Chelsea fatale fortidseksperiment

To stk fotballtrenere fikk i dag beskjed om å rydde kontorpultene. I morgendagens avier må du må nok bla noen sider i retning toppløsdama før du finner notisen om Tony Adams sin exit fra Fratton Park – baksidene vil utvilsomt domineres av Phil Scolaris halvuventede sorti fra de blå fra vestkanten. Uten at å fore de konspiratoriske hjernene, er de to avgangene på flere måter knyttet sammen. Begge klubbene er russikeide og mange hevder også at det eksisterer flere sterke bånd mellom eierne på overgangsnivå og strategibasis. I tillegg er det jo et pussig poeng at Avram Grant ble avløst av den ene mens samme mann er han favoritt til å overta pinnen etter den andre. Men den setningen sier nok mer om trenerverdenen på 2000-tallet, enn at den indikerer mystiske trender og konstellasjoner.

Meningene er mange og delte om Scolaris Chelsea-avskjed, og man kan diskutere Scolaris drøye London-halvår i langdrag, analysert fra alle kanter og vinkler. Men i dag velger jeg å kjøre på en vinkling, som jeg mener ble brasilianerens virkelige akilleshæl.

Scolari har sjelden vart lenger enn 1-2 sesonger i lunkne brasilianske klubbsettinger hvor kravene til kvalitet på feltet, individuell oppfølging og mediehåndtering kun er et spakt ekko av hva verdens mest profilerte liga krever. Dessuten er det naivt å komme med en utdatert trener – for brasilianerens tilnærming til metodikk, treningsstruktur og kampforberedelse er for fotballen omtrent som Deep Purple er til musikken; helt og holdent 70-tall – til en klubb som nylig har smakt José Mourinhos lederskap. Om man ikke bytter ut hele spillerstallen, en for en, kan et slikt skifte kun føre til kulturkrasj og skjæring.

Det sentrale er imidlertid søramerikanske treneres manglende kompetanse til å krysse kontinent. Mange undrer hvorfor latinamerikanske trenere sjelden lykkes i europeisk fotball. I den senere tid har Oscar Tabarez og Hector Cuper vært semi-suksesser i Italia. Javier Aguirre led nettopp samme skjebne som Scolari i Atletico Madrid. Trenerlegenden, Carlos Bianchi, var en skandale i Roma og ble fort slaktet i sitt andre Europaeventyr noen år senere. Den eneste Sør-Amerikanske suksesstreneren i Europa i moderne tid er sannsynligvis Carlos Pellegrini, chileneren som kun var en Riquelme-bom fra å lede Villareal til Champions League-finale.

En del av forklaringen ligger i at latinamerikanske fotballspillere er mindre kompliserte i sine treningsbehov enn hva tilfellet er i på denne siden av Atlanterhavet. Ikke bare er tempoet, intensiteten og den taktiske drillingen er langt unna EU-standarder. Brasilianere og argentinere er langt mindre kresne når det kommer til metodikk: blir de bedt om å dra et traktorhjul i et tau opp en motbakke i den fysiske treningsbiten, ja, så gjør de det. Men slike ideer – mene hva man vil om det er spillerne eller treneren som skal sette treningsagendaen- funker ikke like bra hos toppstjerner som er vant siste skrik i labtesting og biorytmetilpasset treningsprogram, eller for den saks skyld, erfart The Special Ones stødige og sofistikerte lederhånd. Av samme årsak er det ikke tilfeldig at latinamerikanerne som har hatt noen form for suksess på en europeisk trenerbenk, gjerne har bygget lagstammene rundt spillere fra hjemmekontinentet.

Mange ristet på hodet over Phil Scolaris treningsmetoder, ikke minst den legendariske Chelsea-kapasiteten, Steve Clarke, som flyktet til motsatt ende av byen. Scolari ble håndplukket til Stamford Bridge-jobben for å pumpe litt spirit tilbake i det flate maskineriet som virket uslåelige for kort tid tilbake. Uten å tenke på at brasilianerens lederstil kanskje fungerte best der den sist ble utøvd – på landslagsnivå. Om noen mener Tom Nordlie sliter på omgivelsene, krøller tapetet seg på veggene etter tre uker med Scolari. Intens slitsomhet kombinert med mangel på moderne ideer og fremtidsvisjoner er en dødelig formel.

Utnevnelsen av Scolari var like lite fremtidsrettet som den var gjennomtenkt. I verdens kanskje mest kravstore fotballsetting, hadde han altfor få strenger å spille på. Det beste Chelsea kan gjøre nå er å lure Guus Hiddink til Stamford Bridge, men trolig lander de på en kjent og «kjær» svenske. Og det er ingen annen jobb i verden Sven-Göran kan bedre tenke seg.

Inntrykk fra Venezuela

To runder før slutt komponerer jeg en høyst uoffisiell Topp 10-ranking fra det sør-amerikanske U20 mesterskapet. Før vi kaster oss ut i den herlige talentmassen, er det på sin plass å takke min kjære kollega, Fernando Troiani, som har fulgt turneringen fra avspark. Fernando har hatt full hyre med å DHL-e DVD-er og har dessuten gjort seg tilgjengelig for kryssjekking av info og inntrykksparring.

Denne bloggen dreier seg altså om spillere, nærmere bestemt nye fjes som snart kan bli gjenkjente i europeisk fotballsammenheng. For de spesielt interesserte kan Conmebols hjemmesider by på tabeller, resultater og alt mulig annet snadder for den Sudamericano-frelste.

Helt kort kan kun ekstraordinære omstendigheter stoppe Brasil fra å heve nok et trofé, dog Uruguay i teorien fortsatt kan knabbe tittelen. Ellers har Venezuela 2009 vært en katastrofe for Argentina som faktisk sliter med å sikre seg Egypt-billett (U20 VM). De regjerende U20 verdensmesterne (2005 & 2007) skylder på dommeravgjørelser og AFAs manglende evne til å legge press på klubber for å sikre seg de beste spillerne til mesterskapet, men i realiteten er ikke argentinernes 89/90-generasjoner på høyde med de gyllne forrige årgangene.

Jeg kladder ned noen tanker om spillere som har gjort seg bemerket i mesterskapet – noen allerede velkjente, andre outsidere som vekker vakker magefølelse. Ingen definitiv Topp 10 liste, snarere en noen oppsummerende arbeidsobservasjoner. Saver du noen navn, eller ønsker å kaste flere navnlapper inn i tombolaen, legg gjerne igjen en kommentar.

Douglas Costa de Souza (90-Angrep) Gremio, Brasil

Hyperinteressant angriper som har gjort stormskritt de siste 12 månedene. På denne tiden i fjor brøt Douglas gjennom ungdomsrekkene i Gremio og skjøt seg til toppscorer og bestemannspris i prestisjefulle Punta Cup i Uruguay. Kortvokste Douglas har også rukket å debutere i den nasjonale Serie A, neste milepæl er sannsynligvis en overgang til en liga nær deg.

Lynrask, kreativ og uforutsigbar, venstrebeinte Douglas er umulig å markere. Dribler, utfordrer – men du tror du har lest han – bare for at han smetter forbi med et sykt rykk og stygghurtige første fem: «see you later». Taktisk blir han brukt både som ving eller andrespiss, rom og beitemarker er forutsetninger for at en slik type skal lykkes. Spillere med slike ekstreme en-mot-en ferdigheter, fart og lavt tyngdepunkt blir ofte publikumsyndlinger, men utfordringen til Douglas blir å tilvenne seg struktur og mønster. Størrelsen taler heller ikke til hans store fordel, men basert på reaksjonene blant oppkjøperne på tribuneplass i Venezuela – Douglas er ukas talk of the town – blir det kamp om denne juvelen.

– Eduardo Antonio Salvio (90-Angrep) Lanus, Argentina

Nok en spiller som, til tross for lav alder, har fått smake på førstelagsfotball i hjemlandet. Resultatet av den tidlige A-lags fostringen, gir utslag i målprotokollen – fire mål for klubblaget forrige sesong – og i en mer strukturert og moden spillertype. Toto, som kan kalles, har alltid hatt en høy stjerne i ungdomsavdelingen til Lanus, er en andrespiss med enorme tekniske egenskaper, og enda viktigere, evnen til å utøve denne kompetansen under høyt tempo og intenst press.

Uforutsigbar, hurtig til å vende bort forsvarere og direkte i spillestilen, Salvio kan minne om Napolis «El Loco» Lavezzi. Gutten gir aldri opp, setter forsvarsspillerne under press etter balltap og besitter en fandenivoldsk arbeidsmoral. I klubbkontekst har Salvio primært blitt anvendt som offensiv høyrekant mens i Venezuela har han stort sett blitt benyttet på topp. Om han er fysisk klar for Europa er et annet spørsmål, men Lanus-talentets opptreden ved Karibias bredder har i alle fall vekket interesse fra flere giganter. Ryktene skal ha det til at Juventus er klare med 10 millioner Fiateuroer for å sikre seg argentineren.

– Bruno Ferreira Bonfim «Dentinho» (89-Angrep) Corinthians, Brazil

Gutten med tenna på tørk, Dentinho, har kanskje ikke levd helt opp til forventningene i Venezula etter en strålende Serie B-sesong for det opprykksklare Sao Paulo-laget. Fortsatt enormt ujevn og humørsyk, men når hormonene i er balanse er dette en uraffinert revolvermann uten like.

175 cm «lave» Dentinho kan kanskje virke liten og smal ved første øyekast. Likevel oppdager man fort at spissen er aggressiv, øyebedragende tøff i kroppen, en djevel til å skjerme ball og har nesa til å sniffe ut faresoner, og følgelig dunke inn gjennomspill og innlegg inn i kassa. I tillegg er han hurtig og kan fyre av fra hvilket som helst hold. Igjen er Juventus inne i bildet, Real Madrid er også nevnt.

– Abel Mathias Hernandez (90-Angrep) Penarol, Uruguay/Palermo, Italia

Abel Hernandez er en spesiell «case» med en trøblet bakgrunn. Først ble han vraket av sitt elskede Peñarol fordi han ble vurdert for spinkel, deretter forflyttet han seg til naboklubben Central Español – slo gjennom som 17-åring og ble belønnet med en overgang til italienske Genoa. Italia-turen ble imidlertid spolert av en hjertefeil, og i stedet endte han tilbake «hjemme» i Peñarol. En halv sesong – og et imponerende U20-mesterskap senere – og Italia-drømmen blir likevel realisert: 19-åringen har nettopp signert en lukrativ avtale med Palermo.

Lettbeint, hurtig og bevegelig angriper – kan minne litt om en ung Thierry Henry eller Robinho, eller en slags tenkt hybrid mellom de to – men for øyeblikket er han for ustrukturert og rå til å være noe annet enn fattigmannskopi av to verdensstjerner. Et positivt opphold i talentsatsende Palermo – under vingen til landsmannen Edison Cavani – kan imidlertid bidra til at dette blir mer enn et stjerneskudd.

Sandro Raniere Guimaraes Cordeiro (89-Midtbane) Internacional, Brasil

Blant de mest undervurderte brasilianske troppmedlemmene, stikker Sandro frem som en av turneringens store «funn». Storvokste (189 cm) Sandro er en klassisk «volante» i ren Gilberto Silva-ånd; fysisk dominant, plasseringssterk, hardtarbeidende og rett og slett effektiv. I forkant av turneringen var Sandro langt fra et populært kapteinsvalg på hjemmebane, men i Venezuela har tvilerne blitt helfrelste.

Sandro er langt fra et ballgeni, men som en født ankermann distribuerer han effektivt, leser spillet klarsynt, snuser og bryter farligheter. Kanskje ikke en salgsvare for de største institusjonene, likevel kan Sandro finne seg en respektabel arbeidsgiver og med sin lojale fremtoning levere lang og tro tjeneste i Europa.

– Franco Zuculini (90-Midtbane) Racing Club, Argentina

Den sentrale midtbanespilleren ankom Venezuela under storm av hype og forventninger etter en sensasjonell sesong hjemme i Argentina for kultklubben, Racing. Juventus skal etter sigende flørte med denne gutten også, denne gang snakker man om 6 millioner euro som Torino-klubben skal være villige til å skille seg med. I likhet med de fleste lagkameratene har ikke Zuculini maksimalprestert i Venezuela. Midtbanekrigeren har ikke funnet tonen med makker, Exequiel Benavidez, men har likevel imponert med markeringsegenskaper, intense spillestil og gjenerobringsstyrke.

«Zucu» har figurert på U-nivå siden han flyttet fra La Rioja ved Andesfjellene til Buenos Aires forstaden, Avellaneda, tidlig i tenårene. I dag – etter &aring
; ha utviklet seg enormt fysisk de siste 12 månedene – er han en udiskutabel førstelagsspiller og mange ser en ny Mascherano eller Simeone i dette klassiske argentinske midtbaneankeret som er en vulkan av kraft og vilje. Riktignok er gutten fortsatt uferdig – særlig i den offensive biten kludrer det seg gjerne til for Zuculini. Skal man sette penger på at noen fra turneringen blir tungvekter i en storklubb, gir Zuculini lavest odds.

Maylson Barbosa Teixeira (89-Midtbane) Gremio, Brasil

Selv om Maylson ikke er en bankers i startoppstillingen, har 19-åringen vist et stort potensial og trukket til seg svermere fra hele Europa. Den moderne sentrale midtbanespilleren – med toveislunger til å gjøre han til en virkelig «box-to-box»-spiller – er velsignet både med tekniske og fysiske begavelser. Burde nok strengt tatt fått smake litt mer av førstelagskonfekten i Gremio for å ligge i forkant av utviklingsløpet og kanskje er han noe sjenert og tilbakeholden til å tiltrekke de store overskriftene. Likevel er det fristende å forestille seg denne unge herren som en fremtidig Klasse A-spiller.

Blant de største attraksjonene i fjorårets Taça do Sao Paulo, Maylson besitter et klokkerent treff fra distanse, røntgenblikk og en fotballhjerne helt i eliteklassen. Utfordringen er å by mer på seg selv og bli enda mer dominant i kampbildet.

– Marcos Perez Murillo (90-Angrep) Boycá Chico, Colombia

Ubeskrevet blad for mange Venezuela-speidere, langt fra det samme i hjemlandet. Høyrebeint spiss med enorm fart og gjennombruddskraft. Med sin direkte og entusiastiske stil, har han fremstått som mesterskapets store lokomotiv. Scorer og misser med samme sinn: ender forsøkene i nettmaskene eller øverste rad – mest av de siste – prøver han igjen og igjen.

Ekstremt god til å finne plass, sette motstandere under press og være bakromstruende. Som nevnt skorter det på finesse når det teller mest, det vil si i motstanderens målgård. To mål mot Argentina gjør imidlertid ingen skade, men for all spisskompetansen må colombianeren slipes i de fleste kanter før han blir mer enn en «impact player» i Europa. Valgene i forhold til ballslippling og soloshow kontra lagspill må terpes.

– Samuel Galindo Suheiro (92-Midtbane) Real America, Bolivia

Et totalt wild card: 16-åringen fra Bolivia viste superspennende takter til tross for at de grønne fra Andesfjellene stupte ut fra mesterskapet etter jumboplass i den innledende runden. Den ualminnelige høye offensive midtbanespilleren – bolivianere er ikke akkurat kjent for å produsere NBA-proffer – viste at romantikken fortsatt eksisterer selv i speideryrket. For før U20 mesterskapet hadde Galindo, som til daglig spiller på nest høyeste nivå i Bolivias seriesystem, kun et par U17 landskamper under beltet.

Altså frem fra fjellheimen dukket denne merkelige skikkelsen opp og bød på et glimrende teknisk register, imponerende spilleforståelse, en elegant fremtoning og en venstrefot å dø for. For fire uker siden ville Galindo sannsynligvis kostet 50.000 dollar. I dag er flere europeiske klubber på hugget etter denne mystiske gutten. Udinese skal visstnok være nærmest inkagullet.

– Aurelio Sacovertiz (89-Forsvar/midtbane) Universidad San Martin de Porres, Peru

Akkurat som Boliva var Peru en gedigen skuffelse i turneringen, til tross for at denne årgangen tidligere hadde levert varene på U17-nivå. Selv stjernen, Reimond Manco (PSV), kom aldri i gang. Eneste lyspunkt for meg var venstreflanken, Aurelio Sacovertiz.

USA-fødte, Sacovertiz, er allerede relativt anerkjent på ungdomsnivå. I moderlandet har han sluppet til for topplaget USMP, i Venezuela noterte han seg for fine forestillinger i et maskineri som hostet. Perus kaptein kan spille opp og ned hele venstreflanken, men har sine styrker i det offensive – crossballer, driv, avslutningsstyrke – og klare mangler defensivt (kan bli massakrert en-mot-en). Faktisk ikke ulik landsmannen, Juan Vargas (Fiorentina), i en effektiv direkte spillestil og en «europeisk» tilnærming til spillet. Klokt kjøp for en middelstor europeisk klubb.