For tidlig for alibi

Liverpool imponerte ingen i går på arenaen med det slitsomme navnet, men selvsagt er det altfor tidlig til å tilby konkluderende vurderinger om verken Roy Hodgsons taktiske smarthet, treningsmetoder eller lederevner – eller om dårlig stemning er i ferd med å rotfeste seg blant de røde. For gode resultater vender på alt i fotballen – om Liverpool reiser triumferende hjem fra den vriene bortekampen ved svartehavskysten deretter feier WBA av banen i økta etter, vil optimismen igjen råde på Merseyside.

Man kan selvsagt ikke nevnte Anfield-klubben uten å trekke inn ordene «amerikanerne», «styrerom» eller «agendaer», men hvor mye vekt skal man egentlig legge på utforsportslige forhold til å forklare et lags manglende prestasjoner så lenge lønninger betales og organisasjon rundt trening og kamp forblir ryddig og proft?

Jeg mistenker at eierskapet vil bli en gjengangsmelodi denne sesongen hver gang formen til Liverpool dipper under skjemaet til fjerde eller femteplass. Allerede i går kveld hørte jeg tallrike Liverpool-tilhengere klage «vi kan ikke forvente noen ting denne sesongen så lenge amerikanerne klorer seg fast i aksjene». Men faktum er at Liverpool har en god (men kanskje ikke så bred) stall, og ble av mange eksperter før sesongen tippet blant de første fire (i den grad man skal legge vekt på disse meningene) – hvorfor innta deppestemningen etter to serieomganger og to vanskelige fotballkamper?

Klart; Gillett og Hicks selvsagt kunne selvsagt backet Hodgson tyngre i overgangsmarkedet slik de i en periode støttet Rafa Benitez med relativt raus pengebruk. Men nå har jo amerikanerne bestemt seg for å selge seg ut av klubben (når et bud som de mener er tilfredsstillende legges frem) – ergo ingen flere store spillerinvesteringer. Men hvor langt skal man akseptere at styreromsturbulens eller uthalende salg av klubbaksjer kan forklare svake prestasjoner på banen? Problemstillingen kan gjerne analyseres fra en generell synsvinkel, men Liverpool synes et greit case study.

Veldig få profesjonelle fotballklubber kan beskrives som harmoniske modellbedrifter – årsakene får vi spare til en annen blogg, men kombinasjonen «fotballfolk» i styrerom og «forretningsfolk» med fotballmeninger (pluss flere teskjeer med «ego») utgjør gjerne de skumle ingrediensene i denne eksplosive trolledeigen. Og hvis man inntar fugleperspektivet vil man se at kaoset og uroen nærmest kan betraktes som normen – ikke unntaket – i den globale fotballverdenen. Eierforhold i klubbene skifter også på jevn basis uten at poengsanking nødvendigvis blir lidende.

Burde ikke en profesjonell fotballspiller på høyt nivå – hvis bein i nesa har støtt fra trøkker hele veien gjennom hans vei til toppen – være profesjonell nok, som yrkestittelen innbærer, at man skjermer de dressbekleddes anliggende ute og fokuserer på det som skjer på gress?

Så lenge spilleren mottar lønn presist på dag og konto, er privilegert til å trene på fantastiske anlegg, være stjerne foran lojale supportere uke inn, uke ut – blir tatt vare på som en bleiebærende baby av en velfungerende organisasjon og støtteapparat, burde man ikke forvente full innsats og jevn leveranse? Rent teoretisk, så lenge klubben opprettholder sine forpliktelser til spilleren (et ryddig styrerom er sådan ingen kontraktsfestet forpliktelse), burde ikke den ansatte atleten holde sine?

Realiteten er neppe så sort og hvit som jeg fremstiller den i disse retoriske spørsmålene, og salgsprosessen av Liverpool tiltrekker seg altfor mye støy til at den kan passere usynlig i kulissene. Likevel er det lov å leke med tanken om at «forretningsforhold» – som i prinsippet ikke bør påvirke det som skjer etter at fløyta piper – for lov å hente for mye betydning og alibiverdi.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Moa uten forklaringsproblem

Norge har fått en ny Bundesliga-proff, Mohammed «Moa» Abdellaoue har meldt overgang fra Vålerenga til Hannover 96. I stedet for glede og begeistring bli overgangen møtt med skepsis og ramaskrik.

Hannover 96 kjenner jeg godt, som kjent jeg jobbet selv i klubben i 30 måneder fra 2004 til slutten av 2006. Forholdene i den nordtyske foreningen kan for tiden neppe karakteriseres som harmoniske – noe jeg har poengtert ovenfor flere medier. Men jeg lar meg overraske over «stormen» Moas karrierevalg har forårsaket i Norge. For heller ikke i hjemlandet blir man overdøvet av samstemt symfoni fra proffklubbene?

Først: hvorfor ventet han ikke på en større interessent? Vel, bare spør Erik Huseklepp om hvorvidt utenlandske storklubber står i kø for å sikre seg norske fotballspillere midt i 20-årene, uansett hva målprotokollen fra Tippeligaen (eller landslaget) viser. Brann-angriperen vil kunne gi deg svaret at nåløyet for å fenge oppmerksomheten til store internasjonale klubber er trangt. Det er ingen automatikk i at giganter fra Premier League, Serie A eller La Liga absolutt skulle komme til å kjøpe Moa i løpet av de siste to ukene av overgangsvinduet. Tross alt ligger en overgang gjerne i putringsmodus i en god stund før den når det siste konkrete kokepunktet – hadde agentene til Moa følt at store ting var i ferd med å skje rundt VIF-spissen mot deadline, ville de selvsagt avventet tilbudet fra Hannover 96. Dette vet de bedre enn alle oss andre, de har tross alt arbeidet med å plassere Moa utenfor Norges grenser i månedsvis.

Så: hvorfor ventet ikke Moa til januar? Fordi Vålerenga ikke vil ha spilt fotball på to måneder, altså han er allerede vekk fra scouting-radaren når januarshoppingen settes i gang. Dessuten er Skandinavia-baserte spillere – som er midt i tunge oppkjøringsperioder – ikke ansett som ideelle for den litt lettsindige, sjansekjøpprofilen som desperate klubber søker i januarmarkedet. Her handler det om å sikre seg forsterkninger som kan gjøre en forskjell fra dag én. Selv om Hannover gjorde sitt første Moa-fremstøt i vintervinduet, er dette en manøver som tilhører unntaket, ikke reglen.

Kaoset i Hannover – nei, selvsagt er ikke dette optimalt. Men i dette tungrodde overgangsmarkedet som ikke gir garantier, handler det om å gripe sjansen. Moa har selvtillit nok til å overbevise seg selv om at verken trenerskifter eller intern uro skal sette en stopper for hans Tysklands-karriere. Om han vil lykkes vil tiden vise, men jeg tror ikke det vil stå på forstyrrende omstendigheter om Oslo-gutten ikke får det til å stemme på AWD-Arena.

Enda mer usikker blir jeg på gangsynet til deler av det norske fotballpublikumet når jeg leser rapporter i hjemlig media som nesten bakgårdsklubb-stempler Moas nye klubb. Jo visst, Vålerenga er en herlig, kul klubb med fantastiske supportere som Moa sikkert forlater med tungt hjerte. Men vedkommende som har et problem med å forstå klubbvalget oppfordres til å reise en helg til Hannover. Der vil man oppleve et fantastisk stadion, randfylt til hovedsakelig samtlige hjemmekamper med et lidenskapelig publikum som selv Klanen ville kjempet hardt for å synge ut. Og da har jeg heller ikke nevnt den detaljen om at Moa vil kunne legge seg opp nok penger fra den nysignerte kontrakten til at han kan ta seg av seg selv og de han bryr seg om i nær og halvfjern fremtid. For ikke å nevne den opplagte sportlige utfordringen som ligger i å bryne seg mot motstandere av mye høyere standard i en ramme som er langt mer attraktiv enn den trause Tippeliga-realiteten. Med respekt å melde: man må lete lenger nord (eller øst) på Europa-kartet enn Hannover for å finne den virkelige bakgården.

Jeg ser ingen grunn til at Moa må rettferdiggjøre noen ting som helst ved å forlate norsk fotball til fordel for 1. Bundesliga. Tross alt, Tippeligaen topper ikke akkurat den darwinistiske næringskjeden i europeisk klubbfotball.

Lykke til i Tyskland, Moa!

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Hva skjer med Roy?

På en kort uke er pessimisme snudd til forsiktig håp om lys fremtid i Liverpool. Europaliga-åpningen ble en formalitet, stjernespissen forblir lojal – men den største gla’nyheten av alle; snart kan klubben slippe fri fra amerikanske håndjern. Om de siste rapportene stemmer, kan Anfield-klubbens lojale supportere våkne opp til avisbaksider om at Gillett og Hicks sin mildt sagt turbulente eierskapsperiode er ved veis ende.

Om neste Liverpool-styre domineres av arabiske, kinesiske eller britiske fjes vil tiden vise, men med stor sikkerhet vil grupperingen som overtar tradisjonsklubben ikke mangle ambisjoner eller handlekraft. Og om de mest grunnleggende forpliktelsene rundt oppkjøpet formaliseres før overgangsvinduet stenger i slutten av denne måneden, betyr det at spillerstallen skal rustes opp allerede denne sommeren. For det finnes ingen bedre måte å melde sin ankomst og sikre popularitetsaksjer hos supporterne enn å fleske til med et par solide innkjøp.

Men ironisk nok er det nettopp det uunngåelige transfergildet som kan sette de nye eierne i en merkelig knipe. For i Liverpool finner man en nyengasjert manager som totalt mangler erfaring til å lede «superprosjektet» som «Nye Liverpool» trolig vil bli.

Settingen er nesten identisk med Manchester Citys realitet for to år tilbake. Mark Hughes ble ansatt av den utgående eieren, Thaksin Shinawatra, i et slags ledd i den tvilsomme thailenderens investeringsnedtrapping i klubben. Som kjent var Shinawatra i realiteten på flukt fra alt og alle, landsforvisning fra Storbritannia var aktuelt og store deler av hans formue ble frøset. Hughes – som hadde bevist sin evne til å levere tilfredsstillende resultater i Blackburn med små ressurser – ble sett på som en stødig hånd som kunne lede klubben på sunt vis gjennom humpete veier mens et salg av klubben ble gjennomført. Men som vi vet, bare uker senere ble den gråhårete waliseren påtvunget nye eiere mens sjeikene fra Abu Dhabi overtok en manager de selv ikke hadde valgt eller ansatt.

Resonnementet bak ansettelsen av Hodgson var av samme tonen; «older statesman», «stop-gap», «safe appointment», «reliable custodian» osv. I England hersket det stor enighet om at Hodgson var riktig mann til å lede Liverpool akkurat nå, tidspunktet da klubben hadde skrapet kasse og få ambisjoner utover å beholde selvrespekten. Men under nytt ambisiøst, pengesterkt eierskap er ikke premissene forandret?

Akkurat som Hughes – etter min mening – omsider viste seg inkapabel til å lede et prosjekt av den størrelsen Manchester City etter hvert har blitt, kan Liverpool – i teorien – gjøre seg selv en bjørnetjeneste ved å vise lojalitet til Roy Hodgson. Den tidligere Viking-treneren har bevist at han kan blomstre i mindre settinger (personlig ville jeg valgt en annen løsning enn Hodgson, se tidligere blogg), men man kommer ikke unna at Hodgson ble headhuntet av Liverpool på grunnlag av et helt andre kravspesifikasjoner enn de som trolig blir gjeldende når amerikanerne har forduftet.

Jeg tror neppe et manager-skifte vil skje umiddelbart etter de forventede omveltningene i Liverpool FC. Primært fordi briter (og ikke minst Liverpool-supportere) verdsetter lojalitet høyere enn kynisk, kalkulert analyse. Et slikt trekk ville blitt møtt med oppstandelse fra både presse og supportere. Men i andre deler av fotballverdenen (f. eks Italia) – og for ikke å nevne forretningsliv, der PR er langt mindre vektlagt, ville utskiftninger i toppledelsen ofte kommet som en naturlig og akseptert effekt av ny styresammensetning.

Hodgson sitter nok som Liverpool-manager i alle fall ut den kommende sesongen, men kanskje, hvis man tør å lære av Manchester City, ville det klokeste være at den nye styreformannen umiddelbart sikret seg «sin egen mann» til implementeringen av sin idé om «nye Liverpool»?

Twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)