Klart for nytt overgangsvindu

Snart skriver vi 2010, og starten på et nytt kalenderår markerer også startskuddet for et nytt overgangsvindu. Hva kan så forventes av kjøp og salg ved inngangen på et nytt blekt finansår?

Her i England knyttes det ikke uventet mest spenning til kjøpermarkedets stormakt, Manchester City, og hvilke umiddelbare prioriteringer det nye regimet ønsker å gjennomføre. Off the record snakkes det om et megakjøp. Jeg vet med ganske stor nøyaktighet at Fernando Torres (£70-80 millioner) var et hett prosjekt i høst men mye tyder på at Roberto Mancini ønsker å prioritere andre lagdeler. Dessuten kan jeg aldri tenke meg at Liverpool FC vil la verken Fernando Torres eller Steven Gerrard gå, og dermed skrinlegge topp 4-jakten, midt i sesongen. Om så skulle skje, tror jeg faktisk vi ville se barrikader, steinkasting og oljetønner i flammer på Liverpools gater. City trenger derimot en ny dominerende, aggressiv forstopper – Inters Iván Cordoba og Juventus venstrebeinte landslagsstopper, Giorgio Chiellini, nevnes som mulige kandidater. Luisão, Benficas brasilianske landslagsstopper, og Bruno Alves (FC Porto), kan også vise seg å bli City-linket etter hvert.

Mer usikkerhet knyttes til Chelseas potensielle handlevinter. Manager, Carlo Ancelotti, insisterer at man ikke skal hente nye spillere i januar, mens andre kilder hevder det russiske eierskapet har satt av £50-60 millioner til nytt blod. Ellers, forventes det lite aktivitet hos Manchester United, Liverpool og Arsenal. Liten økonomisk handlefrihet rapporteres hos de to rivalene i nord-vest, mens sistnevnte er forsiktig av natur. For øvrig skulle de overraske om Spurs og Sunderland klarer å gjennomføre et overgangsvindu uten spillertransaksjoner. I begge leire sitter det managere som legger press på sine styreformenn, både offentlig og internt, og som har historikk som tilsier at pundmynter brenner i deres lommer. Med den tette bunnstriden kan man også forvente at flere på den nedre halvdel vil hente inn et nytt fjes eller to.

I Tyskland er vintermarkedet tradisjonelt ansett som en nødåpning mot skader eller små stalljusteringer. Konservative tyskerne vet imidlertid at kjøp er dyrere midt i sesong, derfor sitter euroene i Bundesligaklubbene normalt veldig langt inne på denne tiden av året. Men likevel er det rom for en Bosman her og en billigdeal der. Tore Reginiussens fine overgang til Schalke 04 er et eksempel på en smart liten handel som tyskerne liker.

Sør for Alpene er Italienerne allerede godt i gang med spillerlogistikken. Kanskje nettobruken ikke vil utgjøre all verden, men i Serie A er man «mix-and-match»-spesialister. Man handler og bytter spillere som barn veksler Panini-klistermerker, og man kjøper seg inn og ut av spillerandeler til den grad at man må holde et stort sommertreff i Milano («Calciomercato») for å rydde opp i den uryddige spillerkortstokken. Konkret: Luca Tonis overgang til Roma fra Bayern München er det største scoopet hittil. David Beckham er for lengst klar for AC Milan, og kan gjerne få Wolfsburgs bosniske storscorer, Edin Dzeko, som lagkamerat allerede i januar. Manchester Citys eventuelle italienske shopping kan tilføre midler som igjen kan utløse et lite kjøpeskred, som for eksempel kan komme godt med hos kriseklubben Juventus. Goran Pandev har kommet seg løs fra kontrakten med Lazio (etter å ha blitt fryst ut i hele høst etter at han nektet å skrive ny kontrakt), mye tyder på at han havner i enten Juventus eller Internazionale. Samme historie med argentinske Cristian Ledesma, også «kontraktsmobbet» i Lazio, som kan ende opp i en dragkamp mellom Napoli og Juventus.

I Europas fjerde store fotballnasjon, Spania, er Robinhos «skal/skal ikke»-link til Barcelona årets juledrama. Ting kan tyde på at brasilianeren og hans representanter er de største pådriverne for å få denne avtalen på plass. El Clasico-motstykket, Real Madrid, ønsker å kjøpe en ny midtstopper for å dekke opp tapet av landtidsskadde, Pepe. Igjen er Benficas koloss, Luisão et navn som nevnes, sammen med klubbkollega og landsmann, David Luiz. Sistnevnte en mer spillende, elegant type enn den kompromissløse, blankissede lagkameraten.

Rett gjerne overgangsvindurelaterte meninger og spørsmål i kommentarfeltet – hva er dine ønsker for din klubb?

twitter @tkkarlsen

In the heat of the moment

Nedskalling er in fashion. Zidane er ikke på farta igjen, men snarere er det britiske managere som skal ha latt seg inspirere av denne kunstarten. Kanskje historiene som rapporteres i den engelske pressen denne uken er overdrevne, men likevel sier nok hendelsene mye om nivåene på kommunikasjon og menneskebehandling som råder i britisk fotball – og muligens også andre steder.

Liten recap: Først var det Stoke Citys James Beattie som fikk smake kraften av sjefens blanke isse etter tapet mot Arsenal i London forrige helg. Forløpet skal ha dreid seg om en straffetrening morgenen etter spillergruppas forhåndsavtalte utekveld hovedstaden. Det passet dårlig. Når ord ikke ble tilstrekkelige ekspederte en nydusjet og naken Tony Pulis – som vanskelig kan forestilles uten sitt vante antrekk med treningsjakka dyttet ned i underdelen – en springskalle til ære for sin angriper. Alt dette visstnok etter minuttlang raving i Emirates-korridorene i Adams drakt (det vil si naken, ikke Tony Adams gamle trøye). Klasse.

Pussig nok er Tony Pulis-hendelsen blitt overlappet av påstandene om at hans Queens Park Rangers-kollega, Jim Magilton, skal ha gitt sin ungarske ving, Atos Buzsaky, samme behandling etter 3-1 tapet mot Watford mandag kveld. Omstendighetene rundt QPR-tilfellet virker imidlertid svært uklare. Mens Pulis ikke har blånektet for Stoke-opptrinnet, har Jim Magilton engasjert den engelske trenerforeningen for å hvitvaske seg av disse potensielt karriereødeleggende beskyldningene.

For øyeblikket lar jeg tvilen komme Magilton til gode (det skal nevnes at QPR-ledelsen, med eksentriske sportsdirektør Gianni Paladini i spissen, ikke nødvendigvis har et plettfritt omdømme), men det er ikke første gang jeg blir forbauset over episoder av merkelig lederskap i britisk klubbfotball. Mange vil huske Grimsby-manager, Brian Laws, som kylte en tallerken med kyllingvinger (!) i fjeset på klubbens italienske angriper, Ivano Bonetti, for en del år tilbake. Laws tålte ikke «dårlig innsats», og i et utbrudd av sinne grep manageren det første i hans umiddelbare armradius og sendte det i fleisen på italieneren. Resultatet: et brukket kinnbein hos italieneren.

Graverende angrep mot spillerne trenger ikke nødvendigvis være av fysisk art. Phil Brown, som trener Premier League-klubben Hull City, er ansvarlig for noe av det meste fundamentalt idiotiske jeg har sett fra en såkalt fotballmanager siden jeg begynte å interessere meg for denne sporten for snart 30 år siden. Etter en svak første omgang borte mot Manchester City i romjula i fjor, samlet Brown spillerne i ring foran de tilreisende Hull-supporterne. I stedet for varm lesksdrikk og fornuftig pauserestitusjon, lot Brown spillerne sitte på matta og bli ydmyket av en trener som peket, freste og gestikulerte – og forknyttet hvor mye disse lojale supporterne hadde betalt for å reise å se laget drite seg ut i Manchester. Pluss klassikeren om at «hver og en av dere tjerner mer på en uke enn hva supporteren henter hjem i året på fabrikken». Da spillerne trengte innspill om hvordan Robinho og Stephen Ireland kunne stoppes effektiv, kom den vante leksa som følger et hvert tap. Bare denne gang «al fresco» foran førti tusen ristende hoder.

Jeg husker jeg tenkte i mitt stille sinn da jeg halvt måpende var vitne til tidendes lederblemme «dette kommer du til å angre på». Hull vant ikke mange kamper etter denne. Og for noen uker tilbake harselerte Hull-spillerne med episoden i en målfering på samme stadion, der galskapen fant sted et knapt år tidligere. På sidelinjen sto en betuttet og flau Phil Brown. Hadde noen gravd et dypt hull i det tekniske feltet til Hull-manageren, ja da hadde Brown gladlig hoppet. Kanskje Hull holder seg i Premier League, men i realiteten er Brown en «dead man walking». Tilliten fra spillergruppa er evig tapt.

Episodene jeg nevner er ikke enkeltstående eksempler. Jeg har selv befunnet meg i engelske fotballgarderober etter tap og historiene om flyende tekopper er absolutt ikke overdrevne. Så mye negativt ladet energi i et svett, overbefolket kott er en katastroferesept om denne kraften ikke håndteres og kanaliseres fornuftig av en dyktig leder. Det er egentlig et under at større katastrofer ikke har skjedd. I tillegg er briter førsteeksponenter for den usedvanlig irriterende usikken med å børste konflikter under teppet. De fleste konflikter som bunner i aggresjon og vilt temperament bagatelliseres og rettferdiggjøres med at handlingen ble utført «in the heat of the moment» – fotballens svar på «sinnssyk i gjerningsøyeblikket».

Samtidig har jeg oppsøkt fotballmiljøer i andre europeiske land, og har en generell oppfatning om at «bøllekulturen» på management-nivå er en veldig britisk greie. Til eksempel italienske, franske og spanske spillere forventer og krever å bli behandlet som oppgående voksne individer, mens britene fortsatt sverger til menneskebehandlingsmetoder fra 70-tallet. Det lille som er moderne stammer i så fall fra David Brent.

Hvorfor er det slik at fotballen, industrien som har opplevd en historisk inntekstvekst de siste årene, fortsatt (i altfor stor grad) tilhører steinalderen? Hvorfor er det slik at HR, lederutvikling og vitenskap rundt menneskebehandling vektlegges stort og høyprioriteres i næringslivet generelt, mens fotballens arena i all hovedsak er huleboerens lekegrind? På hvilket lederseminar lærer man at ydmykelser, hersketeknikker og overfall er konstruktivt management?

Noe av forklaringen er nok dessverre at fotballen – til tross for de nevnte finansielle ressursene som industrien forvalter – fortsatt blir ansett som en «useriøs» bransje. Deretter stilles det altfor få krav til lederegenskapene til de som blir gitt ansvarstunge stillinger. «Kompetansen» vedkommende besitter er i all hovedsak fotballempiri, erfaringer fra andre managere som igjen tok sine erfaringer fra tidligere epoker. I skremmende liten grad har fotballen søkt svar utenfor sin egen klode. Selv i dag er det Brian Clough og Bill Shankly sine profetier man henvender seg til når problemene skal løses. All ære til legender, men alle har sine tidsrom i historien.