En liten Riise-hyllest er på sin plass…

Mobbet og lovpriset, utstøtt og elsket, hatet og forgudet. John Arne Riise provoserer og engasjerer. I går kveld var dette norske navnet på alle calciogale italieneres lepper. Jeg synes det er på sin plass å vie en liten hylleblogg til Romas mest populære nordmann.

Kvalitetsavisen La Gazzetta dello Sport belønner Riise med karakteren 7.5 (på hva som forresten er verdens mest beskrivende og presise poengbørs: 5 er svak kamp, 7 er utmerket, alt under og over er graderinger av dårlig og enestående). Riktignok stakk Romas chilenske midtbanespiller, David Pizzaro, av gårde med banens beste-prisen, men Riise – som skallet inn det avgjørende 2-1 målet på overtid og forårsaket Juventus-keeper Buffon sin utvisning like i forkant – pryder til gjengjeld forsiden av dagens utgave av den rosa avisa.

Nylig snakket jeg med en av Riises tidligere trenere. Da nordmannen ble brakt på bordet i løpet av meningsutvekslingen, sa den meritterte fotballmannen noe sånt som «først var jeg svært skeptisk til gutten. For meg fremsto han som en spiller med mye kvantitet og lite kvalitet. Men du store verden for en treningsmoral og mental styrke han hadde. Og etter hvert forsto jeg også at han hadde kvalitet

Fra andre kilder vet jeg at Roma var på utkikk etter en ny venstreback i fjor høst. Sentrale personer i det sportslige apparatet var ikke overbeviste om at Riise kunne bli den taktisk skolerte, kalkulerende forsvareren som passer bedre i Italia enn i England. Allerede etter noen uker mente flere at den nødvendige omstillingen til den tenkende manns fotball aldri ville skje. Men litt etter litt, uke etter uke, spilte nordmannen seg opp rent prestasjonsmessig og begynte å tilvenne seg den italienske stilarten. Og synkront med Romas fantastiske formutvikling under Claudio Ranieris ledelse, har Riise etablert seg som en av lagets stødigste aktører. Med nordmannen på banen har ikke Roma tapt på 14 kamper. I dag spiser rødluggen gratis på Trasteveres beste trattoriaer.

Og ikke bare trenere har avskrevet Ålesunds store sønn for så å måtte bite seg i leppa. Rekk opp hånda du som ikke mente Riise var på hell under den siste sesongen i Liverpool og kast første stein du som hele tiden insisterte at landslagsbackens form under lengre perioder med flagg på bryst overhodet ikke vekket din minste bekymring. Men som ofte ellers med mennesker med psyken i behold: motgang gir styrke, diss og hån dyrker bare frem et enda mer fandenivoldsk suksessdriv. Det er de svake som graver seg ned.

Jeg synes det står spesielt stor respekt av Riises siste fotballrenessanse. Ikke bare spiller gutten strålende i verdens mest krevende taktiske liga, men det er langt vanskeligere å vinne aksept og respekt fra kjennere, fans, media og omverden i Italia enn noe annet sted. I England kan du leve på et mål i flere måneder, med en fulltreffer er du risset inn i den kollektive fotballhukommelsen i lang, lang tid. Alt det andre du gjør på banen som ikke når opp til overskiftene, betyr veldig lite. I støvlelandet, derimot, blir hver enkel taktisk manøver, posisjonering, løpstiming, oppfattelsesevne, treningsuke, psykisk tilstand – ja, alt ned til minste detalj – analysert av (i all hovedsak) en skarp og våken omverden.

Personlig har jeg alltid hatt et helt nøytralt forhold til John Arne Riise, som jeg har til de fleste andre fotballspillere. Jo visst har han, som alle oss andre, til tider gjort ting han har angret på. Akkurat som han til tider har ført en livsstil som glatt provoserer innbyggerne i jantelovens opprinnelsesnasjon. Det faktum at han for mange spilte 7 sesonger i feil rød drakt, har en mor som ikke nødvendigvis elsker det tilbaketrukne liv eller vært i overkant ivrig med sms-tommelen er selvsagt årsaker til at Riise har en splittende og ikke samlende effekt på det norske fotballpublikumet.

Men jeg synes vi skal være store nok til å gratulere Roma-backen for hans heroiske kamp på vei ut av glemselen. For løypa har vært kronglete, og det er noe småromantisk og antiheltsk over denne oppturen. Jo, for enkelte har Riise vært cocky, ufordragelig og provoserende, og falt i mange av fallgruvene som de fleste av oss ville ha dumpet nedi om vi hadde opplevd samme suksess. Men han har betalt en høy pris.

Men i stedet for å ende i Tyrkia eller Hellas, trene småslapt og nyte den fete lønningssekken når den ankommer 10 dager senere hver måned, har han krummet nakken, holdt kjeft, jobbet hardt og vunnet respekt i en superkrevende fotballiga.

Kanskje det er vår tur å vise samme ydmykhet, si takk og være litt stolte av at en nordmann igjen – når skjedde dette sist? – kapret fotballverdens oppmerksomhet i beste sendetid.

Fergie sign him up! (eller..?)

Manchester City-fansens mobbesang til Sir Alex Ferguson er vinterens hit i Premier League. Men alt tatt i betraktning, var Manchester United-managerens beslutning om og ikke sikre seg argentineren permanent allikevel så riv ruskende gal?

Den rampete argentineren kan vise til 13 mål på de siste 11 kampene, totalt har han bøttet inn 17 mål for de lyseblå. Altså på litt over en halv sesong har Carlos Tévez snart scoret like mange mål som han gjorde under hele utlånsperioden – 2 sesonger – hos rivalen litt lenger sør i byen. Statistikk er kalde fakta, retorikkens ultimate uvenn. Manchester United-manageren trenger knapt noen forsvarsadvokat, men var det rimelig å forutse at «El Apache» Tévez skulle så til de grader graffitibelegge scoringprotokollene etter forflyttningen på tvers av byen?

Bortsett fra sin ene sesong i brasilianske Corinthians – hvor han registerte 20 mål på 29 kamper – har Carlos Tévez aldri vært betraktet som en notorisk målscorer. Hovedgrunnen er at han, i alle fall inntil nylig, ikke har (hatt) en spillestil som gjør at han ender opp i et stort antall scoringsposisjoner. Helt siden han debuterte tidlig på 2000-tallet for Boca Juniors, er Carlitos blitt stemplet og katalogisert som en typisk «andrespiss» (eller «hengende spiss» som man mange velger å kalle denne rollen på norsk, for øvrig noe misvisende fordi spilletypen gjerne vandrer like mye til sidene som man legger seg i rommet mellom midtbanen og midtspiss), altså bevegelsene hans skjærer i langt større grad ut mot sidene og i dype posisjoner enn i bakrom og inne i/rundt straffefeltet. Dette faller gutten helt naturlig, fordi han elsker å jage ball, søke rom (gjerne på sidene), strekke motstanderen og involvere seg mest mulig i spillet. Når motstanderen har ballen er han dessuten enestående god til å sette motstanderen under press, slikt pulshamrende gjenvinningsarbeid fører ofte til at motspilleren må stresse med avleveringene.

Særlig denne altruistiske spillestilen gjorde han elsket både i West Ham og Manchester United, nå også i City. Legger man til at argentineren besitter en rask teknikk, sterk kropp og presist mottak, effektiv rykk – særlig i trange situasjoner – er det liten tvil om at det dreier seg om en kanongod fotballspiller. Men i tellende bidrag; mål og målgivende, har denne Tévez egentlig aldri utmerket seg og burde egentlig ikke utmerke seg. For den logiske konsekvensen av spillestilen er at den typisk leverer flere mil enn mål.

Så hva tenkte Fergie da han valgte og ikke sanksjonere overgangen som ville kostet Manchester United om lag £25 millioner? Kan manageren klandres fordi han på tidspunktet ikke kunne forestille seg at den fotballinstinktive gutten fra Buenos Aries drabantbyhelvete, som i all hovedsak spiller fotball slik han føler det og alltid har gjort det, plutselig ville omvandles til en vandrende målmaskin?

For noe av forklaringen på scoringsorgien i City er at Tévez, i fraværet av en klassisk midtspiss (Adebayor, Santa Cruz og Mwarumwari har figurert lite siden Tévez startet målfesten), har spilt nærmere straffefeltet enn hva han gjør til vanlig. Samtidig har Craig Bellamy avløst Tévez fra mange av «jakteoppgavene» og sammen har disse to villmennene snublet over en kjemiformel som kun gategutter kan finne. Jeg er ganske overbevist om at selv Carlito er overrasket over effekten av disse små taktiske justeringene. Og ville argentineren fått sjansen til å spille seg varm i en slik rolle i en tropp som allerede besto av en untouchable Wayne Rooney og en dyrkjøpt Dimitar Berbatov? Sannsynligvis ikke.

Jeg forstår selvsagt City-fansens trang til å mobbe Sir Alex Ferguson, slikt hører med til fotballen og skotten selv er heller ikke fri for å lange ut mot verden i tide og utide. Men samtidig forstår jeg hvorfor den anerkjente manageren ikke valgte å beholde dagens Premier Leagues-formspiller nummer én: For det første fordi den ukarakteristiske vinterløsninga til Tévez var usedvanlig vanskelig å spå – den kom som et resultat av ikke forutsette taktiske endringer. For det andre fordi Manchester United allerede følte at et kjøp av £25 millioner-Tévez var overflødig med Rooney og Berbatov i pole position. Kanskje også argentinerens eierrettigheter – overgangssummen ville tilfalle den eksterne investorgruppen, MSI, frontet av den omstridte forretningsmannen, Kia Joorabchian – bekymret Manchester United?

I stedet for å vingle meg unna sannheten, skal jeg innrømme at jeg selv var en Tévez-skeptiker. Og selv i dag, med all etterpåklokskap til rådighet, vil jeg iherdig påstå at City heller burde sikret seg Tévez landsmann og kompis fra Atletico Madrid, Sergio Agüero. Ganske enkelt fordi den fire år yngre Agüero har et større potensial og et bredere spenn av tekniske og taktiske ferdigheter enn Tévez. Og for de £47 millionene som Tévez ryktes å koste City, om hele den bonusbaserte overgangen slår ut i full blomst, ville man kunne maktet å finansiere en deal for Atletico-spissen.

Hva er din mening – kunne Tévez blitt en like stor hit i Manchester United? Kommer argentineren til å forsette scoringsshowet? Forstår du hvorfor Fergie styrte unna en permanent Tévez-handel?

twitter @tkkarlsen

Alle elsker et godt rykte

Ryktene og snakket som bobler i kjølvannet av det åpne overgangsvinduet er blitt et event i seg selv. Men hvordan skiller man fakta fra fantasi i dette transfermylderet? Og hvorfor denne umettelige paneuropeiske fascinasjonen for fotballoverganger?

Selv om opphevingen av kjøpestoppen har generert få overganger i løpet av den korte uka siden fotballspillere igjen kunne skifte klubber, florerer overgangsryktene som aldri før. Italienske TV-kanaler kjører speciale di mercato-sendinger og hvis Rochdales høyreback veksler til Huddersfield, er Sky Sports News inne med Breaking News. Jeg kjenner selv oppgående, middelaldrende menn i anerkjente posisjoner hvis første stoppested når nettleseren åpnes over morgenkaffen er BBCs Rumour Mill; denne ekspressoppsummeringen av dagsferske spekulasjoner over hva klubber i blått og rødt vurderer å kjøpe, selge eller bytte av arbeidskraft.

Fagfolk må gjerne komme på banen med forklaringer om hvorfor ellers gode, rasjonelle mennesker lar seg blende av dette sammensuriet av påfunn, oppspinn, 2+2=5-regnestykker, fleip og fakta. Men fotballrykter engasjerer og tydeligvis stimulerer, skjønt konkret hva og hvorfor, er jeg usikker på. Men også dette er fascinerende grunnlag for spekulasjon.

Ved siden av britene er media i middelshavslandene besatte av overgangsspekulasjoner. I Tyrkia og Hellas er flere avisers eksistens dedisert til å dikte opp fabler om storlagene, og hvilke storspillere som visstnok er på vei til de massive klubbene som holder hus ved Bosphorus sine bredder og ved Akropolis sin fot.

Fanatik er en tynn lefse som trykkes hver morgen i Istanbul. Man trenger neppe hovedfag i tyrkisk for å registrere at dette er en publikasjon med svært lav terskel for hva som fortjener et sleik med trykksverte. 95% av innholdet er viet landets tre toppklubber. Om en klubb fra Anatolia – Tyrkia øst for Istanbul – skulle vinne Champions League (satt litt på spissen) ville dette sannsynligvis bli nevnt i en bisetning, begravd noen sider bak saken om at Fenerbahçe vurderer bud på Ruud van Nistelrooy.

Det sjarmerende med Fanatik og rivalen, og om mulig enda mer tabloide, Foto Maç, er disse avisenes totalmangel på å bremse seg selv i rykteproduksjonen. Om man på en eller annen bisarr måte kan dikte opp en noenlunde troverdig versjon om at Cristiano Ronaldo kan være interessert i en overgang til Fenerbahçe (type: man har funnet en snutt i en spansk avis der Cristiano uttalerer at han synes Istanbul er en kul by) så finner man en vinkling slik at den saken trykkes. Man trenger ingen kilder, logiske tankeløp eller hint om at ting er på gang. Tvert i mot, man skriver det man tror vil selge aviser og det supporterne til Istanbul-gigantene helst vil lese. Og selvfølgelig alltid med et journalistisk utgangspunkt om at Fener, Galatasaray og Besiktas er blant verdens største og mektigste fotballklubber.

Jeg spurte en gang en tyrkisk journalistvenn om hvordan landets fotballsupportere lot seg lure av sexy (men åpenbart usanne) rykter dag ut, dag inn. Lukter man ikke lunta når man har ropt «Ulv!» for 324. gang? Min kompis kontret og mente at sannhetsprosenten i overgangsspekulasjonene egentlig ikke var det avgjørende. Det viktigste for en supporter, sa han, er drømmene, illusjonen som avisa tenner ved å linke en verdensstjerne til klubben hans – blodrushet som et superrykte kickstarter, det løftet dette gir den gjennomsnittlige Ali i hans ellers vanskelige hverdag. For ikke å snakke om overtaket denne forsiden gir Fener-fanatikeren ovenfor kameraten i rødt og gult. Og samtidig tenner fantasisaken et håp, og håp slipper man langt mer motvillig der livet er vanskelig. Altså, kanskje er det slik at for tyrkerne er overgangsspekulasjoner nærmest populærkulturelle vers og prosa om drømmer, overlevelse, og håp om osmansk fotballstorhet. Ja, la oss nå heller lese at Kaká kan bli Galatasaray-spiller (før han er 35) enn at ledighetstallene og melkeprisen skyter i været, så får sannheten komme i andre rekke.

Noe av det samme fenomenet kan man finne i Italia: Selv en ordinær oktoberdag kan Juventus sin propagandamaskin, Tuttosport, kjøre flere «mercato»-sider. Torino-avisa, spyr ukritisk ut rykter som andre bare gliser av, de fleste Juve-relevante, naturligvis. Enkelte ganger linker de spillere som allerede har signert for andre klubber, andre ganger har man mikset opp nasjonalitet, klubb og navn til en herlig røre. Utrolig nok selger avisen allikevel relativt godt (noe som delvis skyldes at Juventus er landets mest tiljublede fotballklubb, spesielt i sør) og som en følge av den relative suksessen Tuttosport opplevde noen år tilbake, har ryktefabrikasjonslinjen dratt med den tidligere lesbare Corriere dello Sport ned det samme slamhullet. Tilbake – hevet over kloakkstanken – står Milano-avisen Gazzetta dello Sport, som til gjengjeld er verdens beste sportsavis og (fortsatt) relativt fortrolig.

Gazzetta er sannsynligvis avisen med best kildenettverk i sportsverdenen, og dessuten i besittelse av noe som kan minne om en avansert eller analytisk tilnærming til overgangsspekulasjoner. Man snakker med klubbkilder, agenter, spillere og analyserer masse andre hint og tips fra alle bauer og kanter. For eksempel reiseaktiviteten til klubbene røper mange mulige clues: Sportsdirektøren befinner seg i Brasil, man leter etter midtstopper – hvilke er det mest fremadstormende forsvarsklippene i landet? Javel, disse kan være aktuelle, deretter studerer hvilke kontakter eller agenter klubben har brukt som rådgivere i tidligere overganger, og hvilke spillere som igjen er knyttet mot disse nettverkene. Nesten privatdetektivaktig eliminerer man og setter sammen disse bitene av informasjon til noe som kan bli et troverdig rykte.

Britene, på den annen side, er like store syndere som de sydlige. Gjennom søndagstabloidene nærmest bombes leserne av synsing om spillere som skal hit og dit når vinduet åpner. I cirka ett av hundre tilfeller treffer man spikeren – skulle bare mangle – noe som resulterer i av man stolt dunker seg skamløst på brystet med «as we exclusively reported last week» i neste utgave.

At man finner opp halvsannheter er én ting, men verre er det at London-avisene ofte lar seg bruke av agenter og klubber til å plante rykter. Selv i dette vinduet har jeg sett rykter på trykk som er så åpenbart håndplassert i spaltene for å lufte at spilleren er på markedet og nå må interessentene skynde seg før det er for sent. Og at engelskmenn er mestre til pubsnakk og «jeg har hørt av onkelen til baker’n på hjørnet der Fernando Torres bor at en flyttebil sto i oppkjørselen i går»-type preik, gjør sitt til at klypene med salt blir til like mange som fjær til høns.

Når oppspinnet fra alle disse forskjellige mediekulturene trykkes ned i blenderen som heter verdenswebben, og overgangsfruktene presses, mikses og servers til verdenspublikummet, er det nesten umulig å skille en fersk appelsin fra et rottent eple. Et eksempel på denne jungeltelegrafeffekten er Joaquin Boghossians «aprilspøkovergang» (28
/12 er dagen for skrøner i Argentina og Uruguay) fra Newell’s Old Boys til Merseyside i romjula.

Men når alt kommer til alt, kanskje tyrkeren hadde rett; overgangsspekulasjoner er underholdning eller hverdagsflukt, alt ettersom hvordan laget ditt har det?

Hva er det mest latterlige ryktet du har fanget opp? Del gjerne din topp 5 – det er nok å ta av – i kommentarfeltet!