Topper og flopper

Mens sommerhandelen inntar den avgjørende fasen, tar jeg et raskt tilbakeblikk på hva de som skiftet farger i vinter har utrettet for sine nye arbeidsgivere. De utvalgte på begge endene av barometeret kan selvsagt diskuteres. Det akkurat den diskusjonen bloggkommentarfeltet er skapt for.

Toppstriden synes jeg egentlig ble en ganske enkel prosess, det er tross alt ikke så mange av de nye som har preget Tippeligaen. I forhold til jumboplasseringene kunne jeg enkelt komme opp med et dusin spillere til – det er synd å si det: det er kortere mellom skivebommene enn suksesshistoriene.

Når det gjelder floppene har jeg også lagt vekt på de(manglende) prosessene jeg mistenker ligger bak innkjøpene og i tillegg til det mer opplagte om hvor mye klubbene har fått ut av sine kjøp, både når det gjelder prestasjoner og spilte minutter. Noen vil sikkert ponegtere at diverse kostbare flopper er blitt oversett – jeg har kun plass til fem – men målet mitt her er å skape en slags balanse mellom billig og dyrt. Og i utgangspunktet – uavhengig av pris – synes jeg det er alarmerende og skremmende når de nye ikke en gang blir brukt, i verste fall avskrevet og hjemsendt etter en halvspilt sesong. Klubbene er ofte raske til å påpeke «vi har fulgt spilleren over lang tid», «vi har gjort grundig research og hentet gode referanser». Derfor må man vel ha lov til å reise et øyenbryn når disse proffene knapt kjenner veien til spillerinngangen?

TOPPENE

1.) Anthony Annan, Stabæk (lån fra Start)

Riktignok kun et midlertidig opphold, men likevel en genial deal for begge parter. Afrikaneren har økt markedsverdien – flott for Start, og gjort en prima jobb for Stabæk. Alt dette uten at jeg kan tenke meg at lånet skapte altfor stort opprør på regnskapsavdelingen. Annan må ta en stor del av æren for at Stabæk troner på tabelltoppen. Dynamisk, pasningssterk og posisjonerer seg som om han skulle hatt en GPS-sensor montert mellom skulderbladene. Ingen gigant i fysisk forstand, men ga bæringene akkurat den tryggheten og ordenen de trengte på midtbanen.

2.) Miika Koppinen, Tromsø

Knapt den mest spennende vinterovergangen, men hva gjør vel det når resultatet er kompletteringen av Tippeligaens beste midtstopperpar? Uortodokse Koppinen utfyller Tore Reginiussen perfekt, og med disse to bakerst er det ikke overraskende at TIL befinner seg i den riktige enden av tabellen og har blitt vanskelige å slå, selv på bortebane. Safe, forutsigbart men fornuftig og trygt, Koppinens hjemvending har vært en suksess. Den enkle og kjente er ofte det beste.

3.) Kris Stadsgaard, Rosenborg

Da RBK virket meste rådville og desperate i stopperjakten, fant godeste Stig Torbjørnsen råd. Fra en bortkommen tilværelse ved Messinastredets bredder tryllet RBK-scouten frem denne fortapte sjelen. I løpet av kort tid har København-gutten etablert seg som et fast ankerpunkt i hjertet av RBKs forsvar. Rolig, kalkulert og ekstremt hurtig; Stadsgaard har tilført trønderne de nødvendige attributtene til å sette kursen mot en ny dominansepoke. Et lite spørsmålstegn ved helsen til Stadsgaard – han virker veldig skadeutsatt – men til fire millioner kroner er dette allerede en suksess.

4.) Johan Andersson, Stabæk

Supertalentet som slo gjennom som 17-åring under Jan Jönssons ledelse i Landskrona, for så å fade vekk, har opplevd en flott oppblomstring i Stabæk etter gjenforeningen med mentoren. Svinger fortsatt i prestasjonene og jeg mistenker at vi første neste sesong vil se hva som virkelig bor i skåningen, likevel taler åtte fulltreffere i målprotokollen en klar tale – i Norge kan spisser bli Fernando Torres-erklært for mindre. Svensken er en litt atypisk sentral midtbanespiller; hengslete og kan virke misvisende klumsete, men har et flott driv med ballen, god nærteknikk og flink til å time løp inn i boksen. Nok en gang kan Tippeligaentusiastene takke Stabæk for et nytt positivt svenskebekjentskap.

5.) Vadim Demidov, Rosenborg

Nærmest stemplet som «ubrukelig» av eks-Sandefjord trener, Tor Thodesen. Så kan man jo spørre seg hvorfor det står «eks» foran det ene navnet og Topp 5 foran det andre. Deretter kan man eventuelt flytte adjektivet fra den første setningen til å ta plass foran det navnet hvor man synes det passer best. Jeg har i hvert fall sansen for den anvendelige Demidov, som sportsdirektør Knut Torbjørn Eggen, nok en eks, hentet til Trøndelag fra Hønefoss for en billig penge. Duellsterk, ruver i terrenget, full av pondus og strutter av selvtillit – U21-profilen bør utvilsomt kunne se frem til en solid A-landslagskarriere. Det vil si når Norge får en landslagsledelse som tenker mer på den nasjonale fotballfremtiden enn egen umiddelbar karrierehorisont (ikke hold pusten!). Demidov beviser at svaret ikke alltid ligger utenfor landegrensene.

FLOPPENE

1.) Srdjan Urosevic, HamKam

Fant veien til Mjøsbyen via den iranske klubben Esteghlal. Eksotisk og spennende, sikkert, men når Hamkams ansvarlige for spillerkjøp, Lars Tjernås, registerte Teheran-klubben pårullebladet til den gjestende prøvespilleren, burde ikke alarmbjellene kimet i full høytidssteming? Iran er ingen naturlig adresse for europeiske fotballspillere, selv ikke for serbere. Visst kan det være stusselig på Balkan, men i Iran havner kun de som ikke lenger klarer å brødfø seg gjennom fotballen hjemme. Jeg skal innrømme at jeg aldri hadde sett Urosevic i aksjon før Norges-ankomsten. Da han signerte for HamKam tok jeg imidlertid en telefon til en kjær kollega i Beograd. Beskrivelsen husker jeg ikke i detalj, men nøkkelordene var «tempoproblemer», «average» og » relegations» (merk flertall). Referansen fra min gode venn var lagt fra entusiastisk og med kun tre lunkne opptredener for Hamkam vitner om at han kanskje hadde et poeng. Sikkert ingen dyr overgang, men det er slike meningsløse handler – som åpenbart selv ikke egen sportslig ledelse har tro på – som skader Tippeligaens renommé.

2.) Sebino Plaku, HamKam

Albansk spiss som allerede var vraket av Vålerenga og Brann (alarmbjeller igjen) før kjøpelystene HamKam kom på banen i vinter. Skulle være superrask, gjennombruddhissig, kald foran kassa – det var ikke måte på, hva var det Enga og Brann unnlot å se? Var riktignok skadet i oppkjøringen, men kun én start for et Hamarlaget – hvis spisskrise har nådd en slik ekstremitet at man har tatt til nåde samfunnsfiende nummer én på Hamar (Abiodun) – vitner ikke om at Plaku var den kapasiteten den sportslige ledelsen trodde han var. Altså nok en spiller man kunne klart seg uten. Er man i tvil, kjøper man ikke.

3.) Njugo Demba-Nyrén, Brann

Brann mente ti millioner kroner var en akseptabel pris for en 29-åring som aldri har scoret mer enn åtte mål i en skandinavisk ligasesong. I dag er kun den samme sportslige ledelsen de eneste som er overrasket over at Gambieren ikke har innfridd, om de i det hele tatt innrømmer at Demba-Nyrén har ikke har levert som forventet. Samtidig i innrømmelsens navn skal det presiseres at Demba-Nyrén er blitt gjort t
il en i overkant stor syndebukk. For selv om den grovbygde skyr målet like mye som kvalitetsspisser skyr Brann, er han et greit oppspillspunkt – noen Gøran Sørloth er han imidlertid ikke – og mye av hans gode arbeid blir ignorert så lenge målkontoen forblir smultringdominert. I teorien i fin signering… til to millioner, ikke ti…

4.) Pat Noonan, Aalesund

Var skeptisk når de hentet amerikaneren i vinter, er like skeptisk i dag. Det er lett og la seg imponere når CV’n viser landskamper for USA (selv om majoriteten er registrert i ubetydelige vennskapskamper), men jeg undres hvor mange ganger vestlendingene så spilleren live i kampsituasjon før de tilbød yankeen en gullkontrakt. Svaret er nok like mange ganger som HamKam-importene som okkuperer topplassene ble studert av jumboens sportslige ledelse. Giddalaus, taktisk i villrede og rotet i stilen – rett og slett unyttig. Det eneste Noonan etterlot seg i Norge før han satte kursen hjem til Columbus Cew, var irriterterte sunnmøringer. Aldri så galt at det er godt for noe.

5.) Lars Iver Strand, Vålerenga

Mange ville sikkert valgt Kristoffer Hæstad i stedet for Lars Iver Strand på denne plassen. Øksa mi faller imidlertid på Strand siden jeg faktisk hadde større forventninger til finnmarkingen enn til Doffen. Jeg hadde rett og slett tro på at Lars Iver Strand skulle bli en hit i hovedstaden. Den flotte fjorårssesongen skulle toppes med en det virkelige gjennombruddet i 2008, som den kreative kraften i Martin Andresens VIF-revolusjon. Så har altså ikke skjedd. Tidvis har Strand blitt benyttet på kanten, andre ganger i favorittrollen, sentralt bak spissene. Andresen leter fortsatt etter suksessformelen, Strand leter etter formen.

Den stygge andungen

Mens klokken tikker kompromissløst i nedtellingen mot slutten av sommerens transferperiode, sender jeg en liten tanke til en litt keitete men ærlig argentinsk angriper. En midtspiss som jeg har fulgt siden årtusenskiftet. Som da nesten havnet i klubben jeg jobbet for på den tiden, Bayer 04 Leverkusen. For slik er det i speiderbransjen, man slipper aldri blikket fra de man gjerne skulle hentet men glapp i siste minutt. Uke etter uke, nesten rituelt, sjekker man prestasjonene til de som kunne spradet rundt i klubbfargene du representer. Litt av stahet, mest for å kvalitetssikre eget øye og teft.

Snart åtte år senere husker nok ikke Diego Milito den unge nordmannen på enden av restaurantbordet i Buenos Aires, bekjentskapet varte ikke lenger enn noen timer. Og verken Diego eller undertegnede hadde hovedrollen i denne korte kartleggingsseansen – den tilhørte lillebroren, Gabriel.

På dette tidspunktet var Gabriel i søkelyset til min tyske oppdragsgiver og utsatt for sterkt press og lobbyvirksomhet fra vår side. Den glitrende midtstopperen – kun 20 år den gang – følte seg imidlertid ikke klar for et Europaeventyr. Priskravet fra Independiente var også en stor økonomisk utfordring. Som de fleste vet ble det ingen overgang for krølltoppen til Aspirinbyen.

Min idé var imidlertid å bake inn den ett år eldre broren som en del av totalpakka for å lokke Gabriel til Tyskland. Tidlig i samtalene med Gabriel ga han uttrykk for at det var på det sosiale og familiære planet at han ikke helt følte seg klar for det store karrierespranget. Mammas bife de lomo og empanadas kunne vi ikke tvinge med oss over det store havet. Derfor kom jeg opp med ideen om at med storebror på lasset ville flyttingen forløpe seg enklere.

Da som nå skortet ikke Diego på innsats, spirit, førsteklasses luftstyrke og duellkraft til tross for middels vekst. For ikke å nevne en fandenivoldsk vilje til å komme til målsjanser. Statistikken hjalp meg imidlertid lite for å få gehør for min utspekulerte plan. For Independientes naborival i Buenos Aires-forstaden, Avellaneda; Racing Club, klokket Diego opp nesten førti kamper før han scoret sitt tredje mål i seriesammenheng. Men for meg var det noe uforløst ved denne litt klønete midtspissen; noe oljemaleri var han ikke på banen, men jeg har aldri gjort noe big deal ut av om unge spisser ikke er begavet med Ricky Martin-looks eller kaster bort målsjanser i hytt og pine; teften, instinktet og viljen til å ankomme disse mulighetene er vanskeligere å lære enn å polere avslutningsteknikk. Kostbar ville storebror Milito heller ikke blitt, Racing ville antageligvis privatjettet han til Europa om de fikk tiendedelen av hva Independiente krevde for Gabriel. Som man sier, resten er historie. Diego-ideen min vakte liten entusiasme. At oppvisningen i brente straffefeltsmuligheter fortsatte da jeg skulle showcase han for mine kolleger hjalp heller ikke.

Gabriel ble fotballspiller allikevel. Riktignok mistet stopperen en hel sesong året etter Leverkusen-flørten takket være en karrieretruende kneskade som indirekte kostet han en superovergang til Real Madrid i 2003. I dag spiller han som de fleste vet i Barcelona og skadefri er han fast midtstopper på et av verdens beste landslag. I Leverkusen flyttet man radaren et par tusen kilometer nordover på det samme kontinentet og landet på en brasilianer ved navn Lúcio. Så kan man jo diskutere om dette var en bedre løsning.

Omsider løsnet det også for Diego. Sesongen etter «mitt prosjekt» startet resultatet av guttens arbeid også å vise seg i målprotokollen. Men det tok en overgang til italienske Genoa, før det virkelig tok av. På to Serie B-sesonger fant Milito nettmaskene 33 ganger på 59 seriekamper. I Columbus fødeby ble Diego et symbol på Genoas gjenoppstand. Min store plan om sportslig gjenforening av broderparet ble etter hvert realitet i Real Zaragoza. Fulltreffersnittet etter tre sesonger i La Liga er cirka et mål hver andre kamp.

Den stygge andungen er kanskje ingen hedersutmerkelse, men en ganske treffende metafor på en undervurdert spiller som har kjempet seg til en flott karriere – 14 ganger har han tredd på seg den vakre landslagsdrakta – til tross for et relativt magert talent. Man kan tro at oppveksten i skyggen av den nesten kvalmt talentfulle broren ville slå negativt ut på gutten som ble født året tidligere. Det er menneskelig å følge seg litt underlegen og la det røyne litt på motivasjon og selvtillitt når lillebror racer som en ener gjennom alle alderstrinn. Han reiser på U-treff mens du sparker småstein hjemme på løkka. Han skaper overskrifter, du får hatmail. Men hos Diego har tydeligvis familiens kollektive prestasjoner virket særdeles karrierestimulerende.

Som det heter i HC Andersens fortelling: Den tenkte på hvordan den hadde vært forfulgt og forhånet, og hørte nå alle si at den var den deiligste av alle deilige fugler. Litt sånn må det vel føles for 29-årigen som gikk fra å være en torn i øyet på mange Racing-supportere til en av overgangsvinduets mest ettertraktede spillere. Napoli, Juve, Spurs og Everton har alle gjort mer eller mindre konkrete fremstøt for å knytte til seg outsideren som ble målgarantist. Real Zaragoza vil ha han med videre til å skyte klubben tilbake til toppligaen. Benfica er den siste beileren som har kommet på banen, så gjenstår det å se om Diego gjenforenes med Real Zaragoza-kompisen, Pablo Aimar, før forflytningspausen starter neste uke. Portugal eller ikke, Diego Miltio fra Bernal ved La Plata-elvens bredde er et levende bevis på at innsats, vilje og gode holdninger kan bære like langt som naturgitte gaver.

Comical Garry

Er Manchester Citys styreformann, Garry Cook, engelsk fotballs svar på Comical Ali? Alle husker vel den irakiske informasjonsministeren – rotekoppen som ga regimet et slags menneskelig ansikt -som under amerikanernes inntog i Bagdad, med invasjonsmaktens helikoptre svirrende som insekter i bakgrunnen, skråsikkert fortalte et internasjonalt presskorps at byen var under Saddam-gardens totale kontroll. Sjekket noen om kemneren var på vei inn korridorene på City of Manchester Stadium mens Cook avga sine smått sensasjonelle kommentarer til The Times tidligere i uken?

City-eier Thaksin Shinawatra er alt annet enn populær hjemme i Thailand.

For vi har lenge visst at Citys mektige klubbeier, Thaksin Shinawatra, har slitt med å tine sin angitte £800 millioner-formue som ligger dypfryst hjemme i Thailand. Etter planen skulle for lengst den korrupsjonsbeskylde fotballentreprenøren baset i pengebingen hjemme i Bangkok, siden det han trodde var sine venner tok over regjeringsmakten i Thailand tidligere i vår. Men i stedet for fritt leide til bankboksen svarte landets nye styresmakter med å gi City-eierens kone tre år i buret (bestikkelser og innsidehandel). Hvilken skjebne som ventet den tidligere statsministeren valgte hovedpersonen og flokken (inkludert en kausjonsløslatt kone) hans å finne ut fra en tilværelse i eksil; Thaksin harsøkt politisk asyl i Storbritannia. Manchester City har han overlatt til sin nyutpektenestkommanderende, Garry Cook. Tryggheten har han funnet sted ute på landsbygda i Surrey, sørvest for London.

Nylig har vi også lært at Sven-Göran Erikssons kjøpegilde i fjor sommer ble dels finansiert på krita, dels gjennom rullende avbetalingsordninger. Så desperate har City vært i sin søken etter nytt blod i sommer at de har alliert seg med den omstride agenten, Kia Joorabchian. Gjennom angloiraneren – som gjennom sitt omstride firma Media Sport Investment har interesser i blant andre Javier Mascherano og Carlos Tevez – klarte man å kapre den brasilianske OL-spissen, Jô, fra CSKA Moskva. Ikke bare fordi dette er en relativt spennende spiller, men like gjerne fordi Joorabchian er særdeles fleksibel i finansieringen av spillerovergangene.

I tillegg hevdes det at Thaksin sliter med å møte avdragene fra Erikssons kjøpegalskap («forsterkningene» Rolando Bianchi, Benjani, Nery Castillo, Felipe Caicedo og Javier Garrido – til en samlet sum tett under 200 millioner norske kroner, må være blant den mest skremmende kjøpsrekka i engelsk fotball…). Mannen som lokket City inn i Thai-forbannelsen, tidligere styreformann John Wardle, har duppet hånda i lomma – trolig av samvittighetskvaler – i form av et lån til å dekke løpende utgifter. At Vedran Corluka, blant halvdusinet City-spillere med nevneverdig markedsverdi og en av få spillere svensken traff med, trolig forsvinner før overgangsgardinene trekkes for om en drøy uke, er heller ikke et sunnhetstegn. I tillegg bekrefter Cook at City er i ferd med å låne penger av banker og andre finansielle institusjoner til å bolstre stallen (Vicent Kompany fra HSV ble nettopp klar), innsprøytninger som skal være sikret i fremtidige TV-inntekter. Kanskje ikke fullt så galt som Leeds United, men City-fansen bør ikke innbile seg at Thaksin og Cook bryr seg mer om de lyseblå enn Peter Ridsdale gjorde for klubben noen mil nord.

Til tross for alle disse alarmerende faktorene, er det ingen moderat Cook som legger frem sine fremtidsvisjoner i Times-artikkelen. City er ved god helse, snart vasser Thaksin til knærne i likvide midler og ikke bare ser Cook behovet for nye spillere til City, men han skal ha stjernespillere! Husk at Ronaldinho glapp på målstreken, påminner han oss. Han påminner oss imidlertid ikke at dealen var sammensydd som et lappeteppe av ekstern finansiering, blant annet fra Cooks tidligere arbeidsgiver og Ronaldinho-sponsor, Nike. Og dessuten er det ingenting som stopper Manchester City fra å legge inn et £100 millioner-bud på, for eksempel, Cristiano Ronaldo. For deretter å lekke nyheten om sensasjonsbudet til pressen, men bare for at de personlige betingelsene strandet i siste time.

Med storstjernene i lyseblått, skal City, igjen ifølge den offensive Cook, erobre Asia. For neste ledd i visjonen er å få fotballgale kinesere og indiere til å foretrekke Manchester City, laget som neste uke risikerer Uefa Cup-exit mot selveste FC Midtjylland. Om ikke det var nok til at man skal tilkalle menn i hvite frakker, ser Garry Cook for seg Manchester City som del av slags 14-klubb sterk utbryterversjon av Premier League, uten opprykk eller, logisk nok,nedrykk. Sannelig en fin måte å populærgjøre seg blant en av Englands mest lojale og tradisjonsbevisste supportergrupperinger.

Garry Cook har en imponerende CV fra styrerom i multinasjonale bedrifter. Derimot mistenker jeg at den samme topp-CV’n tilsier at Cook er veldrillet i krisemanagement, avledningsteknikker og ekstreme kontrastrategier. Angrep er beste forsvar. Halter du på et bein, er krykkene effektive våpen. Er du død, la deg ikke begrave uten kamp. I desperasjonens øyeblikk holder ikke dementi, du må gå til motangrep. Svirrer ryktene om undergang, må du erklære inngangen til ny storhetstid. Jeg mistenker at Cooks oppgave i City langt fra handler om verdensstjerner og verdensdominans, men snarere å male et penest mulig bilde av et temmelig håpløst status quo. Alt for å gjøre klubben mest mulig attraktiv til potensielle oppkjøpere.

Mens utenlandske investorer strømmer til rikets fotballklubber, løper den parallelle diskusjonen om interessentene er fit and proper (skikket og egnet) til å drive de tradisjonsrike butikkene. I teorien er det lite som ville stoppet pengestrømmen fra eksempelvis en korrupsjonsdømt eks-president fra en eller annen bananrepublikk, siden den dømte skal ha blitt funnet skyldig av en «troverdig domstol» for å stryke testen aldri noen vil stryke. Og helt hypotetisk, skulle man være dømt – av en troverdig domstol – for folkemord, korrupsjon eller hva slags andre grusomheter, kan man jo bare installere en sønn, datter eller god venn i Chesterfield-stolen på styrerommet. Verre er det ikke.

Som jeg har sagt tidligere, i fotballenverdenen er folk mer interessert i hva du skal bruke pengene på enn hvor de kommer fra. Derfor avslutter jeg bloggen med å stjele Garry Cooks eget gullkorn fra lørdagsutgaven av The Times: «The term ‘fit and proper’ is a pretty broad one. I mean, is he a nice guy? Yes. Is he a great guy to play golf with? Yes. Has he got the finances to run a football club? Yes. I really care about those three things. Whether he is guilty of something over there, I can’t worry too much about that.»

Blir Rafa noen gang fornøyd?

10 dager før overgangsvinduet lukkes er Liverpools nettounderskudd på overgangsmarkedet £27 millioner (Javier Macheranos lån ble formelt gjort permanent i denne transferperioden). Kun Aston Villa har kastet rundt seg av mer dronningens valuta (£32 millioner netto), men Rafa er ikke fornøyd.

Gareth Barry har toppet Rafas ønskeliste siden sent på vårparten. Tilsynelatende alle midler er tatt i bruk for å sikre seg spilleren Benitez har identifisert som the missing link i Liverpools tittelambisjoner. Villa vil imidlertid ikke selge til under £18 million – en sum Liverpool, det vil altså si klubbens eiere, ikke Rafa Benitez – for øyeblikket ikke har intensjoner om å betale.

I følge pressen hadde Liverpools amerikanske eiere gitt grønt lys til Barry-kjøpet. Men da prisen skvatt i været med £8 millioner over utgangspunktet Liverpool ble forespeilet, steilet pengemennene og sa hang on. En av de amerikanske kamphanene, usikker på hvem som skal få skylda (eller kanskje begge to om de i disse dager har klart å bli enige om noe?), mente den venstrebeinte Villa-kapteinen ikke representerte et fornuftig kjøp fordi videresalgsmulighetene var lik null. I kortversjon er dette bakgrunnen for at Barry fortsatt ikke spiller i rød hjemmedrakt.

Rafa lot seg imidlertid ikke imponere. Den selvinnvilgede handleembargoen anså spanjolen som direkte undergraving av hans integritet og fotballkompetanse, og gjentatte ganger har Rafa offentliggjort sine følelser om kjøpet som uteble. Manageren mener prisen er akseptabel og mener fotballmannen i klubben- detvil si han selv -burde avgjøre fotballsakene.

Liverpool-manageren har for så vidt rett i at 18 millioner britiske pund er en akseptabel markedspris for Gareth Barry. 27-åringen har startet praktisk talt alle landskampene det siste året og sammenlignet med jevngamle Owen Hargreaves og Michael Carrick – defensive midtbanespillere med mer eller mindre samme markedsstatus og i samme prisklasse- er prisen Villa krever innenfor fornuftige rammer.

Om Barry er nøkkelen som kan åpne porten til Liverpools nye storhetstid – som det hevdes fra Rafa-hold – er åpent for debatt. For meg personlig er Xabi Alonso en smartere og mer strategisk midtbanespiller som både ser og utfører løsninger raskere enn engelskmannen. Men jeg ser absolutt Barrys anvendelighet som et tilskudd for en stall som skriker etter klassealternativer opp og ned hele venstreflanken. På denne basisen kan jeg gjerne slå meg til ro med at Barry kan bli en svært viktig spiller for Liverpool, men om hans tilstedeværelse vil sikre Premier League-gullet må det være lov å stille seg tvilende til.

Det som imidlertid uroer meg mer enn hele Barry-sagaen er derimot Rafas stadige konfliktsøken og mangel på forståelse for at kjøpsfinansiering ikke kommer fra et sort hull i bakken, men fra investorers konti.

Helt siden amerikanernes Klinsmann-flørt, har Benitez tilsynelatende bedrevet mer mediespinning og hjernespill (mind games) mot styrerommet enn det han egentlig er ansatt til å gjøre; lede og trene laget. Vel vitende at supporterne alltid vil ta side med manageren fremfor kontoristene i dress og at det fragmenterte Liverpool-styret ikke vil kunne klare å bli enige om en erstatter uansett, fyrer spanjolen løs mot leddene oppover på klubbens rangstige. Forrige uke skal Benitez ha vært nær å levere avskjedssøknaden (over Barry)og under hele vårparten delte manageren siden meninger om eierstriden i klubben.

For å unngå misforståelser: I forhold til den amerikanske eierduoen er jeg på linje med de fleste som sverger til Liverpool-menigheten; Hicks og Gillett hadde gjort seg bedre på Muppet Show-balkongen, men så lenge det er disse to nissene som eier klubben står de tross alt fritt til å gjøre de beslutningene de – i samråd med de andre styremedlemmene som okkuperer det kaotiske Anfield-styrerommet – føler er rett for fotballklubben de eier.

Når alt kommer til alt; hvis Gillett, Hicks eller begge mener £18 millioner er for mye penger for Gareth Barry, ja, da spiller det liten rolle om Rafa Benitez, Tor-Kristian Karlsen eller mannen på puben mener dette er en god handel. Urettferdig eller ei, fotballinnsikt eller ikke, retten til det siste ordet ligger hos den eller de som finansierer kjøpet.

Om noen skulle være i tvil: Rafael Benitez er en ansatt i bedriften Liverpool Fotball Club, intet mer, intet mindre. En svært sentral leder i bedriften, klart det, men i prinsippet med like få fullmakter til å signere et millionkjøp som sekretæren på værelset ved siden av. Hvordan ville du derfor reagere om en viktig lønnsmottager i din bedrift til stadighet uttrykte seg tvilende til selskapets eiere, deres disposisjoner, maste om penger til kjøp, kjøp, kjøp og stakk nesen litt for langt inn i eierskapsforhold?

Bortsett fra at jeg setter uendelig stor pris på et godt måltid akkompagnert med en frisk Barbera d’Asti, har undertegnede sikkert like lite kunnskap om restaurantnæringen som herrene Hicks og Gillett kjenner til fotballbransjen. Men skulle jeg allikevel havne i den privilegerte posisjonen som restauranteier, hadde jeg absolutt satt pris på om både kjøkkensjefen og hovmesteren var samarbeidsvillige og sjenerøse med råd og vink til en bransjejypling, men likevel viste et minstekrav av dannelse og respekt for sjefens avgjørelser. Skulle kjøkkensjefen, for eksempel, kreve innkjøp av kiloen Toscana-trøffel som han mente ville gjøre sjappa til en vinner, mens jeg sto fast på at dette var et ekstravagant risikoprodukt, ville jeg i det minste kreve respekt for min personlige beslutning om å kjøre en trøffelfri restauranthøst. Ukelang jamring og syting til kolleger og faste kunder om sjefens manglende matkunnskaper hadde sannsynligvis betydd enden for vårt samarbeid. For akkurat som fotballtrenere lar kjøkkensjefer seg erstatte.

Rafa Benitez har min største respekt som fotballtrener og fagmann. Av tidligere Rafa-elever har jeg hørt førstehåndsberetninger om briljant arbeid på treningsfeltet og førsteklasses menneskelige kvaliteter. Utvilsomt snakker vi om en leder som komfortabelt sklir inn i Europas toppsikte. En økt blir aldri kastet bort, alle drills og øvelser tilrettelagt og konstruert etter den malen som fotballtreneren vil at Liverpool skal spille fotball. En type konsepttenkning som ofte det som skiller en klassemanager fra de utskiftbare som etterlater seg lite annet enn en tom kjøpskonto.

Det er denne Rafa – eneren på Melwood – jeg helst vil se. Ikke den maktsyke sytekoppen som kommer frem på pressekonferanser, opposisjonspolitikeren som driver presskampanjer mot sitt eget styre og manipulatoren som hele tiden pisker opp til supporterpolarisering og splid. For hva skjer om begge kamphanene har fått nok? Og hvor attraktiv gjør Benitez seg selv ovenfor nye arbeidsoppdrag – han kommer ikke til å bli på Anfield for evig – med disse verbale utbruddene?

Neste gang Rafa føler seg marginalisert, undergravet og tråkket på kan han jo la tankene vandre til en fransk kollega i London, Arsene Wenger. Mannen som jobber i stillhet til tross for et (til sammenligning) minibudsjett til overganger (netto), til tross for tapet av David Dean – hans n&ae
lig;rmeste allierte i fotballsaker – og til tross for et mildt sagt uryddig styrerom bestående av kjipe diamanthandlere og smånifse usbekere. Ja, selv Rafa har kanskje noe å lære…

Gambleren Harry

At Portsmouth skulle være på aktivitetstoppen i spillermarkedet gir lave odds. Siste tilskudd er Tottenham -stopperen, Younes Kaboul. Franskmannen hevder at han lot seg overbevise av Harry Redknapp over en kopp marokkansk te for to år siden, mens rykter skal ha det til at øyeblikket som gjorde at Kaboul valgte sørkysten fremfor Sunderland eller Aston Villa skal ha funnet sted på et kasino i hovedstaden en tidlig augustmorgen. Om sannheten ligger et sted midt i mellom, er det fortsatt en god historie og en anekdote som backer opp om myten Harry Redknapp – en av de siste overleverne fra 80-årenes fotball-England. Jeg vier en formiddagstime til ære for Premier Leagues mest folkelige og fargerike manager.

En gang på 70-tallet sa Brian Clough noe om at alle gode lag trenger store utskiftninger i løpet av en sesong for å bli enda bedre. Harry Redknapp er den av dagens managere som tar den eldgamle læresetningen mest bokstavelig. En tid tilbake leste jeg at Portsmouth-sjefen har skiftet ut om lag 60 spillere i løpet av sin tid i klubben. Nå, etter snart fem år i klubben – splittet av en periode hos erkerivalen, Southampton – må dette antallet være i ferd med å stryke hundretallet. Og akkurat som nordmenn som stormer over Iddefjorden etter Scanflesk, papp-Gato Negro og General samt kanskje litt romstering i en pornolåve, er sjelden også Premier Leagues Harry-handling av den mest sofistikerte sorten. Her kommer pris og kvantitet i høysetet. Hvorvidt kjøttet er fra ungkalv og pakket innenfor EU spiller liten rolle for Pompey-manageren. Kjøtt er kjøtt, fotballspillere er fotballspillere.

‘Arry, Harry Houdini, den sympatiske 61-åringen fra Londons beste østkant har blitt kalt mye rart. Elsket av agenter, dyrket av fansen – på styrerommet kan man styre entusiasmen. Forgudet av den første gruppen fordi Harry alltid holder åpnet hus. Treningsanlegget til Portsmouth kan til forveksling virke som ankomstterminalen til Frankrike-ferja litt lenger ned i byen, medet virrvarrav prøvespillere fra alle verdens bauer og kanter. Og overkritisk i forhold hvem og hva som slippes inn – eller i det hele tatt hvem som får kontrakt – er Redknapp heller ikke. Så lenge sjefen føler han har gjort en god handel, er en overgang en overgang.

Styreformenn og klubbdirektører er skeptiske til Redknapp. Dels fordi han like raus med kredittkortet som kona di på London-weekend, dels fordi han blir like sur og lei som kona om han blir nektet koden til visa’n. Om styreformannen ikke vil bruke pengene han ikke har, kan du stille uret til Redknapps tilstedeværelse på morgennyhetene neste dag med mantra om at «klubben mangler amibisjoner» og at «jeg kom ikke hit for å kjempe om nedrykk». Dermanagerkollegaer kjenner sin besøkelsestid og tripper på sokkelesten i korridorene, lanserer Harry geriljakrig. For en ansvarlig styreformann og klubbeier er det klart at slik mental terror innenfra tærer.

Dessuten, grunnet litt for tette agentrelasjoner, har cockneyen også et frynsete rykte i engelsk fotball. Enkelte hevder at den intense turnoveren av kjøp ikke kun gjøres for å styrke stallen, men heller for å mele kaker. Agentene som henger i kretsene rundt Redknapp er heller ikke folk du ville invitert hjem på middag, men til tross for husrazzia, politiavhør (eller «oppklaringsmøte for å assistere politiet», som fotballfolk i trøbbel kaller seansen på politihuset) og merkelige overganger er Redknapp fortsatt en fri mann. Den omstride, Monaco-baserte agenten, Willy McKay – skotten som britiske managere på død og liv skal involvere i majoriteten av overganger som omhandler franske spillere – ga sin gode venn Harry en galopphest som takk for godt samarbeid. Donasjoner fra prissatte forretningspartnere kanskje ikke helt i tråd med etikkboka, men ei heller i uoverensstemmelse med lovboka.

Derfor kreves det en spesiell rase styreformann for å håndtere og tolerere managerstilen til Redknapp. Den tidligere Portsmouth-eieren, Milan Mandaric, hadde et slags elsk-og-hat-forhold til manageren. Pengebruken drev serberen, som nå eier Leicester City, til absolutt vanvidd. Mandaric forsøkte i ren desperasjon å plassere en sportsdirektør, Velimir Zajec, til å vokte over Harrys overgangsbedrifter. Noe som kun kulminerte i at Redknapp følte seg marginalisert og utmobbet, og utløste det kontroversielle klubbskiftet til Southampton. Livet uten Harry ble aldri det samme på Fratton Park og da Pompey-skuta for alvor stirret ned i Championship-avgrunnen, svelget Mandaric en kamelkaravan og hentet sin fortapte sønn tilbake fra Titanic-byen. Resten er historie, kultklubben fra sørkysten er fortsatt i Premier League. Sjekkheftet er like hett som før, spillere kommer inn og ut som i en nyoljet svingdør og kjemien med Portsmouths fransk-russiske eierskap blomster som aldri før. Men så er heller ikke Alexandre Gaydamak – sønn av den mildt sagt omstridte Israel-baserte forretningsmannen Arcadi Gaydamak – din gjennomsnittlige klubbeier.

Om vi glemmer eierens historikk og familierelasjoner for et øyeblikk, kan man konstatere at Gaydamak har forstått at impulshandlingen, agentrelasjonene og den bingobaserte kartleggingen er rett og slett Redknapps livsblod. Blir man for krevende i forhold til kartlegging, research og kvalitetssikring kjeder Harry livet av seg. Hasardkjøpene er enkelt sagt en sentral del av Harry managementstil. Om du tar vekk gamblingen og alt som hører med i før og etterkant, fjerner du også elementet som gir Redknapp det stor kicket. Og uten kicket, fungerer ikke Harry. Mens en rusmisbruker blir høy av et skudd heroin, får Harry sitt blodrush gjennom et £5 millioner kjøp fra Rennes. Slik er det bare.

I etterkant av kjøp sier ofte Harry he was worth a punt, altså verdt å sette penger på. Og Redknapp er faktisk ikke alene om å betrakte spillerkjøp som å slenge en tjuepundseddel på ei merr i et veddeløp. Noen ganger lykkes du, andre ganger ikke. Slik er Redknapps mentalitet, skal du ha frem det gode, må du også akseptere det vonde. Så lenge resultatet i sjansespillet er fornyet Premier League medlemskap og nye 80 nye Murdoch-millioner, velger Gaydamak jr å la manageren sin spille rulett.

Men det aller morsomste er jo hvordan Redknapp overhodet ikke eier skam i forhold til å innrømme feilkjøp. Som da han hentet nederlenderen, Marc Boogers, til West Ham; sagaen om det skandaløse £1 million-kjøpet som endte opp som en mentalt forvirret campingvogneinstøing beretter han mer enn gjerne for pressen eller i et lystig lag. At den rumenske dandyen, Florin Raducioiu, ble fersket med handlevogn på Harvey Nichols da han skulle meldt seg på spillerbussen, ville andre managere hysjet ned. For Harry er slike hendelser – altså hans egne kjøps uansvarlige opptreden – hysterisk morsomme, absolutt ikke noe å feie under teppet. Neida, sometimes you get them wrong, they don’t work out, humrer den sympatiske engelskmannen og smører på et ekstra lag for en god histories skyld.

Harry Redknapps biografi er forresten verdt å lese. Fra ydmyk oppvekst i etterkrigens East End, til en fin fotballkarriere og nær døden opplevelse i Italia; Redknapps liv er rikt på innhold. Skulle Jamies far skrevet en oppfølger, dedisert hans liv i managerrollen, ville ikke denne vært en mindre interessant leseropplevelse. Bok to
kunne gjerne blitt kalt «hvordan man ikke skal drive en fotballklubb». For Redknapps trenerstil er stikk i strid med alle prinsipper. Han tilfører lite nytt på treningsfeltet, overgangene er mildt sagt snodige, troppkontinuitet finnes ikke, medieopptreden er uryddig, språket er ukultivert og ufint, de visuelle gavene sparte han til den yngste sønnen. Men likevel funker det. Likevel er Harry regjerende FA Cup-champ, likevel stiller Portsmouth sterkere enn noen gang, likevel blir Redknapp fortsatt linket til nye, større jobber. Likevel er Harry elsket av media, forgudet av supportere og respektert av spillere. Og da kan han jo ikke være så verst allikevel.

Alt er ikke tapt

Fra tid til annen, ja altfor ofte egentlig, føler en eller annen sin trang til å slakte talentutviklingen i norsk fotball. Alt er håpløst, man vet ikke hva man driver med, man bør heller gjøre dit og gjøre datt. Skal man tro disse dommedagsprofetiene spilles det ikke lengre fotball i Norge om tjue år. For akkurat nå er vi på vei mot stupet.

I innrømmelsens navn har jeg selv en kritisk røst, men jeg har alltid følt at ryktene om norsk talentutviklings død har vært sterkt overdrevne. I tillegg lanserer meningsytrerne sjelden konstruktive løsninger og kanskje enda viktigere: den hånlige tonen hjelper lite for å motivere de unge, som kun blir fortalt hvor håpløse de er. For ikke å snakke ildsjelene som luker i grassrøttene av norsk fotball, som kun blir fortalt hvor inkompetente de virkelig er.

Mitt inntrykk har vært at det jobbes bra med talentutvikling i Norge. Men sommed alt annethersker det bakenforliggende faktorer som gjør at talentene kanskje ikke får den ønskede rakettfarten på karrieren sent i tenårene. Imidlertid er dette faktorer som handler mer om struktur og organisering enn råvaren, og de unge utøvernes talent, potensialog vilje til å bli toppspillere. Men dette skal ikke bli en generell debatt om talentutvikling i norsk fotball, for den vil komme i en eller annen hovedstadsavis – med negativt fortegn selvsagt – i aller nærmeste fremtid.

I stedet vil jeg fokusere på det positive og fortelle om en liten solskinnshistorie fra helgen. For på lørdag slo nemlig Norges U16-landslag Sverige i finalen av det åpne nordiske mesterskapet for aldergruppen. Turneringen ble spilt i idylliske omgivelser langs den svenske vestkysten, og vi som fulgte kampene fra mandag til lørdag var vitne til et flott arrangement av høyt sportslig utbytte. Så vidt meg bekjent – mulig jeg tar feil her – har Norge en tendens til å havne i midten av kabalen i mesterskapet, som etter tradisjonens tro også består av England og Skottland, i tillegg til de seks nordiske landslagene. I år var det altså Norge som helt velfortjent stakk av med det prestisjefulle trofeet. Finalen vant det imponerende norske laget 5-2 etter ekstraomganger, etter å ha ligget under 0-2 etter ti minutter! Litt trist at en slik minibragd ikke får sine fortjente spaltecentimeter i pressen.

De anslagsvis 20-25 tilskuerne med blokk stiftet bekjentskap med potensielle storspillere fra flere av nasjonene, men spesielt finalistene kunne vise frem talenter av internasjonalt kaliber. Når jeg ser denne 92-generasjonen i full sving er det lov å fantasere om et nytt gullkull i landslagsfotballen. Og når 93-gjengen virker å holde neste samme klasse, ja da er det ingen grunn til å deppe men se fremover med optimistisk blikk.

Så kan man diskutere hvor disse unge mennene bør oppholde seg de neste årene for å dyrke ballgavene best mulig – holde seg hjemme, England? Nederland? Italia? Mye av en ung manns utviklingsutsikter er individuelt betinget, og det finnes intet standardsvar. Et proffopplegg kan selvsagt virke fristende, men i talentfabrikkene på kontinentet er det mange om beinet. Man kan fort bli glemt og tilsidesatt i klubbene der talentene skysses til og fra banene i minibusser, nærmest etter samlebåndprinsipper. U16-seieren bekrefter imidlertid at norsk fotball, i kontrast til hva som blir hevdet, stadig er kapable til å produsere diamanter.

Jeg trekker frem noen 92-navn som snart bør være modne for Tippeliga eller Adeccosammenheng:

Mushaga Bakenga (Rosenborg)

Norges nye spisskomet? Glimrende i JET, enda bedre i Sverige. Fremgangen kan praktisk talt spores fra kamp til kamp. Uredd, frisk, kvikk i føttene. Alltid het på grøten, river i filler motstanderens midtstopperne. Strutter av selvtillit, aldri redd for å forsøke nye avslutningsteknikker. Kan umulig være langt unna sine første RBK-minutter? Gleder meg til å se mer fra denne friskusen!

Christian Landu Landu (Viking)

Fikk sine fortjente minutter på Viking Stadion i går. Midtstopper eller midtbaneanker med skremmende, imponerendefysikk, glimrende taktiske egenskaper. Klok, rolig, smart i bevegelsene, flink til å lese spille og snappe ball. Av internasjonalt kaliber.

Krister Wemberg (Moss)

Høyreist midtstopper, cirka 193-195 cm uten knotter, sannsynligvis den beste forsvarsspilleren i turneringen. Moderne spiller med en ro og autoritet som er sjelden for en 16-åring. Ballflink, god til å bringe kula ut fra forsvarsleddet, pasningssikker. Et hett navn på de fleste notatblokkene. Utflyttet nordlending med hvilepuls.

Lekne, tekniske og «unorske» Etzaz Hussein, 93-modell (!) fra Langhus (Follo), som allerede er i Manchester Uniteds søkelys, fortjener også å bli nevnt. Ørjan Hopen – slepen men fysisk velutrustet venstrekant/ving – fra Songdal (sønnen til den hodesterke Steinar?) kombinerer noe så sjelden som arbeidsvilje, kraft, fin størrelse og et vidunderlig venstrebein. Juinor-Rambo, Marius Henriksen, fra RBK er en flott «allround» indreløpertype med et tungt, presist skudd – herlig spiller.

Jeg avslutter med å gratulere denne ypperlige gjengen med en førsteklasses uke i Sverige, og applauderer trenerteamet for å ha skapt en glimrende gruppe og et attraktivt, velbalansert lag.