Nye stjerneskudd til Europa?

De siste 10 dagene har jeg fulgt Sør-Amerikas U17-mesterskapet i Chile. Fra byen Iquique, helt nord i landet, fra en geografi som minner om månen og hvor de lokale visemenn strides om det sist regnet i 91 eller 92, sloss kontinentets siste talentavling om VM-billett til sluttspillet som finner sted i Nigeria senere i år.

Som alltid når stornasjonenes beste utvalgte samles til oppgjør, er tribunen pakket med talentscouts fra Europas kjøpemektige klubbadel. Anslagsvis 25-30 speidere sitter ringside i Iquique og teller man diverse mellommenn, agenter og ymse operatører kan man regne at nært et tresifret beløp av tribunefjesene er i Chile for å bedrive spillerhandel. I tråd med alle rådende tendenser kartlegges spillere i stadig lavere i alder og selv om U17-utøverne teoretisk sett ikke har lov til å skifte klubber over landgrensene før de har rukket myndighetsterskelen (med unntak om spilleren har EU-pass eller tar med mor eller far på flyttelasset), bookes spillere i dag helt ned i 15-årsalderen,

Fra denne U17-turneringen rapporteres allerede tre spillere som tinget av europeiske toppklubber. Internazionale har sikret seg den brasilianske spissen Coutinho fra Vasco da Gama. Prislappen skal være om lag 30 millioner norske kroner. Den kortvokste vandrespissen ble lansert som en slags «Messi Lite» i forkant av mesterskapet, men bortsett fra en lekende opptreden i åpningskampen mot Paraguay (4-0) har angriperen slitt med å markere seg i voldsomt grad. Coutinho har et imponerende fartsomslag, er glimrende en-mot-en, leken og flink til å invitere til veggspill og kombinasjoner (spesielt samspillet med forvekslingslike Wellington var en attraksjon). Men selv om Rio-gutten skulle kjøtte seg opp noen kilo, er jeg skeptisk til at en slik teknikkbasert spiller vil bli en hit i Europas mest kyniske liga.

Manchester Uniteds interesse i en annen brasilianer, venstrebacken Dodo, ble i forrige uke kringkastet verden over. Allerede i forkant av mesterskapet svirret ryktene i hotellobbyen at engelskmennene skulle ha sikret seg Corithians-spilleren ukevis i forveien. Tiden vil vise om jungeltelegrafen har rett, men igjen stiller jeg meg tvilende til at dette er en forsvarsspiller som passer inn i en fysisk og tempofrenetisk serie. For all del – make no mistake – Dodo er en stilig venstreback. Meget ballbegavet, avslappet i spillestilen. Flink til å time sine offensive innvolveringer og når han først setter fart, gjør han så med religiøs overbevisning. På den annen side så jeg Dodo bli overkjørt mot Colombia og mildt sagt satt på prøve i defensive en-mot-en situasjoner. Gutten er en flott fotballspiller, men som jeg mistenker at rent visuelt ser bedre ut (rak rygg, elegant i ballførigen) enn han i realiteten er. Dessuten, med forbehold om at jeg skivebommer her, synes jeg Dodo har en merkelig løpestil med noe som minner om et slags halt. Denne observasjonen er knapt synlig, men for min del virker det som om venstrebackens ene bein (det høyre) er marginalt kortere enn det motsatte. Uansett, Manchester Uniteds medisinske apparat er mer skikket til å gjennomføre denne vurderingen enn hva jeg er, men jeg blir ikke klok på løpesettet til den unge brasilianeren.

Sistemann som linkes til Europa er den uruguayanske spissen, Gonzalo Baretto. Den blonde angriperen er et produkt fra nåtidens mest suksessrike latinamerikanske ungdomsavdeling, Danubio i Montevideo. Chelsea skal visstnok være nær å skrive under med Baretto, som scoret to mål i åpningskampen mot vertsnasjonen (3-1). Overgangssummen spekuleres til om lag 15 millioner kroner. I tillegg til de dokumenterte avslutningsegenskapene er Baretto en type som har litt av alt: god fysikk, flink til å holde ball, luftsterk og velutviklede posisjoneringsantenner. Rent teknisk er han ingen heksedoktor, men han klarer seg, og kan også vise frem til et fint skudd og grei hurtighet. Oppsummert, absolutt en spennende spiller, og mer europeisk i tilnærmingen enn de andre to bloggomtalte.

Stjernen som sluknet

I 1991 vant Røde Stjerne, eller FK Crvena Zvezda, som man foretrekker på orginalspråket, serievinnercupen etter en episk straffekonk på San Nicola i Bari, kun en kort ferjekryssing fra hjemlandet; det som en gang het Jugoslavia. I dag ligger en av vårt kontinents klassikerklubber nede med brukket nakke, som en Lenin eller Marxstatue man finner henslengt på dyngene i den delen av Europa. Klubbens illebefinnende er hjerteskjærende for oss som vokste opp med 80-talls fotball.

Jeg reiser ofte til gamle Warszawapakt-land for å identifisere kommende fotballstjerner. Talenter finner man i mer eller mindre grad, men kun unntaksvis ser jeg noen få signaler på at fotballen generelt har gjort fremskritt siden det såkalte jernteppet ble rullet sammen for snart 20 år siden. Kanskje et nytt elegant stadionanlegg i Tsjekkia eller stigende publikumstall i Slovakia? Eller at Ukrainske og Russiske klubber trekker til seg klassespillere? Noe sånt. Men dette hører med til unntakstilfellene. Små fargeruter i en mosaikk som er gråere enn noen gang. Nylig reiste jeg til Serbia og vitnet Crvena Zvezdas forvitring på kloss hold.

Jeg skal ikke dra hele historien om denne stolte institusjonen. Men i hvert fall for min del – en ivrig fan av østblokkfotballen selv lenge før murfall og Wind of Change – har klubben en særstilling i fotballromantikken. Ikke bare fordi det var den siste klubben fra den tidligere kommunist-Europa som vant det gjeveste klubbtrofeet, men fordi klubben har oppfostret et stjernegalleri nittitallet knapt så maken til. Og fordi den røde stjerna lyste som selve laternen for den enorme talentutviklingen som ble dyrket og sportskulturen som blomstret i det tidligere Jugoslavia.

Kun fra 91-laget kan man nevne kroaten Roberto Prosinecki, Montenegros Dejan Savicevic, makedoneren Darko Pancev og serberne Vladimir Jugovic og Sinisa Mihajlovic. Du trenger ikke være Arne Scheie om ditt hjerte banker litt fortere ved lyden av disse navnene. Og da har vi ikke en gang nevnt Dragan Stoijkovic, midtbanespilleren som ironisk nok ble sendt innpå i 91-finalen for motstanderen Marseille og romantisk nok nektet å ta straffe mot sine tidligere lagkamerater. Fra senere årganger kan man nevne navn som varmer selv yngre supportersjeler: Dejan Stankovic, Nemanja Vidic, Darko Kovacevic, Marko Pantelic, Nikola Zigic – kvalitetsspillere som alle har kledd seg opp i fargene til eks-Jugoslavias stolteste fotballag.

Forrige uke så jeg klubben bli «banket» 2-0 på bortebane av naborivalen, Partizan. Et tomålstap og en 14-poengsluke opp til Partizan, er krenkende for tilhengerne av en klubb der andreplasser ikke teller. Bortesupporterne la heller ikke skjul på sin frustrasjon. Etter kampen sto likegodt borteseksjonen i flammer (bokstavlig talt, hele svinger brant som et helt gjennomsnittelig St Hans-bål) og klubblokalene Røde Stjerne ble forsøkt stormet av rasene fans. Typisk nok havnet jeg ganske nær kjernen av disse utbruddene og selv om jeg er ganske balkanvandt, oppmuntret ikke akkurat opplevelsen til å forsøke å komme lenger under huden på illsinte serbiske fotballfanatikere. De virker nok mer sjarmerende på hold.

Men om overkjørselen av Partizan var lei, gir heller ikke allmennsituasjonen utenfor banen noen særlig grunn til jubel. Faktum er at i dag at kjemper giganten for sin eksistens. Den skakkjørte stjerna er i praksis redusert til en gjeldsslave som sliter med å betale basiskostnader som baneleie, spillerlønninger og utstyr. Per dags dato skylder klubben om lag 25 millioner euro til sultne kreditorer.

I løpet av de neste to månedene må Crvena Zvezdas handlingslammede ledelse finne omlag 10 millioner euro for å unngå å bli nektet adgang til den potensielt lukrative Europaligaen (Uefa-cupen). (Enkelte vil huske at en annen balkanstorhet, CSKA Sofia, led samme skjebne i fjor sommer.)

Sportsdirektører har kommet og gått (ikke bare et norsk fenomen, altså). Kun denne sesongen har eks-Spurs stopperen Goran Bunjevcevic og nevnte Jugovic og Stoijkovic forsøkt seg i den brennende direktørstolen. Nylig har nok en legende, Ilija Ivic, heltmodig tatt over rollen, uten at har kunnet trylle frem noe annet enn sju nye vinterkjøp (utlendinger) som for meg virket helt dødfødte (spade = spade). Tre trenere har også forsøkt å lede kriseklubben i håp om å tette luken til erkerivalen, Partizan.

Over de neste dagene og ukene skal den turbulente klubben finne veien ut av krisen. Et alternativ skal visstnok være en ren innsamlingsaksjon. Det påstås at Røde Stjerne har over en million supportere (blant annet hundretusener eksilnostalgiske serbere i Europa og Australia). Om denne menigheten ofrer 3 euro i snitt per mann og kvinne, er dette en start. En utopisk tanke, selvsagt, men i desperate tider tenker man desperate tanker.

Inntekter fra TV-rettigheter er på ond sirkel-vis utelukket så lenge Europacupspill forblir en usannsynlighet. Spillersalg virker heller ikke realistisk. Man fabulerer om 3 millioner euro for playmakeren, Nenad Milijas (25) – etter mitt syn en temposvak, løpslei dassediva som vil floppe spektakulært i en krevende liga. Forsvarsspillerne Nemanja Pejcinovic (21) og Nenad Tomovic (22) er begge stødige gutter, men lagt fra gullråvaren som vil få oppkjøpere til å gå av hengslene.

Kapitaltilførsel fra investorer er også lite tenkelig så lenge Crvena Zvezda forblir en idrettsforening og ikke et børsnotert aksjeselskap. Investorinteressen skal visstnok eksistere, men skal man tilføre summene som er tilstrekkelige for å reise denne Gulliver på flatmarka, ønsker investoren selvsagt innflytelse og makt til å gjøre de nødvendige grepene. I dagens setting, med styre og maktposisjoner på valg, er dette umulig.

Paradoksalt nok er Crvena Zvezda, i hvert fall etter min oppfatning, et av Europas kanskje sterkeste brands. Klubbhistorien er legendarisk, logoen er retrokul, draktene ditto. Klubbens fotballetos (i gode dager) tilsvarer noe av det nærmeste man kan kalle fotballromantisk. Som sagt har man en ultralojal fanbase, hjemme og ute, men som også kan vokse utover eksilserbere om klubben gjenreiser seg til gamle høyder. Her ligger det et latent potensial, men man trenger gjerne å stampe ut av sumpa før man kan unne seg å tenke i innovative baner.

Penger fra billettsalg gir heller ikke mye rom for gjeldsletting. For publikumsinteressen i Serbia er mildt sagt laber. Hjemmekampene er sannsynligvis mindre innbringene enn en tur langs veikanten av E18 i aprildagene (tenker flaskepant her, folkens); du betaler 15 kroner for en plass i svingen, 25 spenn for et skittent sete på langsiden (kun to priskategorier). Jo, derbyet kan kanskje lokke 15.000 tilskuere, men en vanlig seriekamp er et trist syn: I vårsola mot Cukaricki forrige helg fant litt over 3000 mennesker veien til stadion som på folkemunne blir kalt Marakana – for dens påståtte likhetstrekk med monsterarenaen i Rio de Janeiro. Den imponerende supportersvingen – som i lojal balkanspirit holdt motet oppet med kor, bluss og tifo – sto for den overveldende majoriteten av de oppmøtende. Fjesene til resten av de halvinteresserte, spredt som non-stop rundt amfiteateret, vitnet om at selv plikt snart ikke lenger holder som supporteralibi. Bortesupport fantes ikke. Ikke én. Ikke fordi Cukaricki supportere ble anbefalt å holde seg hjemme i utrygge omgivelser, men snarere fordi den vesle forstadsklubben ikke har fans. I hvert fall ikke noen som tør å innr&oslash
;mme det. Drøyt åtti (!) orket å ta turen nylig da Cukaricki spilte på eget gress. Partizan sliter også med publikumsoppslutningen. Ved flere anledninger denne sesongen har serielederne åpnet porten for alle og hvermann, gratis inngang, uten at det har hjulpet noe på tilskuerstrømmen.

Hvordan Crvena Zvezda, Balkans spillereksportør nummer én, havnet uti gjeldsuføret for bli for en annen dag. Men som alle storheter, håper jeg Røde Stjerne gjenreiser seg og en gang – Gud vet når – blir å finne tilbake i eliten av europeisk klubbfotball.