Finnes det liv etter Wenger?

Arsenal-sjefen bekrefter ved ukeinngangen at Real Madrid kan bli et fristende prosjekt om Florentino Perez returnerer som klubbpresident. Småflørtingen kan tolkes på to måter: enten presslegger franskmannen sin eksisterende arbeidsgiver for et ekstra lite feriegratiale eller så er virkelig Wenger fristet at den spanske storheten, legger inn noen aksjer for Perez i valgkampen og gjør seg klar for et London-sorti i sommer.

Jeg fikk servert nyheten om de angivelige samtalene mellom Perez-lobbyen, representert ved presumptivt påtroppende sportsdirektør Jorge Valdano (flere nevner at Wenger aldri vil arbeide under en sportsdirektør. Vel, Valdano trenger man ikke å frykte. Argentineren er om mulig en større livsnyter enn Sven-Göran Eriksson og er mer opptatt av poesi enn fransk-tysk arbeidsmoral) av en svært pålitelig kilde for over en uke siden (mine twittervenner kan bekrefte at jeg kom pressen flere dager i forkjøpet! Twitter: tkkarlsen om du ønsker å henge med). Klart det er langt fra samtaler til action, men samtidig er det mange tegn i tiden som taler for at den tynne mannen fra Alsace snart er tapt for engelsk fotball. Og om så skjer, hvordan erstatter du den uerstattelige?

Jeg dropper den kronologiske nedbrytningen av Wengers livsløp i Nord-London. Likevel er må det nevnes at ingen andre managere kan høste mer av æren for «kontinentaliseringen» av engelsk fotball. Fra burger, bookies og øl til olivenolje, yoga og Evian. Britiske fotballspillere kan takke Wenger for at det i dag finnes et liv utenfor lenestolen etter den trettiandre bursdagen.

Man må også nevne at franskmannen har bevist at det faktisk går an å spille attraktiv fotball, krige mot de store helt til målstreken uten å brenne et halvt stadsbudsjett hver sommer og bygge en klubb gjennomsyret på en sterk, forenende filosofi. For ikke å nevne hans nesten unike preferanse ovenfor unge spillere eller det nesten like enestående trekket om å holde kjeft om han ikke får penger kastet etter seg. Se Wenger og lær har jeg mange ganger tenkt når andre managere gnåler og klager til eget styre om mangel på midler her og for liten stall der. Franskmannen er neppe like diplomatisk innfor Emirates-korridorene. Han er bestemt, strak og direkte, men i motsetning til majoriteten av hans ikke-verdige kollegaer tyr han sjelden til pressen om han ønsker å adressere interne saker og ønsker. Til tross for at han har mange legitime grunner til å ytre misnøye.

Kanskje burde Arsenal ha vunnet flere titler de siste årene. Jo, muligens burde de også ha vært mer ambisiøse i sin innkjøpspolitikk. Jeg kan også innrømme at Wenger til tider kan virke i overkant fotballromantisk og for sterk i sin tro på en spillestil som kan fremstå som mer estetisk enn effektiv. Og jeg glemmer heller ikke at han kan være ufyselig mot dommere og at I did not see it kommentarene kan være slitsomme. Likevel er min respekt for Wenger total. Mannen har noe så sjelden som prinsipper og i dagens verden av trenere som manipulerer, spinner og bøyer realiteten til sin fordel, uten å ha kvalitetene til å levere, er en genuin, dyktig stabukk en uhyre sjelden rase.

Wengers allierte på Emiratene er i ferd med å tape sin kamp om styrerommet. David Dein, eks-direktøren som håndplukket Wenger fra japansk fotball over ti år siden, er for lengst borte. Manageren forstår at valget denne sommeren kan stå mellom forgjeves å drive oppdrett eller trene et lag med rett til trofésanking. Det er kun mennesklig å la seg friste av den sistnevnte faktoren. Takket være de økonomiske rammebetingelsene kan luken til Liverpool og Manchester United (Chelsea vil sannsynligvis sveve i samme vakuum) kan vanskelig tettes. Samtidig har Wenger gjort Arsenal-fansen så godt vandt på moderate ressurser at småmurringen blant tilskuerne allerede har meldt seg. Som det sies om et ekteskap: man vet ikke hvor godt man hadde det, før ens kjære er forsvunnet (med unntak her, selvfølgelig).

Så hvordan erstatter man en slik manager? Allerede i det forrige århundre forsto David Dein det 90% av andre fotballedere i England (eller i Norge, med en enda høyere prosentsats, for den saks skyld) ikke har fattet: at en manager eller trener må passe profilen til den klubben du ønsker å bygge. Dein, som sannsynligvis ville blitt hånet som lite fotballkyndig i Norge (fordi han hadde sovnet når Drillo og Tjernås setter i gang), beviste en fingerspissfølelse som går utenpå forståelse av formasjoner, tredjemannsbevegelser, bakrom, mellomrom og gud vet hva annet av detaljer som på dårlige dager tåker til forståelsen av det store fotballbildet i fødelandet mitt. Når den tidligere selgeren fra Vest-London gikk for den småmystiske og obskure franskmannen, forsto han at den tidligere Monaco-treneren hadde alle de nødvendige egenskapene til å stake ut en ny radikal vei for en institusjon som var i ferd med å bli totalt skakkjørt og råtne innenfra (biografiene til Adams, Merson, Parlour er gode referansepunkter). Mens bookmakerne inviterte til veddemål om hvorvidt den merkelige «professoren» ville vare til jul, satte Dein og Wenger i gang den franske revolusjonen. Resten er historie.

Spørsmålet som henger igjen – hvem kan være skikket til å videreføre det geniale arbeidet som Wenger har uttrettet med London-klubben? Hodepinen for The Gunners vil være å finne en leder som ønsker å engasjere seg like dypt i klubbmaterien som forgjengeren. For kjente eks-spillere og store navn fordufter gjerne lysten til keiserdømmebygging noen uker bak noe så kjedelig som en kontorpult. Ellers mangler de like ofte evnen til å se de store linjene som er nødvendig til å briljere uten treningsdress. Mens de som har markert seg som store klubbyggere, ofte viser seg å være sportsdirektører på kontinentet. Disse mangler på sin side kompetansen og gløden til å svette på treningsfeltet eller karisma til å lede treninger og kamp fra garderobe og benk. Wenger mester begge rollene til perfeksjon, på en måte som er unik i dagens fotball. Alternativet er naturligvis en delt rolle med sportsdirektør og hovedtrener, men jobben med å fylle Wengers sko – uten Deins teft og evne – kan bli en mission impossible.

Hett på trenerfronten

Flere av Europas storklubber vil bytte trenere denne sommeren. Utnevnelsene på toppen vil også få ringvirkninger lenger nedover klubbhierarkiet. Jeg letter litt på sløret med et selvkomponert bilde – basert på innsidekvitring og egne resonneringsevner – om hvordan jeg tror trenerkabalen på toppnivå vil utforme seg.

Real Madrid skal gjennom et presidentvalg før man kan ta seriøst stilling til hvem som trener de kongelige neste sesong. Som kjent er den underpresterende klubben i dyp krise (andreplasser teller ikke), sportsdirektøren er på oppsigelse og midlertidig trener, Juande Ramos, vil fratre ved sesongslutt. I nesten herlig iberisk stil er det umiddelbare fremtidsbildet uryddig som et Picasso-verk. Sannsynligvis vil det drøye flere uker før verden blir klokere om hvem som tar over den prestigetunge jobben.

Mitt tips: Carlo Ancelotti trener Real Madrid i 2009/2010.

Den store dominoeffekten av fotballtrenere forventes i Italia. Kanskje så mange som et tosifret antall Serie A-trenere kan risikere et beiteskifte denne sommeren, i all hovedsak på grunn av utskiftninger helt på toppen.

Jeg starter med mesterne, Internazionale. Luringen Jose Mourinho holder som alltid kortene tett inntil brystet. Til tross for en kontrakt som løper ytterligere to år kan man aldri være sikker på portugiserens indre tanker. Resultatene under den kontroversielle fotballtrenerens ledelse har vært akkurat gode nok til at klubbpresident, Massimo Moratti, i teorien kan la sjefen sitte trygt. Likevel har Mourinho gjort seg grundig upopulær blant alle bortsett fra Inters egne supportere og følelsen er at begeret kun rommer en ørliten dråpe til før den konservative Moratti har fått nok av den ordkjappe portugiseren. Samtidig vet The Special One, som også tydeligvis kjeder seg i Italia, at denne sommeren kan være absolutt kritisk i forhold til tilgjengligheten til de få jobbene som faktisk interesserer verdens mest etterspurte trener. Jeg tror Premier League-fristelsen blir for stor for Mourinho og at han forlater Italia ved sesongslutt.

Mitt tips: Cesare Prandelli (i dag Fiorentina) trener Internazionale neste sesong.

Freden hersker heller ikke hos naboen, AC Milan. Sympatiske Carletto Ancelotti har drevet kontraktspoker i flere måneder. Den tidligere Juventus, Parma og Reggina-treneren har blitt rapportert i middagsavtaler med stort sett alt av oligarker og viktige mellommenn som finnes i europeisk toppfotball. Selv for en italiener med hamsterkjaker er nok ryktene om matorgiene en foccaciasmule overdrevet, men faktum er at både Chelsea (var i praksis klar for London-klubben før Abramovich svitsjet til Scolari i siste time) og Real Madrid kunne tenke seg Ancelotti som hovedtrener. En snill mann, alt for et rolig liv, men neppe et godt valg for en klubb som vil steder.

Mitt tips: Luciano Spalletti (i dag Roma) blir ny AC Milan-trener.

Det tredje hodet på Italias fotballudyr heter Juventus. Fiat-klubben kan komme til å løse Claudio Ranieri fra kontrakten allerede før sesongslutt. Klubblegenden Ciro Ferrara (i dag ansvarlig for ungdomsavdelingen) er favoritt til å ta over som interimløsining. Ranieri har gjort en grei jobb i mine øyne, men klubbledelsen er skuffet over prestasjonene i Europa og at man ble altfor tidlig koplet av i scudettokampen. Supporterne murrer, stemningen er laber. Man ønsker ny start og et nytt fjes. Spalletti, som jeg allerede har lovt bort til Milan, er ønskekandidat numero uno. Men i en kamp mot Milano-klubbene vil Juventus sannsynligvis tape tautrekkingen om Spaletti eller Prandelli. Samtidig er Juventus mer tilbøyelig til å ta en sjanse på en relativt uprøvd trenerkapasitet: eks-bianconero midtbanespiller, Antonio Conte, mannen med den legendariske hentesveisen, gjør underverker i Bari med en offensiv, attraktiv fotball og innovative treningskonsept. Gianpiero Gasperini, som nyter stor suksess i Genoa, er en Juventus-mann (eks-ungdomstrener) og seiler frem som en spennende outsider. Sett pengene på sistnevnte.

Mitt tips: Gianpiero Gasperini (Genoa) tar over Juventus i sommer.

Hva så med Premier League? For øyeblikket virker det som om kun Chelsea (av topplagene) skal ha nytt trenerblod før sesongoppstarten starter i juli. Guus Hiddink har jo ettertrykkelig gjort klart at han skal tilbake til Moskva ved endt vikaroppdrag. Allikevel virker sommerluften i England lummer og tung, mon tro om ikke en eller to sjokkavganger kan starte et miniskred også her?

Men vi starter med Chelsea. Hiddink fortsetter altså ikke. Nederlenderen er smart, han vet at han har alt å tape. De fleste vet at festen er over i vest-London, og selv om klubben utvilsomt vil hevde seg i toppen av Europeisk fotball, er det lite trolig at Roman Abramovich vil fortsette å brenne syke pengesummer på nye stjerneoverganger. Chelsea-stallen må fornyes, gjennomsnittsalderen er for høy, nytt blod er unngåelig, alt dette vet Hiddink. I stedet for å spise russisk kaviar på Ritz i Piccadilly, er det tæring etter næring som gjelder neste år. Og da kan man like gjerne spise kaviar i Moskva og overlate den tunge ryddejobben til noen andre. Jeg er veldig usikker på hva som kommer til å skje i Chelsea. Maktens sentrum skiftes nesten på månedlig basis. Det ryktes at Peter Kenyon forsvinner til sommeren (Manchester City), mens andre hevder at de som tidligere satt nærmest Roman ved middagsbordet (agenter, rådgivere, mellommenn, advokater, you name it) i dag er erstattet av nye fjes med andre interesser og interessenter. Det mest fortrolige ryktet jeg har plukket opp er at Jose Mourinho returnerer til Chelsea. Mens andre kilder, med mer enn en storetå inne i Chelsea-leiren, hevder at Carlo Ancelotti allerede har bestilt flyttebil til London. Fra andre hold meldes det om at Jürgen Klinsmann og Roberto Mancini seiler opp som en superhete outsidere. Sven-Göran Eriksson – ja, han ja, tro det eller ei – skal være en slags fall-back position om man ikke kommer i land med en av drømmekandidatene. Her kan alt skje. Chelsea sitter kanskje med hovednøkkelen til selve porten til scenen der selve vårspillet om de europeiske trenerkandidatene utspiller seg: hvordan Chelsea posisjonerer seg i dette spillet vil få en helt avgjørende betydning.

Mitt tips: Jose Mourinho gjenforenes tåredryppende med Chelsea i juni måned.

Ellers – hva skjer om Manchester United tar hjem både Seriegull og Champions League-trofeet, kan det tenkes at Ferguson kaster inn håndkle for å bane vei for Jose Mourinho? Kan man tenke seg at Manchester United griper inn for å hindre at Mourinho forplikter seg til en lengre kontrakt med en Premier League-rival? Let’s face it, verken David Moyes eller Martin O’Neill, Villa-treneren som delvis ufortjent har fått en slags Messiasstatus blant Norges «fotballintelligentsia», har klassen, kaliberet eller fleksibiliteten (verken taktisk eller med hensyn til lederegenskaper) til å fylle skoene til Ferguson, og det vet skotten bedre enn noen andre. Mourinho, derimot, fyller alle boksene (ticks all the boxes).

Jeg har også tidligere blogget om Manchester City og hvilke veivalg klubbens ledelse står ovenfor i sommer. Skal man følge Mark Hughes (dyktig, men begrenset) sin vei mot et nytt Villa eller Everton, eller oppgradere og oppskalere operasjonen i søken mot et nytt Barcelona? Til tross for en formoppsving p&
aring; tampen av sesongen, har Hughes bevist at han ikke er i stand til å behandle verdensstjerner og klubbledelsen vet at om flere brasilianere og argentinere skal inn – uunngåelig om man skal skape fotballmekkaet araberne drømmer om på Middle Eastlands – må waliseren ofres. Igjen, Jose Mourinho skal ikke uventet toppe ønskelisten, men også hans Inter-forgjenger, Roberto Mancini, er blitt vurdert og gransket. Men sannsynligvis er Manchester Citys totaloperasjon for øyeblikket under vurdering og utfallet av trenerspørsmålet vil først bli avgjort når man har bestemt seg for om den eksisterende klubbadministrasjonen (inkludert den Mark Hughes-allierte CEO, Garry Cook), arvegods fra Thaksin-dagene, forblir sittende. Skulle Peter Kenyon ankomme som ny «Super-CEO», spekuleres det om Phil Scolari (Gud hjelpe) blir ansatt for å tilfredsstille den brasilianske kontigenten. Se heller ikke bort i fra at Claudio Ranieri nok en gang kan bli City-aktuell. Hughes City-skjebne vil trolig avgjøres på Old Trafford. Med et godt resultat i løvens hule vil det være politisk vanskelig å avskjedige den avbalanserte og sympatiske treneren.

Spillet om det store fotballtrenerne følges videre her på bloggen, bidra gjerne med dine tanker og innspill.

Twitter: tkkarlsen – for daglige oppdateringer og kommentarer av innhold på tv2sporten.no