Sporten

Alle elsker et godt rykte

Ryktene og snakket som bobler i kjølvannet av det åpne overgangsvinduet er blitt et event i seg selv. Men hvordan skiller man fakta fra fantasi i dette transfermylderet? Og hvorfor denne umettelige paneuropeiske fascinasjonen for fotballoverganger?

Selv om opphevingen av kjøpestoppen har generert få overganger i løpet av den korte uka siden fotballspillere igjen kunne skifte klubber, florerer overgangsryktene som aldri før. Italienske TV-kanaler kjører speciale di mercato-sendinger og hvis Rochdales høyreback veksler til Huddersfield, er Sky Sports News inne med Breaking News. Jeg kjenner selv oppgående, middelaldrende menn i anerkjente posisjoner hvis første stoppested når nettleseren åpnes over morgenkaffen er BBCs Rumour Mill; denne ekspressoppsummeringen av dagsferske spekulasjoner over hva klubber i blått og rødt vurderer å kjøpe, selge eller bytte av arbeidskraft.

Fagfolk må gjerne komme på banen med forklaringer om hvorfor ellers gode, rasjonelle mennesker lar seg blende av dette sammensuriet av påfunn, oppspinn, 2+2=5-regnestykker, fleip og fakta. Men fotballrykter engasjerer og tydeligvis stimulerer, skjønt konkret hva og hvorfor, er jeg usikker på. Men også dette er fascinerende grunnlag for spekulasjon.

Ved siden av britene er media i middelshavslandene besatte av overgangsspekulasjoner. I Tyrkia og Hellas er flere avisers eksistens dedisert til å dikte opp fabler om storlagene, og hvilke storspillere som visstnok er på vei til de massive klubbene som holder hus ved Bosphorus sine bredder og ved Akropolis sin fot.

Fanatik er en tynn lefse som trykkes hver morgen i Istanbul. Man trenger neppe hovedfag i tyrkisk for å registrere at dette er en publikasjon med svært lav terskel for hva som fortjener et sleik med trykksverte. 95% av innholdet er viet landets tre toppklubber. Om en klubb fra Anatolia – Tyrkia øst for Istanbul – skulle vinne Champions League (satt litt på spissen) ville dette sannsynligvis bli nevnt i en bisetning, begravd noen sider bak saken om at Fenerbahçe vurderer bud på Ruud van Nistelrooy.

Det sjarmerende med Fanatik og rivalen, og om mulig enda mer tabloide, Foto Maç, er disse avisenes totalmangel på å bremse seg selv i rykteproduksjonen. Om man på en eller annen bisarr måte kan dikte opp en noenlunde troverdig versjon om at Cristiano Ronaldo kan være interessert i en overgang til Fenerbahçe (type: man har funnet en snutt i en spansk avis der Cristiano uttalerer at han synes Istanbul er en kul by) så finner man en vinkling slik at den saken trykkes. Man trenger ingen kilder, logiske tankeløp eller hint om at ting er på gang. Tvert i mot, man skriver det man tror vil selge aviser og det supporterne til Istanbul-gigantene helst vil lese. Og selvfølgelig alltid med et journalistisk utgangspunkt om at Fener, Galatasaray og Besiktas er blant verdens største og mektigste fotballklubber.

Jeg spurte en gang en tyrkisk journalistvenn om hvordan landets fotballsupportere lot seg lure av sexy (men åpenbart usanne) rykter dag ut, dag inn. Lukter man ikke lunta når man har ropt «Ulv!» for 324. gang? Min kompis kontret og mente at sannhetsprosenten i overgangsspekulasjonene egentlig ikke var det avgjørende. Det viktigste for en supporter, sa han, er drømmene, illusjonen som avisa tenner ved å linke en verdensstjerne til klubben hans – blodrushet som et superrykte kickstarter, det løftet dette gir den gjennomsnittlige Ali i hans ellers vanskelige hverdag. For ikke å snakke om overtaket denne forsiden gir Fener-fanatikeren ovenfor kameraten i rødt og gult. Og samtidig tenner fantasisaken et håp, og håp slipper man langt mer motvillig der livet er vanskelig. Altså, kanskje er det slik at for tyrkerne er overgangsspekulasjoner nærmest populærkulturelle vers og prosa om drømmer, overlevelse, og håp om osmansk fotballstorhet. Ja, la oss nå heller lese at Kaká kan bli Galatasaray-spiller (før han er 35) enn at ledighetstallene og melkeprisen skyter i været, så får sannheten komme i andre rekke.

Noe av det samme fenomenet kan man finne i Italia: Selv en ordinær oktoberdag kan Juventus sin propagandamaskin, Tuttosport, kjøre flere «mercato»-sider. Torino-avisa, spyr ukritisk ut rykter som andre bare gliser av, de fleste Juve-relevante, naturligvis. Enkelte ganger linker de spillere som allerede har signert for andre klubber, andre ganger har man mikset opp nasjonalitet, klubb og navn til en herlig røre. Utrolig nok selger avisen allikevel relativt godt (noe som delvis skyldes at Juventus er landets mest tiljublede fotballklubb, spesielt i sør) og som en følge av den relative suksessen Tuttosport opplevde noen år tilbake, har ryktefabrikasjonslinjen dratt med den tidligere lesbare Corriere dello Sport ned det samme slamhullet. Tilbake – hevet over kloakkstanken – står Milano-avisen Gazzetta dello Sport, som til gjengjeld er verdens beste sportsavis og (fortsatt) relativt fortrolig.

Gazzetta er sannsynligvis avisen med best kildenettverk i sportsverdenen, og dessuten i besittelse av noe som kan minne om en avansert eller analytisk tilnærming til overgangsspekulasjoner. Man snakker med klubbkilder, agenter, spillere og analyserer masse andre hint og tips fra alle bauer og kanter. For eksempel reiseaktiviteten til klubbene røper mange mulige clues: Sportsdirektøren befinner seg i Brasil, man leter etter midtstopper – hvilke er det mest fremadstormende forsvarsklippene i landet? Javel, disse kan være aktuelle, deretter studerer hvilke kontakter eller agenter klubben har brukt som rådgivere i tidligere overganger, og hvilke spillere som igjen er knyttet mot disse nettverkene. Nesten privatdetektivaktig eliminerer man og setter sammen disse bitene av informasjon til noe som kan bli et troverdig rykte.

Britene, på den annen side, er like store syndere som de sydlige. Gjennom søndagstabloidene nærmest bombes leserne av synsing om spillere som skal hit og dit når vinduet åpner. I cirka ett av hundre tilfeller treffer man spikeren – skulle bare mangle – noe som resulterer i av man stolt dunker seg skamløst på brystet med «as we exclusively reported last week» i neste utgave.

At man finner opp halvsannheter er én ting, men verre er det at London-avisene ofte lar seg bruke av agenter og klubber til å plante rykter. Selv i dette vinduet har jeg sett rykter på trykk som er så åpenbart håndplassert i spaltene for å lufte at spilleren er på markedet og nå må interessentene skynde seg før det er for sent. Og at engelskmenn er mestre til pubsnakk og «jeg har hørt av onkelen til baker’n på hjørnet der Fernando Torres bor at en flyttebil sto i oppkjørselen i går»-type preik, gjør sitt til at klypene med salt blir til like mange som fjær til høns.

Når oppspinnet fra alle disse forskjellige mediekulturene trykkes ned i blenderen som heter verdenswebben, og overgangsfruktene presses, mikses og servers til verdenspublikummet, er det nesten umulig å skille en fersk appelsin fra et rottent eple. Et eksempel på denne jungeltelegrafeffekten er Joaquin Boghossians «aprilspøkovergang» (28
/12 er dagen for skrøner i Argentina og Uruguay) fra Newell’s Old Boys til Merseyside i romjula.

Men når alt kommer til alt, kanskje tyrkeren hadde rett; overgangsspekulasjoner er underholdning eller hverdagsflukt, alt ettersom hvordan laget ditt har det?

Hva er det mest latterlige ryktet du har fanget opp? Del gjerne din topp 5 – det er nok å ta av – i kommentarfeltet!