Søramerikansk rollebytte

Jeg feirer utgangen på den siste vintermåneden med årets første VM-blogg. Mesterskapet vil sette dype spor i bloggen i tiden fremover, og som en intro setter jeg tonen med å illustrere hvordan to av de store favorittene kommer til Sør-Afrika i en ganske ny innpakning. La oss se litt på Brasil og Argentina.

Takket være veletablerte VM-sannheter har Brasil alltid favorittseilet inn i sluttspillene på grunn av sitt utømmelige reservoar av offensive artister. Akkurat som, erkefienden i sør, Argentina, gjerne blir karakterisert som gjerrige, kyniske og med den dominerende overvekten av klassespillere hvilende over den bakre akslingen. Slike klisjeer skal man selvsagt ta for det de er – halvsannheter – men den generelle oppfatningen av de søramerikanske stormaktene begrenser seg gjerne til noe sånt.

Jeg skal komme tilbake med grundigere analyser av disse to landende når VM-stemningen begynner å sette seg, men allerede 10 uker før mesterskapet blåses i gang kan det observeres at Brasil og Argentina har rustet seg opp stikk motsatt til de arketypiske oppfatningene i åpningsparagrafene. Ikke noe annet land vil reise til Sør-Afrika bedre forsvarsutstyrt enn Brasil, og ingen andre kan vise til en tilsvarende offensiv slagkraft enn det Argentina bringer til ballet. Kom gjerne med innspill om du kan tenke deg enn bedre angrepsrekke i moderne VM-historie enn det Argentina kan risikere å vise frem.

Men jeg starter med Brasils defensive fjell av et forsvarsfundament. Mannen mellom stengene var ofte Brasils store akilleshæl. Bortsett fra unntaket Claudio Taffarel, ble ikke brasilianske keepere rørt av europeiske proffklubber på 80- eller 90-tallet. De ble ansett som useriøse, hasardiøse i sin opptreden, upålitelige (særlig i feltarbeidet) og i fysisk dårlig forfatning. Slik er det ikke lenger. Tett opptil femti brasilianske keepere tjener i dag til livets opphold på streken i europeisk fotball, mange av disse i storklubber. Jeg vil påstå at ingen annet land kan vise til en lignende bredde på keepersiden.

Internazionales sisteskanse, Júlio César, starter i mål. Autoritær og reaksjonssterk som en katt, mange mener dette er verdens beste målvakt. I rekken bak kan man velge balnt to av de sterkeste keeperkortene fra Premier League og portugisisk Superliga, henholdsvis Heurelho Gomes (Tottenham) og Helton (FC Porto). Man trenger ikke lete langt for å finne andre kvalitetsalternativ fra Serie A; Roma-duoen, Doni og Júlio Sergio, Milan-veteranen, Dida, og respekterte, Rubinho, som spiller for Livorno. Så kan man legge til flere habile målvakter fra den hjemlige ligaen som Bruno (Flamengo), Victor (Gremio) og Fabio (Cruzeiro), eller for den saks skyld, en av La Ligas fremste keepere, Diego Alves (Almería).

Når det gjelder rekka foran Júlio César stiller Carlos Dunga med en kanonfirer uten like. Verdens beste (?) høyreback, Maicon. Inter-buddy og kaptein, Lúcio på stopperplass med Roma-bauten, Juan, ved sin side. Venstrebackplassen blir trolig besatt av Real Madrids Marcelo. Det sier alt om Dungas luksusutvalg når det kan være at Dani Alves kan risikere å starte på benken. For ikke å nevne at stopperklipper som Alex (Chelsea), Thiago Silva (Milan), Luisao (Benfica), David Luiz (Benfica) står givakt, klare til tjeneste.

Alle vet at Dunga sin tankegang har gitt Brasil et mer defensivt preg, spillemåten er langt mer forsiktig, disiplinert og europeisk enn hva den gamle romantiske joga bonito representerte. Likevel er det bredden og kvaliteten i det defensive spillermaterialet som gjør at landet garantert vil komme langt i Sør-Afrika, og etter mitt syn er bedre rustet enn de var for fire år siden.

I kontrast kan Argentina vise til valgmuligheter i angrepslinja som er hinsidig all fornuft. Selv ikke Diego Maradona i sin verste dagen derpå-tåke vil kunne klare å sette dette samme til noe som ikke makter å gå av seg selv. Skjønt han helt sikkert vil helle litt arsenikk i vidundermedisinen.

Lionel Messi, Gonzalo Híguaín og Carlos Tevez. Til sammen har dette fotballens Bermuda-triangel samlet 67 mål på 77 kamper i seriespill denne sesongen. Ikke for Ajax eller Benfica, nei i verdens to beste ligaer: den spanske og den engelske. En illevarslende statistikk for de som våger å stille på motsatt banehalvdel i Sør-Afrika i juni. Jeg gidder ikke å undervurdere leseren ved å presentere disse spillerne noe nærmere.

At man kan risikere å la en av Sergio Agüero (svigersønn, men med store formsvingninger i Atletico Madrid) eller Diego Milito (18 Serie A-mål) se mesterskapet fra TV-stolen er selve definisjonen på et luksusproblem. Til gjengjeld blir trolig 36-åringen, Martín Palermo, med som sistemann på angriperlasset. Dels fordi Boca-legenden i praksis sikret VM-plass med sin sene scoring i pøsregnet i Buenos Aires, dels fordi El Diego mener Palermo er det beste tango-landet har å oppdrive av tanksenter og oppspillspunkt. Borussia Dortmunds storscorer, Lucas Barrios, nettopp den etterspurte hodesterke møtespisstypen, figurerer overhodet ikke i Maradonas riv ruskende spinnville hode.

Alt kan skje med Argentina. Totalflopp og hjem i skam, triumf og verdensdominans. Med Maradona er det alt eller ingenting.

Twitter @tkkarlsen

Symptatierklæring til Steinar Nilsen

Uheldig 2010-start for Brann, sesongens første «minikrise» er et faktum. En solid seier mot Sandefjord i den kommende runden vil roe gemyttene og gi trenere, spillere og ledelse arbeidsro. Allikevel er utfordringene som venter Brann utenfor banen av en såpass dyptpløyende karakter at de sannsynligvis vil tåkelegge den fotballgale byen gjennom hele sesongen. Og trolig enda lenger.

Tidligere i uken var Steinar Nilsen ute i media med noe som neppe kan tolkes som annet enn en bredside til klubbledelse, styrer og pengefolk: Nordlendingen ga uttrykk for at han føler at han aldri har fått de midlende til spillerkjøp som han ble lovet da han skrev under avtalen som gjorde han til Brann-trener på senhøsten i 2008.

Kanskje burde Nilsen erkjenne at de fulle sjømennene som foret de løse dekkskanonene med ruller av tusenlapper for noe år tilbake, er for lengst blitt avholdsmenn. Forutsetningene for sportslig satsning er annerledes i dag enn de var 18 måneder tilbake. Finanskrisen biter fortsatt fra seg, både i fotballverdenen og utenfor.

Og selv om Steiner Nilsen kanskje burde gjort en grundigere «due dilligence» i forhold den økonomiske ståa klubben før han hoppet på utfordringen, har Brann-treneren selvsagt rett i det meste han hinter, insinuerer og sier mellom linjene: Brann-stallen anno 2010 er langt unna den kvaliteten som kreves for å levere de resultatene som det kresne Bergenspublikumet krever. Og derfor er det lett å ha sympati med Nilsen. For som i flere norske klubber betaler sittende trener for pengemisbruket som ble begått i altfor nær fortid. Steinar Nilsen ble invitert til festen, men fant kun tomme vinflasker, flattråkka Hansa-bokser og restene av kalde pizzastykker med hull der kjøttbollene skulle være.

Jeg har tidligere påpekt at Brann vil møte en gigantisk utfordring i form av å fornye den aldrende, og etter mitt personlige syn; kvalitativt middelmådige troppen de disponerer. Primært og umiddelbart skyldes dette mangel på midler til fornyelse, men hadde Brann disponert midlene bedre i de gode tidene, ikke bare tenkt nuet men også på morgendagen, ville man naturligvis stilt bedre rustet i dag.

Riktignok har det eksistert sporadiske blaff av lovende takter fra unge enkeltspillere (Jaiteh var lenge spennende – hva skjedde?) som har gitt (falske?) forhåpninger om en løfterik fremtid, og selvsagt har man Huseklepp, som fyller 26 til høsten og kan selges når som helst, men jeg ser definitivt ikke konturene av en spillertropp som kan på sikt løfte Brann tilbake til en stabil posisjon i av toppsiktet av norsk fotball, der SK Brann hører hjemme.

Etter mitt skjønn har Brann feilet i sin langsiktige sportslige strategi (i den grad noe slikt i det hele tatt fantes). Når man hadde midler til rådighet kjøpte man ikke spillere fra riktig marked, pris eller alder. Selv om jeg forstår motivene for å bygge en nordisk grunnstamme, produserer de nordiske landende altfor få spillere av den kvalitet som er nødvendig til å kunne danne et sterkt rammeverk for et suksessrikt lag, selv i hjemmenasjonene, om du ikke heter RBK eller FCK. De aller beste (få) fra den nordlige delene av Europa går til utlandet, og de som henger igjen fra kategorien under blir ofte fordelt mellom Rosenborg og de danske toppklubbene, for priser og lønnspakker som generelt sett ikke ligner grisen. De fra kategorien under der igjen, tilhører ofte det som gjerne kan kalle den øvre gråe middelmassen. Helt greie profesjonelle fotballspillere, men verken av kaliberet som man bygge vinnerlag av eller selge videre for ytterlig stallforsterkende profitt. Og det er fra den sistnevnte kategorien Brann i aller størst grad har sugd til seg nytt blod, og måttet betale, ja nettopp; blodpris.

Kjøpene av ikke-nordiske spillere, kom enten for absurd overpris (Rudolph Austin) eller utlendinger som allerede var vant til norske klubbers gavmilde lønnspolitikk (Diego Guastavino).

Alle kjente lover om smart forretningsdrift handler i prinsippet om å kjøpe best mulig vare til lavest mulig pris. Men for å finne varen må man lete. Kanskje det er mer bekvemt å kjøpe ris fra en importør i Tyskland, men for litt mer arbeid kan man spare enorme summer av å finne veien til produsenten i Kina eller det fjerne Østen. Reitan kjøper ikke kokosboller hos konkurrenten til veiledende Rimi-pris, for så å legge de i REMA 1000-hylla og håpe på at den blir en suksessrik profitthøster.

Og slik er også fotballen: det er bekvemmelig og «sikkert» å kjøpe spillere fra egen bakgård, men for prisen du betaler for de hjemlige, som faktisk ikke kommer til å hjelpe deg mye fra eller til, bortsett fra å hale ut uproporsjonell høy lønn fra klubbkontoen, kan man gjøre kupp i andre marked. Brasil, til eksempel, er et marked som produserer alle typer, i alle fasonger og varianter. Til bunnpris, om man gjør sine ting riktig. Men da må man finne de selv, ikke stole på youtube og eventyrhistorier. Skal man høste resultater i hvilken som helst bransje eller profesjon må man legge ned harde arbeidstimer. For gode fotballspillere kommer i all hovedsak ikke dalende ned fra himmelen til ditt trygge fang. De må oppdages, vrakes og velges.

Jo, kan være at de hjemlige hentet «gullet hem» for Brann i 2007, men for å sette det på spissen: hva er i hele tatt poenget med å vinne et seriegull om det ikke er basert i noe stabilt som gir forutsetninger for en varig suksess? Hva er poenget med gullets hemkomst når man ikke mester å gjøre de nødvendige grep for å nå nye høyder når gullet er innkassert? Hva er poenget med et seriegull når metallet må avdragsbetales i form av uår etter uår? I stedet for å konsolidere, styrke seg strukturelt – bygge en mønsterklubb, sovnet Brann på laurbærene og har fortsatt ikke våknet.

Mens Rosenborg og Vålerenga, til dels også Viking og Stabæk, har gradvis klart å senke gjennomsnittalder og jobbe inn nytt blod og nye profiler, virker Brann nærmest paralyserte. Kanskje ungguttene finnes i rekkene, men jeg ser ingen naturlig tilsig av en generasjon spillere som kan overlappe den gruppen som tydeligvis synger på siste verset for Sportsklubben.

En regenerasjonsprosess blir derfor dyrkjøpt. Akkurat det virker uunngåelig. Og uten Hardball som har vendt klubben ryggen (hvem kan klandre dem, hvem ønsker å investere i spillere uten videresalgspotensial? Konseptet heter jo «investorpool», ikke «gavepool»?), og uten en klar strategi på hvordan en suksessrik fremtidsrettet stall (eller klubb) skal se ut, kan jeg vanskelig se noe annet enn at enkeltresultater, tilfeldige cuptriumfer og Huseklepp-raid kan glede det lojale Bergenspublikumet i sesongene fremover. For det er ikke enkeltstående brikker som plutselig skaper et komplett bilde av puslespillet som mangler i Bergen, i Brann mangler midlene til å kjøpe puslespillet og hendene til å legge det.

twitter: @tkkarlsen

Mannen det er umulig å ignorere…

For kun et par uker sider ble José Mourinho ansett som død og begravet i italiensk fotball. Etter drøyt halvannet år hadde italienerne, selv Il Presidente, Massimo Moratti, og Inters eget tifosería, fått nok. Med mulig unnatak av Il Papa, Ratzinger, hadde den provokative portugiseren rett og slett ikke flere å gjøre seg uvenner med i geografien mellom Agrigento og Bolzano. Mourinho var på nippet av å bli erklært uønsket og bannlyst fra det vakre landet. I dag, et par dager etter den taktiske bragden på Stamford Bridge, lovprises Mounrinho av de som støtte han unna tidligere i uka. Avisene er fulle av lovord, fansen er stolte av sin Mister – men kanskje enda viktigere: det rapporteres at Morratti ønsker å forlenge kontrakten som fortsatt har to år igjen til utløpstid. Trolig for å drepe appetitten til gribbene som sirkler over og rundt Giuseppe Meazza.

Love/hate-forholdet mellom Milano-klubben og dens portugisiske trener illustrerer ganske presist hvordan oppfatningen av fotballens topptrenere forandrer seg nesten fra dag til dag. Superhelt i dag, ubrukelig tosk i morgen. Selvsagt blir dette bildet tilspisset av media, men det skjuler ikke det faktum at spennet mellom geni og udugelig er svært trangt. Og at forutsetningene fra å havne i den ene eller den andre båsen sjelden handler om trenerens virkelige kyndighet eller kompetanse.

Selv om Italia (for en stakket stund) har gjenoppdaget sin amore (siste italienske ordet i kursiv, lover!) til mannen som en gang kalte seg selv The Special One, og fikk alle andre til å gjøre det samme, gjenstår det å se om den gråhårede reven gjengjelder romantikken. Så sent som tirsdag kveld åpnet treneren for en retur til England, og det er mye som tyder på at den tidligere Chelsea-treneren ønsker seg tilbake til landet hvor beundringen fra folk og presse overgår impulsiv kjærlighet, her snakker vi om erotikk og elskov.

To måneder før trofeene utdeles i europeisk toppfotball er det altfor tidlig å trekke konklusjoner om hvem som havner hvor. Men allerede nå utkrystalliserer det seg flere scenarioer om hva som gjerne kan skje. Flere av klubbene i Champions League-siktet kan godt gjerne helle mot trenerskifter i sommer, og igjen dreier mye seg om den populære portugiseren. Mourinho holder nøkkelen til mye av det som kan komme til å skje.

Fra Spania sier alle som har rett til å mene noe at Manuel Pellegrini blir erstattet ved sesongslutt. Real Madrid har vist interesse for Mourinho tidligere, dog under andre regimer. Spørsmålet er om Mourinho-stilen, som mange oppfatter som gjerrig og kjip, passer inn i Florentino Perez og Jorge Valandos puritanske ideer om latinsk gla’fotball til stilkarakter 20,0. Men selv romantikerne i Madrid vet at Mourinho leverer og om Real skulle forbli tomhendte denne sesongen, kan det være at estetiske prinsipper må vike vei for effektivitet og gulljakt.

Men om man skal tro at England er den mest sannsynlige adressen for Mourinho, kan flere muligheter åpne seg. Blant insidere nevnes portugiserens navn hyppig i forbindelse med Manchester City. Roberto Mancini, som fortsatt bor på hotell (aldri et godt tegn) og etter sigende skal være mer og mer frustrert over det han oppfatter som en inkompetent City-ledelse, virker dødsdømt om han ikke snapper fjerdeplassen for Manchester-laget. Som alle vet har klubben råd til både å løse ut treneren fra kontrakten med Internazionale, og sette solide summer til disposisjon for å styrke en allerede stor stall.

Men jeg tror Mourinho vil tenke seg godt om før han aksepterer en eventuell City-rolle. Selv om Abu Dhabi-eierskapet vil kunne sette til kjøpsmidler til disposisjon, vet José at det vil ta mer enn et par justeringer for å gjøre City til en tittelutfordrer. Jo, jammen har de blå brukt penger, men man har etter mitt syn en spillertropp som maks innholder 3-4 spillere som kan utmerke seg på Champions League nivå. Og spillerne som kan heve klubben til nivået høyere, altså etablerte verdensstjernespillere, kommer kun motvillig til City. Uansett hvor mange millioner pund du kaster etter dem.

Dessuten finner jeg det vanskelig å tro at José Mourinho vil akseptere en rolle med Brian Marwood («Football Adimistrator») og Garry Cook («Executive Chairman») – en liten spørrerunde i fotballbransjen røper at disse to verken er ansett som spesielt kompetente eller respekterte – over seg i systemet. Men når det er sagt: om City virkelig skal erstatte Mancini til sommeren, nytter det ikke å komme med noe annet enn en veletablert stortrener som kan tilfredsstille både supportere, media og eierskap. Per i dag er det vanskelig å komme opp med andre «realistiske» alternativer enn Mourinho.

Men City er ikke eneste Manchester-klubb der Inter-trenerens navn hviskes i korridorene. Fergie kan ikke holde på for evig, og hva om skotten sikrer nytt Premier League-trofé og til overmål topper med en Champions League-triumf? Man kan umulig finne en bedre anledning til å trekke inn årene og overlate roret til en relativt ung manager han både respekterer og liker?

Eller hva med Chelsea, om Abramovich nok en gang ikke trenger å finne frem nøkkelen til bøttekottet i mai? Både Scolari og Grant måtte gå på grunn av at de store pokalene uteble, hvorfor skal Ancelotti få mer tid? Ryker Premier League-tittelen er det lite annet enn kontinuitetsargumentet som taler i sympatiske Carlettos favør. Roman Abramovich er rik men ikke dum, og det har gått nok tid til at den russiske sukkerpappaen har innsett at The Special One aldri burde forlatt Stamford Bridge. Og i konkurranse med de andre gigantene blir en Chelsea-retur vanskelig å motstå for overskriftmagneten.

Mer om Mourinho de neste ukene…

twitter: @tkkarlsen

Harmeet Singh: Indias Beckham eller lojal NFF-disippel?

Makter Harmeet Singh å ta med seg fjorårets høstform inn i 2010-sesongen, bør han ikke være langt unna A-landslagsuttak. Men selv om jeg mer enn gjerne ser VIF-gutten i norske seniorfarger, kan en telefon til det indiske fotballforbundet åpne uante muligheter for midtbanetalentet.

Litt om India: Fotballgal nasjon. I landslagskontekst er det selvsagt nasjonalsporten, cricket, som kaprer befolkningens oppmerksomhet. Men fotball er på solid fremmarsj. Byråkrati, korrupsjon og logistiske utfordringer står i veien for utvikling og vekst, men den nasjonale ligaen er utrolig populær – faktisk mer jubelomsust enn cricketligaene, det er faktisk ikke sjelden man ser tilskuertall tett oppunder 100.000-tallet når rivalene i Vest-Bengal braker sammen.

Akkurat som Japan og Kina er blitt oppdaget og verdiutforsket av europeiske toppklubber, spår mange fotballanalytikere at det kun er et tidsspørsmål før hvite menn – fortrinnsvis de tidligere koloniherrrene – seiler inn for fullt på det indiske subkontinentet. Ikke bare er India blant verdens mest fremadstormende økonomier med en voksende, kjøpesterk middelklasse og stødig velstandsvekst, men også tette kulturelle bånd til Europa og Storbritannia (6% av befolkningen er av indisk, pakistansk eller bangladeshisk avstamning) taler for at den latente Premier League-interessen er langt større i India enn hva tilfellet er lenger øst i Asia. La oss heller ikke glemme at India er vesentlig mer vant til engelsk språk enn i Japan og Kina. I tråd med økende velstand, kjøpekraft og levestandard tyder alt på at fokuset på fritidssysler skyte i været. Og det er heller ingen grunn til den lokale fotballen ikke vil nyte godt av de økonomiske oppgangstidene.

Som et forvarsel er allerede den profesjonelle circketligaen, Indian Premier League, i gang med å sette nye standarder for event-management, profesjonalitet og organisasjon, for ikke å nevne spillerlønninger: engelske, sørafrikanske og australske stjerner lokkes med gasjer i millionklassen (dollar, netto) for 3 måneders gjesteopphold.

Derfor er det grunn til å tro at verdens mest populære sport, og spesielt Premier League, vil eksplodere i India over de neste årene. Og med TV-rettigheter, internettvarianter, supporterutstyr og pre-season tours som enorme melkekuer, er India et land som ikke skal undervurderes, men utforskes og respekteres. A-landslaget vil naturligvis nyte godt av den generelle medvinden.

Sentralt til å skape Asia-blest rundt en europeisk klubb er å hente spillere fra landet der man ønsker å knytte til seg nye (pengeinnbringende) venner. Mange vil huske Hidetoshi Nakata som fikk tusenvis av japanere til å pilegrimsreise til den vesle byen Perugia etter hans Serie A-overgang i 1998. Innen kort tid hadde Perugia supporterutsalg i Tokyo og shuttlebus-trafikk fra Roma, Firenze og Milano, spesialfikset for Nakata-gira japanere, til hjemmekamper (og treninger!). Britiske klubber (blant andre) har i mange år kjøpt kinesiske, koreanske og japanske spillere av ymse kvalitet, fortrinnsvis som en del av en «Asia-strategi». For det en ingen tvil om at et nasjonalt innslag fra titternasjonene spriter opp interessen fra innbitt til manisk.

Og det er nettopp av denne årsaken av India kun er blitt halvhjertet utforsket av europeiske klubber. Det har rett og slett ikke eksistert spillere av kvalitet som kan booste en tung India-satsing. Baichung Bhutia er anerkjent som Indias beste spiller i moderne tid. 33-åringen er superstjerne i hjemlandet, vant nylig et slags Big Brother-opplegg og går aldri uforstyrret gjennom Kolkatas gater. I europeisk målestokk er Bhutia kun en kuriositet; for ti år siden – i hans beste alder – tilbrakte han et år i engelske Bury uten å markere seg nevneverdig. Likevel refereres den lite glamorøse angriperen fra Sikkim-provinsen, ved foten av Himalayafjellene, som «guds gave til indisk fotball». Cardiff-spissen, Michael Chopra, en respektert Championship-spiller, er også av indisk opprinnelse (hans far er indier), men Chopra eier verken kunnskap om indisk språk eller kultur, og er således verdiløs i henhold til en «India-strategi» – han er ikke en skikkelse folket kan relatere til. Ellers finnes det flere unge britiske spillere (youth, reserves) med asiatisk blod, men det er lite trolig at disse vil nå Premier League-standard i umiddelbar fremtid.

Enter Harmeet Singh. Riktignok er Vålerenga-gutten født i Norge, men til gjengjeld er han en praktiserende sikh, har viten om sitt morsmål og kjenner kulturen fra Punjab og det nordlige India. Og ikke mindre avgjørende: Harmeet Singh er – i følge min research og oversikt – den beste spilleren, muligens noensinne, men i alle fall i aktivitet, av fullblodig indisk opprinnelse. Det vil altså si, og la oss ikke undervurdere: Harmeet Singh er den fremste fotballspilleren med herkomst fra en nasjon som teller mer enn 1 milliard mennesker, altså omkring en femtedel av verdens befolkning.

Jo, kan gjerne være at Singh på sikt kan etablere seg som en glimrende A-landslagsspiller for Norge, men hans innvirkning i en indisk kontekst vil bre seg langt utover en lederskikkelse på og utenfor gresset. Med den besettende fotballgalskapen som er i ferd med å vekkes i India, vil en ung, oppegående, skolert og kvalitativt sterk fotballspiller fra en europeisk liga utløse et skred av positive synergier, både sportslige og kommersielt. Premier League-klubber vil umiddelbart banke på VIF-døra, endelig har man funnet profilen som rettferdiggjør en India-strategi uten å forsake sportslige prinsipper (man vil ikke oppnå den samme effekten om Singh skulle velge A-landslagsspill for Norge, da vil han bli møtt med samme skepsis som de asiatiske cricketspillerne som velger England fremfor sine foreldres hjemland).

Vålerenga kan også nyte godt av om Singh skulle vrake Norge for India. Så vidt meg bekjent er ingen grunn til at Internett-rettighetene til VIF-kampene kan selges til utlandet, og når man ser hva slags hysteri middelmådige Bhutia og sportslig sett svake seriekamper vekker i befolkningen, er det slett ikke umulig at flere hundretusen indiere ville betalt noen dollar for å se landslagets store stjerne spille seriefotball i Norge (eller, enda bedre: Premier League). Akkurat etter samme mønster som publikumet i det Fjerne Østen bredbåndsfølger sine egne i Europa, er nivået gjerne sekundært i den multimediale dyrkingen av Asias store sønner (Sheffield United for eksemple er blant de mest populære klubbene i Kina, på grunn av klubbens klare tilstedeværelse i landet).

Harmeet Singh kommer selvsagt til å behandle et eventuelt A-landslagsoppkall etter sitt eget ønske. Den Oslo-fødte er like velkommen til å representere sitt fødeland som Ola, Per og Pål, men min indre analytiker sier at gutten lar en enorm sjanse løpe fra seg om han velger bort India. Den asiatiske nasjonen skriker ut etter et sitt «Ballywood» (du hørte uttrykket først her), og veien til ikonstatus (og en lukrativ karriere i en stor europeisk liga!) – med heltedyrking, sponsoroppdrag, profilering, eksponering og alt annet snadder som hører med – er paradoksalt nok kortere med landslagsspill for en utviklende gigantnasjon som ranker 132 på FIFA-barometeret enn for smådaue Norge. Litt tabloid: her står valget mellom å bli Indias Beckham eller en evig NFF-disi
ppel.

Og helt realistisk, store mesterskap vil han neppe vinne uansett hvilken nasjon han velger å representere.

Småsprøtt, kanskje, for landslagsspill for Bob Houghtons India kan være en prøvelse i tålmodighet for en norskfødt. Organisasjon, logistikk og anlegg er neppe av samme standard som forventes ved nordligere breddegrader, men pionerrollen byr alltid på utfordringer.

Twitter: @tkkarlsen