Observasjoner ved ukeslutt

Tidsbombe. Sunderland-manager, Roy Keane, sår tvil om sin egen fremtid i sjefsrollen hos Premier League-laget. Lørdag ble Keanes mannskap overkjørt (1-4) av selveste Bolton. Blir det slik at den tidligere Manchester United-kapteinen skiller lag med sine landsmenn på styrerommet, er det lov å synes synd på vedkommende som skal foreta ryddejobben. Cirka 60 millioner av dronningens valuta har Cork-mannen brukt på innkjøp de siste to årene. Brorparten er hentet fra andre Premier League-rivaler – de fleste på lange, skyhøye kontrakter. De aller færreste av Keanes innkjøp vil kunne generere mynt i klubbkassa om de settes på transferlista. Kaptein Gråskjegg kan man ikke klandre, hvem sier nei takk til et åpent sjekkhefte? Mer bekymringsverdi er det imidlertid at den irske eierklanen har passivt sponset Keanes kjøpegilde – hamstring av overbetalte omstreifere som klubben ikke har behov for – uten å forstå at marken begynner å brenne under føttene deres. Skulle Sunderland miste Premier League-statusen, kan det bli mørketid på Stadium of Light.

Manchester-derbyet. Velfortjent seier til de røde. City utrolig tannløse. Mark Hughes fortjener sin sjanse, men når skal vi se konturene av at hans Manchester City er på vei mot Uefa-sonen? Hvor lenge skal Richard Dunne få lov til å demonstrere sine begrensninger i beste sendetid? Årets spiller på fire de siste fem mulighetene, men veien mot å bli et topplag kan innebære tunge oppgjør. Toppstoppere i dag skal også kunne avlevere en elementær femmeterspasning, ikke bare rugbytakle.

Cristiano-utvisningen. Korrekt avgjørelse. Forseelse én var soft, ingen tvil om det, og selv om portugiseren (som han hevder) hørte en fløyte (forresten ikke et sjelden fenomen på en fullstappet fotballstadion) hvorfor måtte han så absolutt smashe ballen som om han skulle ta drepen på en drøy femsetter? Lurer på om Cristiano hadde hørt den angivelige pipetonen om han var på enden av en lekker Berbatov-stikker, cirka 12 millimeter i offside? Hmm…

Arsene Wenger. Denne uken har medier godtet seg i Arsenals problemer. Gallas-gate, tap i Manchester; The Gunners var nær oppløsningpunktet. Kanskje var Wenger i knestående, men i kveld slo han tilbake. Helt en dag, idiot i tre dager, ok noen dager senere, så litt idiot igjen, før man blir helt på ny ved ukeslutt. Slik er statussyklusen til fotballmanagere. En gal verden, men det er jo noe med denne uforutsigbarheten som gjør fotballsirkuset unikt og sjarmerende. Kongen er død, lenge leve kongen!

Irriterende fotballsupportere. The Times har komponert en gøyal Topp 50-liste over The Worst Famous Football Fans. Folk som bruker (mistenksomt proforma) fotballsupporterskap til inntekt for egen merkevarebygging får spesielt gjennomgå. Finnes det forslag til en tilsvarende norsk variant? Jeg kunne gjerne kommet med flere alternative fakefans-skikkelser, men av hensyn til både det ene og det andre overlater jeg nominasjonen til bloggleserne. Tidligere statsministere, politikere, TV-kjendiser som maser om evig supporterskap men som så fort høstværet setter inn ikke lenger finner veien til fribillettluka? Anyone? Kommentarfeltet er ditt.

Over og ut for Gallas?

Ofte kan det virke som om franske Premier League-stjerner tror at når de har krysset kanalen til den franske siden, kan de putte foten i egen og andres munn uten at de verbale sleivsparkene noen gang når øyriket i vest. Eksempelvis har France Football nok saftige Anelka-sitater til en serialisering. I dag er det imidlertid William Gallas som har kastet klisjésløret og servert kraftsalver til Associated Press.

I de bemerkelsesverdige uttalelsene sier blant annet Arsenal-kapteien at han har blitt verbalt fornærmet av en medspiller – en ikke navngitt 25-åring som tydeligvis neppe påvirker laget i positiv retning – og at stemningen i Emirates-garderoben ikke akkurat står i taket for tiden. Man kan gjerne applaudere franskmannen for hans åpenhet, men sjefen sjøl, Arsene Wenger, er nok langt fra happy over Gallas munnflom. Slike ting diskuteres internt. Det skal overraske meg om ikke den tidligere Chelsea-forsvareren kalles inn på teppet i morgen og deretter fratas det prestisjetunge kapteinsbåndet.

Dagens utbrudd til side, burde ikke Gallas allerede ha mistet kapteinsbåndet etter den kontroversielle bortekampen mot Birmingham City forrige sesong? Alle husker hvordan midtstopperen gikk totalt fra konseptene da hjemmelaget ble idømt straffe i kampens aller siste minutter. Gallas merkelige oppførsel den ettermiddagen minnet om en person i selvopprør, ikke en lederskikkelse som gikk foran som en klippe den vanskelige kvelden da Eduardo brakk skinnleggen.

Generelt er det vanskelig å stille spørsmålstegn ved Arsene Wengers disposisjoner. Det meste mannen foretar seg er gjennomsyret av prinsipper og klar konsepttenking, noe som faktisk er mangelvare i dagens realitet der arbeidshorisonten kun strekker seg til neste kamp. Nei, Arsenal kommer sannsynligvis ikke til å vinne trofeer denne sesongen, men Wenger er fortsatt en mester av fotballfaget. Allikevel våger jeg å påpeke at Wengers kapteinsvalg skurrer.

Til tross for at jeg digger Arsenes ungdomspolitikk er det klart at Arsenaltroppen mangler sterke ledere og kapteinsskikkelser. Om Gallas skulle ryke, fremstår Cesc Fabregas som favoritten til å ta over lederrollen. Jeg har tidligere blogget om kapteinsrollen og etter min tolkning er katalaneren et potensielt kapteinsemne, ikke nødvendigvis på grunn av lederegenskaper men heller grunnet hans stilling i spillergruppa. Alderen er ikke nødvendigvis et problem, siden Fabregas er av den våkne sorten og i tillegg er han rett og slett en glitrende representant for Arsenal og fotballspillere generelt. Tomas Rosicky ledet Borussia Dortmund som 22-åring, men tsjekkeren har nok med å finne ende på skadestien før han eventuelt kan forsøke seg som hærfører i Nord-London. Utover disse to har jeg vanskelig å komme opp med troverdige alternativer.

Gamle helter som Tony Adams debuterte som kaptein som 18-åring, Patrick Vieira var et naturlig samlingspunkt og Dennis Bergkamp trengte kun å lee litt på øyenbrynet for å hente respekt. Dagens Arsenal mangler disse tunge banebossene.

Hva mener du – har Gallas utspilt sin rolle som kaptein, og på bakgrunn av de oppsiktsvekkende kommentarene, har han noen fremtid på Emirates overhodet? Hvem synes du bør bli Wengers nye forlengede arm? La debatten rulle.

Diamantboka (litt på etterskudd…)

Omsider rakk også jeg å permpløye den så mye omtalte boka om spillet rundt John Obi Mikels fotballfremtid; Den Forsvunne Diamanten. De fleste har fått med seg at boka utgitt for noen uker siden på Tiden forlag. Forfatterne heter Lars Backe Madsen og Jens M. Johansson. Vel vitende om at denne bloggen er veldig forrige måned, synes jeg likevel at utgivelsen fortjener noen bloggavsnitt.

Dette er ingen bokanmeldelse, den jobben har allerede mer kyndige kritikere tatt seg av, men det er på sin plass å gi forfatterne velfortjent ros for en engasjerende, velskrevet og fremfor alt; velutredet bok. Her har man lagt igjen evige arbeidsuker, snørr, kjærlighet og tårer.

Riktignok handler brorparten av Diamanten om Mikel-saken, og mange av opplysningene er ren repetisjon for den som fulgte Mikel-saken gjennom nerdebriller. Kjedelig repetitiv er den dog ikke; etter å ha fulgt Mikel-entouragen i noen kapitler, fløt tankene mine tilbake til Amiga’n og spillet Where in the World is Carmen Sandiego (noen som husker den?). Og for vanlige dødelige er oppsummeringen av den kaotiske afrikanske såpeoperaen både velkommen og nytting. Parhestene Madsen og Johansson avkler også nye aspekter av saken, men jeg antar at disse dimensjonene allerede er blitt loggført av media i kjølvannet av lanseringen.

For å sette den omstridte Mikel-affæren inn i en bredere kontekst har forfatterne trålet Europa på søken etter andre afrikanere som har blitt offer for den proff-fotballens kynisme. Man finner gutter som er blitt dumpet både i det ene og det andre hjørnet av kontinentet, noen med spor fra norsk fotball, andre ikke. Fascinerende lesning er det uansett.

Selv har jeg hatt fotballen som levebrød i over ti år. I all hovedsak innenfor speiding og spillerkartlegging. Afrika har alltid fascinert meg, men aldri egentlig opptatt meg. Hever jeg blikket en halvmeter over monitoren, kan jeg skimte flere bøker og oppslagsverk om afrikansk fotball. Jeg har gjort litt research her og foretatt noen telefoner der, men har faktisk aldri brukt mer tid enn ytterst nødvendig på det sorte kontinent. Delvis fordi jeg har spesialisert meg på andre områder, delvis fordi klubbene jeg har arbeidet for egentlig har delt min ambivalens. Likevel har jeg hørt og til dels registert mye de uskikkelige forholdene som utbroderes i boka, men heldigvis må det være lov å si, som en passiv iakttaker.

I boka hevdes det at europeiske klubber har nærmest hentet afrikanere i dusinet for en noen dagers prøvespill, plukket en eller to de ønsker å ha med videre, bare for å dumpe resten på gata. Det er et velkjent faktum at spesielt belgiske agenter var aktive i denne type modus operandi. På nittitallet kunne man høre om mange slike tilfeller rundt om i Europa, men mitt inntrykk er at denne en gross-metoden å promotere fotballspillere tilhører fortiden. I hvert fall vil folk, fans og forbund reagere om en klubb i vesten åpner treningsfeltet for 15 Nigerianere på kontraktsjakt. Har vanskelig for å se at slikt er gjennomførbart i dagens Europa.

Selv om alle kapitlene er informative og velskrevne, reagerer jeg noen ganger på den dramatiske tonen til fortelleren. Jo, Madsen og Johansson dokumenterer en rekke horrible eksempler på trafficking av fotballspillere til hjemlige kanter, men ikke alle tilfellene slår meg som like graverende. Derfor føler jeg at noen av eksemplene som forfatterne trekker frem er gjort for effekt, og muligens forsøkt spunnet litt i overkant til å gagne bokas budskap.

I boka tillegges agenter mye av skylden for den elendige behandlingen av afrikanske talenter. Men uten samspillende klubber ville agentene være uten forretningsgrunnlag. Derfor ligger nøkkelen til å stoppe disse hårreisende praksisene hos klubbene. Noen skremte fjes vil nok dessverre fortsatt luske frem fra jernbanestasjoner et sted i Europa, men som sagt er mitt inntrykk at stemningen er i ferd med å snu – proffklubber setter høyere krav og tar mer ansvar for gjestene de gir husrom, om så kun for noen netter .

Etter mitt syn gir FIFA-regelverket klubbene fornuftige operasjonsrammer. Selv om storklubbene av flere årsaker er besatte av å rekruttere under age afrikanere – og utforsker hvert eneste smutthull for å nå dette målet (noe som detaljert dokumenteres i boka) – kan man gjøre fine kjøp fra Afrika selv om spilleren har passert både 18 og 20. Didier Konan Ya, Somen Tchoiy og Anthony Annan er eksempler på nettopp dette.

Som klubbleder er det min oppgave å påse at de som besøker fotballklubben – om reisen startet i Uddevalla eller ved Kilimanjaros fot – blir behandlet med verdighet og respekt. Om ikke annet, har vi et menneskelig ansvar til å gjøre våre gjesters opphold så anstendig som mulig.

Den Forsvunne Diamanten bør være pensum for alle fotball- og samfunnsengasjerte, ikke bare i Norge, men også utenfor Norden. Det er faktisk ikke hverdagskost at en slik informativ, grundig og gjennomført bakgrunnsbok om internasjonale fotballproblemstillinger blir utgitt i norsk regi. Derfor bør forfatterne snarest mulig få mekket sammen en engelsk versjon!