaling for å borre fingere langs anatomiske tuneller der heteroseksuelle menn sjelden vandrer forventet Annan trolig en spiss albue og et rødt kort til motstanderen. Planen var klassisk, men haken i denne oppskriften var at Annan plukket ut feil mann til dette opptrinnet. Der kortluntede sydlandske menn ville falt rett i fella, valgte midtbanespilleren ut et offer som i alle fall for meg virker så chilled at han knapt ville løftet blikket om en UFO hadde landet på Lerkendal-matta den sene oktoberkvelden. Opplevelsen var helt sikkert ubehagelig og uforglemmelig for Muri og han skal ha ære for at han ikke spontanreagerte på dette tilsynelatende primitive stuntet.

Vi har alle sett bildene av Vinnie Jones som knekker nøttene til Gazza og Real Madrid-legenden, Michel, med et overintimt grep om Carlos Valderramas familiejuveler. Og selv om jeg er blitt fortalt at hendelser av den karakter Muri ble utsatt for skjer relativt ofte rundt Middelhavet (presiserer at her refereres det til det som skjer på fotballbaner), kan jeg kun huske én lignende episode: Sent på 90-tallet under Serie A-oppgjøret mellom Bari og Juventus fikk Pippo Inzahgis mest personlige sone et uønsket og høyst uanmeldt besøk av langemannen til hjemmelagets stopper Rahid Nequroz. I likhet med Muri svarte Inzaghi på ikke-voldelig vis, men med ustrakte armer og en nesten tvilende oppgitthet om hva han nettopp hadde opplevd. Dommeren så ikke opptrinnet, men det gjorde derimot kameralinsene. Neqrouz – som senere sementerte sitt bad boy-image med å erklære Bin Laden-sympatier – ble straffet i ettertid, mens Alfamannen, Pippo Inzaghi, fortsatt ikke har fått tilbake de laveste notene på stemmebåndet.

Forutsatt at Annan virkelig ønsket å provosere Muri til å reagere på en usportslig måte – man kan aldri være 100% sikker, men jeg mistenker at dette var hensikten – så er det noe nesten imponerte utspekulert med en slik grisete handling. En saftig takling, en ettersleng bakfra – selv en albue i en luftduell kan aksepteres til en viss grad, men når man ser sitt snitt til å måle kroppstemperaturen til en motspiller for å oppnå overtall, er det ikke mange etiske grenser igjen å krysse. Om dette ikke er nivået opp fra spyttig, har Annan virkelig ført oss ut i den etiske gråsonen her. Handlingen er diskret, ekstrem og veldig krekende. Og ganske ekkel. Men mest av alt, feig.

André Muri deler sikkert ikke denne følelsen, men det er bisart nok vanskelig å omtale hendelsen uten å trekke på smilebåndet. Og her ligger noe av problemet: stuntet er alt annet enn uskyldig men likevel så absurd at det å forholde seg analytisk og kald til episoden – og faktisk utmåle en skikkelig straff – forblir en liten prøvelse.

Livet går videre. Muri kan trøste seg at Inzaghi fortsatt scorer mål. Og han har vunnet både Champions League og Scudetti etter at han fikk erogen nærkontakt av første grad av en klåfingret marokkaner. I motsetning til Hatem Ben Arfa kan Muri fortsatt løpe, hoppe og skli. Med tiden til hjelp vil Vålerenga-stopperen komme seg over dette, selv om han trolig vil knipe litt ekstra godt igjen nesten gang han besøker Lerkendal.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)