Fornuft vs følelser

Den fascinerende innspurten i flere europeisk klubbligaer utfordrer supportere (og spillere?) til å ta vanskelige valg. Sier du ja takk til et tap i skadefrydens navn?

Med Chelsea-seier på Anfield Road kommende søndag tar London-klubben et kvantesprang i retning seriegullet. Ser vi bort i fra at Chelsea er et bedre lag en Liverpool og at det ikke er gitt at Manchester United kaprer full pott borte mot de svarte kattene fra Sunderland som endelig har våknet fra vinterdvalen, åpner helgeoppsettet for det spennende scenarioet som er blitt diskutert her i England hele uken: vil Liverpool legge seg uten sverdslag for å hindre at Premier League-tittelen havner på Old Trafford for rekordsettende fjerde gang uten avbrudd?

Meningene er delte, fra enkelte Liverpool-hold menes det at en presumptivt betydningsløs hjemmekamp (om f. eks Spurs slår Bolton hjemme dagen før er Liverpool i praksis ute av kampen om fjerdeplassen) kan ofres det store bildets interesse. Andre insisterer at når Liverpool spiller fotballkamp, så skal den kampen vinnes – alt annet er blasfemi og vranglære.

Hvor står du i denne moralknipa?

Som i det lignende 94/95-scenarioet (Blackburn garantert seriegull med seier på Anfield, de tapte men ble likevel seriemestere da Man Utd ikke gjorde sin del av jobben) er jeg overbevist at Liverpool-spillerne vil forberede kampen med en vanlig profesjonell tilnærmning. Lokale gutter som Jamie Carragher og Steven Gerrard vil selvsagt hate tanken på å gi Man Utd fritt leide mot nye bragder, men for spillerne uten blodbånd til Anfield Road-klubben vil tre poeng og en stjernekamp foran hundretalls millioner av TV-seere verden over bety langt mer enn hvor gullet havner. Dessuten vil man greit klare å ignorere eventuelle Man Utd-feiringer på Merseyside, hadde det vært Everton man kunne «hjulpet» til ligatittel er det mulig man ville latt seg friste til laber innsats. Selv om Manchester United trolig fremkaller større uvel hos en Kop-lojal, ville kanskje ekstatisk helblå Liverpool-sommer være hardere å lukke øynene for i hverdagen?

Italiensk fotball byr på et lignende dilemma på søndag: Romas Scudetto-håp avhenger av nabohjelp. Av Inters tre gjenstående Serie A-oppgjør fremstår søndagens bortekamp mot Lazio som den desidert vanskeligste (deretter venter Chievo hjemme og bortekamp mot Serie B-klare, Siena). Hjemmelaget er endelig på rimelig trygg grunn etter en turbulent sesong i uvant sirkulasjon rundt foten av tabellen. Og når sant skal sies står ikke fair play like høyt i på agendaen i Italia som i England, og det vil overraske meg om Lazio vil mobilisere til et krafttak mot erkefiendens tittelkonkurrent. Vi kommer verken til å se et Lazio som legger seg halelogrende flat som ei bikkje eller som scorer merkelige selvmål, men snarere et viljeløst mannskap som trolig taper med knepen margin.

Det er absolutt ikke i Lazios interesse at Roma skal stikke unna med et overraskende seriemesterskap og i motsetning til i England står langt mer enn supporterfølelser på spill. Dette er to lag som deler bane, kjemper om politisk innflytelse og velvilje i hovedstaden. Selv under normale omstendigheter er det lite albuerom mellom Roma og Lazio. Dessuten er det langt mer tradisjon for utspekulert tenking, taktisk posisjonering og Machiavellisk metodikk i italiensk fotball enn andre steder. Om Lazio tar poeng mot Inter vil det være et mini-mirakel.

Spennende oppløsside også i Tyrkisk fotball. Tre runder før slutt leder Fenerbahçe, poenget foran vesle Bursaspor. Oddsen er lav for at Tyrkias mektigste klubb avslutter med tre strake og sikrer nok en tittel, men Bursaspor, laget der Gøran «Goran» Sørloth gjestespilte en gang på 90-tallet, har i praksis kun to kamper igjen å spille siden de blir tildelt 3-0 seier i nest siste serierunde (Ankaraspor ble slått konkurs før jul). I avslutningsrunden derimot møter underdog’n fra byen Bursa Istanbul-kjempen, Besiktas. Og skulle Fenerbahçe halte før målstreken, kan mye av skjebnen hvile på Istanbul-rivalens skuldre. Fener/Besiktas-rivaleriet bobler riktignok ikke like hensynsløst som det ondet blodet disse kjenner til de gule og røde naboene, Galatasaray, men Besiktas har ingen grunn til å blidgjøre den superiorfølende klubben på motsatt side av Bosporus-stredet.

Skulle Bursaspor stikke av med tittelen, blir de i så fall kun den femte klubben (etter Fener, Galatasaray, Besiktas, Trabzonspor) som kan feire seriemesterskap i republikkens historie!

twitter @tkkarlsen

Gutten som aldri smiler

Han spiller på et av verdens beste klubblag, tjener en fet lottogevinst i uka, kjører Audi R8 (italiensk listepris 160.000 euro), besitter enestående fysiske forutsetninger og har trolig enda mer dametekke en de fleste av oss. Smile gjør han kun når han ser en Milan-drakt. Velkommen til Mario Balotellis merkelige univers.

Inter-spissens barnslige opptrinn i etterkant av Barcelona-kampen i midtuke var trolig den berømte dråpen. Selv for drama queen-vante italienere ble Balotellis oppvisning i egoisme og selvsentrering for mye. Man har tålt mye fra unggutten de siste 18 månedene, men når drakten spottes våkner supporterne og når Balotelli nektet å ta glede i en slik jubelkveld, da sa lagkameratene stopp.

Etter rapportene ble Balotelli lagt i bakken av en ildsint Marco Materazzi i katakombene under Stadio Giuseppe Meazza i minuttene etter at Barcelona ble ekspedert i retur. Lúcio, Diego Milito og Wesley Sneijder var også ugjenkjennelige i opprørsk sinne mot den italienske «kompisen». De hadde lært å leve med Balotellis svingende psyke etter mang en kamp og trening, men å drepe denne triumfen med et forferdelig innhopp og et primadonnashow i etterkant, var skrittet for langt.

José Mourinho har tidligere strukket seg langt i å «tolerere» problembarnet. Selv da Balotelli åpenlyst slengte gloser til portugiseren etter et bytte for noen uker tilbake, aksepterte treneren å gradvis gjenintrodusere «Super Mario» tilbake i troppvarmen. Litt etter press fra Inter-stammens store høvding, Massimo Moratti, og dels fordi Mourinho erkjenner at den atletiske angriperen er et ustoppelig våpen de gangene tåken letter under topplokket hos spiller nummer 45. Forsoningen tok nok noen runder på gangen i klubbkontorene i Via Durini, men Mourinho svelget kamelen.

Kontroverser har skyggefulgt Balotelli siden hans Serie A-gjennombrudd for to år siden. Det meste av urostrekene har vært ufarlige med røtter i primadonnanykker og umodenhet, mens annet har vært direkte ødeleggende og til stor frustrasjonen: den destruktive utvisningen for Italias U21-landslag under EM-åpningskampen mot Sverige hører definitivt til denne kategorien.

Balotelli på sin side føler seg undervurdert og lite prissatt. «Jeg vil jo bare spille fotball», lyder standardunnskyldningen til 19-åringen som selv mener han at hans navn bør være det første i Serie A-startoppstillingen og at U21-landslagsspill er bortkastet og som for ikke lenge siden lanserte seg selv som opplagt medlem av Italias VM-tropp. Marcello Lippi lot seg ikke imponere, «Balotelli er umoden» kontret den autoritære Azzurri-sjefen uten å si noe særlig mer. For selvsagt har Lippi har tenkt tanken.

Lite tyder på at Lippi ville gitt Balotelli Sør-Afrika billett selv uten siste ukes bråk. Til det er risikoen for høy. Selv i en gruppe bestående av regjerende verdensmestere hadde neppe Inter-spissen akseptert rollen som ydmyk førstereisende. Rent sportslig går VM glipp av en profil (på godt og vondt) og Italia mister en angriper som kunne snudd en tapende kamp på hvilket som helst tidspunkt.

Super Mario har heller aldri lagt skjul på sin kjærlighet for Internazionales byrival, AC Milan. Gutten med ghanesiske aner vokste opp i Lombardia-regionen i nord-Italia og selv om han fant veien til Inter, etter å ha tilbrakt ungdomsårene i Serie C-klubben, Lumezzane, har han aldri lagt skjul på at AC Milan er klubben i hans hjerte.

Inntil nylig ble rivalkjærligheten ansett som en kuriositet, men i mars ble Balotelli filmet i en Milan-drakt, et stunt som førte til at mange interisti satte espressoen i vrangstrupen. Og når så samme spiller noen uker senre vanærer den blå og svarte drakta ved å slenge den i gresset foran hele verdens skue, kommer ikke lenger tvilen tiltalte til gode. Etter Barcelona-kampen trengte Balotelli politieskorte for å komme seg helskinnet ut i Milano-natten. Og på treningsanlegget ble krafttårnet møtt med en velkomstkomité han gjerne kunne klart seg uten. Forholdet til Inters mektige ultragjeng er isfrontbelagt. Trolig har Balotelli spilt sin siste kamp for Internazionale.

Spekulasjonene om angriperens neste stopp florerer. Tidligere i vinter jobbet Inter aktivt med å leie ut problembarnet til England. Chelsea og Manchester City ble nevnt som mulige destinasjoner. Særlig Roberto Mancini ønsket seg Balotelli til England, de to hadde et greit forhold fra City-trenerens Inter-periode.

Men nå synes alle Inter-bruer å ligge i aske. Det er vanskelig å forestille seg et annet utfall enn et permanent salg. Konspirasjonsteoriene er utallige, mange hevder at Balotellis oppførsel har gått fra naiv og barnslig til kalkulert idiotisk etter at spilleren skiftet agent i vinter. I dag er det ingen ringere enn Zlatans agent, Mino Raiola, tidligere pizzabaker (!) i Amsterdam – det var gjennom restauranten han traff Zlatan under Ajax-tiden (i fotball er ALT mulig). Raiola sine aksjer står selvsagt ikke høyt i kurs hos Inter-ledelsen etter måten svenskens exit i fjor sommer ble knadd og presset som en prima pizzadeig. Mange frykter at Balotellis Inter-avskjed er i ferd med å forberedes på samme måte.

Balotellis addio til Inter har alle ingredienser til å bli sommerens overganghistorie. Milan lusker i kulissene, men Inter vil nødig selge til rivalen. For uansett hvor lavt Balotellis popularitetsaksjer synker blant Inter-fansen, vil en Milan-overgang bli møtt med ellevill jubel blant milanisti. Ikke bare fordi man sikrer seg en av verdens beste 19-åringer (for ung for Milan, sa du?), men også fordi man stjeler naborivalens eneste profilerte italiener og Milan-ledelsen kan high-five hverandre for førsteklasses transfertaktikk. Pluss at en Balotelli med hodet på riktig plass mer enn gjerne kan skyte Milan tilbake i Scudetto-kampen. Inter har altfor mye å tape på at Super Mario får det som han vil.

twitter @tkkarlsen

FC på vent

Liverpool FC er i ferd med å avrunde en sesong som er alt annet enn minneverdig eller behagelig. Med unntak av en mulig Europa League-triumf, ser de neste de neste månedene til å bli en lang prøvelse for de som bryr seg om livet rundt Anfield Road. Frustrert eller pessimist, jeg inviterer Liverpool-supportere til å dele synspunkter om klubbens fremtid. Før jeg slipper til ordet, følger en liten recap av noen av de mest essensielle problemstilingene som forfølger Liverpool FC.

Eierskapssituasjonen er sentral til virrvarret som omslynger tradisjonsklubben. Før amerikanerne er ute av byen er det liten grunn til å tro at man kan finne veien tilbake til vinnersporet. Inntil den tid vil sannsynligvis store, nødvendige stillerinvesteringer bli holdt tilbake. Negativiteten vil fortsette å sette preg på klubben og byen.

Og forretningsfolkene Hicks og Gillett vil selvfølgelig selge til rett pris. Rykter om interesse fra Kina og at klubben prises til et sted mellom £500-800 millioner (alt etter hvor man leser), er nylig rapportert. Det eneste man vet med sikkerhet er at fotballklubber, uansett hvor tradisjonsrike, er tunge å selge i en verden som fortsatt ikke er finansfriskmeldt.

Mer bekymringsverdi er det at et eierskapsskifte vil ta tid. Forhandlinger og «due dilligence» tar gjerne måneder, ikke uker. Og mens alt dette pågår – forhandlinger, bokinnsyn, salg – usexye greier som supportere plutselig må forholde seg til, renner sanden i timeglasset.

For 2010-sommeren blir usannsynlig spennende, kanskje også avgjørende i noe som kan bli Premier Leagues «new order». Chelsea og Manchester United må fornye seg, Arsenal vet ingen helt hvor står, samtidig som både Spurs og Manchester City har bevist at de puster de store i nakken. Derfor kan juli/august-markedet presentere et kjøpedyktig Liverpool en unik mulighet til å stenge luka til de som i dag kjemper om Premier League-tittelen. Men om de røde fra Merseyside ikke en gang kaprer den siste Champions League-plassen, og eierskapet legger storinvestering på vent mens take over-forhandlingene vedvarer, kommer overgangsvinduet i sommer til å handle mer om å verne om det man har enn å forsterke for Liverpool sin del. Hva tror du – hvor aktuelt er det for Fernando Torres eller Javier Mascherano å fortsette karrierene i et Liverpool uten Champions League-spill eller realistiske ligatittelforhåpninger?

Og hva skjer med Rafael Benitez? Mene hva man vil om spanjolens arbeid i Liverpool – her er synspunktene varierende og spredte – men hvor attraktiv er tanken på nye måneder eller år i Anfield-uvissheten når Juventus og, kanskje, Real Madrid stadig sender ut lokkelyder? Om Rafa skulle forsvinne, hva gjør man da? Går man for en kortsiktig interimløsning (når har det noen gang fungert)? Eller ansetter man en ny manager som igjen vil bli revurdert når klubben endelig slipper ut av det amerikanske strupetaket?

Stikkord hele heien er uvisshet. Ideelt sett burde planleggingen av 2010/2011-sesongen være i avslutningsfasen, men uten klarhet rundt nye eiere (frisk kapital) eller sportslig satsingsnivå (Champions League?), er det i praksis umulig å legge slagplaner eller strategier.

Hva mener Livepool-folket? Finnes det enkle løsninger på kort sikt? Eksisterer det håp for en tilfredsstillende neste-sesong, selv med amerikanske eiere og flere spørsmål enn svar?

twitter: @tkkarlsen

Videoblogg: "Seriefinale", Rooney-ankel, Konkurranse…

Klipp1: Jeg satt meg ned med Ole Magnus Storberget på den lokale puben i London N1 for et helt uformelt synsepassiar om de heteste emnene i britisk fotball. Rooney-ankel (nå plutselig 2-3 uker, ikke 4-6 uker…), big match og ukvalifisert spekulering kommer man ikke utenom. Dessuten byr vi på noen saftige fraser fra en provosert engelskmann som langer ut mot Manchester Uniteds allmektige manager, Sir Alex. Kommentarer om alt eller ingenting er som vanlig velkomne.

1304

Klipp 2: Etter forrige måneds braksuksess, slår vi til med Storbergets store ego-trip og konkurransehjertebarn, «han ligner på». Mennesket som skal kategoriseres sammen med andre fjes i dag er Liverpools italiener, Alberto Aquilani, som, i følge Storberget, har et «anvendelig utseende» (uten at jeg er helt sikker på hva det betyr). Reglene blir omstendelig, ryddig og soleklart gjort rede for i klippet. Svar sendes til den flotte epost-adressen hanlignerpaa@hotmail.com

[sumo progid=»407105″]