Verdens 30 beste spisser

Zlatan, Drogba, Rooney, Huntelaar, Milito, Agüero… Denne helgen herjet spissene over hele Europa. Og for å feire den mest glamorøse og selebrerte rollen i fotballen, lanserer jeg i disse France Football/Gullball/FIFA Player of the Year-tider en vågal rangering over det som jeg anser å være de 30 beste spissene i verden. Vågalt fordi jeg egentlig er en motstander av slike lister, som veldig ofte fremstår som unyanserte og tabloide. Og fordi de ofte skaper et voldsomt rabalder.

Med rabalder i bakhodet vil jeg presisere følgende: Det finnes ingen absolutt sannhet. Men jeg har forsøkt å legge alle klubbfargede fanbriller til side og oppfordrer gjestene i kommentarfeltet å gjøre det samme. Jeg har også forsøkt å legge mindre vekt på formen i nuet, men heller – så godt som det er mulig – se på totalferdighetene og «essensen» til spilleren og prestasjoner over tid.

Flere vil også etterlyse navn og spillere. Spania-elskeren mener kanskje Raul burde vært med, tifoso’n vil savne Balotelli, Cavani, Vucinic og Mutu, mens Englandsmobben klør seg i hodet over Keane, Kuyt, Adebayor, Bent, Saha eller Agbonlahor sine fravær. Men nå ble det slik at jeg ville holde meg til 30 navn og da må mange falle utenom. Skulle jeg imidlertid ha glemt eller oversett klare kandidater (absolutt mulig), er kommentarfeltet stedet for slike påminnelser og ydmykende «legge seg flat»-seanser fra min side.

Jeg har også utelatt offensive midtbanespillere og «vingtyper», og generelt typer som trekker seg dypt ned i banen. Messi (f. eks) kunne kanskje på et slikt grunnlagt blitt diskvalifisert, men Barcelona-gutten kommer med som et tvilstilfelle. Navn som Arshavin, Deco, Ronaldinho, Robinho, Ribéry osv ikke å finne nettopp siden jeg anser disse som «playmaker»-typer som enten spiller dypere eller lenger ut i banen.

Allikevel er det verdt å konstatere at det florerer av forskjellige spillertyper innenfor spiss-kategorien. Og hvor de havner på lista avhenger av hva som vektlegges. Her finnes arbeidsjernene som søker rom, de klassiske tanksenterne/oppspillspunktene og kombinasjonen av disse. Deretter «box-spillerene» – de som gjør lite annet enn å styre ballen i nettet – og de mindre definerbare. Man kunne gjerne delt opp spillertypene i enda flere sub-kategorier, men denne gang får vi klare oss med den høyst generelle «spiss»-betegnelsen og arbeide ut fra det utgangspunktet.

For å gjøre oversikten så lesbar som mulig har jeg begrenset meg til to linjer i beskrivelsen av kandidatene. Altså heller en grov ekspressoppsummering av spilleren enn grundig dybdeanalyse.

Ser frem til saklige og interessante innspill i kommentarfeltet.

Tor-Kristian Karlsens «Verdens 30 Beste Spisser 2009»:

30.) Stefan Kiessling (84-GER, Bayer 04 Leverkusen)

– Med høstforløsningen til den slepne spissen med det nerdete utseendet, får Aspirin-klubben betalt for tålmodigheten. Et perfekt eksempel på Leverkusens «potensial fremfor ferdigvare»-politikk.

29.) Oscar Cardozo (83-PAR, Benfica)

– Muligens er denne knallsterke paraguayaner på 195 knottefrie centimeter ukjent for de fleste. Fysikken skulle tilsi en daff møtespiss i god gammeldags søramerikansk tradisjon, men den okseaktige toppscoreren i den portugisiske ligaen er faktisk farligst med ansiktet mot mål.

28.) Antonio Cassano (82-ITA, Sampdoria)

– Supporteryndlingen har ikke helt levd opp til fjorårsesongen, likevel forsøker en folkebevegelse å lobbyvirksomere han tilbake på landslaget. Når Cassano først setter i gang er det få spillere som kan matche sirkustriksene.

27.) Carlos Tevez (84-ARG, Manchester City)

– Sannsynligvis historiens dyreste spiss om du regner overgangssummer mot antall mål. Toppkarakter for innstilling, arbeidsetikk og kjemperinstinkt, men det forblir et under at Manchester City ikke kjøpte nummer 9 på lista i stedet for Tevez.

26.) Mario Gomez (85-GER, Bayern München)

– Sliter litt med å finne seg til rette under Louis van Gaals lederskap. Men alle vet hva denne «ekspressen» står for og det er kun et tidsspørsmål før tyskernes VM-håp er tilbake som Den Ustoppelige.

25.) Jermain Defoe (82-ENG, Tottenham)

– Sniper-type med sannsynligvis det reneste og mest dødlige tilslaget på ballen i engelsk fotball. Veldig avhengig av makker som kan skape plass – og mangler noe «personlighet» og «karisma» – men gir du gutten en centimeter innenfor målradius, gjør du det på ditt eget ansvar.

24.) Luis Suarez (87-URU, Ajax)

– Uortodoks, noe rotete tekniker som ser ut som han skal snuble hver gang han passerer motspillere med ballen i beina. Vanvittig potensial, snart vokst seg ut av Eresdivisie.

23.) Antonio Di Natale (77-ITA, Udinese)

– Undervurdert, lite fotogen spiss som alltid dunker inn mål til tross for at han aldri har fått prøvd seg i en «stor klubb». 30 landskamper for Italia og svært respektert i hjemlandet.

22.) Lisandro Lopez (83-ARG, Lyon)

– Til tross for den moderate størrelsen tåler den oppofrende argentineren vold og juling. Bortimot komplett spiss som har gått gradene hos to av de få europeiske klubbene som er gjennomført gode på kjøp: FC Porto og Lyon.

21.) Edin Dzeko (86-BIH, Wolfsburg)

– Fjorårets Bundesligakomet er på vei tilbake til storformen. Den storvokste bosnieren, som sannsynligvis havner i en større liga neste sommer, er like god med føttene som på hodet.

20.) Karim Benzema (87-FRA, Real Madrid)

– Forsatt ikke i storform etter overgangen fra Lyon i sommer. «Powerhouse» som også hadde store formsvingninger i fjor, men maksnivået til Benzema burde skyte han langt oppover denne lista når han blir husvarm og Madrid-akklimatisert.

19.) Thierry Henry (77-FRA, Barcelona)

– Selvsagt ikke den samme som da han dominerte Europeisk fotball tidligere i dette tiåret, men Henry leverer fortsatt. Med hånd eller fot.

18.) Diego Milito (79-ARG, Internazionale)

Har tidligere blogget om denne uglamorøse men unike arbeidsspissen. Ekstremt pliktoppfyllende og et stjerneeksempel på at man aldri skal avskrive en innbitt argentiner.

17.) Luis Fabiano (80-BRA, Sevilla)

– Sevilla-spissen gjør lite av seg utenfor boksen, men innenfor er det få som kan måle seg med Sao Paulo-gutten som fort kan bli Seleçaos VM-håp. Endelig funnet sitt hjem etter mye klubbvandring og gud hjelpe hvordan han trives.

16.) Dimitar Berbatov (81-BUL, Manchester United)

– Old Trafford-publikumet venter fortsatt på at klumpene skal løsne og at den virkelige Dimitar Berbatov signaliserer sin ankomst, glimtvis har folk sett hva som bor i gutten, og på rent talent står ikke bulgareren tilbake for mange i verdensfotballen. Jeg håper inderlig og desperat at denne ekle stemmen som hvisker meg at dette er en spiller på vei ned, tar fryktelig feil.

15.) Robin van Persie (83-NED, Arsenal)

– Når det tidligere problembarnet akkurat skal til å eksplodere for fullt, kommer skadene i veien. Uedelig potensial, men trenger en skadefri sesong til å kliv
e videre oppover lista.

14.) Gonzalo Higúaín (87-ARG, Real Madrid)

– Fortsatt ikke ferdigslipt men allerede nå ser vi konturene av en argentinsk fotballdiamant. Kombinerer førsteklasses teknikk, overblikk, goalteft og fotballforståelse med god fysikk og hurtighet.

13.) David Villa (81-ESP, Valencia)

– All ære til den superbevegelige spissen som gjennom overgangsspekulasjoner og konkurstrusler opprettholder målorgien fra tidligere sesonger. 97 mål på 147 kamper for Valencia er en skremmende uttelling.

12.) Francesco Totti (76-ITA, Roma)

– Må innrømme at jeg sliter med samvittigheten når jeg plasserer Totti på 12.plassen på denne lista. Jeg legger meg flat for kritikken som kommer og erkjenner at en slik guddommelig skikkelse – som fortsatt storspiller for klubben han aldri forlot – enten burde toppe kåringen eller rett og slett utelates for å spares ydmykelsen av og ikke havne øverst.

11.) Diego Forlán (79-URU, Atletico Madrid)

– Mannen som nærmest ble latterhånet av det engelske publikummet fikk sin revansje da han kapret den spanske toppscorertittelen forrige sesong. Oser av selvtillitt, scorer like enkelt med skallen, høyre og venstre – tap-ins eller kremmerhus fra distanse.

10.) Samuel Eto’o (81-CMR, Internazionale)

– Har ikke rukket å finne seg riktig til rette i italiensk fotball og blant lojale Interisti øker Zlatan-nostalgien for hver uke som går. Vil sannsynligvis vise seg frem mer i den andre delen av sesongen.

9.) Sergio Agüero (88-ARG, Atletico Madrid)

– Duellsterk og nærkampshissig til tross for relativt liten størrelse. Leken, smart og teknisk, men mest av alt eksplosiv – født til å spille i toppklubb.

8.) Alexandre Pato (89-BRA, Milan)

– Hurtigtoget med det enorme temposkiftet har vært en åpenbaring – og gjort jevne steg i sin utvikling – for Milan selv i tunge tider. Dunga vil omsider gi etter for presset og ta med dette mini-fenomenet til Sør-Afrika neste sommer.

7.) Nicolas Anelka (79-ENG, Chelsea)

– Hvem har ikke en eller annen gang avskrevet denne fotballnomaden? Mens hånda mi går i været, slår jeg fast at jeg har aldri sett pumaen mer sulten, fokusert, skarp og kampfinpusset (hva har Ancelotti gjort?).

6.) Didier Drogba (78-CIV, Chelsea)

– Ingen matcher afrikaneren i fysikk og duellkraft. Med tungt hjerte må jeg konstatere at selv Gøran Sørloth faller bak Chelsea-giganten i kåringen av den perfekte møtespiss.

5.) Zlatan Ibrahimovic (81-SWE, Barcelona)

– Fortsatt til gode å levere til serienivå i internasjonal sammenheng (Champions League og landslag), men svensken viser hvem som kom best ut av prestisje-byttehandelen i sommer. Sagt litt keitete: Zlatan er like god enslig som han er god til å gjøre andre gode.

4.) Wayne Rooney (85-ENG, Manchester United)

– Kruttønne og dynamittkubbe i menneskelig form, mange glemmer at denne murerskikkelsen kun er 24 år. Man kan bli skremt av hvor avhengig Capello virkelig er av Wayne Rooney.

3.) Cristiano Ronaldo (85-POR, Real Madrid)

– For to år siden ville portugiseren toppen lista. Men foreløpig kommer ikke de ekstreme ferdighetene like godt til syne i Primera División som de gjorde i engelsk fotball.

2.) Fernando Torres (84-ESP, Liverpool)

– I mine øyne er Liverpool-angriperen den som rent ferdighetsmessig har mest av det viktigste. Midtspiss er den mest attraktive rollen i verdensfotballen, og Fernando Torres er den mest attraktive av dem alle.

1.) Lionel Messi (87-ARG, Barcelona)

– Hvis man virkelig elsker fotball, elsker man Lionel Messi. Kanskje navnene som puster han i nakken er mer komplette – og kan godt være at Messi ikke ville prestert like spektakulært vekk fra «joga bonito»-klubben Barcelona – men for en gangs skyld skyver jeg kynikeren til side og lar talent seire over fysikk. Lionel er best.

twitter @tkkarlsen

Hvordan Sveits skapte ungdomsbølgen

Søndag sjokkerte Sveits fotballverden med å gå seirende ut av FIFAs U17-verdensmesterskap. Vertslandet Nigeria ble beseiret 1-0 foran et bittert, seierssikkert hjemmepublikum i Abuja. Jo, sannelig sto Sveits frem som et strukturert, fysiskt, velorganisert mannskap med mange ekstremt flotte typer (Siegrist, Hajrovic, Ben Khalifa, Seferovic for å nevne noen) men Sveits sin første fotballtriumf på verdensnivå er ikke en tilfeldig bragd av en gyllen generasjon, snarere et foreløpig produkt av langsiktig arbeid, profesjonelle strukturer og solid investering. Pluss solskinnshistorier om integrering og multikulturelle impulser.

Når man tar i betraktning at Sveits er et snodig, atypisk land i hva styringsform, demografi og topografi angår, kan man gjerne vie en avhandling til dette emnet. Men jeg skal forsøke å (kort) plukke frem det jeg opplever som de sentrale punktene bak landets oppsiktsvekkende resultater på ungdomsnivå.

For Alpelandet med drøye 7 millioner innbyggere har i mange år markert seg som ledende på ungdomsfronten. Man har ikke alltid nådd aldersbestemte VM-sluttspill, men EM-turneringene på sommeren har mer enn gjerne Sveits som aktiv kvalifisert deltaker. Likevel er det generelt akseptert at landet arbeider ekstremt godt på ungdomsnivå. Kanskje man sliter med å skape de virkelige stjernene, men talenter skytes ut til de store ligaene (England, Italia og Tyskland i all hovedsak) og et respektabelt utvalgt har også etablert seg som førstelagspillere i disse fotballseriene.

Allerede i 1992, etter lange studier og impulshøsting fra de verdensledende fotballnasjonene, la det sveitsiske forballforbundet slagplanen for hvordan ungdomsutviklingen skulle drives i landet. Litt etter litt har man skapt en utviklingsplattform som ikke står tilbake for den som eksister hos fotballgigantene som landet omringes av.

Som en forutsetning for hele denne positive utviklingssfæren ligger en oppfatning om at ungdomsarbeid i fotballen er uhyre viktig. Det hersker ingen stigmatisering – verken i forbund eller klubb – av de som jobber med yngre og talentarbeid, det seg være trenere, lærere, utviklere eller koordinatorer. Tvert i mot; det gir respekt og anerkjennelse å arbeide med utvikling av fotballspillere. Derfor hyrer både forbund og klubber fulltidstrenere helt ned til U12-nivå og fulltids-koordinatorer for barnefotball (U12). I tillegg lønner forbundet en fulltids «teknisk direktør» for talentarbeid samt anerkjente, godt lønnende trenere for alle ungdomslandslag.

Enda mer imponerende og utslagsgivende: Sveits huser også tre forbundsdrevne «Youth Centres of Excellence» – fordelt på tysk, fransk og italienskspråklig plassering – hvor supertalentene kan få ekstra oppfølging på trening og skolegang. Selvsagt fullt utstyrt med state-of-the-art treningsfasiliteter, undervisningslokaler og bokompleks trener de største talentene hos «utviklingssenterne» på hverdagene og spiller kamper med klubblagene i helgene. På klubbnivå kan dessuten FC Basel, FC Zürich og Grasshopper-Club skryte av talentakademier på linje med middels store Bundesliga- og Premier League-klubber.

Og akkurat i den siste setningen sier mye om de økonomiske prioriteringene. Grasshopper-Club – som har et totalbudsjett på linje med Viking eller Brann i Norge – skal øke ungdomssatsingen fra 2.5 millioner sveitsiske franc til 4 millioner (ca 22 millioner norske kroner) neste år, på tross av dårlig klubbøkonomi og finanskrise. FC Basel setter av årlig bortimot 50 millioner norske kroner til ungdomsutvikling. I Norge frykter jeg at det er ungdommen som blir de første til å kjenne kniven når høstens kuttrunde settes i gang.

Alle kan bli flinke på organisasjon, struktur, hardt arbeid og forvalting/fordeling av ressurser men ikke alle som investerer tungt blir verdensmestere verken i fotball eller andre ting – innholdet er likeså viktig. I motsetning til mange andre fotballnasjoner – Norge inkludert – eier ikke Sveits en egendefinert «fotballstil» eller «filosofi» som absolutt må rendyrkes, rammes inn og forherliges. Sveitsisk fotball er i all hovedsak en miks av tysk, fransk og italiensk fotballskole. Landslagsspillerne, trenerne, tekniske rådgivere på klubb, region, krets og forbundsnivå stammer fra de respektive skolene, og sammen klarer man å presse ut de mest vitale vitaminene av nedfallsfruktene fra disse fantastiske fotballkulturene. Og når man i tillegg krydrer med engelsk inspirasjon (Roy Hodgson sin arv fra 90-tallet) og inspirasjonstilførsel fra andregenerasjons fremmedarbeidere – først og fremst av nordafrikansk og eks-jugoslavisk avstamning – danner dette en driftig og utfordrende utviklingssetting.

I Norge snakkes det mye om «Toppfotballsenteret» som i teorien skal inspirere norske fotballelever (fortrinnsvis trenere) gjennom kunnskapsformidling fra internasjonale miljøer. Altså mens lærevillige studenter i Norge får sentrale impulser utenfra gjennom en norsk formidler i seminarform, befinner sveitsiske trenerspirer seg midt i selve skjæringspunktet av kulturkryssingen og får disse vitale impulsene servert førstehånd på daglig basis.

Den dynamiske, fargerike settingen kommer også til syne i seriefotballen. De to øverste divisjonene er representert av lag fra de respektive språkregionene, noe som fører til at spillere tilvenner seg både tysk, fransk og italiensk tenkning og spillestil fra tidlig alder.

Mange har også stusset ved overrepresentasjonen av fremmedkulturelle spillere i verdensmestertroppen. Uten at jeg har eksakte tall på dette, har jeg ikke inntrykk at Sveits rommer en større andel fremmedkulturell befolkning enn f. eks Sverige eller Østerrike, men heller at sveitserne har vært flinkere til å inkludere, utdanne og utvikle disse enn hva sammenlignbare nasjoner har maktet. Nøkkelen her kan ligge i landets åpenhet til språk (på fotballtreninger og i samfunnet generelt bables det tysk, fransk, engelsk, italiensk og spansk om hverandre), samt at folkegrupper som gjerne befinner seg i periferien av fellesskapet finner hjem, plass og tilhørighet i fotballsettingen som drives av dyktige, metodiske og kunnskapsrike mennesker.

Selvsagt vil dilemmaet rundt dobbelt statsborgerskap (hvilket A-landslag flere av de store talentene etter hvert vil velge) forfølge sveitserne i årene som kommer. Noen vil gjøre som Rakitic (Kroatia) og Kuzmanovic (Serbia); velge foreldrenes fødeland, mens andre vil finne et forbilde i Valon Behrami (Kosovo) som – kanskje i mangel på et genuint Kosovo-landslag – ga sin lojalitet til flagget med Røde Kors-fargene. Uansett – passproblematikk til side – viser Sveits seg igjen som et foregangsland. Arbeidet med multikulturell spillerforedling er forbilledlig.

Slik kunne man analysert ut det evinnelige, fordi Sveits er fascinerende både som land og samfunn. Pløyer man dypere i samfunnsstruktur og sosiologi, kan man finne mikroelementer som gi flere hint i retning hvorfor Nigeria 2009 ble en suksess for nettopp dette landet. Men hovedingrediensene i oppskriften heter struktur, langsiktighet, helhetstenking (forbund/klubb), ressursprioritering og kontinuerlig impulstilførsel og dynamisk, multikulturelt utviklingsmiljø.

Noen ord til minne om Robert Enke

Ord blir fattige når man setter seg ved tastaturet for å skrive noen linjer om et liv som endte for tidlig. Tapet av et enestående menneske, en varm familiefar og – sist i prioritert rekkefølge – tapet av en av verdens beste målvakter.

Selv om jeg kom til Hannover 96 samme sommer som Robert Enke, kan jeg ikke påberope meg mer enn overfladisk distansekjennskap til den unge mannen. Vi var på på hils, vekslet smil og nikk i korridoren og jeg viket pliktoppfyllende bane for klubbens ubestridte enerskikkelse ved restaurant-buffeen når han skulle fylle opp med karbohydrater etter kamp. Men allikevel fikk jeg nok kjennskap til Robert Enke til å skape et bilde av en absolutt modellproff og et menneske fra absolutt øverste hylle. Jeg vet det kan virke banalt å slenge rundt seg med godord når et menneske dør, men denne gangen er ikke komplimentene bortkastet. Dette var den beste gutten i klassen.

Man blir ikke klubbkaptein for Benfica som 23-åring om du ikke har noe helt spesielt i deg. Heller ikke blir du kjøpt av kanskje verdens største klubb, Barcelona. Og hadde ikke Enkes karriere krysset spor med Oliver Kahn og Jens Lehmann samt vokst opp i landet med verdens beste keepertradisjoner, hadde Robert Enke vært urokkelig sisteskansevalg for Tyskland de siste årene og i mange år fremover. Mange mener han burde vært førstevalg uansett. For i hjemlandet er det ubredt enighet om at Robert Enke var Bundesligaens dominerende keeper siden hjemkomsten i 2004.

At Enke havnet i Hannover var for så vidt et lykkeslag – Enke fikk liten spilletid i Barcelona og hadde blitt leid ut, ville spille – var klar til å flytte på seg. Hannover trengte en ny keeper, resten er historie som det heter. Men selv om man setter det enorme talentet til side, hadde knapt noen trodd at Enke skulle bli en slik storsuksess i Hannover. Og til tross for stadige tilbud fra større klubber og utløpende kontrakter, valgte Robert Enke å forbli lojal til klubben som ga han sjansen da han var glemt i Spania.

Likevel kommer merittene på fotballbanen nederst på minnesteinen over livet til denne gutten som startet i byen Jena i det tidligere DDR. For meg er det spesielt to opplevelser som har festet seg for evig og som vil aldri slippe taket. Den første er minnet om mannen i slutten av tjueårene som sto rakrygget og knapt mistet en Bundesligakamp mens hans unge datter kjempet en tapende kamp om livet.

Men når jeg ønsker å finne et definerende øyeblikk som for meg fenger akkurat hvem denne Robert Enke var, tenker jeg på denne korte anekdoten: Jeg tenker jeg på en profesjonell fotballspiller som regelmessig ankom treningsanlegget i stasjonsvogn eller jeep. Ingenting unormalt så langt. Bare at når Robert hoppet ut av førersetet, åpnet han bakdøra og ut spratt et knippe lurvete bikkjer. Etter trening var det rørende gjensyn; logrende haler, snacks, kos og klapp og vannskåler på asfalten før dette merkelige følget satte kursen hjem for lunsj. At fotballspillere er glad i hunder er ikke nødvendigvis noe oppsiktsvekkende. Men når jeg legger til at disse firebeinte vennene som Robert var så uendelig glad i var skapninger han hadde funnet på gatehjørner i Lisboa og ikke hadde hjerte til å forlate, og hadde hengt på slep gjennom karantenebyråkrati og over landegrenser, sier dette det meste – i hvert fall for en dyrevenn – om hva slags menneske hele Tyskland sørger over i dag.

En forkledd velsignelse?

Dette er en tung dag for alle som er tilknyttet Fredrikstad FK. Ved disse tider i fjor tok jeg fatt på jobben som klubbens sportsdirektør. Dessverre ble oppholdet altfor kort, men ikke kort nok til at jeg slutter meg til toget av smådepressive som synes dette var leit. Og selv om det tunge lavtrykket neppe vil lette i de nærmeste dagene, er det allikevel lov å tro på solskinn på horisonten. Kanskje nedrykket kan vise seg være en forkledd velsignelse for Østfolds storklubb?

Jeg skal ikke dvele med min egen periode i klubben, den episoden er jeg for lengst ferdig med, men i stedet dele mine tanker om hvordan denne sjarmerende klubben kan gjenreise seg fra Adecco-helvetet. Før jeg setter i gang, skal jeg i anstendighetens navn gratulere Sarpsborg 08 for en fantastisk bragd. Arbeidet man har gjort på mikroressurser i «Hockeytown» er rett og slett beundringsverdig og inspirerende.

Noe av utfordringen til Fredrikstad er å kanalisere det voldsomme engasjementet som gløder rundt klubben til noe positivt. I likhet med mange andre byer der folket lever og ånder for fotballsporten, representerer Fredrikstad FK et enormt fokussentrum. Alle vil bidra, hjelpe, komme med råd, hint og tips. Noen kjøper seg også innflytelse gjennom pengegaver og «investeringer». Meninger, engasjement, påvirkningskraft knadd sammen til en eksplosiv trolldeig. Interesse og glød er fantastisk, men får det leve i en fri ukontrollerbar sfære blir engasjementet ofte forvandlet til en destruktiv kraft.

Som alle andre steder der det finnes penger og makt, omringes også FFK av en minoritet som ser klubben som en arena for selvfronting og ymse hensikter som ikke nødvendigvis ganger klubben. I første omgang må FFK samle de menneskene som virkelig ønsker klubben vel. Brente bruer må gjenopprettes og kameler må svelges. Deretter bør en rekke personer i klubbens ledelse og øverste organer benytte de første ukene av fotballferien til selvransakelse. For det innsynet jeg fikk til livet bak kulissene i Fredrikstad Fotballklubb i min korte tid i klubben, var neppe menneskekonstellasjoner som nødvendigvis bidro til å gjøre jobbene til enkelte av de som arbeider i sport eller administrasjon verken behagelig eller bekvem. En slik prosess kan starte med to fundamentale spørsmål. Har jeg kompetanse til å forstå hvordan en profesjonell fotballklubb skal drives? Har jeg evnen til å analysere utviklingen til fotballklubben i en bredere kontekst (hvor er vi om fem år, har vi de rette personer i rette roller, hvordan drives proffklubber i utlandet osv)?

La oss si det på en annen måte. Selv er jeg glad i teater. Med nesten samme barnslige spenning som når en fotballsupporter ser tente stadionflomlys på kampdag, finner jeg mitt sete i teatersalen med pirrende nytelsesentusiasme. Til tross for denne gleden av god kunst og gripende epos, kunne det aldri falle meg inn å engasjere meg i livet bakenfor sceneteppet. Teaterdirektøren eller den kreativt ansvarlige klarer seg aldeles utmerket uten mine innspill. Kanskje det kan være fristende å mene ovenfor teatersjefen at kveldens Hamlet var kun en skygge av Peter O’Toole sin tolkning av den danske prisen, men akkurat den pretensiøse hobby-betraktningen kan jeg ta i baren etterpå, om det er noen som gidder å låne meg et øre. Teater er noe jeg setter pris på, men i bunn og grunn har veldig liten greie på. Min plass i teaterverden er i salen. Basta. I all ydmykhet vil jeg påstå at mange klubbledere og styremedlemmer i norsk fotball kunne lære av min ærefrykt for teaterkunsten. Resultatene det siste året – fra Excel-regnark til sportslig utvikling – er kanskje bevismateriale nok i seg selv.

Potensialet til å skape en flott, sunn og stabil klubb i Fredrikstad er absolutt til stede. Middelhavsengasjementet er allerede nevnt, den flotte stadion fylles til randen selv i et dårlig år, supporterne er superfolk, lokale sponsorer stiller opp og investorer pøser inn penger til spillere og trenere (til tross for at de ofte blir solgt katta i sekken). I tillegg har man en lokalpresse – Demokraten og Fredrikstad Blad – som jeg opplever som dyktige, edrulige, saklige og (kanskje i overkant) patriotiske.

Om disse «stakeholders» kunne legge egoet hjemme, glemme gamle feider, og forenes om Aristokraten i norsk fotball, kan FFK sakte men sikkert reise seg. Ikke som en jojo-klubb eller et medaljeblaff, men en stødig institusjon basert på god drift, langsiktig tenkning og sunne verdier.

Et fornuftig utgangspunkt vil være å utarbeide et manifest for hvordan fotballklubben skal drives, fremstå og frontes. En slags FFK-grunnlov til ufravikelig og tålmodig implementering. Skal man satse ungt, lokalt – eller fortsette den tankeløse paniske skippertaklinjen på overgangsmarkedet? Skape et utviklende, inkluderende treningsmiljø? Drive med stil og anstendighet – eller forbli en bølleklubb? Opparbeide positive relasjoner til media og supportere – eller fremstå som amatører som behandler journalister som mindreverdige plageånder og supportere som bavianer? Nedrykket gir en unik mulighet til å nullstille seg og utarbeide en tiårsplan for hvordan klubben skal etablere seg som et stabilt innslag i landets fotballelite, og virkemidlene for å nå dit både på og utenfor gresset. Enkelte ganger kan det være nyttig å ta et skritt tilbake for så, sakte men sikkert, ta nye småsteg fremover.

Lærdommen som fotball-lederne tar med seg inn i det nye året er at tiden for impulsive kjøp, massive lønninger og kortsiktige trenerløsninger er uting som tilhører fortiden. Fredrikstad FK vil også gå ut av nedrykkssesongen med ny viten om at dyre krampetrekk sent i overgangsvinduet sjelden gir varig gevinst. Mon tro om ikke Tom Freddy Aune og Joacim Jonsson hadde klart å holde FFK i Tippeligaen om de hadde fått disponere store millionbeløp til å forsterke mannskapet på sensommeren. Hvis man måler Joacim Jonssons grep i overgangsvinduet mot hvilke spillere Tom Nordlie har hentet til sine tidligere klubber, er Dominic Adiyiah, Wallace Perreira og Everton levende bevis på at et kjøpsbudsjett er i bedre hender hos svensken enn hos en upragmatisk hovedtrener med liten internasjonal oversikt.

Etter min mening bør Fredrikstad FK benytte Adecco-anledningen til å tenke ungt og langsiktig. Spillerlønninger må ned, utgifter må balanseres etter inntekter. Ungdomsarbeidet styrkes, veien fra junior/rekrutt til senior bli kortere. A-lagsgulrøttene som vil føre til at vi vil se flere østfoldinger i rød/hvite-drakter bør plantes. Den sportslige avdelingen strømlinjeformes. Dette er ideelt tidspunkt til å sette seg ned å mekke felles vei videre.

Skrekkscenarioet er et nytt kjøperush av etablerte ringrever i opprykkets hensikt. Dette vil kun bety en fortsettelse av galskapen som har først klubben dit den befinner seg i dag. Altså en høylønnet stall med aldrende spillere uten videresalgspotensial. Om kjøpsmidler blir satt til disposisjon bør investorer kreve grundig forhåndsanalyse og spillerprofil som kan gi videresalgsprofitt, som igjen kan reinvesteres i ungdomsarbeid og klubbutvikling. Adiyiah-salget viser at en slik konsepttenking er mulig i praksis så vel som i teorien.

Kanskje en slik innkjøpspolitikk ikke faller i god smak hos hovedtrener, men er det en annen lærdom norsk fotball bør ta med seg inn i fremtiden er det &ar
ing; gjenerobre kontrollen i eget hus. Fotballklubbene bestemmer selv hva slags klubb de skal drive og på hvilke premisser, ikke hovedtreneren. Om hovedtrener og klubb ikke lar seg forene over sportsplan og utviklingsfilosofi, finnes det nok av dyktige trenere som er villige til å utvikle og skape, ikke bare matchdrille, motivere og snakke tomt pjatt til pressen. Generelt er norske klubber altfor trenerstyrte. Bjeffer den profilerte treneren i media, gjemmer gjerne klubblederen seg under kontorpulten og famler febrilsk etter sjekkheftet, før han dukker opp igjen med knekt bankkonto og overkjørt integritet. Det er klubben som skal sette krav til treneren, ikke motsatt.

FFK kommer tilbake, men jeg håper klubben jeg rakk å bli litt glad i returnerer som en sunn, fornuftig modellklubb – med ungdomslinje og ny grunnlov – og ikke som en den skandinaviske versjonen av en gresk Texas-klubb som vi har sett de siste årene.