Skjebnedager for Rafa…

Etter nedturer i både Champions – og Premier League spekuleres det om Rafael Benitez sine dager kan være talte som Liverpool-manager, om ikke det underpresterende laget unngår sitt femte strake tap til helgen. Søndag står ingen andre enn et blodtørst Manchester United-mannskap på motsatt banehalvdel. Ikke nødvendigvis et ideelt utgangspunkt.

En tidlig Rafa-avskjed i oktober (for øvrig sesongmåneden da flest managerhoder faller i engelsk fotball) vil neppe bli en billig affære for Anfield-klubben. For i vinter sikret treneren seg en ny kontrakt som knytter han til Liverpool til 2014. Men fra historien vet man at store pengekompensasjoner ikke alltid har stoppet klubbledelse og styreformenn fra å gjøre grep på trenersiden. På samme tid i fjor sendte til eksempel Tottenhams styreformann, Daniel Levy, hele sitt sportslige apparat, inkludert trenere og sportsdirektør, usentimentalt og kaldblodig på hodet ut på fortauet. Til tross for at hele gjengen hadde langtidskontrakter (og at man hadde betalt en heftig kompensasjon til Sevilla for Juande Ramos noen måneder i forkant). Til overmål kostet man på seg en feit sum til å løse ut Harry Redknapp fra Portsmouth. Hvis klubber ønsker å gjennomføre tunge grep på management-siden, finner man plutselig penger et eller annet sted.

Jeg er usikker på om å løse Rafa fra kontrakten på dette tidspunket vil sende Liverpool videre til neste Champions League-runde og rakkfartskyte klubben oppover tabellen. Den store feilen var derimot å gjøre klubben totalt trenerstyrt – tenker på såpeoperaen som kulminerte i Rick Parrys avgang – og gi spanjolen all makt i Anfield-korridorene. I stedet for å eliminere kritikerne, skulle man heller ha ansatt person(er) som kunne gitt Rafa råd og sparring på sportslige beslutninger.

For min del har jeg stor respekt for Rafa. Den dagen han forlater Anfield – om det så være neste uke eller ved kontraktens ende – kan Benitez være stolt av monumentet han etterlater seg. Den tidligere Valencia-treneren har skapt «The Rafa Way» både på treningsfeltet, fotballbanen og i klubblokalene. Liverpool sin spillestil har Rafas fingeravtrykk (elsk eller hat), det samme gjelder arbeidet med talenter og all bakenforliggende kompetanse og metodikk (medisin, fysisk trening, sportsviten, speiding osv).

Jeg synes imidlertid Liverpool-sjefen har feilet på et par sentrale områder. For det første har han bommet på mange valg i overgangsmarkedet. Filosofien og tankene bak beslutningene har vært riktige og gjort i beste hensikt. Liverpool under Benitez har forsøkt å bygge et mesterlag ved å kjøpe spillermateriell som ikke helt har nådd toppen i sine karrierer. De har kjøpt fra fornuftige marked, men – etter mitt syn – valgt feil spillere. José Reina og Daniel Agger var utmerkede kjøp fra riktig marked (Agger spesielt) og prisklasse, men sett bort i fra disse to mener jeg at de fleste andre nye fjesene Rafa har hentet til klubben kan regnes som stallfyll for en verdensledende gigant som Liverpool FC. Javier Mascherano, Xabi Alsono og Fernando Torres er uinteressante i denne sammenheng – dette er verdensklassespillere (Xabi gjorde det siste steget i Liverpool, all ære til Rafa) som man ikke trenger noen spesialkompetanse til å identifisere eller gå god for. Men summen er at kvaliteten i Liverpools spillergruppe er utvannet. Enerne finnes (Fernando Torres, Gerrard, Macherano i første rekke – Agger, Carragher og Reina i den neste), men bak finner man talenter som ikke har levd helt opp til forventningene (Insua, Lucas, N’Gog, El Zhar), etablerte spillere som egentlig ikke når helt opp (Kuyt, Babel, Fabio Aurelio, Skrtel, Benayoun) eller de som aldri har noe på Anfield å gjøre om de ikke stiller bortedrakt eller sitter på tribunen med kamera rundt halsen (Voronin, Riera, Degen, Kyrgiakos).

Så jeg har liten sympati med spanjolen når han alibi-anser det som urealistisk at Liverpool skal kjempe mot Chelsea og Manchester United siden de to sistnevnte har en betydelig større totalpott til overganger og lønnsutgifter. For Rafa ville nok har fått mer enn en liten fingertupp ned i amerikanske lommebøker om han hadde disponert sine midler bedre fra dag én og ikke overlesset Melwood med fjes som egentlig burde havnet i Aston Villa, Sunderland eller Everton, eller i verste fall, i Bolton eller Hull.

Og dessuten, om man skal følge Rafas resonnement, hadde Bayern München – den overlegne rikmannen i tysk fotball – vunnet Bundesligaen hvert år. Alt handler tross alt ikke om penger men om sunn og smart forvalting av ressursene. Er man flink til å identifisere de riktige spillerne, og er flankert av en direktør som kjenner markedspris og forhandlingskunst, så kan ofte smartingen få en bedre «vare» for £5 millioner enn hva konkurrenten henter hjem til det dobbelte. Og det er nettopp dette Rafa og hans medarbeidere har forsøkt. De har prøvd å skaffe seg et fortrinn gjennom å være smarte, forberedte og nytenkende, men har mislykkes i sine valg.

Heldigvis er det ikke min rolle å felle noen dom over Rafa Benitez, men i følge mine kilder – som jeg vil anse som ekstremt fortrolige – er man allerede i gang med en preliminær kartlegging av potensielle Rafa-avløsere. Det betyr ikke det samme som at managerens dager er talte, men at man krisen har nådd punktet hvor man har satt i gang sonderingen etter en erstatter.

Slik jeg tolker situasjonen topper Jürgen Klinsmann ønskelisten. Tyskeren møtte jo allerede Hicks og Gillett for en uformell samtale forrige gang Benitez befant seg et stykke ut på planken og blir sett på som en løsning som kan tilfredsstille både amerikanske (eller nye) eiere, britisk media og den lojale Kop-menigheten. Det blir også sagt at Klinsmann-nettverket er nært tvinnet med de fleste som betyr noe i amerikansk sport og finansverden. Hicks, Gillett og alle deres nærmeste medarbeidere har sannsynligvis Klinsmann på speed-dial i telefonlista og lyden av søt musikk klinger fortsatt.

Fra annet hold nevnes en «britisk løsning». Personlig faller dette meg inn som svært usannsynlig. Dels fordi det ikke finnes troverdige britiske kandidater som representerer en managementstil og fotballfilosofi som man ønsker å se i en toppklubb som Liverpool, dels fordi stallen er komponert i stor grad av kontinentale (og søramerikanske) spillere med en kontinental tilnærming til trening, kamp og metodikk. En nystart med en britisk manager vil kreve oppbygging av en ny dyr spillerstall og etablere en nye sportslig avdeling konstruert på helt nye prinsipper. Med andre ord: rive ned hele Rafa-byggverket – hvorav det meste er bra og fornuftig å bygge videre på – og la en brite legge den første byggeklossen. Martin O’Neill og Gordon Strachan blir nevnt som mulig britiske kandidater, uten at jeg hent kan se hold eller realisme i disse ryktene.

Derimot er jeg ganske overbevist om at flere kontinentale trenere vil bli sjekket ut. Marco Van Basten – en litt Klinsmann-aktig løsning, en slags gyllen middelvei mellom stort navn, mediedarlig og greit rulleblad – vil garantert bli diskutert. Muligens også en annen hollender, Co Adriansee, selv om alderen (62) taler i mot den superdyktige fotballmannen. Begge disse profilene er ledige på markedet.

At italienere er de dyktigste og mest klarsynte fagfolkene i fotballen, er gjengs oppfatning på «insid
er-nivå». Baksiden er at italienernes fotballkunnskaper sjelden er matchet med språkevner. Roberto Mancini (snakker engelsk på Ancelotti-nivå, muligens litt bedre) har trolig allerede kastet sitt lodd i hatten om Liverpool-jobben skulle bli tilgjengelig. Signaler har utvilsomt blitt sendt til Anfield Road via agenter og mellommenn. Mancini hever for øvrig lønn fra Inter (svimlende 7 millioner kroner netto i måneden), men er desperat til å komme tilbake i arbeid. Italieneren har en lavere profil i England enn Klinsmann og Van Basten, men kan være en slags dark horse på oppløpssiden. Luciano Spalletti, senest i AS Roma, kan også vise til en spennende CV med lang erfaring og i all hovedsak imponerende resultater. 50-åringen lærer seg for tiden engelsk og er etter sigende lysten til å følge i Capello, Ancelotti og Franco Zola sine fotspor. Spallettis status som arbeidsledig (kan ikke ta en ny jobb i Italia før etter sesongslutt siden trenere som slutter/blir sparket i Italia blir «suspendert» fra å trene andre lag i samme sesong) gjør han attraktiv, og han vil garantert bli spilt inn og sjekket ut, men jeg vil tro at Liverpool heller vil gå for en mer internasjonalt profilert manager denne gang.

Utelukker ikke mer Rafa-snakk i bloggen i ukene fremover. I mellomtiden: del gjerne dine meninger i kommentarfeltet. Rafa Benitez, finnes det bedre menn skikket for Liverpool-jobben? Hvem er i så fall din favoritt og hvorfor?

twitter @tkkarlsen

Mer Diego og litt attityd

Argentina. Nattens bilder av Diego Maradona som på Klinsmann-vis sklir og stuper sin vei gjennom sølepyttene på River Plate sin hjemmebane i Buenos Aires ruller verden over. Jeg er ikke motstander av litt skøy og moro, men hva hadde folk tenkt om Marcello Lippi eller Fabio Capello lekte seg i vannet som en annen 5-åring? El Diego kommer liksom unna med slike ablegøyer fordi det er et etablert faktum at han ikke kan tas på alvor.

Når det gjelder kampen, som Argentina vant 2-1 etter en dramatisk Martin Palermo-utligning på overtid, spilte hjemmelaget en tilfredsstillende første omgang men etter hvert som himmelen åpnet seg over tango-hovedstaden ble «Maradonas menn» nervøse, omstendelige og strukturløse. Peru, selv uten storstjernene Pizarro og Farfan, kunne gjerne kuppet et velfortjent poeng.

Jeg har aldri lagt skjul på mitt anti-Maradona standpunkt (moro og show, ja. Seriøst, nei), men selv denne skeptikeren ville aldri trodd at Maradona ville surre og tukle så mye med troppkomposisjonen som er tilfellet. Eller, kanskje enda mer overraskende, at han får lov å behandle laguttak på rene lottopremisser.

Foran det som bare kan karakteriseres som en skjebneuke kjører han inn en keeper for sin andre landslamp (riktignok en potensiell storkeeper, men alt til sin tid). Rolando Schiavi, 36-år gammel midtstopper, fikk sin første start. Venstrevingen, Jonas Gutierrez, vikarierer som høyreback (!), Enzo Perez fra Estudiantes og Liverpools Emiliano Insua landslagsdebuterte og Angel Di Maria (Benfica) var med for første gang i denne kvaliken. Om ikke det var nok gir Maradona endelig sjansen til Gonazalo Higuain, etter at absolutt alle som bryr seg om argentinsk fotball har skreket ut etter Real Madrid-spissen helt siden kvalikstart. Midt i den kritiske fasen starter altså landslagssjefen storeksperimenteringen.

Onsdag venter Uruguay i Montevideo, et oppgjør Argentina mer enn gjerne kan vinne. Til tross for fantastiske offensive spillere, fremstår Uruguay så rotete og uorganiserte defensivt at de kan tape for et publag. Og om resultatet holder til direktebillett, hva gjør Maradona – tar med kjernen av den siste eksperimenttroppen, spillerne som faktisk sikret mesterskapsdeltagelsen, til Sør-Afrika? Hadde Argentina stilt med gårsdagens mannskap mot Spania, Italia, England eller Tyskland ville de blitt massakrert.

Uansett utfall, AFA må få slutt på Maradona-galskapen så fort kvaliken er over. Fylliken har styrt puben og barnet har drevet leketøysbutikken lenge nok. Ironisk nok, har Argentinas mest kompetente trener (i mine øyne), Marcelo Bielsa, nettopp tatt sikret VM-billetten for naboen, Chile. Akk, hva skulle ikke Argentina-elsker gjort for å få denne mannen tilbake i rollen der han hører hjemme.

Spillet om Hamrén. Etter måneder med spekulasjon er det støpt i sement at Sverige skal ansette nye landslagstrener. RBK-trener Erik Hamrén er allerede medielansert som en brennheit kandidat, og det skulle vekke stor forundring om ikke det svenske fotballforbundet deler den samme affeksjonen for attityd-religionens yppersteprest. Og hvis det viser seg at RBK-bossen ønsker nye utfordringer håper jeg at NFF og deres nyutnevnte toppfotballsjef, Nils Johan Semb, ikke forblir passive tilskuere. For det er liten tvil om at Erik Hamrén er en av de aller dyktigste fotballtrenerne i Norden for øyeblikket.

Verken NFF eller RBK ønsker seg et nytt Hareide-scenario, men selv om det kan argumenteres for at ett stykk Hamrén færre i Tippeligaen (og RBK) er et tap for norsk klubbfotball, kan dette fort bli et spørsmål om å beholde suksesstreneren i norsk fotball – i form av landslagstrener – eller at kapasiteten forsvinner ut av landet. For om våre naboer virkelig legger inn et skikkelig støt for å sikre seg Hamrén, tror jeg NFF stiller sterkere i en slik dragkamp enn klubblaget, Rosenborg. Generelt er de økonomiske rammebetingelsene for trenere langt saftigere i Norge enn hos Söta Bror, og selv om det er en større ære for en svenske å trene moderlandet er presset mindre og arbeidsrommet både videre og lunere i Norge.

Diplomatiet er selvsagt aldri blottet for minefelt. Dette er en lei problemstilling, men kampen om gode, dyktige fagfolk er aldri ukomplisert. Men har NFF en realistisk mulighet til å sikre seg Erik Hamrén, må de på banen, om det så er (litt stygt sagt) på RBKs (eller Sveriges) bekostning. Jeg tipper at Hamrén-spillet blir høstens medieføljetong.