Sommerhitsa på overgangslista

Hver sommer går et knippe overgangssaker på media-repeat som en evigvarende tegneseriestripe. Enkelte transfersaker har sågar utholdenhet til å plage oss gjennom alle årstidene. Jeg trekker frem fem overgangssaker som tester behovet til selv den mest desperate ryktejunkie, men som fortsatt har flere ukers levetid. Kommentarfeltet er ditt om du ønsker å dele dine overgangsfrustrasjoner.

Fabregas til Barcelona. Historien som aldri ender før Cesc returnerer til moderklubben. Selv gjennom sesongen preget denne hypotesen i sportssidene, og da Barcelona bekreftet interesse, tippet skriveriene over i sjettegir. Arsenal hevder hardnakket at Fabregas forblir kaptein neste sesong. Jeg tror Wenger: midtbanegeniet blir værende i London et år til. Arsenal har så vanvittig mye å tape på å slippe Fabregas. Økonomisk klarer man seg uten salg og jobben med å finne (og fremforhandle) en fullverdig erstatter vil ta måneder, ikke uker.

Hvor havner Özil? Med kun 11 måneder av gjenstående kontrakt må VM-stjernen selges denne sommeren for at Werder Bremen skal sitte igjen med en anstendig sum. I månedsvis har agentteamet viftet unna et hvert forhandlingsforsøk – landslagsspilleren søker nye utfordringer. Man skulle tro oppvisningen i Sør-Afrika ville gjort den lekne midtbanespilleren enda mer ettertraktet, men den manglende superinteressen rundt en overgang kan skyldes et generelt stille marked og lite kjøpelyst selv blant de tradisjonelle handleklubbene. Samtidig sies det at Özil vil til en klubb der han kan spille sentralt i en playmakerrolle og ikke dyttes ut på kanten. Dette innskrenker igjen mulighetene. Etter rapportene fortrekker spilleren Spania, men interessen virker størst i England.

Sommerens overpris. Jeg mener selvsagt James Milner til Manchester City. Denne føljetongen har noe uunngåelig over seg. Selv Martin O’Neill innser at en sum over £25 millioner for Leeds-produktet er julekveld i august. Her må man bare smi før de sjenerøse City-sjeikene forstår at dette er dårlig butikk. Nå gjenstår kun den obligatoriske siste knuffingen om pris og formaliteter. 250 ligakamper i en alder av 24 er imponerende, men finnes det ingen grenser for hvor mye man skal betale for en stallspiller?

«Hjemkomsten». Nok en overgang som har småkokt i ryktespaltene i lang tid, men i farten kan jeg vanskelig se en mer perfekt match enn Serie A og Javier Mascherano. Liverpool-tøffingen passer den italienske fotballen på alle mulige måter, selv fargen på passet og klangen på etternavnet sier at en overgang til Inter medfører riktighet. Et stort savn for Liverpool – man mister en verdensklassespiller – som må få på plass en sterk erstatter så fort som mulig. Faller trolig på plass når Mario Balotellis City-overgang (formodentlig kun tidsspørsmål) konkretiseres.

Peaket for tidlig? En av fotballverdens mest ettertraktede spisser heter Edin Dzeko. Bosnieren vil vekk fra Bundesligaen, men siden storscoreren spiller i en klubb som ikke kjenner presset på den økonomiske smertenerven som de fleste andre kan det godt gjerne Dzeko må belage seg på en ny sesong i tysk fotball. Ønsket av Manchester City men flykteklausulen på 40 millioner euro gikk ut allerede 1. Juni. Det vil si noen uker før sedlene for alvor begynte å brenne i arabiske lommer. Gutten selv vil til Italia (stor Milan-fan), men Serie A-klubbene sliter med redusert økonomi og innskrenket utlendingskvote. Likevel City-overgang i siste time?

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Mer Harry, mer Balotelli…

Harry sier det som det er. Jeg blir ofte beskyldt for å fronte en uvennlig Harry-agenda. Jo, det skal innrømmes at jeg lar meg like mye overraske av de gode resultatene den sittende Spurs-sjefen leverer som de hårreisende og lettfunderte sitatene han server i pressen (i så måte heller mitt syn på Redknapp i retning «balansert», i motsetning til andre som uten forbehold eller videre analyse lar all tvil komme sine klubbfarger til gode). Denne uken var intet unntak. Til sitt talerør, The Sun – avisen som får Søndag Søndag til å fremstå som høykulturell – sier han i all hovedsak at fotballsupportere totalblåser i historikken til fotballklubbers eierskap så lenge styreformannen har dype lommer. Saddam Hussein could own your football club and, if he’s putting millions into it, they’ll be quite happy, sier sitatvennlige Redknapp før han konstaterer; They’ll be singing ‘There’s only one Saddam’.

Alt vel og bra, vanskelig å være uenig. Fotballsupportere bør absolutt vie mer oppmerksomhet til bakgrunnsskikkelsene som styrer deres kjære yndlingslag, akkurat som de bør rette kritiske blikk mot de som disponerer pengene til transfermidler (finansiert av dyr billetter, overpriset merchandise og TV-abonnement) – gjerne manageren – og hvem de handler spillere av, og hvordan dette gjøres. Og hvor pengene havner. Ikke minst.

Likevel er det slående at Redknapp – av alle – kan rette en pekerfinger mot supporteres manglende lyst til å evaluere sine klubbeiere, burde ikke managere leve etter samme prinsipp? Om den snakkesalige Redknapp hadde kjørt et googlesøk på familienavnet «Gaydamak» – gjengen som ga Harry husrom og tillitt i hans andre periode i Portsmouth – ja, da hadde han funnet masse spennende info om personene som han hjalp skakkjøre sørkystklubben til konkursranden – som for eksempel et familiedynasti etablert av ulovelig våpensalg i Afrika. Man hørte forbausende lite om kjeltringers innvolveringer i fotballen da Gaydamak (det hersker liten tvil om at pengene som «finansierte» Pompey kom fra familen, anført av Arcadi) og Redknapp satt side om side i direktørsetene på Fratton Park.

Super Mario på vei. All informasjon tyder på at Mario Balotelli spiller for Manchester City neste sesong. Som antydet i den forrige bloggen vil jeg anse denne signeringen som den mest spektakulære siden Abu Dhabi-eierskapet begynte oppgraderingen av spillerstallen – den etterlyste gullkalven er altså på vei. Italieneren av ghanesisk opphav kommer uten angrerett eller small print: han er en vanskelig type, med sårbar psyke og en smørbrødlisteaktig CV av eksentriske opptrinn – men jeg tror den formidable angrepsspilleren vil få mer plass til sin store personlighet i England enn hva tilfellet er/var i Italia.

Kombinasjonen ung, talentfull og av afrikansk opprinnelse er ikke en like akseptert suksessformell i Middelhavslandene enn her i liberale England. I Italia liker man – sterkt generalisert – gjerne at mennesker med mørk hudfarge vet sin plass i systemet og holder en lav profil.

Toleransen for «loco» oppførsel er også høyere her i Storbritannia, faktisk er det vanskelig å trekke frem etablerte britiske fotballstjerner som har holdt seg helt unna kontroverser på nattestid. Selv englefjeset Gary Lineker hadde sine svin på skogen, viste det seg i ettertid.

Gjenforeningen med Roberto Mancini – treneren som ga Balotelli sin Serie A-debut – vil også bidra positivt, og i forhold til spillestil kan man vanskelig forestille seg en bedre match: drivet med ballen i beina, det eksplosive temposkiftet, anvendeligheten (kan spille i alle roller på topp – Mancini elsker flerbruksspillere), hodestyrken, fysikken og den undervurderte teknikken taler for at Balotelli kan bli en gigantisk Premier League-hit. Og i oppramsingen glemte jeg å nevne det spektakulære langskuddet med høyreslegga.

Jeg har tidligere omtalt italieneren som et angrep alene – og backer dette gjerne opp med en påstand om at han befinner seg blant de ti fremste angrepsspillere i verden hva angår individuell innflytelse på en kamp/kampbilde. Jeg sier ikke nødvendigvis at han per i dag er blant verdens ti beste angrepsspillere, men at han med sine ekstreme kvaliteter er blant få som kan avgjøre eller snu en kamp nærmest på egenhånd.

twitter @tkkarlsen (norsk)/@karlsentk (english)

500 millioner på overganger, men gullkalven mangler…

Neste måned kan City-supporterne feire toårsjubileum. For helt på tampen av august i 2008 kjøpte kongefamilien av Abu Dhabi – gjennom sine investeringsgrupperinger – kontrollerende eierskap i klubben som har mange lojale venner i Norge. Mens de royale fra hovedstaden i de arabiske emirater kanskje kan beskyldes for å ha kastet bort penger, har de til gjengjeld ikke sløst med tiden. I samtlige overgangsperioder siden oppkjøpet har City banket løs på transferstortrommen som en ecstasy-ruset Donkey Kong.

Ved ukeslutt vil trolig Manchester Citys sommershopping ha nådd fantastiske 700 millioner kroner – forutsatt at Lazios venstreback, Aleksandar Kolarov, består legesjekk og innvilges arbeidstillatelse. Og om man fortsetter den ambisiøse handleturen som forventet vil trolig sommerregningen tippe 1 milliard norske kroner når vinduet stenger i månedsskillet august/september.

Ser man bort i fra kjøpet av Yaya Touré (26 millioner pund for en spiller som Barcelona gjerne ville selge), har City forandret strategi fra tidligere overgangsperioder. Kjøpene av David Silva og Jerome Boateng (+ Kolarov om han som forventer slutter seg til sin nye klubb) – samt spillerne klubben selv har interessebekreftet – vitner alt om at Manchester Citys lederskap i form av «Player Aquisition Group» (består av blant annet av representant fra Abu Dhabi, styreformann, «sportsdirektør» og hovedtrener) har staket kursen mot yngre og noe mer ettertraktede spillere.

Strategien som ble frontet under eks-manager Mark Hughes var etter min mening totalt feilslått: man vinner ikke Premier League ved å kjøpe spillerne de andre topplagene ønsker å selge (Kolo Touré, Adebayor, Wayne Bridge, Shaun Wright-Phillips) eller ikke ønsker seg (Barry – Rafa-interessen til tross; Barry vinner deg ingen titler, Santa Cruz eller Lescott). Tevez – som jeg tror Manchester United funnet en løsning om å beholde om de virkelig ønsket han – er selvsagt et unntak.

I all annen industri ville selvsagt de hovedansvarlige for dette storslåtte sløsegildet – Mark Hughes, styreformann Gary Cook og «sportsdirektør Brian Marwood – blitt sendt hodestups ut av fotballen for aldri å returnere, men fotball er ikke som andre bransjer og så lenge Abu Dhabi forstår like mye av godt fotballkremmerhåndverk som jeg forstår kamelveddeløp på den Arabiske halvøya, forblir Mark Hughes eneste offer av.

Cook og Marwood har omsider lært den kostbare leksen. I den tid og stund de virkelige verdensstjernene ikke lar seg lokke til (Middle) Eastlands, bør man heller sikte mot de som kan bli morgendagens verdensstjerner. Altså i stedet for de som aldri rakk helt opp, og aldri heller vil gjøre det, eller de som har rukket opp men er på vei ned.

Derfor tror jeg de neste ukene blir ubeskrivelige viktige om Citys drøm om verdensherredømme skal realiseres. David Silva og Jerome Boateng er flotte forsterkninger, det samme kan sies om serberen, Aleksandar Kolarov. James Milner kommer trolig også, men fellesnevner for disse overgangene er at de er forventede. Kanskje – men bare kanskje – med unntak av David Silva kommer det ikke overraskende på noen at Boateng eller Touré pluss eventuelt Kolarov og Milner valgte Manchester City. Om hvilken som helst annen klubb hadde hatt samme summer til rådighet, ville de fulgt duften av honningkrukken til helt andre plasser.

Men det gjenstår tre meganavn på blokka til City; Edin Dzeko (Wolfsburg), Mario Balotelli (Internazionale) og David Luiz (Benfica). Dette er primavare – indrefillet på overgangsmarkedet, dette er tre spillere som alle toppklubbene ønsker seg. Ancelotti, Mourinho, Guardiola eller skotten på andre siden av Carrington-gjerdet ville alle funnet plass til en av disse matchtroppen til første serierunde. Dette er den hellige korsvei mellom spillere som kan hjelpe deg sikre seriemesterskap i 2011 like godt som i 2021, samt alle årene i mellom.

Makter Manchester City å hente en eller flere av disse tre – samtaler er i gang med samtlige – kan de regne seg som medlem av A-teamet og dermed riste av seg stempelet som en glorifisert utgave av Newcastle fra sent på 90-tallet. Selvsagt handler det fortsatt om penger, men her må man selge inn troverdighet – dett er er vinnere som skal sette preg på troféjakter og podier i det ganske Europa. Slik vil man få svar på om den storslåtte City-visjonen faktisk er et prosjekt under rivende utvikling eller et luftslott.

twitter @tkkarlsen

Hvordan prises en fotballspiller?

Det er få ting som blåser mer liv i en fotballdebatt som prissetting av fotballspillere. Media eller supportere, alle kaster seg på diskusjonen om hva som er rett overgangsverdi på stjernene på skjerm og gress. Juli markerer høytid for denne synsingen, og ironisk nok – for en industri som genererer og forvalter milliarder i alle store valutaer – finnes det fortsatt ingen presis modell som kan hjelpe klubbene verdisette fotballspillere. Snarere tvert i mot, spekulasjonene og synsingen er blant de mest håndfaste redskapene i denne Ville Vesten-økonomien.

Noen løse prinsipper eksisterer: spillerens alder, posisjon (keeper eller høyreback prises lavere enn en angriper), gjenstående kontraktstid, statusen til klubben og ligaen spilleren tilhører og nasjonalitet virker inn på verdien på en eller annen måte. Noen landskamper gjør heller ingenting for at kursen skyter til himmels. Men den kollektive oppfatningen av fotballspilleren vi alle er med å forme – fans, journalister, agenter, folk på innsiden – kan være enda mer utslagsgivende. Hypen – hot or not – justerer, plasserer og manipulerer markedsverdien til fotballspillere. Spekulerer plutselig en gjennomsnittlig seriøs avis at spiller X er verdt 30 millioner etter et hat-trick dagen før, blir gjerne 30 millioner et slags benkemerke. Vanskeligere trenger det ikke være.

Inntil en formel eller nøkkel for prissetting av klubbenes fremste assets ser dagens lys (kommer tilbake til mulige varianter for dette i en senere blogg), forblir overgangsmarkedet drevet på absurde premisser. Boligprisene styres av konjunkter, tilgjengelighet og etterspørsel pluss en liten grad av hype (nye trendsteder diktes gjerne opp av eiendomsbransjen) men vi må til Hollywood for å finne en slags parallell til fotballens panikksvingende popularitetsbarometer. I filmindustrien er skuespillerens anseende og karriereutsikter (altså inntektspotensial, så lenge overgangssummer i filmbransjen ikke eksisterer) i stor grad avhengig av kinogjengerne og medias oppfatning av hva han/hun gjør foran kameraene.

Et stjerneeksempel på overgangsmarkedets hensynsløse uregulerte verdisetting finner vi i spillet rundt Fernando Torres. I januarvinduet kunne trolig Liverpool (forutsatt spillerens samtykke) solgt spanjolen til Manchester City for en sum i størrelsesorden £55-60 million, det vil si om de hadde åpnet for salg. Liverpool valgte forståelig nok å beholde angriperen for å berolige fansen og kjempe om den lukrative fjerdeplassen (og dermed unngå salg et halvår senere).

I dag er verdioppfatningen av Fernando Torres preget av usikkerhet. Paradoksalt er han fersk verdensmester, men den skuffende innsatsen i Sør-Afrika vil ha kjølnet interessen fra de få klubbene som er finansielt sterke nok til å kunne friste spilleren vekk fra Anfield. Igjen en illustrasjon på hvor urolig overgangsmarkedet responderer på svake prestasjoner over korte perioder: alle vet at Fernando Torres i storform er blant verdens fremste angripere, men på dette nivået kan et slapt mesterskap gjøre markedsprisen like nervøs som en kompassnål. Altså, Fernando Torres er trolig ingen dårligere fotballspiller i juli enn da han banket sju mål på fem kamper i mars, men markedet (spekulantene: du, jeg, journalister, pubsnakket osv) oppfatter Liverpools nummer 9 som mindre attraktiv grunnet VM. (Rooney, Cristiano Ronaldo og til en viss grad Messi ville lidd av den samme post-VM effekten om de også ble nevnt i klubbskiftespaltene)

Som et mottrekk for å stagge prisraset har Liverpool visstnok klapset en £100 millioner-lapp på skuldrene til den skadeutsatte spissen (som nå ser ut til å rekke Premier League-starten) – en strategi som vil kunne virke helt til spilleren sender signaler om at han ønsker seg bort. Eller enda verre, skulle Fernando Torres levere søknad om å forlate Liverpool vil prisen rase på nytt, trolig til nytt bunnivå.

Eksemplet illustrerer den hensynsløse og populistiske prisingen av fotballspillere. Uvissheten rundt salgssummene gjør det svært vanskelig for klubbene å budsjettere og balansere regnskapene. I realiteten finnes det ingen klassisk markedspris på fotballspillere så lenge markedet ikke responderer etter faste, lesbare mønster eller fornuftige, allmenngyldige prinsipper. En spillerpris er egentlig ikke mer verdt en sum som er tatt rett ut av løse lufta. Derfor vil det være i fotballens egen interesse å utvikle klarere retningslinjer og modeller rundt overgangverdiene til spillerne.

twitter @tkkarlsen