10 (mulige) forklaringer til søramerikansk opptur

Søramerikanske land setter nye rekorder i Sør-Afrika. I Paraguay feirer man sin første kvartfinale, chilenerne vant hjerter (og sin første VM-seier på nesten 50 år), Uruguay er tilbake i nærheten av gamle høyder fra førkrigstiden. Hva er årsakene til at de mindre søramerikanske nasjonene har fulgt gigantene Brasil og Argentina til knockoutrundene?

Selv om ikke alt handler om trender og tendenser, finnes det noen fellesnevnere som kan forklare hvorfor noen av de sørlige landene av det søramerikanske kontinentet (de nordlige – Peru, Colombia, Ecuador – er svakere enn på lang tid) har stormtatt VM-sluttspillet.

1. Offensiv tenkning

– Nesten samtlige av landene har gjort (eller tilfeldig havnet på) grep som bryter med vanlig tradisjon og tenkning. Chile og Paraguay, Bielsa og Martino – lærer og elev – er (plutselig) eksponenter for offensiv, Nederland-inspirert tenkning. Landene presser høyere opp på banen enn tidligere, setter agendaen og fører kampene der de tidligere har ligget lavt i kontringsposisjon. Resultatet er større selvtillit – vi kan vinne og dominere, ikke bare ødelegge – og mindre forutsigbarhet.

2. Nye taktiske impulser

– Under Dunga har Brasil blitt mer rigide – organisasjon og disiplin foran fri fly og lekent showeri. Søramerikanske spillere har nok også individuelt blitt langt mer taktisk anlagte etter opphold i europeiske toppklubber. Brasil, Chile og Paraguay – til dels Argentina – fremstår mer allsidige og sofistikerte taktisk. På forskjellige måter har de oppdaget virkemidler som gjør de mer motstandsdyktige mot land fra fjerne farvann.

3. Gyllne generasjoner

– Argentina mønster trolig historiens sterkeste VM-angrep. Slikt disponibelt talent gjør det nesten umulig å ikke komme seg langt inn i utslagningsspillet. Uruguay stiller også med et saftig angrep og i tillegg herlige typer som skaper balanse i laget (taktisk) og herlig lagmoral. Paraguay har også fete angrepsspillere og Chile har lenge vist på ungdomsnivå at frø er i ferd med å bli frukt.

4. Høyden

– Søramerikanske land er godt vant med bortekamper like under verdens tak i Bolivia, Ecuador og Peru. Ekspertene strides hvorvidt den tynne luften på flere av VM-arenaene spiller noen særlig fysiologisk rolle, men uansett vil søramerikanerne trolig ha brukt mindre mental energi og bekymringsminutter på problemstillingen enn europeerne.

5. Afrika

– Det er en kjensgjerning at europeiske land aldri har vunnet et sluttspill uten for eget kontinents grenser. Søramerikanerne har med VM-gull i Europa, Nord-Amerika og Asia overkommet denne mentale sperren. Afrika blir nøytralt i så måte, men jeg har en følelse av at VM mister litt av sin betydning for snobbete europeere når sluttspillet holdes i andre verdensdeler. Søramerikanerne kunne ikke bry seg mindre.

6. Jabulani

– Logisk nok spretter ballen snillere for føtter med ekstrem god teknikk. Søramerikanerne spiller også mer på sko enn i rom og er heller ikke så store forbrukere av innlegg og pasninger i lufta (ikke nødvendigvis «lange») som europeiske land, altså generelle situasjoner der Adidas-ballen plutselig kan virke radiostyrt. Både Argentina og Paraguay har forøvrig benyttet ballen i hjemlig seriespill (kuriositet siden få hjemlige spillere finnes i VM-troppene).

7. Nasjonalfølelse

– Når nasjonalsangene spilles er det gjerne soldatene fra lutfattige, udemokratiske stater som synger høyest. Landslaget er på vei til å få en slags «ork-status» blant supergasjerte europeiske stjerner, VM kommer rett og slett i veien for årlige bling-festivaler på Costa Smeralda eller på en eller annen privateid karibisk øy. Hos landslag der majoriteten av spillerne stammer fra familier som lever under fattigdomsgrensen, står utvilsomt land, ære og stolthet høyt i kurs.

8. Gatefotball

– Ballspill på fortauet fremfor PlayStation på gutterommet. Som en italiensk kollega sa til meg under en spasertur i Rosarios gater: «Argentina er som Italia på 60-tallet. Familieverdiene, respekten og sansen for det enkle som man ser her eksisterer ikke lenger i vest-Europa». En overveldende andel av kontinentets landslagsspillere fikk første smak av organisert fotball i den lokale futsal-klubben. Sammen med gatefotball danner dette et godt grunnlag for en fleksibel «naturlig» fotballspiller, vant til å takle de fleste kampsituasjoner, taktikk, roller og fysiske utfordringer.

9. Talentproduksjon

– Mens produksjonspilen for europeiske storspillere peker nedover, pumper Argentina og Brasil (i første rekke) ut elitesparkere fra sine utømmelige talentbrønner. Variasjonen og mangfoldet i produksjonen er også slående: her skapes det spillere av til alle smaksretninger og preferanser – og som bryter med gamle mønstre. Brasilianske keepere er på moten, midtstopperne og side-backer shippes til Europa som primavare. Fotballkultur, utviklingsarena, befolkningsvekst (nasjonale ligaene) og økende kompetanse vil føre til at denne trenden fortsetter.

10. Tilfeldigheter…

Trendene gir sine vage hint og clues, men man må heller ikke glemme at Brasil og Argentina i all hovedsak både skal og bør henge med til de siste 4, minimum 8, i et fotball-VM. Uruguay profitterte også stort på å havne i gruppe med et selvdestruktivt Frankrike og en svak vertsnasjon. Det skandaløst svake Italia gjorde også veien enklere for Paraguay. Fremgang i et mesterskap er jo også relativt til motstanderne, søramerikansk medgang handler også om europeiske kriser og nedturer.

twitter @tkkarlsen

England er og blir… England.

Granskningskommisjonen har startet sitt arbeid i kjølvannet av Englands flaue VM-sorti i går ettermiddag. I løpet av de neste ukene vil fotballen endevendes og analyseres fra grasrot til £150.000-i-uka lønnsmotakere. Men som til vanens gang når evalueringen gjøres av de som er ansvarlige for den manglende fremgangen – det engelske folk med The FA, media, fans og «fotballmenn» i spissen – inntar rollen som tiltalt og dommer i samme rettssal, ender prosessen selvsagt med den samme gamle forutsigbare nullfremgangen (noen som hvisket Norge?).

Vi kan studere det store bildet i senere blogger, men helt umiddelbart etter Englands flopp er det lett å peke til faktorer rundt Fabio Capello for å forklare noe av det forutsigbare utfallet. Som jeg skrev i den forrige bloggen gikk italieneren gjennom en slags metamorfose en gang det siste året. Der Capello tidligere hadde hyttet stålneven bakket han omsider ut som en skremt pusekatt. Og da alle trodde spøkelsene fra Eriksson/McClaren sine Kardemommeby-regimer hadde blitt utryddet for godt, ble Rustenburg-campen nedsvevet av skikkelser i hvite laken. Akkurat da Capello skulle forbli sterk og urokkelig bukket han under for presset. Ikke bare i forhold til kustusen på side disipler, men like mye i troen på egne ideer, metodikk og omdømme. Capello var den riktige mannen for denne jobben, hadde han bare stått knallhardt på sine egne prinsipper.

Over de neste ukene vil historiene hva som virkelig skjedde bak kulissene under Englands miserable VM-uker finne vei til avisspaltene. For spillerne tenker kun på seg selv, Capello vil selvsagt – rett eller galt – bli tillagt storandelen av skylden. Ikke kun fordi han er utlending, men fordi det er for energikrevende å forklare hvordan stjernene på banen – som igjen vil bli forgudet i august – kan underprestere gang på gang i store mesterskap.

England gjorde et såpass miserabelt inntrykk i Sør-Afrika at det er bortkastet tid å snakke om hvorvidt man skulle brukt Rooney helt på topp med Gerrard i ryggen eller om 4-5-1 ville tynt mer ut av spillerne enn 4-4-2 konstellasjonen som Capello benyttet. Moderne fotball er fluid, spillerne er ikke lenger støpt til sitt eget lille område av banen hvor de tilbringer hele kampen – man vandrer, blir trukket inn og ut av utgangsposisjonene ettersom kampbildet varierer.

Utlendingsdebatten i Premier League er også en bortkastet, forutsigbar debatt i denne kontektsen – hvordan Terry og Upson opptrer som skolegutter i en VM-åttendedelsfinale (bort)forklares ikke med at Arsenal er langt på vei engelskmannsfritt. Om ikke noe annet, bør utlendingene i Premier League i prinsippet kunne hjelpe engelskmennene bort fra den britiske spillestilen som i mange år har vist seg ineffektiv på internasjonalt landslagsnivå. For hverken Champions League-finalistene Liverpool, Manchester United, Chelsea eller Arsenal kan forklare Europa-suksessen med overveldende engelsk innflytelse, verken på bane eller trenerbenk.

Fitness, derimot, mistenker jeg spiller en rolle i forklaringen av Englands gjentatte sommerfallitter. Selv om verken spillere eller trenere bruker formargumentet som alibi (i frykt for å bli oppfattet som sytende), virker det utenkelig for meg at tempoet og den fysisk krevende stilen som Premier League-representerer (full rulle i 90 minutter, uke etter uke) ikke – på et eller annet tidspunkt i løpet av kalenderåret (payback time mest naturlig i det naturlige pauseoppholdet) – skal sette dype spor i en ung manns fysikk. Englands utålmodige, masete, direkte «pace and power»-stil funker best når spillerne er på topp fysisk nivå. Når man er under pari, blir imidlertid stilen belastende og hindrende – resultatet blir frustrasjon og tvangstrøyefølelse. Når Glen Johnson plutselig fraløpes av en ballførende slovensk back på samme tidspunkt som Aaron Lennon plutselig mister rykket og Wayne Rooney beveger seg som han har 10 kilo blylodd festet rundt anklene, hersker det liten tvil om at disse karene er ute av biorytmesonen.

Capello var imidlertid fullstendig oppmerksom på engelske fotballspilleres taktiske begrensninger og fitness-elementet som kompromitterer sommerformen da han tok England-jobben for 32 måneder siden. Men fra en start som lovet så mye på alle nivåer – lederstil, laguttak, strukturarbeid i kulissene – endte italieneren i den samme fella som forgjengerne: evnen og viljen til å gjennomføre langsiktig nyttige grep ble ofret for pressens, fansens og medias vaklende kortsiktige vilje. Og ikke minst, player power.

Englands spillertropp er ute av kontroll. Så store er egoene til disse fotballspillerne at alle grep må kvalitetssikres og forankres hos en indre kjerne som teller et halvt dusin sterke personligheter. Til slutt – etter et tidlig ærlig forsøk – valgte Capello Eriksson-oppskriften: et konfliktløst og rolig liv fremfor å forme et helhjertet tittelutfordrende England-prosjekt.

Veien videre er umulig å spå. Har Capello energi til å ta fatt på to nye år under de samme forutsetningene? Tør The FA stå bak en trener som tabloidene allerede vinkler farvel til med hvite lommetørkler? Har The FA kompetanse, visjoner og oversikt til å finne en reformist som kan fronte en spillestil som gjør engelske landslag til tålmodige, overveide og sleipe ballspillende enheter som endelig kan utmanøvrere europeiske og søramerikanske konkurrenter?

twitter @tkkarlsen

England skjelver

Om noen timer spiller England skjebnekamp mot Slovenia i Port Elisabeth. Her i London trykker det like intenst som det har gjort i Fabio Capellos rekker den siste uken. Konsekvensene av et gruppespill-exit kan knapt forestilles.

At Three Lions sjelden får leke i fred er ingen nyhet. Men oppmerksomheten som dronningens fineste samling av fotballspillere har tiltrukket siden den katastrofalt svake Algerie-kampen forrige uke, har vært hinsides fattbar. Og selvsagt er det ikke superlativene som har dominert avisspaltene. Men ser man bort i fra relativt banale faktorer som laguttak og formasjon (når et lag underpresterer så ekstremt er det sjelden små taktiske nyanser som utgjør forskjellen, dette skjærer dypere), trer en klar faktor frem som symptomer for engelsk underprestering: disiplin. Det vil si mangel på sådan. OK, franske tendenser har man ikke nådd, men likevel virker relasjonene mellom trener og spillere nær smeltepunktet. Så hvordan kom det til dette?

Fabio Capello ankom FA-kontorene som den tøffe, majestetiske italieneren som han var. Ryktet om den knallharde regenten som ikke tok fanger gikk foran den suksessrike klubbtreneren. Spillere som noen måneder tidligere hadde blitt kalt «Lamps», «Stevie G» og «JT» – og knist bak ryggen til Eriksson enda før det – sto plutselig skolerett foran mannen de kalte «Mr Capello».

Backet opp av gode resultater holdt Capello kustus i sitt regime i lang tid. Helt til en gang i vinter. For noen måneder siden begynte Capello å vise svakheter; plutselig var halvskadede spillere tilbake i troppene, WAGs-ene velkomne på tur, favorisering i laguttak på bekostning av balanse – plutselig hadde selv Capello stukket frem en finger foran det samme udyret som hadde glefset til seg hånda til Eriksson.

Helt inn mot mesterskapet mestret selv Capello å fronte et business-konsept («Capello Index»), igjen et type utenomsportslig eventyr han hadde advart spillerne om å holde seg unna. Italieneren gjorde seg selv en ny bjørnetjeneste med det desperate Paul Scholes-showet helt på tampen før VM-troppen skulle offentliggjøres. Av en eller annen årsak mistet Capello grepet om den konsekvente disiplinære no-nonsense linja han standhaftig har holdt stramt tidligere i karrieren. Og for en egosentrisk gruppe av primadonnaer som er vant til å pudres og pleies som spedbarn, gjør svakheter deg til lett bytte.

Jeg tror «Don Capello» (latterlig navn) undervurderte punktet om hvordan vanskelige valg ville føre hans konsekvente linje ut av kurs i den engelske landslagssfæren. Spansk og italiensk klubbfotball er ingen spøk, men her i England er trykket og personfokuset et helt annet. Verken den sittende sjefen eller Eriksson forsto virkelig kulturen rundt mediemekanismene og i det hele tatt hva folk forventer av en landslagssjef i dette landet, eller hvordan detaljene rundt alle grep du foretar deg blir analysert og tolket i alle bauer og kanter. Du må være et helt spesielt menneske – et skinnhellig menneske – likeså mye entertainer og pressesjarmør som dyktig fagmann for å fungere i den utsatte stillingen. Legg til at Capello knapt mester engelsk etter over to år i landet (hans egen feil) så sier det seg selv at han aldri helt får maksimal effekt av fordelen god kommunikasjon (både sende og motta) ville gitt han.

John Terry gikk til sin egenoppfordrede pressekonferanse på søndag med velsignelse fra flere lagkamerater. Hele stuntet – spesielt kommentarene om laguttak – underminerte Capellos stilling til et pinlig bunnnivå. Også dette vitner også om at vibbene i den engelske VM-troppen knapt dirrer på samme frekvens.

Spørsmålet er om den engelske spillertroppen faktisk er håndterbar for noen trener, eller om et generasjonsskifte må til før fotballspillerne forstår at de kun er vanlige gutter som er utstyrt med store fysiske forutsetninger og et talent som strekker seg til fint lite utover enn å kontrollere og sparke en ball med presisjon. Akkurat sine egne begrensninger tror jeg engelske spillere er langt mindre oppmerksomme på enn idrettsutøvere fra andre nasjoner (et sosiologisk aspekt vi kan debattere i senere blogger).

Uten seier i morgen er det selvsagt ingen vei videre for Capello i landslagsjobben. Spillerne må selvsagt ta sin del av nedturen, men verden er nå en gang slik at den ansvarlige lederen sitter på benken. Med forventningspresset og holdningene til de engelske spillerne er det en utakknemlig oppgave å lede England, men Capello må selv ta noe av skylden for at han etter hvert ble oppspist av spillerne. Et lite fravik og du er ferdig.

Med England-seier hva da? Kanskje avansementeuforien vil skape fred i huset i en liten stund, men spenningen mellom spillerne og Capello vil fortsatt eksistere selv om de skulle halte seg videre. Og hvordan vil det prege prestasjonene når helt andre nasjoner enn Algerie og Slovenia lukter blod på motsatt banehalvdel?

På godt eller vondt blir VM fattigere uten England.

twitter @tkkarlsen

Topper og flopper (1)

Observasjoner fra den første VM-halvuka. Med og uten skråblikk. Føy gjerne til dine i kommentarfeltet.

Topp 5

1.) Dressen til Maradona. Lederstil som klesstil? Da jeg trodde jeg hadde sett klimakset av «Sirkus Diego» tropper sjefen opp i en grå dress, minst fire nummer for stor. Med gråskjegget, de überargentinske faktene, kroppsfasongen – hele pakka – ville hvilken som helst pimp, pornofilmprodusent eller colombiansk råvareeksportør blitt stuerene søndagsskolegutter ved Diego sin side. Maradona leverer. Alltid.

2.) Mesut Özil. Intet nytt fjes for de som følger med i europeisk fotball (dominant på aldersbestemte landslag i en årrekke + konge i Bundesliga/Europacup), men endelig fikk den store verden øynene opp for denne uimotståelige fotballspilleren. Allerede hot blant de største klubbene, om Werder Bremen krevde 15 millioner euro i forkant av mesterskapet blir de ikke noe mindre kjekke rundt forhandlingsbordet når Tyskland vender hjem fra Sør-Afrika.

3.) Sør-Korea. Herlig åpningskamp av denne fremadstormende fotballnasjonen. Viste Hellas at moderne fotball handler om tempo, fremoverdriv og raske pasningsvekslinger. Argentina blir en helt annen utfordring, men jeg utelukker ikke disse rakettene kan gi uforberedte argentinere en overraskelse. Superiherdige på kontringer, mangler dog en tålmodig playmaker som slippe ballen i riktig øyeblikk i overgangene.

4.) Clarence Seedorf. En åpenbaring for oss som ser VM på BBC. Plassert midt i mellom intetsigende Alan Shearer (zzzzzzzzzzz) og mannen som mistet sin brodd for cirka 10 år siden, Alan Hansen, er nederlenderen et fyrtårn av viten og innsikt. Elokvent, tenkende, reflektert, dannet, behagelig – utvilsomt beste VM-pundit på britisk TV.

5.) Robert Green. Tabbe er menneskelig, West Ham-keeperen unngikk dagelang presseprosedering og offentlig lynsjing ved å stå frem rakrygget i mixed zone etter USA-kampen. Viste seg som en stor mann ikke bare i sko og hanskenummer kan han tålmodig besvarte spørsmål på spørsmål om de marerittaktige sekundene. Uten å skylde på ballen.

Flopp 5

1.) Halvfulle stadia. Football Family, football to the people osv. FIFA bruker alle klisjeene i ordboka, men når det gjelder store arrangementer faller all altruistisk retorikk for $$$$ og kapitalisme. Den overveldende majoriteten av supportere fra andre verdensdeler ble i realiteten spilt i offside da Sør-Afrika (ikke ukontroversielt) ble tildelt arrangementet, og de lokale har heller ikke latt seg friste av reduserte billettpriser. I hvert fall ikke til å se kamper som Slovakia – New Zealand. Kunne man ikke i de minste ordne busslaster med barn eller ungdom til setefylling? Tomme seterader i et verdensmesterskap i fotball er bortkastet. Uansett hva det skyldes.

2.) Paul Le Guen. Flere enn meg som la merke til franskmannens ansiktsuttykk i avslutningsminuttene mot Japan? Selv etter snart 30 år som ivrig fotballtitter har jeg aldri bevitnet et mer desperat og rådvilt trenerfjes. Nils Johan Semb i 2000 kommer nærme, men ikke helt i mål. Uttrykket oppsummerer på en måte Le Guens tid som Kamerun-trener. Ingen andre har mikset, tuklet, kludret og eksperimentert med tropp og taktikk som den tidligere Lyon-treneren. Eksisterer virkelig en vidunderoppskrift, må den trylles frem ganske raskt.

3.) Les Bleus. Frankrike la dessverre ikke igjen interne stridigheter, surmuling og generelt dårlig stemning i på Europeisk jord, nei, selv Sør-Afrika ser de sitt snitt til å humørforurense. Ikke sjarmerende på banen heller. Uinspirerte, grinete, null gnist i åpningskampen. At dette ikke var en topputgave av Frankrike var viden kjent, men litt mer klasse og ro må være lov å kreve?

4.) Marcello Lippi. Sammen med Mourinho har den (til nå) sofistikerte mannen fra Toscana-kysten (til overmål motestedet Viareggio!) definert krysningspunktet der filmstjerne møter fotballtrener. Til vanlig upåklagelig kledd med imageoppbyggende sigarillo i munnvika, og selv om han tidligere har entret sidelinja i treningsutstyr er det ingen unnskyldning for antrekket han stilte opp med mandag kveld. Blir du sammenlignet med Paul Newman har du tross alt et rykte å ivareta.

5.) Anti-Vuvuzelamaset. VM skulle absolutt til Afrika, så la nå afrikanerne oppleve livefotball slik de ønsker å oppleve den. Sikkert mange blir også støtt av voksne menn som spytter ut vulgariteter med moderisk blikk på fotballstadia i både Norge og England, men det er «en del av vår fotballkultur». Dette er Afrikas VM, på godt og vondt, la de holde på. Jeg nyter overhodet ikke hornblåsingen, men aksepterer at afrikanere dyrker andre preferanser enn meg.

twitter @tkkarlsen

Liverpool må tenke kontinentalt

Debatten om hvem som bør ta over arven etter Rafael Benitez i Liverpool raser videre. Martin O’Neill, Mark Hughes og fremfor alt, Roy Hogdson lanseres som heteste kandidater. For meg er det ingen annen utvei enn at Liverpool må fortsette den kontinentale linjen. Ingen av trenernavnene som pressen pusher passer i klubben slik situasjonen er nå.

Seks år med spansk lederskap har satt et kontinentalt (bruker denne betegnelsen i en bred forstand) preg på Liverpool. På en skadefri dag finner man maks tre britiske spillere i startoppstillingen (Carragher, Johnson, Gerrard), samme gjelder academy-rekkene – mange utlendinger der også – grepene Rafa har gjennomført i forhold til medisinsk avdeling, speding, treningsregime og forberedelse er alle av kontinental karakter. Kanskje dette ikke er etter alles smak – og denne bloggen handler heller ikke om Rafa var en taper eller et geni – men faktum er den britiske «kulturen» i det sportslige apparatet er vannet ut etter over et tiår med utenlandske managere.

Hypotetisk, om Liverpool plutselig ble kjøpt opp av prinsen av Brunei og vasset i penger så kunne man satt i gang «forengelskingen» av klubben – om det var veien man ønsket å gå. Men om vi slutter å dagdrømme våkner vi opp ved siden av to amerikanske eiere som vil selge klubben (det vil ta tid) og som ikke er villige til å grave dypt i lommene til å finansiere verken det ene eller det andre. Tidspunktet for å dreie klubben i en annen retning er ikke nå.

Prioritering nummer én – i den tid og stund man ikke har midler til store spillerinnkjøp – bør være å beholde stammen av spillerne man har i dag. Beholder man en skadefri Torres pluss Mascherano, Agger, Reina og Gerrard (legg til flere søramerikanere/latinere i viktige «squad player»-roller) har Liverpool et mannskap som er godt nok til å kapre en av de øverste 3-4 plasseringene i Premier League neste sesong – kanskje enda bedre (selv Man Utd, Chelsea og Arsenal har sine problemer). Og sentralt til å bevare denne stammen av toppspillere, må man hente en trener som ikke gjør at stallkremen svarer med kollektiv transfer-request.

Jeg er ganske overbevist om at Hodgson, Hughes eller O’Neill vil ringe surt i ørene til Liverpool-stjernene. Kanskje spillerene er bortskjemte, men de tenker på sine karrierer og vil arbeide i et miljø som de finner utviklende. Verken Hughes eller O’Neill har noen særlig erfaring med å stimulere talentet til kontinentale spillere, tankegangen er veldig britisk: korte taktikkrutiner, liten individuell trening, liten variasjon eller plan (på treningsfelt eller i kampsituasjoner). Generelt synes jeg briter (ledere) er dårlige til å kommunisere med utlendinger (finnes selvsagt unntak). O’Neill har ingen historikk med søreuropeiske/latinamerikanske spillere (alt tyder på at han ikke liker spillere uten den typiske britiske intensiteten), Mark Hughes fikk aldri til jobben i Manchester City nettopp fordi han aldri fikk tak på de store egoene. Når det gjelder Roy Hodgson blir hans korte Inter-periode(r) nevnt som alibi for at han er kapabel til å lede storklubber: Paul Ince (brite) var den største «stjernen» på Internazionale på den tiden. Mentaliteten, «rockestjernekulturen» var heller ikke så utbredt for 15 år siden som den er i dag. Jo, jeg kan se Hodgson stimulere en spillergruppe som består av nedkjørte journeymen og underdogs («dette er din siste sjanse – nå, hold kjeft og gjør som jeg sier. Ellers trener du med Brentford i morgen»), men å la han overta ansvaret for individer som er opptatt av utvikling og karriere (for ikke å snakke om unge spillere!) – og i tillegg har nykker – er en eksplosiv kombinasjon.

Derfor må Liverpool se utenfor landegrensene for en ny manager. Tiden for å gjøre klubben «britisk» er ikke nå.

Mine tre (realistiske) toppkandidater:

1.) Roberto Di Matteo

– Nettopp rykket opp til Premier League med West Bromwich Albion. Kun to år i treneryrket, men har allerede vist lovende takter. Strukturert med tenkende fotballhode. Kjenner toppfotballkulturen fra spillerkarrieren og har «savoir-faire» til å forstå mekanismene som råder i en storklubb. Blir lovpriset av mange mennesker jeg stoler på.

2.) Bert van Marwijk

– Nederlands landslagstrener skal visstnok være keen på klubbtrenerretur. Vil bli het etter VM – ekstremt dyktig mann med både faglig tyngde og pondus til å lede en klubb som Liverpool. Imponerte med medietekke, klarhet og karisma under tiden i Dortmund. Fotballfilosofien passer også godt til det eksisterende spillermaterialet i Liverpool.

3.) Michael Laudrup

– Fortjener ny sjanse etter det litt merkelige Russland-oppholdet der det meste gikk galt. Trener med spennende ideer samlet fra spillerkarriere i Spania, Italia, Nederland og Japan. Nyter superrespekt i Spania, kan være tungen på vektskålen for et nytt Anfield-år for Fernando Torres.

twitter @tkkarlsen