Landslagsuttak, El Diego, Wenger osv…

Oppsamlingsblogg med kjappe poeng:

Mens vi venter på toppfotballsjefen. Landslagstropp like proppfull av gamle kjenninger som den er rensket for unge rebeller. Til sitt forsvar sier landslagssjefen at snittalder på 27 i tråd med aldersdemografien til andre europeiske A-landslag. Jeg mistenker at Drillo blander kortene og sammenligner utenlandske kvaliktropper med norsk vennskapstropp. Finnes det en bedre setting til å vise fram våre kommende krigere enn en høstkald kveld mot besøkende afrikanere? Nok en perfekt anledning til å piske opp nytt engasjement rundt A-landslaget er sløst bort på meningsløst vis. Hadde det vært litt tak i landslagsledelsen hadde Singh, Yttergård, Forren og Demidov vært inne, ekstremisten hadde lekt med Joshua King-tanken. Når NFF stopper somlingen får man på plass en toppfotballsjef som kan legge føringene for hvordan komposisjonen av en landslagstropp bør se ut og retningslinjer for hvordan et mykt generasjonsskifte kan gjennomføres. For slike valg kan ikke vies Egil Olsen som bryr seg mer om FIFA-ranking, tall og stats enn stimuli for de unge.

El Diego, Keano og Leonardo. Tre levende bevis på at begavelser i bein og kropp ikke nødvendigvis avler samme talent i den øvre delen av anatomien. Det sagt, Leonardo er en klok, reflektert mann men akkurat som for tre måneder siden er det ingenting i dag som tilser at brasilianeren fortjener rollen som Carlo Ancelottis erstatter i AC Milan-jobben. Greit, Milan-stallen har sine begrensninger i forhold til byrivalen og Juventus, og det kan godt være at Leo blir en god trener en gang i fremtiden, men om jobb og titler skal fordeles etter meritokratiske prinsipper, burde aldri Leonardo blitt vurdert for jobben. Det samme gjelder Diego og Argentina, hvis prosjekt er i ferd med å forvandles fra komedie til parodi. Bare en rask kikk på det siste uttaket vitner om handlingene til en mann som har mistet grepet. Men sann mine ord: Argentina kommer seg til VM. AFA-Gudfaren, Julio Grondona, har altfor stor innflytelse i CONMEBOL og FIFA til at Argentina på en eller annen selvforskylt måte skulle nektes Sør-Afrika billett. Roy Keane, på den annen side, sliter med å beholde Ipswich-jobben etter kun 4 poeng fra 27 mulige. Mange fikk seg en støkk da Keane ble ansatt av en konkurstruet klubb etter nettopp å ha ført Sunderland til farlig nær den samme skjebnen. Men fortsatt er det dessverre slik i fotballen at mangel på kompetanse, lederegenskaper og visjoner enkelt kan fordekkes av kjent navn.

13 år med Wenger. Gooners-bossens Arsenal-jubileum bekrefter at ukuelig tro på en manns kompetanse, strategi og «helhetspakke» kan betale seg med uendelig-gangen, og at et klingende navn eller gyllen spillerkarriere kan strykes fra toppen av prioriteringslista når ny høvding skal ansettes. «Arsène Who?», skrev London-avisa, Evening Standard, da den spinkle franske professoren ble offentliggjort som Arsenal-trener i 1996. Bare det at han kom fra japansk fotball ville ført til at CV’n hans ville blitt til papirfly i hendende til 99 av 100 klubbformenn. Men David Dein så det annerledes. Si hva man vil om den kontroversielle Dein, men mannen har visjoner og forstar sammenhengen i prosesser. Ikke bare forsto Dein allerede på 90-tallet at det ble jobbet kvalitativt mye bedre på trenersiden i det kontinentale Europa, men også at den neste bølgen av storspillere i overveldende grad ville komme fra Frankrike og at klubbkulturen må røskes opp ved roten på Highbury. Og med disse kloke tankene (kort sagt) i hodet ble Arsène Wenger headhuntet og håndplukket av David Dein til å lede Nord-Londons egne franske revolusjon. Ingen annen manager har lagt igjen en større kulturarv i engelsk fotball enn den kloke mannen fra Alsace. Jeg humrer når media synser om «mulige kandidater» til den ene og andre trenerjobben. Ja, hvem utenom Dein hadde turt å komme opp med et ekstremt men genialt alternativ som Wenger? Det er ikke alltid løsningen er den mest opplagte, at navnet har familiær klang og mannen tilhører det gode selskap. Jeg håper på 13 nye Wenger-år i engelsk fotball. Mannen er en utømmelig inspirasjonskilde.

twitter @tkkarlsen

Medisin til den syke mannen?

Gårdagens fotballdebatter på riksdekkende fjernsyn (som det en gang het) omhandlet i stor grad den økonomiske krisen som fortsatt herjer i norsk fotball. Mens andre får ta seg av oppgaven av å dele ut skyld – at pengebruken og ressursforvaltning har vært riv ruskende gæren er et kjent faktum, men la oss bevege oss videre – forsøker jeg å lansere noen få konstruktive innspill om hvordan vi kan unngå smågreske tilstander i norsk fotball. Kanskje noen av disse tiltakene kan stable den syke mannen på beina?

Overgangsembargo. Klubber som ikke klarer å overholde løpende forpliktelser overfor eksisterende ansatte og kreditorer bør fratas muligheten til å kjøpe nye spillere. I de siste to overgangsperiodene har vi sett flere eksempler på klubber som har hentet dyre (relativt sett) forsterkninger bare for å be spillergruppe og ansatte akseptere lønnskutt kort tid senere. Ikke bare er dette uærlig og useriøs forretningsdrift, men uryddig ovenfor de ansatte.

Innkjøpsblokade blir praktisert i flere land, men dessverre håndhevet litt på lykke og fromme. Chelsea er det siste eksemplet på klubb som har blitt vingeklippet på overgangsmarkedet. Her var det som kjent FIFA som grep inn som følge av påståtte uregelmessigheter i forbindelse med London-klubbens verving av 16-åringen, Gäel Kukuta, fra Rennes. I den nest høyeste divisjonen i England ble imidlertid Crystal Palace i sommer hindret fra å styrke stallen inntil de hadde gjort opp gammel moro. Utstående beløp som spillerbonuser og signining-on fees var ikke betalt, og dermed satte fotballforbundet klokt nok ned foten. For et par år siden ble også Coventry City satt under embargo. I de himmelblås tilfelle snakket vi om utestående avdrag på et tidligere kjøp (altså gjeld til en annen klubb – Southampton for Leon Best) som ikke ble overholdt. Igjen et fornuftig virkemiddel.

I følge mine kilder (og erfaringer) slites det mer enn nok i norske klubber med å betale overgangsrelaterte regninger fra opptil flere sesonger tilbake. Hvis du plusser på agenthonorar til utgiftspostene ovenfor, er det kanskje like greit at klubbene gir seg selv pusterom til å rydde opp fra den siste festen før man inviterer til ny dans? Og hvis lederne ikke tar dette på alvor, kanskje det er på tide at NFF – instansen som tilslutt innvilger spillerregistreringen – legger nye retningslinjer for handel og omsetning av fotballspillere i kongeriket?

Økonomisk doping. Neste punkt på sjekklisten til fotballens øverste organer bør være eksterne investorers sporadiske overgangsøremerkede kapitalinnsprøytninger til enkelte Tippeligaklubber. For eksempel når nedrykksspøkelset uler, finnes det klubber med store likviditetsproblemer som får investorhjelp i en siste krampetrekning før man blir spist opp av Adecco-udyret. Bakt inn i denne oppskriften ligger alle ingrediensene til hvordan man synker enda lenger ned i den økonomiske hengemyra: panikkjøp, eldre spillere – uten videresalgspotensial – fra hjemmemarked til inflasjonspris og økte lønnsutgifter som i de fleste tilfeller klubbene selv må ta seg av.

I teorien er jeg positiv til eksterne kjøpsmodeller som investorspeiselag og spillerpool (jeg arbeider fra tid til annen på oppdrag fra flere slike konstellasjoner), men konseptene må foregå og utføres på en strukturert og seriøs måte. Hva om de gavmilde bidragsyterne heller setter eksempelvis 10 millioner til rådighet og sier: «ta godt vare på disse midlene. Når dere har reist, scoutet, studert, gjort hjemmeleksa, føler dere sikre: kjøp to norske talenter og to brasilianere tidlig i 20-årene. Når vi selger videre, reinvesterer vi halvparten i nytt blod. Lykke til.» Faktum er at spillerkjøpøremerkede midler fra eksterne investorer er kun til hjelp om de forvaltes på riktig måte. Og kjenner man ikke det globale spillermarkedet er det egentlig like fornuftig å slenge inn noen millioner på Bjerkebanen: avkastningsmulighetene er sannsynligvis større siden det er enklere å bli ekspert på hjemlig gamp enn utenlandske rasebein. Og hvis travsport (ikke) er et alternativ, hvorfor ikke investere x-antallet millioner i klubbens ungdomsapparat og kreve en prosentsats av de yngre som vokser frem av satsningen. Filantropi eller smart blåruss, her ligger det gode muligheter til cashretur.

Likevel må man stille spørsmålet om det er forsvarlig at klubber som på alle mulige måter sliter økonomisk og lever på NFFs lisensnåde kan skaffe seg et forsprang i en nedrykkskamp (eller medaljekamp) ved hjelp av ikke-budsjetterte innsprøytninger – som ikke står i stil til inntektsbildet eller forretningsmodellen for øvrig – og som på sikt kan gjøre mer skade enn godt. Samtidig som den nøkterne konkurrenten som opererer etter sunne forretningsprinsipper og har satt tæring etter næring, blir skadelidende og til slutt må bite i det sure nedrykkseplet. Er dette rettferdig? Er det i det hele tatt seriøst?

Spillersalg. Kort punkt som egentlig fortjener en hel blogg. NFFs lisensnemd burde sende alle budsjett som balanserer på spillersalg i retur uten stempel. Så lenge norske klubber flopper i E-cup og landslaget ikke kvaler til sluttspill, vil eksportmarkedet forbli betydelig redusert, eller i verste fall dødt. Salg av spillere bør betraktes som gulrot og bonus – ikke som eksistensgrunnlag. Og i hvilken grad er lisensnemda i stand eller kompetente til å avgjøre markedsverdien og salgsprospektene til norske spillere på det globale markedet? Av ren nysgjerrighet: Kan forresten noen skrive noen linjer i kommentarfeltet om hvem lisensnemda består av og hvilke kvalifikasjoner disse menneskene besitter til å utføre denne vurderingsjobben?

Nedrykksklausuler. For å unngå total fallitt, konkurs eller i best fall upopulære og motivasjonsdempende innsparingstiltak, kan det være smart å legge inn en klausul om lønnsreduksjon i fall klubben rykker ned en divisjon. Slik kan man være føre var og i hvert fall forsøke å forhåndsjustere utgiftsbildet til den nye økonomiske hverdagen om nedrykksbomben skulle smelle. Ved inngangen av kontrakt (eller reforhandling) kan det derfor være hensiktsmessig kreve at spilleren må redusere basislønnen med f. eks 25-30% i Adecco-ligaen. I Tyskland er dette systemet bredt praktisert, i noen tilfeller er prosentandelen så høy som 40%. Dette er selvsagt ikke noe populært tiltak og toppspillerne vil heller ikke akseptere slike løsninger, men sett i forhold til spillerprofilene som norske Tippeligalag (RBK er unntaket, men de trenger heller ikke legge inn slike klausuler) kan realistisk sikte seg inn mot, er jeg overbevist om at et slikt system vil funke greit. Ingen spiller inngår heller kontrakt for å mislykkes, heller ikke er nedrykkstanken den som opptar mest i øyeblikket en ny avtale underskrives.

Bidra gjerne med dine innspill om hvordan norsk fotball skal bli frisk mann.

twitter @tkkarlsen

Det finnes en verden utenfor Norge…

«- Jeg tror det [landslagstrener] skal være klart innen den første snøen faller i Oslo. Jeg kommenterer ikke navn, men prosessen fortsetter som tidligere. Vi er godt i gang. Vi skal også ansette toppfotballsjef og generalsekretær denne høsten».

Slik oppsummer Sondre Kåfjord på lyrisk Levi Henriksen-vis at store beslutninger venter norsk fotball denne høsten. Men viktigere enn alt annet er at NFF legger kortene i ansettelseskabalen i riktig rekkefølge og at man tør se bortenfor egne fjord og fjell før man tar de neste grepene.

Den totale shake-up’n i NFF-administrasjonen gir Norge en unik mulighet til å bygge nytt, starte med blanke ark og overlater fargestifene til en fagmann for utformingen av den første grovskissen til kontinentaliseringen av norsk fotball. Derfor er det sentralt at NFF først ansetter en dyktig, nytenkende og kompetent toppfotballsjef og lar denne nye ressurspersonen (blant masse annet) legge føringene for hvem som skal lede A-landslaget fra sidelinja. (altså ikke gjøre som klubbene, som har gjort en kunst ut av å ansette hovedtrenere og la sportsdirektør – som i prinsippet skal lansere trenerkadindater som passer hans filosofi og tanker – komme snublende etter)

Om ikke Norge er et u-land på fotballfronten, tyder resultatene på høyeste europeiske konkurransenivå at sportens helsetilstand er vaklende. Europacup-innsatsen kan i beste fall beskrives som ynkelig (Stabæk kom seg unna kritikken takket være en kollektiv vrangforestilling om at FC København er et storlag i Europamålestokk), A-landslaget klarer ikke å kapre andreplassen i noe som må være blant historiens mest patetiske kvalikgrupper og U21-landslaget blir avkledd av motstandere med langt mindre ressurser enn hva vi har til rådighet i nord. (Kvinnelandslaget statuerer med sin EM semi-finale et hederlig unntak!) Den labre kjøpelysten etter norske Tippeliga-profiler gir også et signal om at norske tilskudd på (eller utenfor) kontinentets fotballbaner er noe man klarer seg greit uten. Altså, verken spillerne eller trenerne som har etablert seg i kjølvannet av Drillo- eller Semb-epoken og klekket ut av NFF-skolen er noe særlig etterspurte i Europa. Hvor geniforklarte disse menneskene er i Oslo, Bergen eller Trondheim teller sårt lite så lenge det finnes en verden utenfor Norge. Kun verdensspeilet gir oss den eneste klare refleksjonen på norsk fotballs genuine stilling i det internasjonale landskapet.

Sondre Kåfjord-administrasjonen har sikkert gjort mye positivt for norsk fotball, men dessverre er det ikke slik at målbarheten av godt arbeid, internasjonalt ansiennitet og fremdrift etter Europeiske standarder ligger i antall ballbinger eller breddetiltak utført i god tro og etter beste evne. Som i fotballen ellers er måleenheten like klar som den er kynisk: måleenheten heter resultater.

Så lenge selvevalueringen får råde i NFF-korridorene og i norsk fotball generelt, er det liten grunn til optimisme. Når forbundet (eller pressen, for den saks skyld) leter etter alternative navn som kan lede landslaget og stake kursen til veien videre, kommer man sjelden lenger enn navneskiltene på kontordørene ned gangen på Ullevål Stadion. Eller, om man skal være veldig eventyrlystne, oppsøker man kanskje elever av egen intelligentsia eller stikker en tur innom tankesmia (altså forumet av fotballtrenere hvis grunntanker er marginal forskjellige) til Drillo som drikker Nescafé i kantina. Kanskje mine 15 år som eksilnordmann har satt meg out of tune med den norske fotballfrekvensen? Eller, kanskje jeg burde lære å sette mer pris på den grenseløse kompetansen som finnes i norsk fotball? La meg tenke.

Uten å ville bli altfor selvbiografisk vil jeg gjerne skrive en paragraf om personlig empiri, et eksempel på hvordan min egen omfavnelse av annerledestenkende miljøer har latt seg prege mine egne horisonter. I løpet av mitt unge liv har jeg vært så heldig å få innpass i fotballmiljøer over hele verden. Superviktige impulser har ført til at erfaringer og inntrykk fra et vidt spekter balletnisiteter strømmer på og former meg, drar meg i forskjellige retninger. En intellektuell internstorm er sundt i mine øyne, for kun gjennom å utfordre egen kunnskap, oppfatninger og ideer kommer man videre. Fra Tysk fotball hvor jeg har jobbet i seks år, til engelsk fotball som de fleste kjenner bedre enn andre fotballkulturer. Inntrykkene florerer. På det italienske fotballforbundets «intellektuelle senter», Coverciano, blir jeg mottatt med åpne armer. I vakreste Toscana, der nordmenn i all hovedsak helst slurper Sangiovese, har nysgjerrig nordmann fått enveissparre med verdens skarpeste fotballfolk til krampa tar meg. Italienerne; ingen foran, ingen ved siden. De utrivelige europeiske vintermånedene baserer jeg meg gjerne i Argentina, et strøkent valg for Sør-Amerikansk landhopping. I tillegg har jeg lang fartstid på Balkan og arbeidet sporadisk i Frankrike og Belgia. Språklig – etter mitt syn sentralt om man virkelig skal danne seg et korrekt bilde av omstendighetene – har jeg kontroll på engelsk og tysk, jeg mestrer flytende italiensk og har et fint grep om spansk, portugisisk og fransk. Hvilket betyr at kunnskapsformidlingen foregår på originalspråket – stor fordel. Ok, jeg skal frem til to poeng i denne paragrafen som den gjennomsnittlige jantelovnordmannen selvfølgelig vil oppfatte som selvskryt (en misforståelse jeg fint kan leve med): 1.) Jeg har lært at det finnes flere sannheter når det kommer til fotball 2.) I løpet av mine kontinuerlige utvekslinger med latinsk, anglosaksisk eller slavisk fotball har jeg sjelden (det vil si aldri) blitt gitt inntrykket av at norsk fotball – med handlingsmodusen, konseptene og budskapet som formidles «hjemme» – er noe som appelerer utenfor landegrensene. 3.) At innpulssøk og flørting med andre fotballkulturer – uten forutinntatte «sannheter» – åpner sinn og inspirasjonsslusene.

Så kan man selvsagt reise det typiske kontringsspørsmålet som røper mer om vedkommendes verdenssyn enn selvinnsikt: kanskje det er mister utlending som er ignorant og inntrykksredd, mens det er «vi» som har alle svarene. Gjør opp egen konklusjon.

Klimakset som crescendoet bygger opp til er et sterkt ønske om mer internasjonal kompetanse, input og innflytelse i norsk fotball. Da mener jeg ikke utenlandsk for utenlandskhetens skyld, men at norsk fotball – og NFF i en hovedrolle – søker kyndighet også sør for Bornholm. Jeg sier ikke at alt skal rives ned og bygges på nytt – grunnprinsippene må gjerne demonteres og settes i sammen igjen – men at vi importerer kunnskap fra sivilisasjoner som er oss overlegne og lar disse kapasitetene komplimentere våre egne evalueringer. Så lenge evalueringen skal fortsette å bli utført av de samme menneskene som har ledet klubb og landslagsfotballen inn i en blindgate, er det ikke bare kalenderen som forteller oss at vi er på vei inn i en ny mørketid.

Derfor er mitt håp at NFF ansetter en utenlandsk toppfotballsjef. I f.eks Italia, Spania, Portugal og Frankrike finnes det ledige kapasiteter på markedet, utrolig flinke mennesker som kan legge premissene for talentutvikling og trenerutdanning samt lansere kandidater til å lede landslag og kvalitetssikre rammene for fotballens vekst, helse og utvikling i Norge.

Land som Polen, England, Irland, Finland, Litauen, Hellas og Russland lønner
i dag landslagstrenere med avstamning fra fotballkulturer fjernt fra den stolte hjemlige. Enda flere Europeiske nasjoner har tekniske konsulenter i forbundet med ikke-hjemlig avstamning. Det er vanskelig å påstå at noen av landene jeg nevner har lidd nevneverdig av den nye innpulsinjeksjonen, heller det stikk motsatte. Ofte er det opprøskningen og nytt livsblodtilførsel til et innadvent, navlebeskuende og selvtilfredsstilt apparat som gjør likeså stort utslag som friske ideer og spennende innhold. Når idékilden er tom, er det ingen skam å søke viten fra andre land og miljøer. Og når selv The FA våger å ansette en svensk (eller italiensk) landslagssjef, er det lov å undre om Ola Nordmann – som ikke en gang ser ut til å vurdere en ikke-Skandinavisk Drillo-erstatter – er vårt kontinents mest arrogante Mesterxenofob.

Uavhengig om Norge slår Makedonia 12-0 på onsdag, håper jeg NFFs maktelite stiller seg en rekke selvkritiske og eksistensielle spørsmål før man lander på en beslutning i sin hittil skandaløst ineffektive og konseptløse trener- og toppfotballsjef-søken. Som optimist håper jeg også Kåfjord, Loe – eller hvem som nå sitter i det sanne maktsentrum – tør å vandre utenfor Ullevål Stadion for å rådføre seg i jakten på de nye ressurspersonene. Mitt siste ønske er at NFF ikke misbruker denne fantastiske muligheten til å bygge noe nytt, spennende, vibrant og dynamisk. I motsetning til å utfolde seg i sin egen ulidelige forutsigbarhet og knaske videre på en gammel kjeks i ny innpakning.

twitter @tkkarlsen