Livet med Harry Redknapp: mest hvitt, noe sort, aldri grått

Spurs-treneren engasjerer, splitter, forener og leverer. Mannen er like umulig å forholde seg nøytral til som han er å mislike. Selv har jeg harselert med Happy Harry i tidligere blogger og gitt stikk på twitter. Derfor, i kjølvannet av Tottenhams jubelkveld i Manchester, aksepterer jeg at oppgjørets time har kommet. Men selv om jeg gratulerer og respekterer, gir jeg meg ikke uten sverdslag. Suksessen til tross, Harry forblir en tikkende bombe. Her følger min reviderte oppsummering av den glade østkantgutten.

Først vil jeg slå fast: Spurs fortjener fjerdeplassen. De liljehvite fra N17 var definitivt mannskapet som lignet mest et Champions League-lag av utfordrerende som satte seg for mål å bryte topp 4-hegemoniet. Og midt i jubelrusen jeg inderlig unner Spurs-fansen, skal jeg forsøke å male mitt bilde av hvordan jeg ser den geniforklarte treneren etter to knappe sesonger London-klubben.

Harry Redknapp har bekreftet det de fleste visste var hans sterkeste side: han er en utmerket motivator, matchdriller og kampleder. Spurs har nesten utelukkende fremstått som overklare når kampene sparkes i gang. Topp innsats, tenning, innstilling – hva Harry sier i garderoben før kamp eller i pausen virker som spinaten til skipper’n. Spurs under Redknapp har fin balanse, fart og lekkert kombinasjonsspill – til tider har Tottenham vært fryd for øyet. Under den tidligere Pompey, West Ham og Southampton-managerens ledelse har laget i tillegg fremstått knallsolide defensivt.

Redknapp gir spillerne mye frihet i hverdagen. Treningene er korte, artige (mye ball, lite tatikk) og intense. Flere har ristet på hodet over innholdet. Spørsmålet er hvor utviklende dette er på lang sikt, men jeg forstår at opplegget er populært hos spillerne og at det lette regimet skaper god stemning på kampdag.

Harry fortjener også skryt for hvordan han har transformert Gareth Bale fra evig back-talent til flankespiller i Europaklasse. Michael Dawson har tatt det siste store steget – etter mitt syn den beste engelske midtstopperen denne sesongen – under Redknapps tid i Spurs, og selv Roman Pav spilte en periode med et smil om fjeset (selv om det kan argumenteres at Redknapp ikke alltid behandlet russeren med respekt). Benni Assou-Ekotto og Tom Huddleston føyer seg inn i rekken av spillere som gir treneren mye av æren for ny vår og formoppsving.

Suksessen til Heurelho Gomes vil jeg ikke uten videre tillegge manageren. For meg var det kun et tidsspørsmål for verdensklassepotensialet i hos brasilianeren endelig ville åpenbare seg for verden. Dessuten er det igjen hemmelighet at Redknapp på flere tidspunkt var i ferd med å miste tålmodigheten med Gomes (noe han heller ikke la skjul på offentlig). Luka Modric er og blir et geni, og hadde blomstret selv om Brian Laws eller Iain Dowie hadde satt klørne i han.

La det være klart: for denne spillergruppa har Harrys uformelle kompisstil vært ren magi. Spørsmålet er om dette kommer til å vedvare. Min erfaring med trenere som driver et fornøyelig regiment er at opplegget har kort levetid. De mest ambisiøse karene krever gjerne mer komplisert innhold mens andre tøyer grensene for hva de kan komme unna med etter hvert som tiden går. Jeg sier ikke at dette nødvendigvis kommer til å skje i Spurs, men jeg utelukker ikke at Redknapps gla’effekt på spillerne sakte men sikkert vil ebbe ut. Delvis fordi trenerstilen ikke armert og støpt i tung fagbetong og autoritær linje (type Wenger/Ferguson), men også fordi Harry trolig oppnådde forløsningen gjennom at hans opplegg var den perfekte motvekten til Ramos sitt rigide konsept.

På overgangsfronten har det gått bedre enn mange hadde fryktet. Kjøpet av Niko Kranjcar var et av sesongens beste forretninger (skjønt ingen kjenner til alle detaljene bak Spurs/Pompey-overgangene), Sebastian Bassong har også slått til mens hjemhentningen av Younes Kaboul var trolig noe man gjorde for å hente ut verdi av Pompey-skuta før den forsvant nedenunder med mannskap og rotter (Spurs hadde penger utestående).

På den annen side finnes det bevis på at vi ikke skal friskmelde Harry fra sitt gamle alter ego som transfervillain. Mye av det han foretar seg virker fortsatt impulsivt og planløst. For eksempel har man måttet bruke både midtstopper (Kaboul) og venstreback (Assou-Ekotto) som nødløsninger på høyrebackplass i sesonginnspurten. Jo, førstevalg Vedran Corluka har vært ut med skade, men jeg er ganske sikker på at både Alan Hutton eller Kyle Naughton (eller Kyle Walker) kunne fylt rollen i kroatens fravær. Det vil si om ikke alle back-up alternativene hadde blitt leid ut samtidig.

Tilbakehentingen av Robbie Keane (eller Pascal Chimbonda!) – hodeløst unødvendig – må Redknapp ta på sin kappe, samme kan man si om behandlingen av eks-kapteinen i ettertid. Burde også manageren ha sett potensialet til Darren Bent og prioritert annerledes slik at det var Sunderlands hotshot som ble satset på fremfor de tre gjenblivende angriperne Defoe, Pav og Crouch? I ettertid ligger fasiten åpen for innsyn, men det er faktisk evnen og ekspertisen til å vurdere og forutse slike situasjoner til arbeidsgivers fordel managere blir betalt solide lønninger.

Innkjøpsfilosofien etter han kom til Spurs virker å begrense seg til rutinerte spillere han selv kjenner. Hittil har det fungert ok, men spørsmålet er om ikke klubben må se utenfor øyriket denne sommeren for å ruste seg til CL-racet. Først da ser man om Harry har lært fra tidligere synder. Så vidt meg bekjent ser Redknapp aldri kamper på kontinentet og tar fortsatt mye heller innspill fra sine agentvenner enn sitt eget speiderapparat.

Harry gjør mye bra, men også mye rart. Plussidene blir forsterket med tigangen mens de svake sidene blir dysset ned. Hvorfor? Britisk pass hjelper selvsagt, og å holde seg inne med landets største tabloidblekke er heller ingen ulempe (Redknapp «skriver» fast spalte i The Sun). Dessuten har Redknapp et magisk medietekke. Ikke bare er han flink til å mate glefsende journalistgap, men enda mer mesterlig: så fort et negativt ord skrives om Spurs-manageren kan du se Harry med armen rundt skuldra til artikkelforfatteren så fort anledningen byr seg. Noen uker senere kan du lese en «Redknapp Exclusive» signert en omvendt skeptiker. Genialt.

Generelt kommer Redknapp unna med mye mer enn sine kollegaer. Men når det er sagt er det fargerike vesenet, den folkelige sjarmen og plusspoengene i media en del av «Harry-pakka». Spurs som klubb, spillerne, ja selv supporterne, nyter godt av positive overskrifter og godvilje fra tabloidene. Og kanskje en toppkarakter i medietekke er likeså viktig som ti av ti i fotballfag for en trener på dette nivået. José Mourinho (uten videre sammenligning) er et tidsriktig eksempel som bakker opp denne teorien.

Jeg synes også styreformann Daniel Levy fortjener skryt for måten han har «coachet» Harry. Vel vitende om at Harry i bunn og grunn anser overgangsmarkedet som en mer sofistikert variant av hesteveddeløp – og på hvilket som helst tidspunkt er tilbøyelig til å gå kjøpe-bananas – har Levy holdt manageren i relativt stramme tøyler. Spørsmålet er om dyktige Levy klarer å motstå presset fra manageren etter gårsdagens opptur. Jeg kan tippe at Harry, i samme stund som dette skrives, tripper som din kone, med ditt kredittkort, etter din l&osla
sh;nningsdag, foran Harvey Nichols-porten en tidlig Januarmorgen.

Harry Redknapp – etter mitt syn – er en mester til det han mestrer. Men svakhetene – foreløpig maskert i medgangens skygge – hviler latent under en tynn skorpe. Ved minste motgang kommer de gjerne til overflaten.

Jeg avrunder med et gratulerende nikk til Tottenhams Venner for en fantastisk sesong og mange førsteklasses fotballopplevelser jeg selv har vært vitne til fra West Stand. Lykke til i Europa.

twitter @tkkarlsen