Glemte gode menn…

Trenere, på godt og vondt, dominerer de norske sportssidene. At trenere kommer og går er dessverre fotballens nødvendige onde og for å få fart på en sunn, fremadstormende, dynamisk fotballklubb er jakten på en dyktig hovedtrener – samt prosessene rundt vurderingen, evalueringen og av/ansettelsen av denne – likeså viktig som kartlegging av spillermarkedet (som jeg har mast om i lang, land tid).

Aspirerende trenere finnes i hopetall, altfor mange til antall jobber, naturligvis, og derfor blir prosessen rundt en hver ny trenersituasjon som «åpner seg» ekstremt fascinerende. Trenerne og deres agenter jobber bak kulissene for å finne pole position mens kollega A, B eller C heltmodig klamerer seg til jobben.

Akkurat da det stormer som verst rundt klubbene (should he stay or should he go?) neddynkes man i tilbud om overklare erstatninger om din egen mann må takke for seg. Derfor er det selvsagt best å være føre var: som klubbleder må du alltid være forberedt og ha en kortliste med kandidater. Uten et slikt forhåndsarbeide vil du ufrivillig bli drevet mot panikk. Etter hvert som presset til å lansere en troverdig erstatter øker, altså jaget etter denne profilen som man kan bygge klubb med og rundt, blir man nærmest tvunget til å gjøre et kortsiktig grep.

Men tilbake til kandidatene som melder seg. Uansett klubb, status eller budsjett – s lenge du kan tilby en fulltidskontrakt vil de samme «usual suspects» melde seg. Profilen eller trenertypen man søker blir ofte irrelevant, navnene som melder seg – enten via mellommenn eller media – forblir kjente og kjære.

Samtidig fascinerer deg med at enkelte navn stryker unna dette sirkuset. Noen trenere havner ufortjent i «forglemt»-boksen, til tross for gode prestasjoner og spennende profiler. Derfor vil jeg gjerne oppfordre leserne til å komme med forslag på trenere som du føler fortjener en ny sjanse. Tenker i første rekke på trenere som fikk sin ilddåp i ung alder, ble avskjediget og driftet vekk fra bikkjeslagsmålet om ny jobber og utfordringer.

Nasjonalt og internasjonalt, her er et lite utvalg av navn som umiddelbart slår meg som «ufortjent» lite etterspurte:

Gianluca Vialli: ble kastet rett ut på det dypeste blå etter Ruud Gullits Chelsea-exit 1998, først som player-manager deretter som ordentlig boss. Første kapittel av trenerkarrieren varte i cirka 2 ½ år. Etter en dårlig start på 2000/2001-sesongen måtte Vialli pakke sakene. Kort tid etter tok italieneren over Watford på nest øverste nivå i et slags halvseriøst prosjekt. Utfallet ble som forventet da den flashe og ultraprofesjonelle italieneren skulle jobbe inn kosthold, yoga og kroppskultur hos familieklubben i Hertfordshire. Kulturkollisjonen var total. En sesong ble totalen i regnskapet. Og siden han forlot Watford under en mørkelagt himmel for sju år siden har Vialli holdt seg unna trenerjobber. I ettertid har han blant annet vært linket til Juventus og Celtic.

Men det er faktisk jobben Vialli gjorde i etterkant av manageropplevelsene som har gjort størst inntrykk. Ikke bare skaffet den tidligere Sampdoria-legenden seg verdens beste trenerlisens fra Coverciano, men han ga seg ut på en ferd av studier og research. Reiste land og strand på eget initiativ, oppsøkte fagmiljøer i søken etter kompetanse og personlig utvikling. Mange av ideene ble lansert i den fantastiske boka The Italian Job (co-skrevet med The Times journalisten, Gabriele Marcotti, anbefales på det sterkeste!) og i en rekke artikler publisert i italienske fagblader. Legger man til at Gianluca er en rikmannssønn fra Lombardia, hvis fotballinntekter kun representerer en liten ekstragasje til familieformuen, er det lov å la seg imponere av italienerens entusiastiske tilnærmelse og ydmykhet til treneryrket. Bor fortsatt i London, jobber som ekspertkommentator for Sky Sports Italia. Reflektert, erfaren, respektert, ydmyk og mediegeni: Vialli fortjener definitivt en ny sjanse.

Adrian «Aidy» Boothroyd: nok en ex-Watford manager som jeg gjerne vil se tilbake i manesjen. Uten arbeid siden han forlot Elton John-klubben på senhøsten i fjor. Tok som kjent Watford til Premier League på små ressurser. Riktignok røk toppseriestatusen på første forsøk, og etter nedrykket satt ikke tunga like rett i munnen lenger og Boothroyd mistet til slutt grepet (merkelige taktiske disposisjoner og konflikter med klubbstyret ble skjebnesvangre). Likevel viste 38-årigen mange spennende sider av seg selv. Svært entusiastisk og kreativ på feltet. Arbeidsnarkoman som tar inspirasjon fra biografier, moderne lederskapsteori – stadig på søken etter selvutvikling og impulser. Blir ofte omtalt av langt mindre arbeidsvillige og nytenkende kollegaer som «cocky» og i overkant selvsikker, men jeg velger å tolke den struttende selvtilliten som et tegn på offensiv tenkning og indre styrke. Et navn som bør stå høyt oppe på listen til de fleste Championship-klubber, men lite imponerende spiller-CV og liten aksept hos «det gode selskap» har spolert flere potensielle jobbmuligheter.

Stig Inge Bjørnebye: først skal jeg erklære min ignoranse – jeg har aldri sett Bjørnebye på feltet, aldri hørt han fra innsiden av en garderobe eller hatt mulighet til å danne meg et real time bilde av den tidligere venstrebacken som person og fotballmann. Like lite kjenner jeg til de indre mekanismene i Start til å si skrive noe fornuftig om hvorfor laget ikke responderte til Bjørnebye som hovedtrener. Men Hedmarkingen forsvant liksom bare. Og det er for så vidt også litt spennende; Ikke brukte han uker på å snakke seg tilbake i jobb, ei heller har han klamret seg fast til et TV-studio i søken etter profilering og nye oppdrag. Sist sett i forbindelse med boklansering, om jeg ikke tar feil. Bortsett fra forsvinningsnummeret synes jeg Bjørnebye fremstår som en ressurs, en person med erfaringer fra toppfotballen som umulig er bortkastet på norsk fotball. Reflektert, veltalende og sammensatt, den tidligere Liverpool-venstrebacken gir inntrykk av en person som forstår at det er mer til livet enn en Flo-pasning. Selvsagt har ingen oppnådd suksess gjennom preik (selv om det er en velutforsket oppskrift), men kan det tenkes at Bjørnebye lært av Start-perioden, har disponert ledigtiden på eksemplarisk Vialli-vis og kan gjeninntre trenerrollen som en styrket mann?

John Collins: i sin tid en helt genial skotsk midtbanespiller. Oppnådde glimrende resultater i sin første trenerjobb med Edinburgh-laget, Hibernian, inntil han fikk spillerne på nakken. På midten av 90-tallet tilbrakte Collins to sesonger (som spiller) i storklubben AS Monaco, og det var visstnok inntrykkene fra tiden i lilleputtstaten ved Middelhavet som Collins ville omsette til ny kultur i hjemlandet. Salatblader fremfor haggis falt ikke god smak og til tross for ligacupseier i 2007, lot det fatale spilleropprøret seg ikke unngå. Siden den tid kan Collins se tilbake på et lite gjesteopphold i den belgiske klubben Charleroi. I dag er mannen ledig. Smart, seriøs, strukturert i sitt virke Collins må utvilsomt være et ess for hvilken som helst småambisiøs britisk klubb.

Hvem mener du fortjener en «second chance»? – Kommentarfeltet er ditt.

twitter: @tkkarlsen

Kovacs store PR-brøler

Morgenen etter Peter Kovacs kontroversielle 2-0 scoring i gårsdagens cupseier i Skien tenker jeg mer enn noe annet: her spilte du kortene feil, Peter! For i stedet for å melke en uheldig situasjon til noe endeløst positivt, er Odd-spissen i dag langt på vei en samfunnsfiende. Og merkelappen som en uhederlig representant for sin profesjon vil tynge som et blylodd for alltid. Men for en gangs skyld skal jeg faktisk nyte utsikten fra gjerdet, følge argumentasjonen og la debatten rulle. For jeg kan forstå at det ryker like mye fra begge leirbål.

Fra et helt kynisk ståsted, kan man forsvare at ungareren gjorde sin plikt: I kampens hete kan man ikke vente på legeattest og det er cupavansement til Odd Grenland Kovacs er ansatt for å levere. Slik kan man argumentere for, og egentlig hårfint komme unna med, at dette var en «profesjonell» handling.

Samtidig kan man forstå bergensernes utømmelige sinne. Håkon Opdals reaksjon, bevegelser og kroppsspråk i det fatale øyeblikket var en slik karakter at det levnet null tvil for de fleste innenfor en hundremetersradius at her var det snakk om en genuin skade og ikke eksentrisk skuespillerkunst (dog til hvilket formål skal forbli uvisst i den tid og stund stuntet skjer upresset i egen målgård foran en målhungrig motstander) som selv Rene Higuita ville vært stolt av.

Den avgjørende anklagen fra moralpolitiets side er altså om Peter Kovac, i løpet av i av et par sekunder, kan klandres for å ha vurdert situasjon slik at det kan være tvil om at Opdals unaturlige balltap var resultat av skade. Men dessverre kan vi kun synse om hva hovedpersonen kjente, følte og tenkte i det avgjørende sekundet.

For mitt vedkommende er dette essensen. For debatten handler ikke om episoden ble skjebnesvanger for kampens utfall (5-1 er konkluderende, selv om 2-0 kanskje punkterte kampen) eller om dommeren skulle ha stoppet spillet, dette handler om Peter Kovacs samvittighet og svaret har kun hovedpersonen selv.

Men mens debatten raser videre sett fra Grenland-perspektiv eller gjennom rødfargede bergenske briller, er det egentlig mer frustrerende å tenke på hvilken enorm PR-mulighet som enten ufrivillig glapp eller som ungareren valgte å la renne bort i går aften. For skulle det faktisk være så at rødtoppen fra Budapest satte ballen i Skagerrak-nettet i full viten om at en kollega hadde gjort seg ille, vil jeg i beste fall beskrive handlingen som uklok og ustrategisk. For i så fall kastet Odd-spissen bort en ypperlig mulighet til å skaffe seg legendestatus og evig hjerterom hos Ola Fotballsupporter.

Mange vil huske at Paolo Di Canio stoppet spillet i egen 16-meter da Evertons målvakt, Paul Gerrard, kollapset med skade i en Premier League-kamp på begynnelsen av dette årtusenet. I motsetning til gårsdagens kontrovers var målet langt fra ferdigscoret i Di Canio-situasjonen, og det må være lov å undre om italieneren vill ha opptrådt like gentlemanaktig om ballen bare skrek om å bli satt i nettet, slik som i Kovacs case. Likevel, popularitetspoengene den omstridte West Ham-spissen høstet fra episoden skal ikke undervurderes: ikke bare mottok Di Canio senere FIFAs Fair-Play pris for sin sportslige handling, men nærmest over natta fikk den kontroversielle kultspilleren renvasket et frynsete rykte. For når en selverklært Mussolini-sympatiserende, skuespillbeskyldt italiener – som tidligere hadde lagt hånd på alt fra dommere til lagkamerater – kan erobre britiske hjerter gjennom et frittstående sporty innfall, ja, gud vet hva en tilsvarende sjenerøs akt ville gjort for Peter Kovacs i norsk målestokk. Reker på Sommerkveld, rødvin med Grosvold og fashiontips fra Dorthe burde absolutt vært innenfor rekkevidde. For ikke å snakke om gratis Hansa på Bryggen ut livet.

Ved å sette 2-0 målet lot Kovacs en helt unik mulighet til å opparbeide seg en enestående posisjon i norsk fotball glippe. I stedet for å bli husket som en virkelig gentleman og at det gode det medfører seg, vil Kovacs bli stemplet som småkjip og selvisk.

twitter: @tkkarlsen