Videoblogg: Terry vs Bridge, Portsmouth, Skjerfmote + Konkurranse

Mer uformell fotballprat – om mer eller mindre aktuell problematikk, her i dagens videoblogg.

Parhest og programleder er TV2-kameramann/journalist i London, Ole Magnus Storberget. Hedmarkingen er ikke bare ansvarlig for produksjon og regi, men står forøvrig bak en skremmende bra Premier League-blogg som også finnes under TV2-parasollen. De som ikke sjekker den ut går glipp av noe ganske unikt.

Klipp 1: John Terry vs Wayne Bridge. Såpeoperaen som har tapetsert avisspaltene de siste ukene. I ettermiddag kommer synder mot offer face-to-face på Stamford Bridge. Klimaks for mange, men merker jeg nesten ikke kunne bry meg mindre om denne legeromanen, og alle andre fremtidige epos som omhandler fotballspillere, løse damer, bling og sex. Storbergets nysgjerrighet virker fortsatt tent. Deler du mitt syn?

1304

Klipp 2: Portsmouth FC er offisielt satt under administrasjon, eller på bedre norsk: begjært seg selv konkurs. Klubben trekkes 9 poeng fra en ellers fattig uttellingspott denne sesongen; Pompey er i realiteten et Championship-lag. Oversatsing har sin pris, og kanskje sørkystklubben kun er et av flere lag i rekken. Sjangler endelig fotballen ut av sin fulle sjømannsrus? Utrykk dine fotballøko-tanker i kommentarfeltet.

[sumo progid=»385818″]

Klipp 3: Manchester-mote. Vi kikker, tar og føler på fashionrekvisittene som preger vintergata i Manchester. Mancini-skjerfet kontra Anti-Glazers. På rent Barne TV-vis demonstrerer jeg i lynkursform hvordan Mancini knyter sitt legendariske City-skjerf på sin sofistikerte dandymåte. Vi runder av med en uhøytidelig konkurranse (Storberget sin idé!), der de nevnte skjerfene kan dukke opp i en postkasse nær deg, hvis du løser den noe småabsurde og googlesikre oppgaven.

NB! den helproffe epost-adressen som på klassisk innkjøringsproblemvis halvveis forsvant under TV2SPORTEN-banneret leses: hanlignerpaa@hotmail.com

[sumo progid=»385813″]

Utenlandske dommere og soneforsvar, på union jack-vis…

«ARBITRO, MA DAI»‘ formelig skriker La Gazzetta dello Sport på dagens forside. «Herregud, dommer!» er den mildeste oversettelsesformen av det italienske utbruddet. Det er selvsagt Tom Henning Øvrebø som får hard medfart i Europas mestselgende sportsavis.

Den norske dommerens tvilsomme historikk trekkes også frem. Offsidemålet som Luca Toni ble frarøvet i EM-sluttspillskampen mot Romania, er ikke glemt. Heller ikke farsen på Stamford Bridge i fjor. To sider Øvrebø-dekning oppsummeres med karakteren 4 (skala 1-10, men man ser sjelden lavere enn 5) kommentar: «den norske trioen gjorde mange feil, alle i Fiorentinas disfavør.» Assistentdommer, Geir Åge Holen, unnslipper imidlertid med stoltheten i behold; han får en sekser for strevet. Mens makker, Dag-Roger Nebben, mannen hvis øyne blundet da Klose vandret langt inn i offsidelandskapet, får samme slaktekarakter som hoveddommeren.

Men uansett hvor mye Øvrebø slaktes i den rosa avisa, brukes ikke nasjonaliteten hans som et argument for den svake dømmingen. Jo, Norge og norsk nevnes, men kun til informasjon og referanse, ikke til å bakke opp en agenda til et eller annet formål.

Over til Storbritannia…

Arsenal var også offer for svak skandinavisk Champions League-dømming i går kveld. Og dommerblemmene fra mennene fra nord blir naturlig nok viet mye oppmerksomhet også i det engelske mediebildet. Men til forskjell fra den saklige italienske fremstillingen, er dommernes passfarge oppe til debatt. Igjen. For denne diskusjonen dukker opp hver gang en dommer har en dårlig kveld på bruket på et engelsk lags bekostning (om engelskmennene har nytt godt av feilavgjørelser, blir dette aldri tema).

«Nå må det bli slutt på at UEFA setter dommere fra smånasjoner til å lede storkamper», sier ekspertene til Sky Sports, mannsterke spaltister og utallige illsinte radio show-innringere.

I snart et halvt liv har jeg levd i London, mer eller mindre frivillig, mer eller mindre permanent. Jeg kan si mye bra om briter og engelskmenn særlig, men analytiske karaktertrekk er neppe blant de første betegnelsene jeg vil beære denne trivelige folkegruppen. Konklusjoner er gjerne noe man raskt trekker etter at man klapper igjen permen på The Sun eller synker den siste pinten på puben før bjella ringer.

Denne generelle – unntak finnes – mangelen på resonneringsevne bryter gjerne ut i sitt store stygge vesen når man blir utsatt for noe nytt, fremmed og gjerne utenlandsk. I disse dager er det spesielt to fenomen engelskmenn ikke vil eller kan forstå; det ene er allerede nevnt – at dommere fra mindreverdige fotballnasjoner kan dømme betydningsfulle kamper, og kanskje enda verre; soneforsvar av dødballer. Disse «utingene» er selvsagt blant ekspertenes store kjepphester, selv om de i all hovedsak ikke har noe belegg eller bakgrunn for å mene det ene eller det andre (som Rafa Benitez dokumenterer i dette klippet)

Akkurat som en britisk «pundit» med respekt for seg selv aldri vil forstå hvordan noe annet enn en spansk, italiensk, tysk, fransk eller nederlandsk dommer kan lede et viktig fotballoppgjør, begriper han heller ikke hvordan en dødball kan forsvares på noen annen måte enn ved mann-til-mann oppdekning.

Problemet med denne type verdensoppfattelse er ikke bare at den er diskriminerende og ignorant, men at det i begge tilfeller legges som basis at det er systemet som det er noe feil med. Ikke utøvelsen eller utførelsen av ansvaret (dommer) eller konseptet (soneforsvar), eller at det faktisk kan være individet som ikke har dagen sin.

Faktum er at Team Øvrebø hadde skrekkens kveld i går fordi dømte svakt, ikke fordi de stammer fra Europas nordlige utkant. For det finnes ingen bevis for at fotballdommere verken ser, tolker eller oppfatter viktige fotballoppgjør noe bedre eller dårligere fordi de kommer fra den ene eller andre nasjonen. Fotballdommere på mesterskap og Europacup-nivå – til tross for at de til daglig utøver sitt virke i ligaer av varierende kvalitet – blir utnevnt på tidligere meritter i lignende settinger og konkurranser.

Dessuten mange av de dyktigste internasjonale dommerne har sine opphav fra land utenfor de fem-seks store europeiske fotball-ligaene. Eksempelvis kun én av de siste fem VM-finalene er blitt dirigert av menn i sort fra anerkjente ligaer, nemlig Serie A-dommeren, Pierlugi Collina (2002).

Enda mer latterlig: de samme «ekspertene» som slakter dommere fra «B-nasjoner» i midtukes, hudfletter sine egne helga etter. Plutselig er nasjonaliteten helt irrelevant. Man hører heller aldri snakk om at engelske Graham Poll kanskje sto for VM-historiens mest skammelige og latterlige kortskandale i 2006 (tre gule til Josip Simunic, i en og samme kamp) eller at en av nasjonens store dommerhåp, Mark Clattenburg, mirakluløst mistet et soleklart Tottenham-mål på Old Trafford og at «ghostmål» forekommer langt oftere i England enn noen annen nasjon. Man hører heller aldri protester når walisiske, skotske eller irske dommerteam – fotballnasjoner på relativt samme kvalitetsnivå med de skandinaviske – blir tildelt ansvar i avgjørende internasjonale oppgjør.

Den samme selektive argumentasjonen bruker man om dødballer og soneforsvar. Når Liverpool, for eksempel, slipper inn mål på et soneforsvart hjørnespark, brøler Andy Gray ut i sin umiskjennelige Glasgow-aksent «That’s why I’m not a fan of zonal marking!», for å understreke at synet han har forfektet lenge, at soneforsvaring av dødballer er noe kontinental tull, er riktig og absolutt. Når mål etter mål scores og slippes inn fra tradisjonelt mannsoppdekte dødballer, hører man selvsagt aldri at det er forsvarskonseptet eller metodikken som er feil. Nei, akkurat som når britiske dommere viser sine manglende evner på den internasjonale scenen, da hører man ingenting. Da var det individet som sviktet, ikke systemet.

twitter @tkkarlsen

Italia mot strømmen

Da Davide Ballardini forlot Lazio-benken tidligere denne uken, ble han det niende trenerofferet denne sesongen. Hva skyldes det at den italienske trenerkarusellen spinner som aldri før, mens den nesten har rustet fast i resten av Europa?

For det første: fotballtrenere fyres enklere i gode tider, paradoksalt nok. Når klubbene vasser i penger, øker ambisjonene. Alle skal opp og frem. Nye målsetninger proklameres og store summer til settes til transferdisposisjon. Det vil si, mer penger til feilkjøp – som i flere land er en sentral grunn til at trener (manager) må pakke sekken. Nå har hverdagen innhentet fotballen. Realismen har vunnet frem, midten på tabellstammen er ikke lenger en kriseplassering. Dessuten finnes mindre penger til feilkjøp. Og der man før fant noen ekstra mynter i bunnen av kista til å betale restlønn til treneravløsning, finner man nå bare gamle gjeldsfordringer.

Italia har imidlertid aldri vært totalt konjunkturavhengig. Hvis en proffklubb ender med overskudd ved endt sesong, er dette en ren tilfeldighet. I motsetning til engelske og tyske klubber, tjener klubbene minimalt på billettinntekter (prisene er lave og en stor andel går til kommunen, som eier stadion. Altså nok en tapt inntektskilde) eller merchandising (man kjøper heller fakeversjonen av skjerf eller drakt i boden utenfor stadion til en kvartdel av prisen). I tillegg blir TV-midlene – gullgruven som har størst betydning for inntektsgrunnlaget til proffklubbene Europa over – skamløst ujevnt fordelt: storklubbene forsyner seg grovt av kaka, mens den lillebror må forsyne seg med smulene.

Italia er derfor totalavhengig av rike onkler. Disse «sponsorene» kommer i mange størrelser og innpakninger, men typisk varier de fra lokale forretningsmenn som ser fotballinvesteringer som en billett til mediaprofilering og stas, eller tradisjonsrike familier som har «tatt vare på» klubben i flere generasjoner. Enkelt sagt, italiensk fotballs sunnhet avhenger i all hovedsak av velværen til investorens forretningsaktiviteter, ikke nødvendigvis hvor mange mennesker som stiller opp på kamper eller antallet offisielle drakter som selges. Derfor har den globale finanskrisen (som i aller høyeste grad preger Premier League) snarere en indirekte enn direkte betydning for fotballen. Og derfor fyrer man trenere like villig i dårlige som i gode tider.

Ironisk nok har italienerne innført flere tiltak for å beskytte disse utsatte arbeidsplassene. Av aller størst betydning er den relativt nyinnførte regelen om at en fotballtrener ikke kan lede mer enn en proffklubb (det vil si Serie A, B eller Lega Pro) i løpet av en og samme sesong. I teorien et smart tiltak, men den ønskede effekten har uteblitt. For det første stiller denne embargoen kjente trenere som starter sesongen uten jobb i en fantastisk posisjon: Når de store og mellomstore Serie A-klubbene havner i en minikrise tidlig på høsten, blir det nærmest et kappløp om å sikre seg en av disse anstendige kapasitetene (etter tankegangen «vi må sikre oss Trener A før rivalen gjør det»).

Eksempelvis tok det ikke mange månedene av den nye sesongen før Walter Mazzarri eller Delio Rossi (respekterte trenere med gode CV-er) var tilbake i yrket denne sesongen i henholdsvis Napoli og Palermo. Og litt etter litt, blir ventelisten av «frie» trenere kortere etter hvert som hodene faller i de to øverste divisjonen. Mindre heldig er ordningen for de som blir løst kontrakten tidlig i sesong. For disse må vente nesten et helt år før de kan komme tilbake i arbeid. Hvis man ikke flytter til utlandet, som Luciano Spaletti (Zenit St. Petersburg), eller sjarmerende bisart, som i de mulige tilfellene Walter Novellino og Marco Giampapolo: to trenere som spekuleres som tilbakevendende til klubbene de måtte forlate tidligere denne sesongen (Reggina og Siena). De hever jo fortsatt lønn, og er blokkerte for andre klubber, så hvorfor ikke hente de tilbake nå som man har prøvd andre ikke-fungerende alternativer?

På den andre siden har trenerembargoen produsert uventede positive effekter; flere nye fjes for lov å prøve seg (i motsetning til trenerkarusellen i England og Tyskland som i all hovedsak er reservert de samme navnene, uansett hvor mange ganger de feiler). Flere fortidens menn gis også en siste sjanse takket være ordningen. Alberto Zaccheroni ville selvsagt aldri blitt dratt frem fra glemselen til selveste Juventus-benken, om Fiat-klubben kunne valgt fritt. Dessuten, og kanskje viktigst, klubbene kan føle seg sikre at de ikke mister sin dyktige trener mens sesongen pågår. Med en slik ordning ville aldri Owen Coyle havnet i Bolton midt i sesongen eller Tom Nordlie kunnet bli en sensommerhit i Fredrikstad.

Man kan diskutere om fordelene oppveier ulempene med denne ordningen. Men italienerne har i alle fall forsøkt å lage en variant som i teorien kan bidra til en positiv effekt. Allikevel består de essensielle grunnrelgene rundt treneravganger i Italia: avskjeder er sjelden superdramatiske (bortsett fra hos de tre mektigste klubbene i nord), enkelt og greit fordi de involverte partene kjenner spillereglene: Treneryrket er verdensmesterskap i overlevelsesevne. Det er godt betalt, men du må levere etter en dynamisk forventningslist, som kan flyttes (opp) uke etter uke, dag etter dag. Du må levere i «real time», det å predikere et «treårsprosjekt» er lite verdt om du ikke vinner kampen på søndag. Livet som allenatore er high risk, presset er tøft, i grenseland til uutholdelig. Men alt det der vet man på forhånd.

twitter @tkkarlsen