Den selvforskyldte profftørken

Dagen før A-landslaget møter Finland på Ullevål, poengterer flere medier at våre nordiske brødre i øst stiller med langt flere utenlandsproffer enn hjemmenasjonen. Før denne konstruerte parallellen trekker oss fullstendig på villspor bør jo de bakenforliggende faktorene belyses: finnene slipper sine spillere til utlandet for langt lavere summer enn hva som er tilfellet i Norge. Samtidig er nivået, appellen og profilen til den finske seriefotballen, Veikaussliiga, så til de grader lavt at det er enklere for proffsøkende profiler å presse gjennom et rimelig kjøp. De samme argumentene kan for så vidt også benyttes for å forklare islandske spilleres overrepresentasjon i utlandske klubbdrakter. Det er rimeligere å ta en sjanse på en finne eller en islending enn spillere fra et av de tre andre nordiske landene. Selv om finnene kan brife med mer sexy klubbnavn bak spillernavnene i kampprogrammet i morgen, betyr ikke det nødvendigvis at materiellet er kvalitativt sterker men at Jari, Pekka og Jukka har hatt enklere rammebetingelser for å komme seg dit de fleste nordiske fotballspillere ønsker seg. Likevel skal vi ikke kaste bort anledningen til å se på hvorfor kun et fåtall av den norske landslagsgjengen må krysse landegrenser etter endt oppdrag i morgen.

Det ikke til å stikke under Ullevål-plastsetet at det er noe som skurrer fullstendig når det gjelder den generelle interessen fra utlandet i norske A-landslagsspillere. Ved århundreskiftet fikk NFF så mange billetthenvendelser fra proffklubber i Europa at hele områder på nasjonalarenaen kunne betraktes som speiderkongress på landslagsdatoer. Ikke vet jeg hvor mange med notatblokk som blir å finne utover pressetribunen i morgen, men noe sier meg at faksmaskinen til NFF ikke har kjørt seg glovarm.

Den magre interessen i A-landslaget skylder nok delvis at det er enklere å skaffe seg oversikt i dag enn hva var tilfellet under Semb-epoken. De proffaktuelle nordmennene; Tettey, Reginiussen, (en frisk) Ciljan – til en viss grad Moa – er kjente navn i speidermiljøer. RBK-guttene, for eksempel, er blitt observert siden tidlige U-dager, de fleste vet hva de står for. En fingersprettende kald Oslo-kveld vil lære deg lite nytt fra eller til. Da velger man heller en annen arena.

Samtidig er det et faktum at interessen for etablerte spillere har dalt. Norske agenter vil sikkert i egen og klientens interesse tilbakevise denne påstanden, men tendensen viser at de store oppkjøperligaene – England, Tyskland, Italia, Spania – i første rekke ser mot ikke-etablerte «produkter» om det dreier seg om skandinaver. Selvsagt kan det åpne seg en handel til Nederland – hvor klubbene gjerne handler skandinaver i midt i tjueårene – eller Frankrike, Tyrkia eller Hellas men slike overganger er gjerne unntaket, ikke regelen.

Denne holdningsendringen skyldes i stor grad en oppfatning om at norske spillere er overpriset. Takket være den så mye omtalte «gullalderen» i norsk fotball har spillere, akkurat som arbeidsgiverne, hatt det flott og godt i selvgratulerende hjemlige omgivelser. Tilførsel av medieinntekter og kortsiktige koffeinshots fra rike onkler, har ført til at klubbfotballen komfortabelt har kunnet frastøte seg henvendelser fra utenlandske spillerkjøpinteressenter. Slik skapte Tippeligaen nærmest sitt eget overgangsmikroklima: kvalitativt gjennomsnittelige spillere ble overbetalte, overgangssummene som ble betalt mellom klubbene korresponderte ikke i noen som helst grad med den reelle (internasjonale) markedsverdien til spilleren. På innsiden av denne boblen var man tilsynelatende totalt uavhengig, og sannsynligvis uinteressert, i spillereglene og mekanismene som forente de store overgangsmarkedene i Europa.

Klubbene kan altså takke seg selv for mangel på visjoner og kapasiteten til å tilpasse seg kjøpeviljen og strategiene til fotballnasjonene som man – frivillig eller ei – må forholde seg til i det lange løp. Mens spillerne, som i et edrulig fotballklima trolig ville fått proffdrømmen realisert, også må ta sin del av skylda: Jeg har alltid forundret meg hvorfor norske A og U21-landslagsspillere absolutt må skrive langtidskontrakter med sine klubber. For alle vet jo at den lojaliteten spilleren viser klubben gjennom å signere en (i prinsippet) langtidskontrakt, ikke vil bli gjengjeldet fra klubbens side om selv et nøytralt sett tilfredsstillende tilbud skulle tikke inn fra utlandet. Derfor må det jo være en fordel for spilleren å beholde essene på hånden – altså holde seg innenfor radiusen av et Bosman-situasjon og forhandlingsfordelen det innebærer – og ikke kaste den vinnende hånda over bordet i bytte mot en brøkdel av hva man hente ute?

Dessuten bør det vekke stor bekymring at majoriteten av Tippeliga-klubbene budsjetterer med spillersalg for å holde ambisjonskoken gående også i 2009. Ikke kun fordi etablerte Tippeliga-profilene ikke lenger er hotte utenfor landegrensene, men også fordi det finnes flere mørke skyer på horisonten. Hvem skal man selge til?

Finanskrisen som herjer hvert eneste land og kontinent vil trolig få store ringvirkninger for fotballen. Klubber som før kunne ta en liten råsjanse i spillermarkedet i ny og ne, blir stadig mer forsiktige. I tysk, italiensk og fransk presse leser man at klubbene i stadig større grad blir satt under lupen for å rettferdiggjøre gamle og nye kjøp. Prosesser som før ble dekket over og bagatellisert som en liten transferbommert, blir i dagens finansklima offer for fulle granskninger. I Europa skal sponsoravtalene for neste sesong snart forhandles, tidspunktet er absolutt ikke ideelt, inntektene vil bli sterkt reduserte og overgangsbudsjettene vil motorsagkvestes. I en periode hvor bedriftsledere har full hyre med å rettferdiggjøre rekordunderskudd og oppsigelser, er det liten generell aksept for at fotballens overgangs- og lønnseksess skal fortsette sin ukontrollerte dans.

I tillegg er viktige importmarked som Russland og Ukraina nede for telling. Klubbene i øst har de siste årene markert seg med kjøp i hundremillionklassen, men signalene fra bak det tidligere jernteppet tyder på at selv Moskva-gigantene må trimme budsjettene med 50-75%. Riktignok har Norge cashet inn relativt lite fra kjøpelysten i øst (sett bort i fra Romania, hvor det også meldes om krisetilstander), men indirekte blir selv Skandinavia skadelidende da investeringsinnskrenkningene i Russland og Ukraina – eller i verden ellers for øvrig – reduserer den globale transferturnoveren dramatisk. Med andre ord: når Bundesliga-klubben ikke lenger får solgt en spiller til Russland for 100 millioner, er dette 100 millioner mindre å bruke på spillere fra andre land. Januarvinduet var stille, overgangssommeren blir sannsynligvis tystere enn tidligere år. I alle fall på nivået der norske klubber kan håpe å omsette sine spillervarer.

Sepp Blatters trusler om å innføre den omstridte 6+5-regelen vil heller ikke hjelpe norske klubber til å dekke over stygge budsjettunderskudd. Om FIFA-Presidenten får siste ord vil alle ligaene i medlemslandene, 2014 er foreslått som innføringsår, måtte stille med seks hjemlige spillere – det vil si de som deklarerer landslagsspillgyldighet til landet der ligaen avvikles – i en hver offisiell kampoppstilling. UEFAs regel om «forbundsnatualiserte» (i mangel på et bedre uttrykk) vil falle bort, noe som vil gjøre Darren Fletcher til utlendi
ng i engelsk fotball og det vil ikke lenger hjelpe Lionel Messi at han ble utviklet i ungdomsavdelingen til Barcelona – i La Liga vil argentineren plutselig telle som argentiner.

På plussiden vil talentflukten av norske tenåringer fortrinnsvis til England opphøre, men derimot er det svært lite sannsynlig at verken tyske, engelske, italienske eller spanske klubber vil la sin dyrebare utlendingskvote fylles opp av spillere fra nord… Det er fortsatt en lang vei å gå før Blatters radikale tukling med utlendingskvotene blir vedtatt – EU er fortsatt ekstremt skeptiske – men tendensen i det europeiske overgangsmarkedet tyder på at kjøpspolitikken anno 2009 er preget av at Blatter-ideen holdes i bakhodet.

Spillere vil komme og gå, bli kjøpt og bli solgt. Premier League – som har skapt sitt eget makroklima som Tippeligaen skapte sitt mirkoklima – har nettopp landet en ny Sky-avtale som sikrer medlemmene det samme medieinntektsgrunnlaget som i inneværende periode. Dessuten vil sjeiker, oligarker, kongelige og gud vet hva, fortsette å strø sine rikdommer over verdens mest glamorøse liga, men dette er en unntakstilstand som har lite med fotballverdens øvrige realitet å gjøre.

Norske klubber har selvforskyldt tråklet ut i uføret man kun har sett starten på. Hadde man investert medievindfallet i strukturer (ungdomsutvikling, treningsfasiliteter, scouting/kvalitetssikring av kjøp, organisasjonsoppbygging), og ikke bare jaktet det oppskrytte seriegullet – hadde man unngått inflasjonen og den bedrøvelige helhetssituasjonen man er vitne til i dag. Hadde man altså stimulert den nødvendige utenlandshandelen ved å omsette spillere til europeiske – ikke norske – markedspriser og vært mer imøtekommende i forhold til utenlandske interessenter, ville man opprettholdt den naturlige spillereksporten som er livsviktig for norsk fotballs velvære.

Som denne 1400-ord-bloggen vitner om, er den norske profftørken et komplisert fenomen. Jo, noe handler selvsagt om periodevis tregt talenttilsig, dels også om en oppfatning om at norske spillere – helt generelt (kanskje bortsett fra midtstoppere) – mangler de tekniske kvalitetene som i dag ansees å være nødvendige for å klatre helt til Champions League-høyder. Men hovedandelen av ansvaret for norsk fravær i europeisk klubbfotball, hviler dessverre hos klubbene.

Sjeikens store veivalg

I tolvte overgangstime av augustvinduet ble Robinho storslagent lansert som sensommerens sjokkovergang. Før regnskapsbøkene var gjennomgått hadde Manchester Citys nyankommende eierskap sikret klubben trofékjøpet fra Real Madrid. Det kan selvsagt diskuteres om brasilianeren rettferdiggjorde overgangssummen på omlag 350 millioner kroner, men om Sjeiken fra Abu Dhabi ville åpne verdens øyne for sitt ambisiøse Premier League-prosjekt var den lekne brasilianeren i praksis det eneste alternativet helt på tampen før kjøpestoppen: Robinho ville vekk fra Real Madrid, ønskedestinasjon var Chelsea men mens Londonerne nølte og somlet, grep City spektakulært sjansen. Symbolet på det nye City var i havn.

Sju måneder senere kan både City og Robinho være akkurat nok fornøyde med det drøye halvåret siden overgangen. PR-effekten fra kjøpet var full bingo for City, ingen er i dag tvil om at Sjeiken mener butikk. Sammenlignet med de vanvittige og tankeløse disposisjonene under det latterlige Thaksin/Eriksson regimet, altså helveteseieren spleiset med marerittreneren (som fornuftstridig nok forsetter å bli linket til all verdens av kremjobber, men det er for en annen blogg), blir totalutgiftene for Robinho ikke så altfor urimelige heller. Alt i alt har gutten fra Sao Paulo prestert tilfredsstillende. Sant nok har han dabbet av etter drømmestarten. Siden årsskiftet har angriperen manglet glød. Klassegnister ser vi fortsatt på eget gress, vekk fra Manchester har imidlertid Robinho vært katastrofalt svak.

Utenfor banen har det murret og skurret. Fra egenautoriserte impulsturer til hjemlandet og påståtte dametuklinger på ekle nattklubber i nord til ferkse antydninger fra hjemklubbslegenden Pelé om at Robinho skal være hektet på stoffet som Citys celebfan nummer én, Noel Gallagher, etter eget utsagn strødde på frokostblandinga da Oasis fortsatt eide inspirasjon, altså et sted mellom Definitely Maybe og Morning Glory. Livet går ikke på skinner for Robinho for tiden, og gårdagens forspilte straffespark gir et fortellende bilde av City-spissens dagspsyke.

Men historien om Robinhos av-og-på sesong stikker langt dypere enn dagsformen til en brasilianer med primadonnanykker. For det er ikke første gang en brasilianer svinger i form- eller humørsyklus. Tvert imot dreier det som kursen videre for Manchester City som fotballklubb. For om Sjeikens ekspressløp mot verdensdominans skal fortsette, blir ikke Robinho den eneste småvanskelige brasilianeren manager Mark Hughes må lære å leve med i fremtiden.

Mark Hughes er definitivt blant de britiske øyers mest kompetente fotballmanagere. Ikke bare utrettet waliseren utmerkede resultater som landslagssjef for hjemlandet, men gjennom introduksjon av moderne treningsmetoder, vitenskaplig tilnærming til kampforberedelse og en nesten besettende detaljfokus innførte han en slags sårt tiltrengt minirevolusjon av profesjonalisme som Wales fortsatt nyter godt av. I forhold til hans neste jobb – manager i Blackburn – holder det kun å poengtere at han fikk klubben tilbake ved sunn helse etter å ha overtatt lederansvaret fra Graeme Souness. Altså ingen liten bragd.

Man kan absolutt ikke så tvil ved integriteten og profesjonaliteten til Mark Hughes. «Sparky» tilhører også den sjeldne sorten av eks-stjerner som faktisk møter arbeidshverdagen med ydmykhet og stor arbeidsmoral, i motsetning til andre eks-spillere som tror de kan lede store fotballklubber på sjarm, navn og tidligere meritter. Mange insidere mener Hughes fortjener å bli nevnt i samme åndedrag som David Moyes og Martin O’Neill. Men akkurat som de nevnte kollegaene, er den tidligere Man Utd-spissen med volleyavslutninger verden knapt har sett maken til, managertypen til å lede en fotballklubb som skal formes av og for stjerner?

Lenge er det blitt rapportert at relasjonene mellom Hughes og Citys brasilianske kontingent er langt fra sukkersøt. Elanos benkevarming og Jôs utlån til Everton vitner knapt om rosenrødt diplomati mellom Wales og Brasil. Forrige helg så jeg et helt gjennomsnittlig Chelsea slå et direkte harmløst Manchester City på Stamford Bridge. På Londons vestkant ble jeg langt fra overrasket da Elano måtte vike plass tidlig i andre omgang, på tross av at midtbanespilleren var den eneste kapable til å sette spillrytmen til bortelaget. Men gitt historikken mellom Chelsea og Robinho, var jeg overbevist om at Hughes neppe ville utsette Robinho for ydmykelsen av å bli byttet ut foran det hevngjerrige hjemmepublikumet og ikke minst skåne han for den uunngåelige «what a waste of money»-allsangen. Jeg tok feil. 10 minutter før slutt kom nummer 10 opp på fjerdedommerens tavle, ut ruslet en lettsåret Roinho til et kor av skadefro Chelsea-supportere. Om Hughes har satt seg som mål å (gjenn)vinne respekten hos ærekrenkede brasilianere, var dette neppe måten det gjøres på. For første gang tillot jeg meg å undre om Hughes ønsket å provosere sin egen angriper.

I løpet av Hughes tid i Manchester City har han vist seg kapabel til å lede en av landets største klubber. Ungdomsavdelingen er i god forfatning, mye takket være Hughes som holder yngelslusen til førstelaget åpen. Waliseren forstår kanskje mer enn annen hva slags klubb Citys lojale supporterbase ønsker å skape: en stabil Premier League-klubb men lokal forankring. Men mer til poenget: er det den langsommelige brosteinleggingen av en vei mot et nytt Everton Sjeiken har satt seg som sitt mål?

Om Manchester City ønsker å bli en dominerende fotballverdensmakt er det vanskelig å tenkes at dette kan gjøres uten å brenne milliardene på stjernespillere. Og sikter du mot klodens største profiler, er Sør-Amerikanere vanskelige å komme utenom. Og da, logisk nok, for å få prosjektet til å funke, kommer man heller ikke utenom en manager som vet å sette pris på og kjenner triksene for å egopleie egenrådige latinos.

Skal man tro Sjeikens egne ord drømmer ikke Abu Dhabi om et nytt Everton eller Aston Villa, i Gulfen er det Barcelona eller Real Madrid som skaper ståpels. Hvis ikke den store masterplanen omformuleres og nedgraderes ved sesongslutt, er et videre samarbeid mellom Hughes og Sjeiken for meg bortkastet. Ikke fordi Hughes er en inkompetent manager, tvert imot, men fordi han ikke passer inn i prosjektet.

Hughes var aldri Sjeikens mann, han ble håndplukket av utgående eier Thaksin til å plukke opp bitene etter Eriksson. Man vet heller ikke om Robinho-kjøpet ble velsignet av Mark Hughes. Eller om vi skulle tro waliseren da han lite overbevisende hevdet at Kaká toppet hans ønskeliste i januar? Stoler du på at Mark Hughes ville gått for AC Milan-geniet foran Kevin Nolan, hvis det konstruerte valget sto i mellom disse to? Hadde Hughes frivillig inntatt løgndetektoren for å motbevise at Nolan absolutt ikke ville endt opp i City i stedet for Newcastle, på bekostning av Kaká, om han fikk siste ord? Oddsen er lav for at han hadde strittet i mot.

Men hadde City-manageren i realiteten noe valg? Kan du offentlig takke nei til en Robinho eller en Kaká eller gud vet hva annet Sjeiken kommer opp med i sommer, selv om disse navnene ikke representerer materialet som korresponderer med din oppfatning av solide byggeklosser? Er ikke muligheten å arbeide med verdens meste begavede fotballspil
lere den ultimate testen for en hver fotballtrener, og klarer du ikke å forvalte disse dyrebare råvarene, har du ikke strøket toppklubbeksamen?

Horses for courses heter det på engelsk: en mulighet som passer for en person, kan være upassende for en annen. Skal Citys megaprosjekt virkelig ta av, trenger klubben et toppnavn også på trenerbenken. Hvis ikke, kan man senke lista, og la den dyktige waliseren stake ut veien mot et nytt Everton. Kanskje det er like fornuftig? I alle fotballklubber må ledelsen være totalt samstemte i hva slags klubb man ønsker å bygge. Men da kreves det også kompetanse og klarsynhet til å vurdere hvilke personer som passer inn i prosjektet man ønsker å gjennomføre. Dessverre er ikke alltid denne bedømmingsevnen til stede.

Mourinho + Italia = ikke sant

Skulle Inters Europadrøm ende i Manchester i morgen, kan det allikevel åpne for jobben Mourinho ønsker over alle jobber? For kan selv en sta skotte risikere og ikke kaste inn håndkle etter noe som kan bli tidendes pokalhøsting?

På knappe sju døgn har José Mourinho gjort seg uvenner med halve Italia, mistet ansikt og gjenvunnet ansikt og lagt inn en Manchester United-flørt. Verden svinger rundt den karismatiske portugiseren, ikke omvendt.

Den omstride treneren ble hentet til Internazionale for å vinne Europeiske triumfer. Selv før portugiserens tid i klubben erobret man scudetti, men den ultimate respekten som mangler avhenger av suksessfangst i Roma i mai. Roberto Mancini overlevde ikke Champions League-tørketiden, Mounrinho vil neppe gjøre det heller.

Mourinhos hudfletting av landets presse forrige uke skapte sjokkdirringer helt nede i støvelsåla. Selv etter en ukes refleksjon mener de mest prominente fotballstemmene i Italia at Mourinho neppe blir å finne i Serie A neste sesong. Ikke at den italienske fotballfamilien er blottet for konflikter eller skandaler – tvert i mot – men skal man lage bråk skal det gjøres innfor calcios egne spillerregler og agendaen skal i hvert fall ikke settes av en kry nykommer fra Portugal. Men spilleregler er noe José setter selv, ikke noe man føyer seg etter.

Utlendingene som lever best i Italia, er de som innordner seg. Rebeller har man nok av hjemme, hvorfor skal man importere de? Det hjalp ikke at Zdenek Zeman kunne vise til nesten 20-års fartstid i landet før han våget å innta såpekassa for å fronte dopinganklagene mot Juventus. Vips ble tsjekkeren en ensom mann og trenerkarrieren, også av fotballfaglige årsaker skal det skytes inn, ble aldri den samme etter at han forsøkte å lette på sløret og vise for hele verden at man hadde tuklet med den gamle damen. The Special Ones spyttet ild mot den samme adressanten forrige uke, og han vil trolig lide den samme skjebne som den innadvendte Zeman. Sine gamle damer foretrekker italienerne godt sminket, tilsløret og maskert.

Men Mourinho har aldri vært redd for å leke med ilden. Selvsagt er den tidligere Chelsea-manageren inneforstått med at det løse kanonskytset mot medier og sorte og hvite motstandere vil fremprovosere en tidlig avskjed. Med sin uitalienske opptreden er treneren i ferd med å gjøre seg til en belastning for Internazionales klubbpresident, Massimo Moratti. Konsekvensen for stakkars Moratti, klubbpresidenten som blir betraktet som en slags taperskikkelse for hans naive lommebokdisposisjoner, blir å betale ut nok en trener. Om han ikke har nok at Roberto Mancini koster han 9 millioner euro på årsbasis i tre år til.

Strategiens velregisserte mål kan være en snar England-retur – landet der rebeller blir skapt, dyrket og hedret. Mens Milano-pressen påpeker at Mourinho bringer lite nytt på den taktiske fronten – og kun er en graderobekonge – sluker den engelske tabloidpressen portugiseren med eller uten innpakning. Mourinho fikk aldri taket på italienerne, og italienerne fikk aldri taket på Mourinho. Valget står mellom et liv som halvveis folkefiende eller rockestjerne.

Fra fotballens indre sirkler spekuleres det hardt om at Mourinho tar over Chelsea til sommeren. Spektakulære gjenforeninger er ingenting nytt i fotballen, stemmer summene begraves selv de mest velanvendte stridsøksene. Men jeg har vanskelig for å se hva TSO skal kunne vinne på en Stamford Bridge-retur. London-klubben har allerede varslet økonomiske innstramninger. Og til tross for Mourinhos kjærlighet for de blå, er det tvilsomt at forutsetningene ligger til rette for å gjenskape pokalsankingen alle husker.

På insidernivå hevdes det også at Manchester Citys eierskap ønsker å forandre manager ved sesongslutt. Riktignok har Mark Hughes gjort en grei jobb i City og nyter fans og medias fulle respekt, men samtidig kan man for så vidt forstå at klubbens arabiske eiere ønsker sin egen mann til å lede billionprosjektet frem mot ønskede høyder. Skulle José sende signaler om dårlig vær sør for alpene, er sjeikenes ønskeliste redusert til ett navn. Et, to, tre og seddelkastningen er i gang.

Eller, finnes det en sjanse for at de røde fra samme by også ender på trenerjakt ved sesongens ende? At Manchester United henter et nytt seriemesterskap bør være hevet over enhver tvil, men om man også returnerer fra Roma med hendene fulle av glinsende gull, finnes det en bedre anledning for Sir Alex til å synge den siste svanesang og overlate roret til kollegaen han etter sigende respekterer fremfor noen? Og om en Mourinho kommer på markedet til sommeren, han man råd til å miste han til naboen?