Fem importer Tippeligaen hadde klart seg uten

Importen av utenlandske spillere til norsk fotball har dalt i samsvar med finanskrise og generelle nedgangstider. Og det er kanskje like greit når man tar en rask titt på materialet som har blitt hentet over landegrensene det siste året. Her følger fem navn som har bidratt lite til å heve Tippeliga-standarden. Rekkefølgen er tilfeldig. Bidra gjerne med dine «favoritter» i kommentarfeltet.

Mame Niang (Viking)

– Ok, la oss få det ut av verden med en gang: senegaleseren scoret noen mål på tampen av 2008-sesongen. Ære der ære skal være. Likevel, man trenger ikke mange minuttene før man oppdager at Mame Niang er en svært begrenset angriper. Så begrenset at kjentfolk i Tyskland karakteriserer den høyvokste afrikaneren som Wolfsburgs «merkeligste kjøp gjennom alle tider». For faktum er at Diang faktisk ikke var noen hit i Sør-Afrika før han helt uforklarlig – mer dertil lykkelig – pakket snippsekken og satt av sted til Folkevognbyen. Og andres «merkelige» kjøp skal man helst holde seg langt, langt unna. Jeg er ikke sikker på hvor mye Viking betalte for Niang eller hvor mye han hever i lønn, men jeg er veldig sikker på at jeg ikke har lyst til å vite det.

Lucas Pratto (Lyn)

– Det er ikke innsats det står på for sluggeren fra Argentina, men snarere fitness og talent. Det vil si mangel på sådan. Så langsomt og seigt går det unna med Pratto at man nesten skulle tro han løper med vann til knærne. Jeg synes oppriktig synd på argentineren der kan sliter, kaver og strever uten han liksom kommer noen vei. «Oi, han kommer fra Boca Juniors, det er en grunn til at han havnet der», sier folk og legger til helt generelt «den klubben kjøper ikke hvem som helst». Begge formodningene er korrekte: Grunnen til at Pratto havnet i Boca (der han er femtendevalg som spiss) heter Martin Palermo og han er ingen hvem som helst. Pratto stammer nemlig fra klubblegendens nabolag i La Plata og et vennskap med «El Loco» kan åpne mange dører, inkludert porten til Bocas treningsfelt.

Levon Pachajyan (Fredrikstad)

– Interessant nok signerte armeneren på lån fra GAIS kort etter at klubbens hovedtrener, Anders Grönhagen, beskyldte undertegnede for å ville gjøre FFK til en «farmerklubb» bestående av Øst-Europeere og Sør-Amerikanere (les denne bloggen for bakgrunn). I følge mine geografikunnskaper kommer man ikke noe særlig lenger østover i Europa enn Kaukasusfjellene og Armenia. Men nok om det. Høyrevingen har man sett lite til etter at østfoldingene blant annet sikret seg den spennende Amin Askar fra Moss (et av årets beste kjøp!) og det er lite som tyder på at GAIS-spilleren, som ble forsøkt prakket på flere Tippeliga-klubber før FFK bet på agentagnet, blir å se mer i Tippeligaen. Meningsløst.

Marcelo Guerrerio Miorando (Odd)

– Kanskje kjipt og lite fair å dømme en spiller man aldri har sett. Men noen ganger må man bruke omstendighetene som bevis. Brasilianeren, som kom fra lavere divisjoner i hjemlandet, har kun fått smake 35 Tippeliga-minutter. Og denne drøye halvtimen skulle bli skjebnesvanger. For i Grenlandstraktene svirrer det allerede legender om hvor skandaløst skral Marcelo var i serieåpningen mot Viking. Dyr i drift, er han sikkert ikke men likevel er det ikke både flaut og unødvendig å hente en stopper som kun holder en halvtime i norsk toppserie? Det er faktisk lov å sjekke ut spillere i levende live før man sender de nordover.

Juan Fuenmayor (Vålerenga)

– Hvorfor? Et ord burde egentlig holde: hvorfor? Om vi snakket om en brasilianer på atten år, frisk i hode og bein, utviklingspotensial og omstillingsevne kan man på sett og vis ha lov til å feile. Intensjonen ville vært god. Men en venezuelaner på snart 30, landslagsspiller riktignok men som egentlig aldri har sett bra ut i den rødvinsfargede trøya. Logikken bak dette kjøpet er tapt for meg. Mangler størrelse til å dekke på stopperplass og det meste annet til å erobre backplass. Men til gjengjeld har han et langt innkast. Hører Stoke har meldt sin interesse.

twitter: tkkarlsen

Verdensmestere i ansvarsfraskrivelse

NFF hjemsøkes av maktkamp og indre uro. Kan man håpe på at krigingen om posisjoner kan ende med en kompetansehevning i norsk fotballs øvre organ?

I det som fremstilles som en strid mellom fotballpresident, Sondre Kåfjord, og generalsekretær, Karen Espelund, er jeg usikker på hvem som er goodie og baddie. Spiller det egentlig noen rolle hvem som lander det siste sverdstikket?

For foruten å krangle har Knoll & Tott helt sikkert gjort noe bra for breddefotballen; de har snekret binger over det vidstrakte land og de kan sikkert vise til talltriksing og statistikker som kan ydmyke hvilket som helst sammenligningsland om hva gjelder stell av grasrota. Men der det virkelig gjelder, statusen til de norske A-landslagene, både på kvinne og herresiden, ligger norsk landslagsfotball med brukket rygg. Hvem er ansvarlige?

For meg er det ironisk at NFF-krisen som media er i ferd med å grave frem har sitt opphav i indre politiske stridigheter og ikke handler om oppryddig i kjølvannet av selvforskyldt VM-flopp.

Omdømmet til NFF-ledelsen burde ikke nødvendigvis stå eller falle på kapringen av andreplassen i Norges kvalikgruppe, men håndteringen av landslagstrenerprosessen kan ikke karakteriseres som annet enn en farse og bør få konsekvenser for de ansvarlige. Ja, hvem satt egentlig med det øverste ansvaret for den latterlige trenerjakten? Var det Kåfjord eller var det Espelund?

Kall meg gjerne kynisk eller usaklig, men jeg har vanskelig å spore noen som helst dynamikk, kompetanse utover grasrot eller binger, for ikke å nevne snev av internasjonal handlekraft og savoir-faire, hos verken den ene eller den andre. Kanskje jeg tar feil, men i de store avgjørelsene har NFF-ledelsen sviktet.

Egil Olsen kan vi like greit sette på sidelinjen i denne konteksten, fotballprofessoren ble satt til å gjøre en jobb, som han for så vidt har utført etter sine beste forutsetninger. Og det er heller ikke Olsen sin skyld at andre mente at den beste løsningen liksom skulle befinne seg noen dører nedover korridoren på landslagsarenaen. Olsen var lite annet enn et populistisk og enkelt valg, et desperat forsøk på mirakuløst å redde seg i havn etter en vill, kursløs seilas i et fjernt hav.

Let’s face it: Åge Hareide var i praksis død mann på føtter flere måneder før han varslet NFF at han ikke orket en ny periode som landslagssjef. Ærlig og greit av Hareide, men selv om moldenseren først kastet inn håndkle etter at hans siste desperate alibifabrikanter i Akersgata hadde snudd han ryggen, var det ikke akkurat som snø i juli at det gikk mot et skifte i trenerstolen.

Faktum er at allerede under Hareides siste haltende periode, burde NFF ha startet søken etter hans erstatter. Og når den utgående sjefen til overmål informerte forbundet i god tid foran de neste kvalikrundene, er det uakseptabelt at man lander på en kandidat hvis fotballfilosofi de fleste tenkende individer har gjort alt for å distansere seg fra de siste ti årene. Men den største skandalen er imidlertid ikke at man landet på Drillo, man at den nye sjefen skulle vært på plass umiddelbart etter at Hareide takket for seg.

Jeg har tidligere forkynnet: vinneren er den med flest alternativer. Uansett om du har Fergie, Jose Mourinho, Erik Hamrén eller Fabio Capello som trener, er det ditt ansvar som leder å være forberedt i tilfelle din mann overpresterer og blir fisket av andre, eller ikke leverer og man må skilles til felles beste. Og å være forberedt betyr kontinuerlig oversikt og analyse av trenermarkedet i inn og utland.

Like det eller ei, faktum er at fotballtrenere er «forbruksvarer». Gjennomsnittslivet til en europeisk toppligatrener er cirka 14 måneder. Riktig eller galt, trenerstreifingen er en realitet man må forholde seg til. Derfor er det også et krav at man fører interne lister med passende kandidater, komplett med profilanalyse, slik at man er 100% forberedt når den praktisk talt uunngåelige skilsmissen forekommer.

Dessverre behandler altfor mange forbund (og klubber) den store beslutningen fremfor noen, nemlig trenerspørsmålet, med nesten hasardiøs tilnærming. Argumentasjonen man ofte hører er «han gjorde en god jobb der», uten at man i det hele tatt har tatt seg bryet om å se kandidaten på feltet eller samle dyptpløyende informasjon om vedkommende lang tid i forkant. Eller, enda viktigere, at treneren passer gruppa han skal lede. «Han gjorde en god jobb» er ikke godt nok.

I følge kravspesifikasjonene til NFF skulle Hareides idealerstatter inneha internasjonal trenererfaring og representere grunnprinsippene til norsk landslagsfotball (soneforsvar, gjennombruddshissighet osv). Det første prinsippet er greit nok om man har en dyp lommebok og profil er viktigere enn hardt arbeid (tror man virkelig en Benhakker, Advocaat, Eriksson eller Queiroz legger igjen blod og svette?), mens gjennombruddshissigheten og soneforsvaret – som om dette er noe unikt til norsk fotball – er det svært få europeiske fotballtrenere som ville frarøvet oss. Sannheten er at mange spennende profiler var tilgjengelige (om ikke i hvert fall verdt å sjekke ut) utenfor våre landegrenser. Problemet var bare at de ansvarlige i NFF, hvem de enn nå var/er, ikke visste hvor, når, eller hvordan disse skulle finnes.

Derfor skulle det være interessant å vite: hvem var ansvarlige den fiaskoaktige sonderingsjobben? Hvem sto bak kartleggingsprosessen som kun pekte NFFs headhunterteam i retning forutsigbare, urealistiske kandidater som en hver fan eller journalist kunne plukket ut i blinde (Solbakken, Hodgson, Solskjær)?

Det som opprører meg allker mest er faktisk ikke den katastrofale måten trenerjakten tilsynelatende ble håndtert på, eller den manglende fremdriften, men at NFF ser ut til å komme unna med sitt praktverk av amatørisme. Med stor sikkerhet kan jeg si at det kun er i kravfattige Norge hvor en slik offentlig oppvisning av udyktighet og inkompetanse kan passere uten en større granskning eller hoderulling.

Jeg har lenge savnet en debatt om det øverste lederskapet i norsk fotball. Maktkampen som for tiden rulles opp – der posisjonering, lobbyvirksomhet og politiske agendaer virker mer betydningsfullt enn sunn kompetanse – bare føyer seg inn i rekken av troverdighetsskadende hendelser. Kanskje tiden er inne for mer enn rokeringer?

Twitter: tkkarlsen

Florentino leker ikke butikk…

Florentino Perez fortsetter der han slapp: han samler verdensstjerner, såkalte galacticos, til Real Madrid. Hvordan har det seg at seg at stjernene foretrekker Madrid fremfor alle andre hete adresser?

Først handlet man Kaká for 600 millioner kroner, i dag ble det kjent at Cristiano Ronaldos langvarige kjærlighetshistorie får en amorøs utgang. Manchester United bekrefter at de har akseptert et bud på mektige 820 millioner kroner for den spektakulære angrepsspilleren. For min egen del er jeg bare lettet at de to siste sommeres «skal/skal ikke»-sager ser ut til å endelig få en finale – jeg hadde knapt orket et hat-trick av fellesferier og agruktid hvor Ronaldo/Real Madrid, sutring og frem og tilbake fikk tapetsere sportssidene.

Om ikke noe helt spektakulært skulle hindre Ronaldo-overgangen (jeg regner med at Real Madrids ledelse og Ronaldos representanter kjenner hverandre som gamle venner etter å ha tilbrakt sommerferier sammen ), kan Florentino Perez møte pressen med Kaká i den ene armkroken og portugiseren under den andre på pressekonferansen når spillerne rapporterer tilbake til trening om drøye to uker. Selv for en hetrofil mann må det innrømmes at dette er en saftig fangst, et nesten utenkelig dobbeltscoop. Det finnes absolutt verre måter å lansere sin nye periode som Real Madrid-President.

Det kan virke litt tåpelig å måtte reflektere over hvorfor Real Madrid for tiden plukker stjernespillere som Roger Federer forsyner seg med Grand Slams, men etter at de kongelige fra Madrid dominerte overgangsmarkedet på tampen av forrige århundre og begynnelsen av dette, har det ikke alltid rådet automatikk i at verdens mest kjente spillere skulle spille sine hjemmekamper på Santiago Bernabeu. Spesielt Premier League-klubbene har jo forsynt seg grådig av overgangsgodene. Men i vår skjedde det ting på den politiske arenaen i Storbritannia som ser ut til å få følger for fotballklubbenes konkurransedyktighet i forhold til storklubbene på Iberiahalvøya.

I årets statsbudsjett vedtok det britiske parlamentet at toppskatten skulle økes fra 40 til 50%. Konsekvensen er altså at utgiftene til spillerlønninger i engelsk fotball i praksis vil øke med 10%. For eksempel Chelsea kan plutselig og uforutsett se sine lønnsutgifter øke med 15 millioner pund. Klubbene med britiske spillere i stallen vil trolig bli mindre utsatt fordi spillerne selv vil overta skattebyrden, men agentene til høyprofilerte utlendinger vil i stor grad ha sikret klienten mot eventuelle negative skatteforandringer allerede ved kontraktssignering. I tillegg har de britiske skattemyndighetene nylig tettet flere skattesmutthull som tidligere gjorde det mulig for ikke-britiske individer å putte betydelige beløp i lomma i stedet for i statskassa. I Spania, derimot, betaler utenlandske spillere kun 25% inntektsskatt de første fem årene i landet. Skattesituasjonen gir dermed La Liga-klubbene et veritabelt forsprang i forhold til England (50%) og Italia (50% +/-). Derfor kan det virke som de økte skatteutgiftene ble den berømte dråpen for Manchester United.

Ser man bort fra pengene er det klart at Real Madrid og Spania appellerer mer til latinske spillere enn gråtriste Nord-England. Fernando Torres holder fortsatt ut i Liverpool, men vi ser allerede fra Robinhos første år i Manchester at Lancashire ofte kan bli for lite for en nattglad brasilianer. Forskjellen er at Fernando Torres er proff helt ned til Nike Laser-tuppene, mens det hersker tvil om hvorvidt Robinho har lært seg forskjellen på betydning av yes og no. Tilpasningsdyktighet avhenger av kapasiteten under topplokket til hver enkelt spiller. Men på generell basis er det hevet over tvil at latinske spillere følger seg langt mer tilfreds og hjemme – språklig, kulturelt og temperamentsmessig – i Spania enn de hva de gjør i England. London er kanskje til å holde ut, men for å overleve i nord kreves det disiplin, fokus og profesjonalisme.

Kanskje ikke så greit å forstå for nordmenn som ville spilt for Manchester United eller Liverpool uten betaling, men akkurat som du søkte mot England og lot deg forføre av Arne Scheie og Tippekampen, vil en Sør-Amerikaner eller Portugiser ha dagdrømt om Real Madrid eller Barcelona. Og når spanjolene kan lokke med enda tyngre grynpose, er valget gitt seg selv.

Hvordan finansierer så Real Madrid kjøpegildet til Florentino Perez i disse nedgangstider? Svaret en tilnærmet Hollywood-mekanisme. Desto større stjerner du henter inn (finans i form av lån er problemfritt for en klubb med enorme eiendomsverdier og en indre sirkel smykket med finansfolk og innflytelsesrike politikere), desto større inntekter fra TV og media-rettigheter. Treningsleire, camps, vennskapskamper kan selges for top dollar eller yen, folk går fra konseptene i de offisielle Real Madrid-butikkene. Verdensledende sponsorer nærmeste kriger om å bombardere deg med penger. Profitteffekten er enorm, men skal du skape en Blockbuster, må du også sikre deg de største stjernene, ellers uteblir effekten.

Manchester City er sannsynligvis den eneste britiske klubben som kan utkonkurrere Real Madrid i lønnsracet. Men så lenge klubben ikke en gang blir å finne i Europaligaen, har en manager som ikke på noen måte kan karakteriseres som latiner-venn og man allerede har latterliggjort seg selv i stjerneforhandlinger (Kaka-fadesen i vinter), er man i realiteten sjanseløse i kampen om signaturen til de store stjernene.

Manchester United sitter sannsynligvis igjen med et ess mindre i kortstokken. Kampen om å holde Liverpool unna ligagullet neste sesong avhenger av om Cristiano Ronaldo erstattes på en tilfredsstillende måte. Franck Ribery står trolig høyt oppe på ønskelisten, men etter min mening er Bayern Munchen-angriperen langt unna den utgående portugiserens kaliber. Benzema på den annen side? Hmm… Nå snakker vi.

Hvem mener du bør erstatte Cristiano Ronaldo?

For debatt og snakk. Twitter: tkkarlsen

Spillerhandelens tilskuer heter Ola Nordmann

Finanskrise til tross: I Europa omsettes det i sommer fotballspillere for rekordsummer. Aldri før har så store beløp blitt satt av til spillerkjøp blant kontinentets storklubber. I Norge meldes det om kutt, kutt og atter kutt. Så hvorfor får ikke Tippeliga-klubbene så mye som et blås når de store henter frem sigaren?

Gårsdagens sjokkmelding om at Tromsø betaler den ustabile sisteskansen, Sead Ramovic, 4 millioner kroner er betegnende for statusen i den hjemlige serien. Tippeliga-klubbene befinner seg i den sure enden av et gullrush. I en årrekke har klubbene forvaltet relativt sett store verdier. Men problemet er at verdiene er blitt forvaltet på feil måte og prisen betaler man i form av kvalitetsdropp, synkende interesse og eksklusjon fra spilleromsetningsarenaen. I dag sliter man med å imøtekomme daglige utgifter, kasser er skrapte, noen steder banker selv kemneren på stadionporten.

Isolert sett er ikke gjeldskrisa et uløselig problem. Fotballklubber har en tendens til å vri seg ut av selvforskylde pengekriser, enten i form av offentlige redningsmenn, eller så kommer en lokal rik onkel til unnsetning. Men verken det ene eller andre maner til lærdom, selvhjelp eller selvransakelse. Men enda av enda mer betydning: Tippeliga-klubbene går i dag glipp av kjærkomne vindfall fra handelen som foregår utenfor landets grenser.

For da TV-kronene startet å tikke inn på klubbkontoer rundt Norges land glemte fotballedere og klubbstyrer de sentrale prinsippene rundt den nasjonale fotballens eksistens: Norge er et eksportland. Og man glemte like gjerne også det sentrale prinsippet rundt internasjonal fotballs eksistens: profesjonell fotball er business.

Et lukrativ salg av en fotballspiller til utlandet kan lett dekke en kvartdel av et norsk toppserieklubb-budsjett. En overgang på 25 millioner kunne representert normen, ikke et unntakstilfelle, om den tilbakelagte gullalderen ble benyttet til verdiskapning. Og da trenger man ikke å være hjernekirurg eller Trygve Hegnar for å forstå at driften i stor grad må baseres rundt omsetting av spillere. Man kan like det eller hate det men: en sentral del av verdiskapningen i fotball er å gjøre gode investeringer (inn og ut) på spillermarkedet.

I stedet benyttet klubbene i stor grad TV-pengene til å handle dyre spillere med høye lønnskrav til feil alder. Med andre ord, spillere man i liten grad kunne håpe å omsette for profitt etter en periode. I stedet for å lete etter 20-åringer i Brasil, objekter som europeiske klubber ikke kan få nok av etter en tilvenningsperiode i nord, hentet man – med altfor få unntak – svensker som for lengst hadde sett middagshøyden.

Enda verre: når egen konto for spillerkjøp var tom, formet rike onkler investorgrupperinger som satte smågale summer til disposisjon. I utgangspunktet vel og bra, men når den klubbfinansierte lønnen skal stå i stil med overgangssummen, og midlene ble forvaltet like fort og galt som TV-potten, viser det seg at investorene gjorde klubbene lite annet enn en gigantisk bjørnetjeneste.

Dette er en kortversjonen av hvorfor googles ordtellere vil komme opp med «spare» og «kutt» som nærmeste assosierte treff til «Tippeligaen». I norsk fotball ble uvante store pengesummer ukritisk stilt til disposisjon uten at man satte krav om hvordan disse midlende skulle gjøre mer nytte enn skade. Spillerkjøp og lønninger, postene som i dag er ansvarlige for gjeldsstrupetaket, ble gjort uten å ha en tanke om videresalg, altså en fruktbar klubbutviklende retur.

Hadde midlene blitt benyttet på spennende, fremadstormende unggutter – med norske eller ikke-norske pass – ville Tippeligaen i dag fremstått som en vibrant arena og utskytningsrampe, for ikke å nevne lukrativ markedsplass, for hete salgsobjekter og ikke et deppeinstitusjon på konkursranden. Norske klubber hadde nok ikke solgt spillere til Real Madrid eller Chelsea, men mindre Premiere League-klubber og tyskere ville ganske sikkert reist på forretningsreiser nordover. Jo visst finnes det fortsatt salgsobjekter i norsk fotball, men det burde vært langt flere.

For å unngå å bli avkoplet den internasjonale pengeekspressen i fremtiden, må klubbledere og direktører bli flinkere å sette krav, utarbeide klubbfilosofier og en helhetlige talentlinjer. Klubben selv bør bestemme hvordan klubben skal leve og operere, ikke høytskrikende og selvopptatte hovedtrenere som bryr seg mer om egen CV og kampen til helga enn om klubbens langsiktige eksistens. Skal man satse på talenter, så satser man på talenter.

Klubbene er også avhengige av mennesker som kan kople bedriften tilbake på sporet som leder mot europeiske linjer og standarder. Mens fotball-Europa ble mer or mer sammensveiset og strømlinjeformet, skapte norsk fotball sin egen planøkonomi (inflasjon, lukket fantasimarked) til hinder for utvikling. Prisen er dyr og den betales nå.

Flere synspunkter og debatt @ Twitter: tkkarlsen