Myten om farmerlaget

En uke etter FFK-skilsmissen, og ryktene om hvordan jeg ønsket å massakrere østfoldklubben florerer. Man kan selv arbeide seg frem til konklusjonen om at ikke alle tiltakene som skal utrettes for en fotballklubb som har et mål om å spare lønningsutgifter og skape verdier i spillerstallen, ikke alltid nødvendigvis stimulerer populæritetsnerven hos folket. Fotballsupportere vil ha brød og sirkus, men når fotballedere kaster seg på den samme kortsiktighetsbølgen blir seilaset farlig.

Av en rekke merkelige teorier som har fått ufortjent medieliv den siste uken, kan en anekdote avlives før myte blir til sannhet: Tanken om at jeg skulle skape et «farmerlag» av Fredrikstad Fotballklubb. Selv lagets svenske hovedtrener har brukt media for å proklamere et budskap han ikke helt forstår. Treneren hevder at undertegnede ønsket å kvitte seg med majoriteten av dusinet FFK-spillere med utgående kontrakter i det inneværende året. La oss holde oss til fakta:

Fakta 1: Spillerne på utgående kontrakter har fortsatt – ja nettopp; kontrakter.

Fakta 2: Ønsker man ikke lenger å beholde en fotballspiller på lønningslista, må denne spilleren selges eller løses fra kontrakten mot en kompensasjon. I en tid hvor nesten uten unntak samtlige tippeligarivaler trimmer og overgangsmarkedet er dødt, hvor realistisk er det å omsette denne bosmanbanden på det åpne marked? Minimal. Det var aldri snakk om en spillerflukt, kun et mykt, tentativt forsøk på et kontrollert generasjonsskifte. Når det gjelder å løse sentrale spillere mot kompensasjon, er dette ren idioti.

Fakta 3: Sannsynligheten for at hovedtreneren ville miste limet i den gruppen som presterte så bra for han i 2008, allerede i denne overgangsperioden, var altså minimal.

Men så kommer vi til punktet der mange ofte dropper av. Punktet som krever resonnement og kunsten å tenke multiple trekk frem i tid. Populært sagt, det å kunne ha to – kanskje til og med flere – tanker i hodet på en gang.

Man kan vinkle en sak på tusen måter, men i dette tilfellet begrenser jeg meg til to. Fordi den ene versjonen representerer sannheten, og den andre en total mangel på oppfattelse eller evne til strategisk tenkning, eller verste fall et forsøk på å forvri sannheten til inntekt for egen opportunisme. Enda verre, den ene versjon er blitt frontet i media.

Versjon 1: Karlsen ønsker å torpedere stammen i laget, selge sentrale skikkelser fra fjorårslaget. Da måtte jeg sette ned foten.

Versjon 2: Karlsen kan ikke garantere for at kontraktsforhandlingene til bosmangjengen vil få en lykkelig utgang i disse trange tider. Og derfor er det sportsdirektørens plikt å nedfelle en Plan B.

Heng med så kommer bakgrunnen.

Tilbake til den omtalte farmerlagproblematikken, for dette henger faktisk sammen. Forskjellige kilder har hevet at «Karlsen ønsket å bruke klubben som en svingdør for spillere fra Øst-Europa og Latin-Amerika. Spillerne skulle omsettes i løpet av en 12-18 måneders periode». Fysj og fy.

Er det noen som oppdager selvmotsigelsen i den uttalelsen?

Om disse talentene fra Gud-vet-hvor faktisk er omsettingsklare i løpet av en sesong eller to, forutsetter det at spillerne leverer på banen. Og leverer de på banen, betyr det gjerne sportslig suksess. Noe som igjen betyr klingende mynt for klubbkassa (salg og suksess).

Samtidig koker dette ned til markedskreftene. Norge er en eksporterende fotballnasjon. Man trenger ikke å se lenger til Veigar Pall og Alanzinho for å vite at om du utmerker deg i Tippeligaen, er det sannsynlig at du blir fisket av en utenlandsk tråler. Er noen som klager når Fernando Wallace Pereira krøller et kremmerhus fra 28.4 meter? Er det noen som ikke er bevisste på at desto bedre brasilianeren presterer, desto mer attraktiv gjør han seg overfor de som kan realisere hans drømmer om en gang å spille i en toppliga? Dette bør jo være ren logikk, men på bakgrunn av de siste uttalelsene virker det som om man må ta frem teskjea.

Da er spørsmålet: ønsker du et spennende lag med attraktive spillere, som vil generere gevinst og midler til klubbutvikling og reinvestering, eller foretrekker du en stamme av dyre, etablerte ringrever uten videresalgs potensial? Ja, ønsker du en gyllen middelvei da må du i hvert fall passe på at ikke alle kontraktene løper ut ved utgangen av samme finanskriseår og at du har en operativ, våken og integrert ungdomsavdeling. Hovedtrenerens ønske kan de fleste gjette seg frem til, men hva vil klubben? Verden er faktisk ikke slik at man kan si «ja takk, begge deler».

Men problemstillingen er selvsagt mer sammensatt enn som så, igjen må vi tilbake til bosmanskvisingen som mange synes opptatte av. La oss ikke glemme at spillere som er på vei ut av kontrakt ved sesongslutt – hvor de nå enn spiller – signerte avtalen i norsk fotballs Klondyketid. Med mange hederlige unntak, er det ofte slik at fotballspillere score høyere på selvtillit enn selvinnsikt. Avisen de åpner først om morgenen er gjerne rosa, ikke gul. Ikke noe feil med det, jeg koser meg også med VG Sporten, men det er ikke kun i Fredrikstad FK hvor man vil møte store utfordringer når gamle gullbelagte avtaler skal omgjøres til et nytt prestasjonsbasert, tæring etter næring ansettelsesforhold.

Om noen lurer, er det undertegnede som fører daglig dialog mot agenter og andre klubber. Og på bakgrunn av de signalene man plukker opp allerede i januar, ikke når det presser seg på mot sommer og høst og spillerne har enda flere kort på hånden, er det ikke logisk å ta høyde for at man kanskje ikke kommer i havn? Når agenter sier «dessverre Tor-Kristian, jeg ser selvsagt saken fra din side, men det gjør nok ikke spilleren. La oss glemme dette her» er ikke fornuftig å stikke fingeren, ikke hodet, i jorda?

Så hva gjør man? Tar man ansvar, mekker en Plan B og legger føringene til en ny eksistens som kan gange klubben på lang sikt? Eller kaster man seg utenfor skyskraperen, nyter svevet og utsikten mens etasjene ubønnhørlig raser forbi, før tenna plantes i asfalten?

Plan B er kanskje ikke like sexy som brød og sirkus, men er det ikke plikten til dyktige fotballedere og styremedlemmer å bakke ansvarlig drift fremfor kortvarig varmluft? Et ledende spørsmål: Tror dere det var mange i Fredrikstad FK som faktisk hadde tenkt tanken om at dusinet spillere er Bosmanskjebner på tampen av en og samme sesong kanskje vitner om et avslappet forhold til strukturert tenkning? Når et lag setter inn La Manga-kursen med seks midtstoppere og en rendyrket høyreback, vitner det om profesjonell stallplanlegging? Trekk dine egne konklusjoner.

Ja, så hva gjør man? Velger man å forsøke å planlegge et kontrollert generasjonsskifte, eller lar man bare generasjonsskifte påtvinge seg selv? Og i den grad det eksisterer et mål om å gjøre seg selv selvforsynt gjennom å skape verdier fra potensielle spillersalg, hvor er det naturlig å skue etter spillerforsterkninger? Henter man en 28-åring fra Uppsala eller pløyer man sitt speidernettverk for sultne talenter i deler av verden der råvaren gjerne multipliserer sin verdi i løpet av måneder, ikke år? Legger m
an rammene for økt junior og ungdomssatsing, for å sikre et naturlig tilsig av egenproduserte førstelagsspillere, eller gjemmer man seg bak tomme ord og politisk korrekte budskap? Handling kontra snakk.

Uenighet i strategiske valg er blitt nevnt som en «offisiell» grunn for «ikke-konflikten» mellom undertegnede og FFK. Om en slik konflikt i det hele tatt eksisterer – for en slik konflikt forutsetter at motparten baserer sin argumentasjon på fotballoperative grunnprinsipper og ikke bare posisjonerer seg i frykt for omverden – er det nærliggende å tro at sakens kjerne oppsummeres i avslutningssetningene i avsnittet ovenfor.

Når alt kommer til alt, tilhørerer fotballklubber supporterne, folket i byen og i enkelte tilfeller velstående, lokale forretningsmenn. I Norge er det i hvert fall slik, mer eller mindre. Derfor er det helt riktig at disse personene skal få bestemme sin egen skjebne. Men da forstår jeg heller ikke hvorfor man søker ekstern kompetanse for å lede klubben inn i en ny tidsalder. Man er den fotballklubben man fortjener å være.

Jeg aksepterer uten bitterhet eller sorg at FFK fortsetter 2009-kampanjen uten meg. Nettopp fordi de som styrer klubben alltid har rett. Styringsrett over en fotballklubb, gir også retten til å styre den utfor stupet.

Men rett skal være rett: det å forsøke å stagge og kontrollere en potensiell spillerflukt kontra å la seg bli tvunget til å inngå uforsvarlige, ugunstige kontraktsforlengelser fordi man ikke har alternativer eller har våget å tenke i måneder og år, ikke bare dager, betyr ikke det samme som å torpedere en stall eller å skape et såkalt farmerlag. Det kalles å gjøre sin plikt.