Integritet på billigsalg

Da Cristiano Ronaldo gjorde seg klar for innhopp i gårsdagens Champions League-oppgjør ble han møtt med en øredøvende mottagelse tusen ganger et Kollen-brøl. Man kunne blitt unnskyldt for å tro at det var en gjenoppstått George Best, en Bobby Charlton ut av en tidsmaskin eller en annen nummer 7 – minus 30 kilo – som sto klar for dyst. Og altså ikke den samme Cristian Ronaldo som brukte hele sommeren på å plotte en exit fra Manchester til fordel for Real Madrid. Den samme Cristiano som sippet og klagde, mens hans agenter i tett allianse med de spanske mesterne jobbet på spreng for å vri spilleren ut av kontraktsbåndet på Old Trafford.

Faktisk hadde jeg forventet at portugiseren ville måtte spille seg tilbake inn i Stretford End-hjertene. Jeg hadde forventet at portugiseren trengte å senke seg på kne i ydmykhet, legge seg litt flat i selvkritikk over sommerflørten og at vi ville se julebelysningen tent i Market Street før hurtigtoget ble tatt inn i supportervarmen. Så feil kan man ta. I går ble gutten fra Madeira hyllet før han i det hele tatt hadde tatt på seg den røde trøya.

Selvsagt gagner det verken Cristiano Ronaldo eller enda viktigere, Manchester United FC, at angriperen blir møtt med et uvær av piping og F-ord hver gang han berører ballen. Men igjen; jeg hadde trodd at United-fansen ville vise et slags standpunkt, en liten påminnelse om at det er visse fotballklubber man ikke kødder med – at på Old Trafford er faktisk ingen større enn klubben. Med gårsdagens mottagelse i friskt minne, er det lov å tro at det motsatte er tilfellet.

Samtidig handler dette om verdens kanskje beste angrepsspiller, definitivt den mest spektakulære. Og da gjelder andre spilleregler. Det er lettere å tilgi dama di et sidesprang om hun heter Angelina fra Los Angeles, enn om det var Kari fra Kløfta som ble funnet i halmen med naboen etter låvedansen. Om, helt hypotetisk, det var Anderson eller Nani som hadde brukt en hel sommer på å komme seg vekk fra Manchester United, hadde sannsynligvis hjemmefansen vært mindre sjenerøse med å demonstrere gjensynsgleden.

Likevel er det ikke handlingen – det vil si flørtingen med en annen arbeidsgiver og illojal opptreden mot din hellige favorittklubb – som bør stå i høysetet når moralske valg skal avgjøres? Rebellens status, kvalitet og attraktivitet skal jo derimot ikke – helt prinsipielt – spille den helt sentrale rollen. For er man utro og forrædersk, er man nettopp det. Også om man heter Angelina.

Derfor er jeg skuffet over Old Trafford-publikumet. Dels fordi gårsdagens overveldende gjensynshilsen oser av hykleri, men aller mest fordi signaleffekten sier at verdensstjernene kan hoppe fra reir til reir – uten at selv sportens virkelige sjel, supporterne, knytter armene når den bortkomne sønnen ber om gjensynsklem.