Den nye..?

Få ting overgår en fotballjournalists ekstase enn når han kan sammenligne en ny komet med en gammel stjerne. Er han ute med den første skvetten av døpevannet, enda bedre. Tilfredsstillelsen når parallellen klistrer seg i den allmenngyldige hukommelsen er nesten ikke til å holde ut.

«Den nye Maradona» er kanskje den mest utslitte (fra Aimar, D’Alessandro til Messi), «Den nye Ronaldo» (begge versjonene) er også en gjenganger. Når en ny spillende stoppertype blir oppdaget av allmennheten heter han enten «Den nye Nesta», eller enda mer ekstrem; «Den nye Beckenbauer». «Den nye Zidane» er generelt en betegnelse på dann og vann av offensive playmakere av nordafrikansk opprinnelse (fra Mourad Meghni til, egentlig ganske korrekt nok, hans 15-år unge sønn, Enzo). Kanskje den mest latterlige og søksmålsaktuelle må være at Loïc Remy skal være «Den nye Henry», eller at Harry Redknapp langt på vei karakteriserte hans nye brasilianer, Sandro, som noe i nærheten av «Den nye Socrates».

Det ligger selvsagt i sakens unngåelige natur at kopien sjelden lever opp til originalen, kun Lionel Messi er vel i nærheten av å skubbe sitt store forbilde av tronen (burde ikke i så fall Diego bli «Den gamle Messi»?). Om vår (jeg er i aller høyeste grad medskyldig) iver etter å trekke linjer mellom nytt og gammelt bunner i et latent ønske om renessanse og gjenfødelse (fortrengt dødsangst?), blaut sentimentalisme eller rett og slett latskap, hører ikke hjemme i en fotballblogg, men faktum er at dette er noe vi kommer til å holde på med så lenge det blir sparket fotball. (Og du må gjerne skamløst dele dine egne «Den nye…» i kommentarfeltet.)

Den aller siste i serien er at Milos Krasic er «Den nye Pavel Nedved». Igjen, holder jeg hendene i været og erklærer at her var jeg tidlig ute og sang sammenligningens salme. Allerede i fjor høst sa jeg noe sånt som at «Milos Krasic er spilleren Juventus burde kjøpt da Nedved la opp». Et knapt år senere ble altså mine bønner hørt av Torino-klubben. Og hvilken start på sin Serie A-karriere har han ikke fått! Søndag registerte flankespilleren seg for sitt første hat-trick i den sort-hvite drakta da Juve slo Cagliari 4-2 på hjemmebane. Men siden jeg så kampen fra tribunesplass fikk jeg også muligheten til å ta et potensielt oppgjør med Nedved-sammenligningen. Altså, når alt kommer til alt hvor lik er den kosovofødte serberen den tsjekkiske klubblegenden?

Hårfargen og hockeysveisen gjør selvsagt ikke kloningslutningen noe mindre fristende, men jeg tror det er den direkte spillestilen som gjør at folk ser på disse to som eneggede tvillinger. Som tsjekkeren i sin tid, har Krasic sin store styrke i hurtighet – trolig enda raskere med ballen i beina enn Nedved – og evne til å forsere motstander i en mot en situasjoner. Man ser sjelden en fotballspiller på så høyt nivå fosse forbi motstandere (med ball) som Krasic. Mens Nedved også var dyktig til dette, nådde han aldri samme topphastighet. Men på den annen side klokket Pavel flere kilometer per kamp enn Krasic. Sistnevnte besitter en fin arbeidskapasitet men som typisk vings/kant spiller han i rykk og napp, spurter og pauser. Nedved var, takket være sin umenneskelige utholdenhet, en evighetsmaskin (en av få fotballspillere som trente hver eneste dag i året, selv på juleaften).

Flere jeg har snakket med mener Krasic har bedre nærteknikk og ferdigheter enn «idolet». Her er jeg uenig. Der Krasic gjerne trenger plass til å forsere ved hjelp av rå fart (og riktignok delikat ballføring), kronglet gjerne Nedved seg forbi motstandere i veldig tette situasjoner. Noe som også forklarer hvorfor Krasic er en ren høyreving (kant)- langt mer avhengig av krittet – mens Nedved likte seg best på venstresiden. Til tross for at tsjekkeren var høyrebeint (dog dyktig med begge) elsket han å starte fra posisjoner på venstre side for å komme på skudd med den motsatte foten (mer presis, hardtskytende enn Krasic) etter å ha skåret inn i banen. Generelt trumfer nok Nedved med målteften – og evnen til å score fra forskjellige posisjoner og variere avslutningsløsningene

Uansett har Krasic startet imponerende, han trenger kun et mål for å kopiere Nedveds utbytte fra hans debutsesong. Men at han repeterer tsjekkerens scudetto på første forsøk (2002) hos Bianconeri, med et forsvar bak seg som har sluppet inn 9 mål på 5 kamper, virker heller urealistisk.

Men i det store og det hele holder Nedved-parallellen i det hele tatt mål? Jeg vil si ja. Med superfart, det offensive drivet, den nesten galopperende entusiasmen i steget, kontringsfarligheten, håret blafrende i vinden synes jeg Juventus-tilhengerene – etter alt de har vært gjennom – skal få drømme at denne lysluggen er et tegn om gode tider.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Eksperter vs Noviser

Lørdag braker Storbritannias cashkonger sammen på City of Manchester Stadium. Mens spillermateriale, form og skader måles opp i mente, tar jeg en kikk bak kulissene. Og mon tro om det er ikke utenfor banen vi finner de sikreste hintene om lyseblå kan bli det nye mørkeblå? Jeg tror vi må granske perioden da de respektive eierne la de første klossene for å finne svarene på hvorfor Chelsea ble en av 00-tallets mest suksessrike klubber – og City kan risikere å bli dette tiårets «nesten-lag».

Chelsea styrket seg ikke kun på banen. Ganske raskt etter Roman Abramovich sin entre i vest-London sikret klubben seg topp kompetanse i mange nøkkelroller. Muligens den mest strategiske av alle: Peter Kenyon, en av Europas mest respekterte fotballdirektører, ble kontroversielt fristet sørover fra Manchester United. Etter flere år som øverstkommanderende i en av verdens mest suksessrike fotballklubber hadde Kenyon opparbeidet seg et sofistikert nettverk i de mest innflytelsesrike korridorene i verdensfotballen, A-listekontakter på hurtigtast og ikke minst erfaring med hvordan en suksessrik fotballklubb drives fremover. Den tidligere administrerende direktøren la igjen en stor arv i før han takket for seg for cirka to år siden.

Frank Arnesen, en annen mann med solide forbindelser i europeisk fotball, ble headhuntet fra Tottenham. Dansken, som tidligere hadde styrt scouting- og academy-siden i PSV Eindhoven, tilførte kunnskap om talentutvikling, spillerlogistikk og uvurderlig markedsekspertise. Arnesen arbeider forsatt for Chelsea.

Penge-City tok form under ledelsen av en mann som rettferdig kan karakteriseres som bransjens store lottovinner. I mai 2008 ble Garry Cook ansatt av utgående eier, Thaksin Shinawatra, for å holde økonomisk kontroll i en konkurstruet fotballklubb. Tre måneder frem i tid er han CEO for verdens rikeste eiere. Flere trodde Cook ville bli erstattet av det nye eierskapets egne håndplukkede lederfigur. For i motsetning til Kenyon hadde City-sjefen ingen bakgrunn fra klubbfotball. Men Sjeik Mansours rådgivere mente tydeligvis at kjennskap til fotballsko og treningsutstyr fra Nike var nært nok. Og utallige verbale stang ut senere (Cook, mannen som ønsket Uwe Rösler velkommen til Manchester Uniteds Hall of Fame, er generelt latterliggjort i britisk presse) nyter han fortsatt den komfortable sjefsstolen. Mens Kenyon ble headhuntet takket være fet kontaktbok, innflytelse i sigarsalonger og generell ekspertise, snublet Cook – lykkelig og helt frivillig – praktisk talt inn i rollen som CEO for verdens mest luksuriøse fotballprosjekt.

Der Kenyon plukket meritterte Arnesen til den sportslig administrative rollen, plystret Cook på Brian Marwood. Sist sett som miniatyrving på Arsenal og Sheffield United tidlig på 90-tallet, arbeidet Marwood sammen med Cook i det amerikanske konsernet (i tillegg til plutselige opptredener som TV-ekspert). Den husvarme Cook ansatte deretter Marwood som overhode for Manchester Citys sportslige bedrifter. Kontrasten til Chelsea kan neppe være større. Eksperter kontra noviser.

Der Chelsea sikret seg toppnavn med lang bransjekunnskap, fete kontakter og enorm respekt, stoler det Abu Dahbi-dominerte Manchester City-styret på beslutningene til en lederduo som startet fra nullpunktet. At ikke Sjeik Mansour sine rådgivere valgte å sette seg dypere inn i konstruksjonen av sin grunnmur kan bli skjebnesvangert. Uten en dyktig, fotballerfaren toppledelse som kan styre klubben mot riktige strategiske valg, legge helhetlige strukturer som binder Manchester City sammen fra academy, administrasjon, førstelag og nærmiljø, til visjoner, toppfotballkultur og kompetanse, kan Sjeiken kanonfyre penger mot alt og alle til den siste oljebrønnen er uttørket – man vil likevel aldri bli verdensdominerende.

Abramovich sikret seg et solid utgangspunkt for sitt «prosjekt» ved å tilknytte seg bransjens fremste knowhow. I motsetning til Sjeik Mansour forsto russeren at suksess på banen handler om mye mer enn å investere spinnvilt i fotballspillere. Media skal «manipuleres», hester skal handles i forbund og interesseorganisasjoner – agenter, mellommenn og andre skyggebelagte krefter skal overtales til å snakke din sak og handle ditt ærend. Spillet som varer i 90 minutter er kun én fattig dimensjon i det sammensatte bildet av interesser man må sjonglere og pleie for å maksimalisere effekten av pengebruken i en toppklubb – og etablere seg i det gode selskap.

Jeg sier ikke nødvendigvis at City aldri havner dit de ønsker seg – til toppen av Premier League og så langt ut i Europa at de blir kommentert av Roar Stokke en sen aprilkveld. Men jeg stiller meg tvilende til at den virkelige oppturen starter før man har gjort de samme utskiftingene i administrasjonen som man har gjort med spillerstallen.

Ting tyder på at Cook og Marwood lærer (jeg liker at man henter spillere fra «riktig» aldersgruppe, men her skal Mancini høste en del av æren), men det tok over 2 milliarder norske kroner før de innså at Mark Hughes sin «la oss kjøpe de nest beste fra de beste»-strategi bidro til lite annet enn å styrke konkurrentene ved å kjøpe deres stallfyll og urokråker til overpris. Men hvis man ser hva lederduoen har utrettet i løpet av to år bak kontrollspakene er det vanskelig å se hva den gjennomsnittlige leseren av denne bloggen ikke kunne utrettet med de samme milliardene. Det å kaste rundt om seg med penger er tross alt den mest takknemlige oppgaven i verden.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Huseklepp het i Italia?

Det relativt interessante (og anerkjente) nettstedet calciomercato.com tilsynelatende storlanserer Erik Huseklepp for et fremtidig Serie A-opphold. Med en fransk agent som kilde (!?) appellerer de uten forbehold til respekterte mediumklubber som Parma, Napoli, Lazio, Fiorentina, Palermo (med flere) om å løpe og kjøpe Brann-spilleren. Nettstedet (opprinnelig eid og startet av den italienske storagenten,Giovanni Branchini), som i motsetning til i dette tilfellet holder grappa’n unna espressokoppen når det gjelder oppdateringer fra det italienske overgangsmarkedet, verdsetter landslagsangriperen til 3 millioner euro og fyller på med hete youtube-klipp.

Når man leser beskrivelsen av Huseklepp på nettstedet finner man ord som vil få selv den ydmyke bergenseren til å rødme; «en spiller med karakterstyrke og stor tilstedeværelse (presenza) på banen». Superlativene stopper ikke der; «rask, teknisk – bevegelig og eksplosiv». Huseklepp har hele pakka i følge denne rapporten.

Huseklepps lojalitet blir også trukket frem («sterk tilknytning til Brann og har vist sin lojalitet til trøya og fansen») før det legges til at man forventer et rush for spilleren i januarmarkedet («jaktes av tyske, engelske og franske klubber»). Her må man tydeligvis skynde seg.

Objektiv analyse eller ledd i en (sofistikert?) markedsføringskampanje? Jeg vet ikke. Men om vi snakker om det sistnevnte, virker det som man forsøker litt for hardt.

Uansett er ikke dette første gang Huseklepp forsøkes plassert i Italia. Så sent som i vinter fortalte en lett humrende sportsdirektør i en Serie A-klubb til undertegnede at en agent hadde sent flere DVD-er med Huseklepp-materiale. Navn og klubb skal forbli usagt i denne anekdoten, men i alle fall hadde lagets «Mister» (hovedtrener) sett høydepunktene fra de tilsendte CD-skivene. Den svært respekterte treneren – som fortsatt tjener til livets opphold langs sidelinjer opp og ned støvellandet – ble så fascinert av klippene fra nord at det ikke gikk en dag uten at han spurte sportsdirektøren (eller speiderteamet) om «il norvegese».

Dessverre for treneren delte verken direktøren eller sjefspeideren besettelsen om il norgevese. Staben vurderte nordmannen som lite egnet til en kantrolle (høyre eller venstre) i det stramme 4-4-2-systemet laget spilte på dét tidspunktet. Om man imidlertid hadde trengt en vandrespiss på topp, hvem vet, kanskje kunne historien fått en lykkelig calcio-avslutning for Erik Huseklepp. Men når det er sagt, kanskje Mister leser calciomercato.com og nye behov kan tenne gammel kjærlighet.

Akkurat som andre talentfulle norske spillere, fortjener Huseklepp et opphold utenfor den kvalitetsribbede norske toppserien. Men jeg kunne forestille meg at en mellomeuropeisk liga ville passet han bedre enn den taktiske muskelfotballen som dominerer i Italia.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

De små viser vei

Sesongstarten i de europeiske ligaene gir oppløftene lesning for de underdogs-elskerne: i helgen vant et liten klubb fra Alicante sensasjonelt på Camp Nou, storinvesterende AC Milan fikk bortestryk mot nykommeren Cesena, Roma gikk på en storsmell på Sardinia (5-1). Logikk finner man først i tysk fotball om man snur tabellen; helt på bunnen – uten poeng etter tre runder – finner de tre tittelmusketerene Wolfsburg, Schalke 04 og Stuttgart. Portugals største klubb og regjerende mester, Benfica, kan bokføre tre ligatap av fire mulige. Klubbens svakeste sesongstart på ukristelig mange år. Slik kunne jeg fortsatt, fra mange europeiske land meldes det om frikaktig innganger på 2010/2011-sesongen.

Dessverre lever sjelden romantikken lenge i seriesammenheng. I løpet av de neste ukene vil trolig styrkeforholdene mellom de store og de små, de rike og de mindre velstående, jevnes ut etter klassisk mønster. Allikevel synes jeg det er oppmuntrende at fotballklubber som lenge har arbeidet etter sunne prinsipper og solide modeller får viet velfortjent oppmerksomhet i noen høstuker.

Jeg kunne gjerne blogget om «modellklubben», TSG Hoffenheim. «Plastikklaget» som har inntatt Bundesliga-toppen etter flere års satsing med en fascinerende miks av smart, ansvarsbetont kapitaltilførsel og stødig fotballhåndverk av dyktige Ralf Ragnick. Eller jeg kunne skrevet noen linjer om Blackpool som overraskende har kapret 6 sterke bortepoeng. Meningene er splittet om feriebyklubben kan trekkes frem som spesielt veldrevet, men standpunktet om maks £10.000 i ukelønnstak er forfriskende. Med nedrykksfallskjermene fra en Premier League-sesong, er det lov å bruke flere enn ett vanvittig, hodeløst år til å etablere seg som en toppligaklubb. Endelig virker det som noe har skjønt nettopp dette. Men jeg velger å dvele ved tabelltopperen i Italia, Chievo.

Verona-laget, Chievo, er ikke et nytt fenomen i italiensk fotball. Anført av nåværende Juventus-trener, Luigi Delneri, startet den vesle klubben sitt episke Serie A-eventyr tidlig på 00-tallet. Med mindre enn en fjerdedel av klubb-budsjettet til de største konkurrentene kapret Chievo både fjerde og femteplasser under forrige tiår. Og etter noen år i diskret toppserietrygghet, er de gule igjen på toppen av Serie A-tabellen.

Chievo viser at klokketro på egen (fornuftig) filosofi, gode beslutninger, profesjonelle fagfolk i organisasjonen betaler seg på sikt. På tross av den relative suksessen til har den unge presidenten (og klubbeier), Luca Campedelli, ikke latt seg smitte av stormannsgalskap. Der andre hadde latt seg rive med på kjøpefester og transfergalopper, eller kaste penger etter nye nakkebrekkende målsetninger (Champions League) har regnskapsføreren fra Amaronebyen drevet edrulig butikk. Filosofien forblir den samme: man betaler ikke overgangssummer eller lønninger som gir stor ubalanse på Excel-kolonnene ved slutten av året.

Kvaliteten på de sportslige beslutningene befinner seg også i ansvarlige hender; den tidligere AC Milan-spilleren, Giovanni Sartori, har forholdt seg lojal til klubben til tross for tilbud fra mange større, ressurssterke rivaler. Om to år kan Sartori trolig åpne en Prosecco for 20-år i tro tjeneste som øverste ansvarlig for klubbens sportslige apparat. En ganske unik historie i et miljø der gode direktører gjerne må føye til en «ex» før de har rukket å si buon giorno.

Mye av nøkkelen til klubbens overprestasjon ligger nettopp i Sartoris evne til å gjøre kloke, gjennomtenkte valg som passer i Chievos helhetstenkende filosofi. Klubbens scoutingapparat (til tross for begrensede ressurser) er anerkjent som et av landets beste til å identifisere den hellige blandingen av potensial og behov (hvilke spillertyper og ferdigheter man trenger). Dessuten beundrer jeg Sartoris evne til å håndplukke trenere: selvsagt har flere kommet og godt under hans lange opphold i direktørstolen, men fellesnevner har alltid vært gode håndverkere og fagmenn fremfor store ord, klovneri og medieprofil. Kjedelig, kanskje, men om man ønsker kontinuitet er sjelden den som bajasaktig roper høyest foran TV-kameraet (de er det mange av) den største garantisten.

Nyansatte Stefano Pioli (forgjengeren Domenico Di Carlo ble i sommer headhuntet av Sampdoria) passer utmerket inn i denne tankegangen: ikke bare anser mange 44-åringen fra Parma som den mest oppfinnsomme og nytenkende på treningsfeltet av det italienske kollektivet av «Misters», men fornuftige, sympatiske Pioli lærer bort fotball og elsker å jobbe med unge spillere, i motsetning til majoriteten av sine kollegaer som foretrekker intens kampdrilling til ferdig produkt.

Etter min erfaring er det nettopp disse små grepene som Chievo gjør riktig som kjennetegner en profesjonelt drevet, sunn fotballklubb. Alle kan bruke penger – til det kreves det faktisk lite skills – men genitrekket ligger i å tørre å skape sin egen filosofi, og evnen til å ta de riktige sportslige beslutningene (ansette riktig trener, finne passende spillere og kjenne deres markedsverdig – vite når man skal kjøpe, og kanskje enda viktigere; når man skal selge) med denne manualen som ledestjerne, uten å la seg presse til økt pengebruk eller katastrofale spontanbeslutninger.

Men akkurat som fotballklubber verden over ofte (rettmessig) blir brukt som skrekkeksempler på økonomisk vandalisme og strategiløst idiotlederskap, bør Chievo trekkes frem som eksempel på at noe så eksotisk som at en proffklubb drevet på realisme faktisk eksisterer.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Bebé-watch

I går startet Manchester Uniteds nye portugiser, Bebé, sin første offisielle kamp etter den mye omtalte overgangen fra Vitoria Guimaraes i august. Siden jeg var vitne til U21-oppgjøret mellom Portugal og England, skriver jeg like godt ned noen av inntrykkene jeg dannet meg etter første nærkontakt med denne «mystiske» angriperen.

Bebé startet som en enslig midtspiss i Portugals 4-2-3-1 formasjon. Kanskje noe forbløffende siden angriperen ble meldt et stykke unna kampforfatning et knippe dager i forveien (forble på banen helt til sluttsignalet). I forkant ble jeg forøvrig gjort oppmerksom på at midtspiss ikke var Bebés favorittposisjon. Voktet av lagkamerat Chris Smalling og Blackburns 18-årige stoppertalent, Phil Jones, bød ettermiddagen i Barcelos uansett på en anledning til å analysere ferdighetene til 20-åringen som angivelig skal ha kostet Manchester United cirka £7 millioner.

Før jeg begir meg i vei med å beskrive førsteinntrykket av Bebé bør det understrekes at Portugal fremsto som utrolig svake og usikre. Pasningspillet i midtbaneleddet var slapt og upresist, flankespillerne kom lite med i spillet – hele laget var preget av at dette var et relativt nytt sammensatt mannskap. I tillegg slet hjemmelaget spesielt med tempoet og duellstyrken til motstanderne (særlig duoen Henderson/Cleverley var bikkjeaktige på hugget, disse nektet portugiserne spillerommet og balltiden de elsker).

Tilbake til Bebé: for meg fremsto han uhyre skuffende før pause. Som sagt fikk han lite å jobbe med – oppspillene var ofte upresise. Dette til tross, bevegelsene til Bebé var seige, forutsigbare. Gang på gang snappet de engelske stopperne ballen foran den 190 cm lange portugiseren som det berømte sukkertøyet fra barnet. Duellene ble ikke nødvendigvis tapt fordi Smalling og Jones var spesielt raskere på små flater eller posisjonerte seg smartere enn Bebé, men portugiseren var alarmerende sein til å lese oppspillene. Bevegelsene til Bebé ble startet altfor sent, først når ballen var spilt i hans retning kom rykket i retning kula. Og da hadde selvsagt en mann i hvitt for lengst lest tegninga.

Glimtvis – i første omgang – fikk han vist frem godt temposkifte og akselerasjon. Ved et par anledninger fikk han presset frem noen engelske svettedråper i løpsdueller. Men i en første omgang der Bebé kun tegnet seg for 10-12 berøringer synes jeg han var forferdelig svak uten ball, gjorde altfor lite for å oppsøke rom der han ikke ble lett bytte for de dyktige gode engelske stopperne. En relativt rusten førstetouch (hodespillet umulig å bedømme) forsterket heller ikke inntrykket om at Bebé som oppspillspunkt oppmuntrer til gjentagelse.

I pausen gikk det veddemål om Bebé ville komme ut av tunellen med eller uten treningsoverdel. Jeg tilhørte majoriteten som forventet at gutten var påkledd i høstvarmen. Som sagt tok jeg feil. I stedet ble Bebé gitt en slags fri rolle som i hovedsak ga han en slags hengende spiss rolle mot høyre. Et godt trekk fra U21-landslagstrener Oceano (midtbane-boss fra Real Sociedad og Sporting på 90-tallet) – Bebé fikk langt mer ballkontakt dypere i banen. «Rettvendt» og mer rom og bane foran seg gjorde det enklere for Bebé å falle på riktige – dog relativt enkle – taktiske løsninger.

Som en positiv effekt fikk han også vist frem det som trolig er hans spisskompetanse: han har et enormt driv med ballen i beina. Ved et par anledninger sendte han venstreback, Ryan Bertrand, ut på en herlig sprintduell – som Bebé vant, med ballen i beina. Michael Mancienne ble også gjort til offer for en helfrekk skuddfinte som kulminerte et 30 meters raid (avslutning rett på keeper). Her overdriver jeg litt, men når han får plukke opp ballen dypt i banen med en åker av grønt foran seg kan drivet og en mot en ferdighetene minne om noe som Cristiano Ronaldo kunne ha funnet på da han var 18-19.

Nok av detaljer. Om noe kan konkluderes etter én U21-landskamp (som Portugal forøvrig tapte 0-1) slår Bebé meg – forutsigbart nok – som en fryktelig uferdig spiller. Vi kjenner alle hans særegne bakgrunn og korte vei fra landstryker til storklubbproff. Derfor er det å melde om at Bebé fremstår som svært uraffinert som som å si at sola er het og månen en gulost. Riktig og dumt på samme gang.

Selvklart vil Bebé blir en taktisk klokere fotballspiller bak portene på Carrington, men jeg vil bli svært overrasket om en 20-åring kan «hurtiglæres» mange av de elementære basiskunnskapene som han virker å mangle – og som andre bruker hele tenåringsperioden på å lære – så sent i sine utviklingsår, til å lykkes i en av verdens fremste fotballklubber. Jeg har ofte sett futsalspillere som forsøker å krysse over til profesjonell 11er-fotball sent i tenårene lide denne skjebnen. Noen få klarer spranget, men de fleste blir veid for lette. Fra naturens side besitter Bebé mange spennende (og til dels ekstreme kvaliteter), men med gårsdagens prestasjon som foreløpig bevismateriale arbeider fotballhjernen omtrent på nivå med en 386-prosessor. Og så spørs det om råmaterialet lar seg oppgradere til dagsaktuell tekonologi.

Umiddelbart kan jeg se Bebé muligens gjøre nytte som en «impact substitute» – når kampen åpner seg mot trøtte bein kan den langbeinte portugiseren vise seg effektiv.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Så var det kjøpestopp

Med overgangsvinduet trygt tilbake i vranglås er det tid for en lett oppsummering av et utvalg av de viktigste begivenhetene fra den to måneder lange handleperioden. Bidra gjerne med dine egne nominasjoner i kommentarfeltet. Her er mine picks, på godt og vondt.

Forsterkningen: Mario Balotelli (Internazionale til Manchester City)

– Trolig sommerens mest omdiskuterte overgang. Temperamentsfull urokråke, tikkende bombe kontra et av verdens største fotballtalenter – eller begge deler? Jeg befinner meg godt plantet i pro Mario-leiren. Sannelig kostet han voldsomt mye penger, men så lenge summer har vist seg halvirrelevante for City lander man endelig (etter Ade, Santa Cruz og Jo) en angriper som kan utgjøre en stor forskjell. Med sine ekstreme individuelle ferdigheter vil italieneren trolig hjelpe landsmannen på benken ut av mang en krise. Balotelli-overgangen er i praksis utdebattert – nå er det bare å vente et år eller to på den endelige dommen.

Risikoprosjektet: Bebé (Vitoria Guimaraes til Manchester United)

– Sir Alex har i hele sommer klaget over mangel på «value» i overgangsmarkedet. Da er det vanskelig å forstå at skotten selv henter en portugiser han selv aldri har sett, som er uprøvd på toppnivå i hjemlandet, med mildt sagt oppsiktvekkende CV og historikk og til overmål var gratis noen uker før David Gill stolt skrev ut sjekken. Og dette for angivelige £7 millioner, en sum som skaper hoderistning selv i Portgual. Skulle Bebé slå til skal jeg bukke ydmykt, men jeg synes Manchester United-manageren setter unødvendig mye av sin ære på spill ved å sanksjonere en slik bemerkelsesverdig overgang.

Den forutsigbare (*gjesp*): James Milner (Aston Villa til Manchester City)

– En handel som nesten lot seg trekke ut til like kjedsommelige lengder som sagen om Fabregas og Barcelona. Citys Milner-jakt startet allerede i god tid før verden sparket ball i Sør-Afrika, og i hele sommer har klubbene lekt katt og mus, skal skal-ikke – som om det i det hele tatt hersket noen tvil om at Manchester City til slutt skulle gjøre noe annet enn å bombardere Aston Villa med akkurat de pundsedlene de ønsket seg.

Overraskelsen: Rafael van der Vaart (Real Madrid til Spurs)

– Selv om jeg ikke umiddelbart klarer å plassere hollenderen naturlig inn i det taktiske puslespillet til Harry Redknapp, forstår jeg hvorfor man slo til når prisen ble halvert i de siste timene av overgangsvinduet. Muligens er van der Vaart en fotballspiller hvis karrierehøydepunkt tilhører fortiden, men Spurs får en tilvekst med solid erfaring fra Champions League og som tar med seg storklubbkultur både til kamp og trening. Akkurat som Joe Coles overgang til Liverpool, genererte også dette kjøpet nesten overveldende – noen vil si overdrevet – stor entusiasme blant klubbens supportere. Populært ut av det blå.

Impulsshopperen: Birmingham City

– På deadline day dumpet det like godt tre nye inn portene på St. Andrews. Først inn var tsjekkeren Martin Jiranek fra Spartak Moskva som endelig fikk napp etter å ha blitt forsøkt påtvunget klubber Europa over i hele sommer. Deretter ankom den chilenske flankespilleren Jean Beausejour (fra meksikanske América) – mange husker han sikkert fra VM – og mer kjente, Aleksandr Hleb, på lån fra Barcelona. Isolert sett ikke forferdelige overganger, men jeg skulle likevel gjerne vite hvor mange ganger Birmingham har sett disse spillerne i levende aksjon – spesielt de to førstenevnte – de siste 12 månedene. I følge enkelte kilder sies det at det er klubbeier, Carson Yeung, som tar seg av brorparten av kjøp og salg (inkludert utplukking) i den blåe delen av Birmingham. Derfor kan man bare ønske Alex McLeish lykke til i å forsøke å få klubbsjefens signeringer til å se bra ut. Ikke nødvendigvis en takknemlig eller konsekvensløs oppgave.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)