“ARBITRO, MA DAI”‘ formelig skriker La Gazzetta dello Sport på dagens forside. “Herregud, dommer!” er den mildeste oversettelsesformen av det italienske utbruddet. Det er selvsagt Tom Henning Øvrebø som får hard medfart i Europas mestselgende sportsavis.

Den norske dommerens tvilsomme historikk trekkes også frem. Offsidemålet som Luca Toni ble frarøvet i EM-sluttspillskampen mot Romania, er ikke glemt. Heller ikke farsen på Stamford Bridge i fjor. To sider Øvrebø-dekning oppsummeres med karakteren 4 (skala 1-10, men man ser sjelden lavere enn 5) kommentar: “den norske trioen gjorde mange feil, alle i Fiorentinas disfavør.” Assistentdommer, Geir Åge Holen, unnslipper imidlertid med stoltheten i behold; han får en sekser for strevet. Mens makker, Dag-Roger Nebben, mannen hvis øyne blundet da Klose vandret langt inn i offsidelandskapet, får samme slaktekarakter som hoveddommeren.

Men uansett hvor mye Øvrebø slaktes i den rosa avisa, brukes ikke nasjonaliteten hans som et argument for den svake dømmingen. Jo, Norge og norsk nevnes, men kun til informasjon og referanse, ikke til å bakke opp en agenda til et eller annet formål.

Over til Storbritannia…

Arsenal var også offer for svak skandinavisk Champions League-dømming i går kveld. Og dommerblemmene fra mennene fra nord blir naturlig nok viet mye oppmerksomhet også i det engelske mediebildet. Men til forskjell fra den saklige italienske fremstillingen, er dommernes passfarge oppe til debatt. Igjen. For denne diskusjonen dukker opp hver gang en dommer har en dårlig kveld på bruket på et engelsk lags bekostning (om engelskmennene har nytt godt av feilavgjørelser, blir dette aldri tema).

“Nå må det bli slutt på at UEFA setter dommere fra smånasjoner til å lede storkamper”, sier ekspertene til Sky Sports, mannsterke spaltister og utallige illsinte radio show-innringere.

I snart et halvt liv har jeg levd i London, mer eller mindre frivillig, mer eller mindre permanent. Jeg kan si mye bra om briter og engelskmenn særlig, men analytiske karaktertrekk er neppe blant de første betegnelsene jeg vil beære denne trivelige folkegruppen. Konklusjoner er gjerne noe man raskt trekker etter at man klapper igjen permen på The Sun eller synker den siste pinten på puben før bjella ringer.

Denne generelle – unntak finnes – mangelen på resonneringsevne bryter gjerne ut i sitt store stygge vesen når man blir utsatt for noe nytt, fremmed og gjerne utenlandsk. I disse dager er det spesielt to fenomen engelskmenn ikke vil eller kan forstå; det ene er allerede nevnt – at dommere fra mindreverdige fotballnasjoner kan dømme betydningsfulle kamper, og kanskje enda verre; soneforsvar av dødballer. Disse “utingene” er selvsagt blant ekspertenes store kjepphester, selv om de i all hovedsak ikke har noe belegg eller bakgrunn for å mene det ene eller det andre (som Rafa Benitez dokumenterer i dette klippet)

Akkurat som en britisk “pundit” med respekt for seg selv aldri vil forstå hvordan noe annet enn en spansk, italiensk, tysk, fransk eller nederlandsk dommer kan lede et viktig fotballoppgjør, begriper han heller ikke hvordan en dødball kan forsvares på noen annen måte enn ved mann-til-mann oppdekning.

Problemet med denne type verdensoppfattelse er ikke bare at den er diskriminerende og ignorant, men at det i begge tilfeller legges som basis at det er systemet som det er noe feil med. Ikke utøvelsen eller utførelsen av ansvaret (dommer) eller konseptet (soneforsvar), eller at det faktisk kan være individet som ikke har dagen sin.

Faktum er at Team Øvrebø hadde skrekkens kveld i går fordi dømte svakt, ikke fordi de stammer fra Europas nordlige utkant. For det finnes ingen bevis for at fotballdommere verken ser, tolker eller oppfatter viktige fotballoppgjør noe bedre eller dårligere fordi de kommer fra den ene eller andre nasjonen. Fotballdommere på mesterskap og Europacup-nivå – til tross for at de til daglig utøver sitt virke i ligaer av varierende kvalitet – blir utnevnt på tidligere meritter i lignende settinger og konkurranser.

Dessuten mange av de dyktigste internasjonale dommerne har sine opphav fra land utenfor de fem-seks store europeiske fotball-ligaene. Eksempelvis kun én av de siste fem VM-finalene er blitt dirigert av menn i sort fra anerkjente ligaer, nemlig Serie A-dommeren, Pierlugi Collina (2002).

Enda mer latterlig: de samme “ekspertene” som slakter dommere fra “B-nasjoner” i midtukes, hudfletter sine egne helga etter. Plutselig er nasjonaliteten helt irrelevant. Man hører heller aldri snakk om at engelske Graham Poll kanskje sto for VM-historiens mest skammelige og latterlige kortskandale i 2006 (tre gule til Josip Simunic, i en og samme kamp) eller at en av nasjonens store dommerhåp, Mark Clattenburg, mirakluløst mistet et soleklart Tottenham-mål på Old Trafford og at “ghostmål” forekommer langt oftere i England enn noen annen nasjon. Man hører heller aldri protester når walisiske, skotske eller irske dommerteam – fotballnasjoner på relativt samme kvalitetsnivå med de skandinaviske – blir tildelt ansvar i avgjørende internasjonale oppgjør.

Den samme selektive argumentasjonen bruker man om dødballer og soneforsvar. Når Liverpool, for eksempel, slipper inn mål på et soneforsvart hjørnespark, brøler Andy Gray ut i sin umiskjennelige Glasgow-aksent “That’s why I’m not a fan of zonal marking!”, for å understreke at synet han har forfektet lenge, at soneforsvaring av dødballer er noe kontinental tull, er riktig og absolutt. Når mål etter mål scores og slippes inn fra tradisjonelt mannsoppdekte dødballer, hører man selvsagt aldri at det er forsvarskonseptet eller metodikken som er feil. Nei, akkurat som når britiske dommere viser sine manglende evner på den internasjonale scenen, da hører man ingenting. Da var det individet som sviktet, ikke systemet.

twitter @tkkarlsen