For en gal, gal fotballverden…

Jeg har opplevd mye i fotballverdenen, men dette trodde jeg aldri ville skje: Harry Redknapp til Spurs. Aprildagen var langt unna, dette var ingen dårlig spøk. Fra nå av er alt mulig.

Ut med en minibusslast sofistikerte fra kontinentet, inn med street fighteren fra østkanten. Ut med langsiktig tenking og fornuftige strategier, inn med Harry som handler spillere som et dusin pærer på gatemarkedet ved blokka der han vokste opp. Helomvending, kursendring – kall det hva du vil. Fotballbusinessen blir man aldri klok på.

Jeg sier ikke nødvendigvis at Juande Ramos fortjente mer tid på White Hart Lane, heller ikke sier jeg at Harry Redknapp er en udugelig manager. Snarere blir jeg ikke klok på at en klubb som sikter seg mot storhet og Europacuper kan mene at den tidligere Pompey og West Ham-manageren er rett mann til å stake ut gullkursen. En håndsrekning opp av sumpa, ja. Men der stopper Project Redknapp for meg.

Knapt noen i engelsk fotball har sunget mer overbevisende hymner for den kontinentale organisasjonsmodellen enn Daniel Levy. Siden David Pleat ble hyret inn til å overse Christian Gross sine bedrifter for mer enn ti år siden, har London-klubben blitt styrt av en sportsdirektør. Konseptet, som fraviker fra det tradisjonelle engelske manager-eneveldet, har også ofte blitt diskutert – med heftige pro og kontra – på min blogg. For en tiltroppende sportsdirektør bør det sjokkere få at jeg er en tilhenger og at engelskmennenes skepsis til rollen er basert på kulturforskjeller, stahet og en kanskje en manglende vilje til å oppfatte rollens verdi og funksjon. For tross alt hersker det bred aksept for at sportsdirektør/hovedtrener-konstellasjonen fungerer greit i grovt regnet de fleste andre fotballnasjoner.

Levy har naturligvis blitt kritisert fra alle kanter for sitt kontinentale konsept, men jeg hadde aldri trodd at når Tottenham-eierens personlige overbevisning først skulle sprekke ville ha gå for en mann som representerer en managementstil som har sine røtter godt plantet i fortiden.

Bakgrunnen for Levy’s nesten religiøse tro på sportsdirektør-modellen bunnet i en rekke negative erfaringer med manageres noe uvitenskaplige og uansvarlige holdninger til overgangsmarkedet. Derfor er det merkelig at man hopper fra et team – anført av sportsdirektør Damien Comolli – som prinsippfast signerte potensial og videresalgsobjekter, til en «dinosaur» som man ofte kan mistenke at har en meteorologisk tilnærming til spillekjøp: han stikker fingeren i været og lar vær og vind bestemme (jeg har tidligere blogget om den sympatiske Redknapp). Man kan trygt si at bærebjelken i Levy’s kontinuitetstenkning i dag ligger i aske.

Comolli og Ramos må selvsagt ta sin del av skylda for Spurs farselignende sesongåpning. Og man kan kanskje også forstå at begge har blitt gitt lykke-til-videre-ønskninger av den desperate Levy, men det finnes et hav av grunner til at Spurs-fasaden er på vaklende grunn.

Levy hadde selv en stor del av æren i klubbens fatale håndtering av Juande Ramos-ansettelsen (åpenlys flørting) som ledet til Martin Jols avsettelse. Comolli har sant nok ikke truffet med sin talentkjøp, akkurat som franskmannen heller ikke imponerte med sin inaktivitet i kjølvannet av det overraskende Robbie Keane-salget i august. For ikke å nevne Deadline Day-fadesen da Dimitar Berbatovs mildt sagt opplagte overgang til Manchester United ble en realitet, uten at Comolli hadde så mye som en sjuer og en toer opp Hold’em-ermet. Levy og Comolli regnet nok heller ikke med at det var døgnrytmen og siestatradisjonen som skulle bli de kontinentale vanene som Juande Ramos ville vise frem oftest i Nord-London.

I etterpåklokskapens lys er det selvsagt mye enklere å analysere feiltrekk, men med unntak av Jol-avsettelsen og håndteringen av Keane/Berbatov-salgene føler jeg at Spurs har langt på vei blitt et offer for omstendigheter. Styreformannens disposisjoner – og for så vidt også Comollis handlinger – har egentlig ikke (i teorien) vært riv ruskende gale. For selv om det offensive må styrkes, er Spurs utstyrt med en spillerstall som bør snuse rundt Uefa-plassene. Troppen har dobbel(trippel)-dekning på flere plasser, og får man samlet gjengen ligger det et gedigent uforløst potensial i spillergruppa.

Med Redknapps første kamp, kom også den første 3-poengeren. Jeg betviler ikke at den glade østkantkaren vil løfte Spurs på trygg grunn på relativt kort tid. Samtidig er jeg like sikker på at Harry ikke er mannen som kan lede Spurs mot Champions League-deltagelsen som Martin Jol betalte en dyr pris for ikke å levere. Til slike mål er Redknapps managementstil altfor utdatert. Bortsett fra den umiddelbare koffeindosen, kan jeg vanskelig forestille meg at Redknapp har mye å tilføre klubbens fremadstormende, ambisiøse, moderne fotballspillere. Dagens toppatleter – ikke til å forveksles med journeymennene som Harry gjorde suksess med i Portsmouth – krever mer forhold til kampledelse, forberedelse, daglig treningsbaneopptreden og menneskecoaching enn 61-åringen kan levere.

Samtidig erkjenner jeg at Harry kan forene de misfornøyde Spurs-tilhengerne. Han er en upretensiøs mann som kaller en spade for en spade. Sånt liker fotballfans. Men for meg blir fargerike Redknapp aldri mer enn en slags kult-manager, avhengig av litt smågale folk rundt seg og en klubb som gir han frie tøyler, og en styreformann som aksepterer at for hvert godt kjøpt er det tillatt å gjøre fire dårlige. Tottenham har aldri satt seg som mål å bli en slik klubb.

Derfor er det lov å spekulere om det faktisk var Levy som ga grønt lys for ansettelsen av Redknapp eller han handlet på vegne av andre mennesker? Er Levy kanskje neste ut døra på White Hart Lane?

Dining with The Don

Hver helg flokker fotballskrudde nordmenn til London i søken etter den hellige ballgralen. Jevnlig blir jeg forspurt av disse pilegrimsreisende om det lar seg gjøre å strekke fotballtematikken fra de flombelyste bedehusene og vannhullene til restaurantbordet. Finnes det steder man kan celebspotte uten å fornedre seg til å køe utenfor nattklubber hvor anstendige mennesker blir avvist og man må brette papirfly av 50-pund sedler for å få servert en Cosmopolitan innenfor? Ja, fotballfolk spiser ute de også – om du er villig til å se bortenfor de helsefarlige turistfellene i Soho, kan jeg trygt anbefale følgende spisesteder for wining og dining med kjente fjes.

Tapasrestauranten Tendido Cero, cirka fem minutters gange fra Gloucester Road, er ikke bare et elitested i kulinarisk forstand (skulle tro de svarte svinene stedets jamon du jabugo stammer fra har beitet i himmelen) men også et jevnlig møtested for Vest-Londons store fotballpersonligheter. Frank Lampard bor like rundt hjørnet, er du heldig finner du Lamps dypt fokusert i tapastranse en rolig midtukekveld. Flere andre Chelsea spillere henger også her. «Don» Fabio Capello bor også i denne siviliserte delen av London. Både England-bossen og Spurs sin vaklende manager, Juande Ramos, sverger til denne spanske perlen for sinnsro, kontemplasjon og en footyprat med restaurantens Real Madrid-lidenskaplige innehaver, i gode og ikke så gode tider. Men la deg ikke skremme av stjernegalleriet – Tiendido Cero er åpen hvem som helst. Prisene er ikke urovekkende og kundebehandlingen er prikkfri og høflig, selv om du ikke har Capello-karimsa eller Lampard-lommebok.

Lommeboken må du imidlertid fullpakke om du skal booke middag hos Londons sushirestaurant nummer én, Zuma. Plasseringen er strategisk; om du nettopp har mistet vettet med kredittkortet på Harvey Nics eller Harrods, kan du jo like godt vaske ned sorgene med en sake eller to i godt selskap noen skritt over gata. Myten sier at Roman Abramovich har gjentatte ganger fått Zumas japanske nytelser fløyet inn – med privatfly, selvsagt – til forretningsmøter til steder hvor du kun får servert slapp sild. Blant nyrike russere, finner du nesten daglig kjente spillere fra hvilket helst fotballag ved bordene. Dette er imidlertid ikke stedet man røsker frem autografblokka.

Mer avslappet er derimot San Daniele del Friuli. Kun en Lee Dixon-feilpasning fra gamle Highbury, finner du denne Arsenal-institusjonen. I innrømmelsens navn er denne typiske italienske trattoria også bloggerens lokale restitusjonsbase, og hilser du på overservitør Antonio, eller eieren, Marco, og ljuger på deg vennskap med nordmannen Karlsen, er det slettes ikke umulig at det vanker en grappa på huset. Digresjoner til side: mer glamorøse navn enn nordmannen Karlsen tilbringer også kveldene her. Arsene Wenger og David Dean anvender San Daniele som arena for intime oppdateringsseanser. Liam Brady tar ofte turen innom på kveldstid, gjerne sammen med unge Arsenal-talenter og deres familie og agenter. Sett heller ikke rødvinen i vrangstrupen om Dennis Bergkamp slår seg ned ved nabobordet og er du glad i bøker, drar du kanskje kjensel på Nick Hornby. San Daniele er nemlig Fever Pitch-forfatterens andre hjem. Spiller du kortene riktig, tillater atmosfæren på San Daniele at du kan få en liten passiar med en Gunners-kjenning. Absolutt verdt et besøk om du er i byen, uansett klubbfarge.

Noen kilometer nord kan Spurs-tilhengere finne et tilsvarende trivelig sted like ved Bruce Grove stasjon, hendig nok akkurat midtveis på den tjuefemminutt lange spaserturen fra Seven Sisters til White Hart Lane. Restauranten heter San Marco, et familiedrevet trattoria som serverer skremmende god mat (Pollo San Marco er et must) til latterlige priser. Veggpynten – dramatiske, vibrante, tykkoljete representasjoner av kjente London-landskap – er verk avsignert stedets innehaver, Graziano. Far jobber på kjøkkenet, mor i baren og søss serverer – mer italiensk kan det neppe bli. Stedet går tilbake over 30 år siden vertsfamilien slo seg ned i London fra det sørlige Italia. Restauranten blir ofte randpakket etter Spurs-kamper, og dessverre har de kun åpent for lunsj alle dager unntatt fredag og lørdag. Men er du tidlig ute på kampdag, stikk en tur innom (ser faktisk ofte nordmenn her!) for en pre-match lunsj. Tilreisende managere, FA-ansatte og mediefolk er ofte gjester. Prins William sørget for et kongelig innslag, for dere som lar dere fascinere av slikt. På ukedagene er San Marco ofte besøkt av Tottenham-ansatte, det seg være kontoransatte eller ballsparkende.

God fotballtur og nyt måltidene!