Sporten

9 27.august 2008 Kategori
Spania av
Tor-Kristian Karlsen

Den stygge andungen

Mens klokken tikker kompromissløst i nedtellingen mot slutten av sommerens transferperiode, sender jeg en liten tanke til en litt keitete men ærlig argentinsk angriper. En midtspiss som jeg har fulgt siden årtusenskiftet. Som da nesten havnet i klubben jeg jobbet for på den tiden, Bayer 04 Leverkusen. For slik er det i speiderbransjen, man slipper aldri blikket fra de man gjerne skulle hentet men glapp i siste minutt. Uke etter uke, nesten rituelt, sjekker man prestasjonene til de som kunne spradet rundt i klubbfargene du representer. Litt av stahet, mest for å kvalitetssikre eget øye og teft.

Snart åtte år senere husker nok ikke Diego Milito den unge nordmannen på enden av restaurantbordet i Buenos Aires, bekjentskapet varte ikke lenger enn noen timer. Og verken Diego eller undertegnede hadde hovedrollen i denne korte kartleggingsseansen – den tilhørte lillebroren, Gabriel.

På dette tidspunktet var Gabriel i søkelyset til min tyske oppdragsgiver og utsatt for sterkt press og lobbyvirksomhet fra vår side. Den glitrende midtstopperen – kun 20 år den gang – følte seg imidlertid ikke klar for et Europaeventyr. Priskravet fra Independiente var også en stor økonomisk utfordring. Som de fleste vet ble det ingen overgang for krølltoppen til Aspirinbyen.

Min idé var imidlertid å bake inn den ett år eldre broren som en del av totalpakka for å lokke Gabriel til Tyskland. Tidlig i samtalene med Gabriel ga han uttrykk for at det var på det sosiale og familiære planet at han ikke helt følte seg klar for det store karrierespranget. Mammas bife de lomo og empanadas kunne vi ikke tvinge med oss over det store havet. Derfor kom jeg opp med ideen om at med storebror på lasset ville flyttingen forløpe seg enklere.

Da som nå skortet ikke Diego på innsats, spirit, førsteklasses luftstyrke og duellkraft til tross for middels vekst. For ikke å nevne en fandenivoldsk vilje til å komme til målsjanser. Statistikken hjalp meg imidlertid lite for å få gehør for min utspekulerte plan. For Independientes naborival i Buenos Aires-forstaden, Avellaneda; Racing Club, klokket Diego opp nesten førti kamper før han scoret sitt tredje mål i seriesammenheng. Men for meg var det noe uforløst ved denne litt klønete midtspissen; noe oljemaleri var han ikke på banen, men jeg har aldri gjort noe big deal ut av om unge spisser ikke er begavet med Ricky Martin-looks eller kaster bort målsjanser i hytt og pine; teften, instinktet og viljen til å ankomme disse mulighetene er vanskeligere å lære enn å polere avslutningsteknikk. Kostbar ville storebror Milito heller ikke blitt, Racing ville antageligvis privatjettet han til Europa om de fikk tiendedelen av hva Independiente krevde for Gabriel. Som man sier, resten er historie. Diego-ideen min vakte liten entusiasme. At oppvisningen i brente straffefeltsmuligheter fortsatte da jeg skulle showcase han for mine kolleger hjalp heller ikke.

Gabriel ble fotballspiller allikevel. Riktignok mistet stopperen en hel sesong året etter Leverkusen-flørten takket være en karrieretruende kneskade som indirekte kostet han en superovergang til Real Madrid i 2003. I dag spiller han som de fleste vet i Barcelona og skadefri er han fast midtstopper på et av verdens beste landslag. I Leverkusen flyttet man radaren et par tusen kilometer nordover på det samme kontinentet og landet på en brasilianer ved navn Lúcio. Så kan man jo diskutere om dette var en bedre løsning.

Omsider løsnet det også for Diego. Sesongen etter «mitt prosjekt» startet resultatet av guttens arbeid også å vise seg i målprotokollen. Men det tok en overgang til italienske Genoa, før det virkelig tok av. På to Serie B-sesonger fant Milito nettmaskene 33 ganger på 59 seriekamper. I Columbus fødeby ble Diego et symbol på Genoas gjenoppstand. Min store plan om sportslig gjenforening av broderparet ble etter hvert realitet i Real Zaragoza. Fulltreffersnittet etter tre sesonger i La Liga er cirka et mål hver andre kamp.

Den stygge andungen er kanskje ingen hedersutmerkelse, men en ganske treffende metafor på en undervurdert spiller som har kjempet seg til en flott karriere – 14 ganger har han tredd på seg den vakre landslagsdrakta – til tross for et relativt magert talent. Man kan tro at oppveksten i skyggen av den nesten kvalmt talentfulle broren ville slå negativt ut på gutten som ble født året tidligere. Det er menneskelig å følge seg litt underlegen og la det røyne litt på motivasjon og selvtillitt når lillebror racer som en ener gjennom alle alderstrinn. Han reiser på U-treff mens du sparker småstein hjemme på løkka. Han skaper overskrifter, du får hatmail. Men hos Diego har tydeligvis familiens kollektive prestasjoner virket særdeles karrierestimulerende.

Som det heter i HC Andersens fortelling: Den tenkte på hvordan den hadde vært forfulgt og forhånet, og hørte nå alle si at den var den deiligste av alle deilige fugler. Litt sånn må det vel føles for 29-årigen som gikk fra å være en torn i øyet på mange Racing-supportere til en av overgangsvinduets mest ettertraktede spillere. Napoli, Juve, Spurs og Everton har alle gjort mer eller mindre konkrete fremstøt for å knytte til seg outsideren som ble målgarantist. Real Zaragoza vil ha han med videre til å skyte klubben tilbake til toppligaen. Benfica er den siste beileren som har kommet på banen, så gjenstår det å se om Diego gjenforenes med Real Zaragoza-kompisen, Pablo Aimar, før forflytningspausen starter neste uke. Portugal eller ikke, Diego Miltio fra Bernal ved La Plata-elvens bredde er et levende bevis på at innsats, vilje og gode holdninger kan bære like langt som naturgitte gaver.

Del med andre:
FacebookTwitterEpostDel
  • Svein R.

    Nok en gang en herlig blogg! Det du skriver bør være en vekker for de mange norske talentene som føler det skorter med selvtillit og at motgangen aldri ser ut til å ta slutt.

  • Gonzo

    Mener denne bloggen treffer på mange vis. Jeg bor i en beskjeden norsk «by», men har sett en del spillere som har talentet til å i det minste kunne nå noe som lignet på TL-kvalitet. Mange faller desverre fra alt for tidlig fordi de tror de skal flyte på sitt talent. Mange glemmer at de faktisk må vise innsats og vilje til å nå så langt. Jeg har et søskenbarn som lenge var under lupen hos den gang U-16 trener Morten Larsen. Han ble beskrevet som noe av det største venstrebenstalentet denne mannen hadde sett innenfor disse lands grenser. Det sier sitt når han da ble sammenlignet med noen av de faste spillerne på dagens landslag. Når han spilte hadde han en helt herlig drive langs hele sin side. Det han desverre manglet var vilje til å drive dette videre. Det å tenke på hvor mange gode spillere som faller fra så tidlig gjør meg litt trist. Tror kanskje det går på kulturen vi lever i. Fotball er norges største sport, men likevel føles det som om fotballen ikke ligger i sjela til mange norske spillere i dag på samme måte som i mange store fotballnasjoner. Det virker litt som om Ola Dunk føler at vi i mange fotballsammenhenger ennå er en glad amatør. Vi har nådd et par sluttspill og det er bra, men mener likevel at flere av norske toppspillere kunne si at «ja, landslaget er et mål for meg», i stedet for å komme med den evige salmen om at «landslaget er ikke noe jeg tenker på». Jeg lurer på hvilke mål de egentlig setter for seg selv når de svarer på denne måten? Skjønner at det selvfølgelig kan være en forsvarsmekanisme, men taper de egentlig noe på ikke å innrømme at landslaget er et mål? Eller er det sånn at det ikke er et mål, men målet er å komme seg til en liga med mye penger?

  • Rikard

    Flott blogginnlegg, TKK og super kommentar, Gonzo. Vilje og driv er utrolig viktig i utviklingen til spillere. Derfor er det er så viktig at de kommer seg inn i en situasjon der de er omringet av personer som har positiv innflytelse på deres karriere (Riise i Monaco) i steden for folk som trekker deg ned (Daniel Fredheim Holm i Vålerenga). Når man vurderer å kjøpe en spiller er det derfor utrolig viktig å få en oppfatning av motivasjonen til spilleren, ikke bare talentet. Shevchenko, Veron og Mutu er tre kroneksempler fra Chelsea på spillere som ikke var i nærheten av riktig motivasjon og livsførsel for å lykkes i London. Tevez er et kongeeksempel på det motsatte, en spiller med utrolig driv som har lykkes. Jeg forventet at han skulle slite, for han hadde problemer med kulturforskjellene i Brasil kontra Argentina, så det var ikke noen overraskelse at det tok en stund før han virkelig fikk orden på sakene i London. Tross at han ikke er den råeste målscoreren er han en spiller supporterne elsker fordi han alltid gir 100 %. (Jeg er ikke Man U eller Chelsea supporter, forresten.)

  • BubbaSpurs

    Du er bare helt drøy på de bloggene dine. Ville gjerne hatt han som target mann slæsh kriger i Spurs. En type som kan gjøre noe med innleggene til Bentley og Bale. Men Ramos vil det nok annerledes, hva mener du om Pavlyutchenko? kan han greie seg i Premier League? Og om vi også får Arshavin? Kan de to snakke russiske polka prat så Rio og Vidic blir lurt trill rundt? hehe…. drømmer her, uansett glimrende blogg igjen!

  • lasse

    Først og fremst må jeg takke for nok et herlig innlegg i bloggen din tkk, du skriver veldig godt. Har et ønske om du kunne skrevet litt om historien din, og hvordan du ble talent speider, dine første oppdrag osv. Det hadde iallefall jeg satt pris på.

  • Thomas

    Vil bare si at måten du skriver på, er helt utrolig. Etter å ha lest det første avsnittet, så visste jeg at jeg måtte lese hele. Fortsett!

  • CSO

    Bloggen din får meg stort sett alltid til å tenke og det må jo være bra. :-) Denne gangen stusser jeg litt over avslutningen din. Om at Diego Milito fikk mye ut av et magert talent. Jeg tenker at han må ha hatt et stort talent for å score mål? Jeg mener å lest om Shearer at han ble regnet som et treningsprodukt. Men også han må jo ha hatt et enormt talent for å score mål? Greit at de aldri ville kunne bli Ronaldo eller Zidane, men de har vel hatt et stort fotball talent likevel? John Arne Riise er vel litt i samme klassen. Enormt treningsvillig, men selv han må ha hatt et stort talent og ikke minst Solskjær. Nå er det jo mange som sier at tilfeldigheter og enkelt personer har bragt dem så langt som de kom og at kanskje det å identifisere hvilket talent som kan utvikles og hvilken rolle som vil passe best for talentet. I Brann har jo de lærde strides om han er spiss eller stopper i alle år. En god speider, trener eller spillerutvikler utmerker seg vel ved å plassere talentet riktig på banen og i trening? Eller er det slik at talentet er så synlig at det vil til syvende og sist være treningsvilligheten som avgjør om man lykkes og at det er det som blir vektlagt? Kan du si noe om hva som var begrunnelsen for at du ikke ble hørt i denne saken? Forøvrig også når det gjaldt Modric som du vel også forsøkte å hente men ble nedstemt? Fisker kanskje for mye her, men jeg finner det litt rart at det skal være så stor uenighet om hvem som lykkes og ikke lykkes. Er det fastlåste tanker hos trenere og utviklere som hindrer utviklingen av spillere? Uansett godt natt og takk for god blogg igjen.

  • Benka

    Henning Berg er jo et annet eksempel på hvor langt det er mulig å drive det med ekstrem vinnervilje, selv med et relativt magert talent. Ikke verst å vinne Champions League når det visstnok var mange selv på KFUM som var mer talentfulle enn deg.

  • Kristian

    Hvis han kommer til veldig mange sjanser har man jo et utrolig stort talent for man kan trene opp avslutningsferdigheten sin på kortere tid enn bevegelsene sine. Så da kan du jo ikke kalle han for et magert talent. Han hadde bare ikke en teknikk fra en annen verden, men den kan trenes opp.

reklame