999 måter å sløse tid på

Tidssløseri nummer 342: «Forsøk og kjøpe en profesjonell fotballspiller fra en hvilken som helst annen norsk (eller utenlandsk) klubb som er ønsket av flere europeiske klubber. Møt spilleren og hans representanter, rams opp mange mer eller mindre betydelige eller ubetydelige betingelser. Etter oppramsningen tar du spilleren i hånda, klapper han på kinnet og sier «da har vi en deal, sønn». Ta gjerne med videokamera. Slipp deretter spilleren ut av syne i noen dager, offentliggjør avtalen i pressen, slik at du samtidig varsler de andre interessentene om dine intensjoner. Når konkurrentene har kommet på banen og gjort sine mottrekk, gå dermed ut i pressen, bedyr til uskyld, rakk ned på den andre parten, ikke vik en tomme. Deretter truer du med rettslige etterspill, bråk og annet tullball. Følger du denne anvisningen, skulle sommer fort bli høst. Og du vil ikke bare kaste bort din egen tid, men mange andres også.»

Brann og klubbens sportsdirektør, Roald Bruun-Hanssen, tilfredsstiller våre sommerlektyrebehov med korstoget mot den usannferdige nigerianeren, Odion Ighalo, og hans entourage. Bakgrunnen kjenner alle, dersom du ikke har tilbrakt de siste dagene på månen. Masse juss, styr, kommentarer, frem og tilbake, kan sakens kjerne oppsummeres slik: Sportsklubben, anført av den nevnte lederen, trodde de hadde sikret seg den 19-årige afrikaneren. Overgangssummen var avklart med Lyn, 17,5 millioner kroner. Spilleren hadde – skal man tro Bruun-Hanssens versjon – nikket samtykkende til personlige vilkår som sportsdirektøren hadde skreddersydd til minste detalj. Brann trodde de hadde landet en skikkelig medaljelaks. Problemet var kun at laksen glapp taket da noen italienere kom på banen.

Hittil har vi kun hørt den skuffede kjøperens versjon av saken. Og det kan godt hende Brann vil kunne hente ut en kompensasjon om de fortsetter løpet, men jussen her er ikke det sentrale. Derimot handler dette om sunn fornuft og en logisk aksept for de uskrevne lovene som styrer det internasjonale overgangsmarkedet. Og kanskje det også handler om et tapt ansikt, merkelig mediehåndtering og ikke minst en feilslått, amatørmessig sportslig strategi?

Til tross for en viss sympati for at Bergens stolthet mistet en førsteklasses tilvekst på målstreken, er Brann-ledelsens håndtering av Ighalo-saken mer sjokkerende enn de ulumskhetene som påstås å komme fra spillerens side. Proklameringene, truslene om rettslig etterspill og lange, småaggressive medieutredelser minner om en slags desperat klamring etter den røde varmtvannsbryteren under en uventet kalddusj. Et meningsløst mediestunt for å lappe sammen bitene av et sønderknust ego. Et taktisk læreboktrekk om å maskere rødmen med krigsmaling. Bare så pinlig når strategien er så til de grader gjennomskubar.

Ighalo er tapt, han valgte Udinese, ikke Brann. Get on with it, er mitt budskap. Kom over det, vend blikket mot andre alternativer – sett en strek over navnet Odion Ighalo. En utvandret østlending skulle ikke behøve å fortelle en bergenser at det finnes flere fisk i havet. For på shortlisten av potensielle Helstad-erstattere finnes det vel flere navn? Selv for klubben som etter egne uttalelser (sagt i forkant av Ighalo-budet! Og jo, utsagnet kommer fra samme klubb hvis eneste spiller med virkelig toppklassepotensial er en 20-årig gambier…) kun skal handle nordiske spillere – grunnet mentalitet og tilpasningsevner – stopper vel ikke horisonten ved Lyn-spissen?

La oss anta at Bruun-Hanssens versjon er korrekt, og Odion Ighalo tok Brann-delegasjonen i hånden etter det mye omtalte møtet som fant sted for noen dager siden og sa «yeah, let’s do it». Det til tross, så lenge intet papirarbeid ble underskrevet av denne tenåringen som ikke en gang eier et førerkort, er det virkelig så usedvanlig skandaløst at afrikaneren kanskje får kalde føtter når han i løpet av den nesten dagen eller to blir forespeilet en mulighet til å spille i en av verdens sterkeste ligaer, med en solid nettolønn som kan rettferdiggjøre en litt mer sexy førstekjerre enn en rød Golf med SK Brann-logo? Er det i bunn og grunn så uforskammet sleipt, illojalt og uredelig om man snur ryggen til en løs muntlig avtale – om så er tilfellet – når man i det etterfølgende tidsrommet blir presentert et scenario en gutt fra et av verdens fattigste land alltid har drømt om, og forutsetninger som kan brødfø et helt kvartal hjemme i Lagos for resten av livet? Døm selv. Jeg kaster ikke første stein.

Jeg sier ikke nødvendigvis at dette er en ideell oppførsel, men om manhar et relativt nyansert og edrulig syn på fotballeuropas rådende hierarki finnes det mer attraktive holdeplasser langs karrierestien til en ambisiøs 19-åring enn Brann (eller hvilke som helst andre skandinaviske klubber). Og av samme grunn er det heller ikke unaturlig at spilleren og hans representanter holder alle dørene åpne til den prikkete linjen er underskrevet. Etter min mening har Brann skapt en orkan i et eggeglass.

Tilbake til jussen, kanskje har Brann en case her. Men etter mitt skjønn er Bruun-Hanssens kall om rettslige etterspill som å kreve henrettelse for epleslang. Redelighet, ærlighet og fotballoverganer går ikke alltid hånd i hånd. Dessuten lurer jeg litt på hva slags verden sportsklubbens ledelse lever i. Jeg trodde Torbjørn Egners Kardemomme By fantes et sted i nær omkrets av Kristiansand Dyrepark, ikke ved vestlandets hovedstad. Muligens finnes det færre skurker per innbygger i Norge enn i Nigeria – e-postinnboksen hos de fleste svekker nok ikke dette inntrykket – men å ta høyde for at et håndtrykk og en muntlig avtalte kan variere i betydning fra kultur til kultur, er også et fint utgangspunkt når man skal forhandle med mennesker fra fjerne verdensdeler og ikke minst før man annonserer spilleroverganger.

Motivene for Branns harde linje og trusler om å ta denne saken til fotballens lovgivende instanser og domstoler, er ukjente for meg. Slik jeg kjenner Brann, tror jeg neppe den stolte klubben skulle ville sette seg i et så til de grader patetisk lys at de vil kjøre lange rettslige prosedyrer kunfor å hente ut en moderat økonomisk gevinst. Like usannsynlig for meg er det at bitterheten som oser vestafjells fra stammer fra et håp om at Udinese eller Lyn dupper hånda ned i den ene eller andre potten for å slippe mer dette maset. For jeg kjenner ikke ærverdige SK Brann som fyren som sitter med lua i hånda for å plukke opp noen kjappe euroslanter for å begrave stridsøksa. Slikt er bergenserne for stolte til. Og om korstoget virkelig handler om, som er blitt nevnt, å sette en presedens for et rederligere og ærligere overgangsmarked, da er vi tilbake til der bloggen startet, tidssløseri. For alt de vil høste – fra de få som vil bry seg eller i det hele tatt skimte den hvite ridderen på vei til UEFA hovedkvarteret i Nyon – er noen ironiske skulderklapp og lett latter når Brann-delegasjonen er ute av syne.

I beste fall kan jeg erkjenne at Brann er blitt et offer for overgangsmarkedets rådende Darwinisme. De beste spillerne finner på en eller annen måte veien til klubbene som matcher deres sportslige forutsetninger. Brann siktet seg i dette tilfellet mot en spiller som var litt utenfor deres li
ga – ikke noe galt med det, men når storfisken glipper er det egentlig greit å holde jamringen internt.

Selvinnsikt og evaluering av egne disposisjoner er heller ikke feil. Kanskje var man for raske til å annonsere Helstad-erstatteren? Kanskje burde man legge nye strategier for spillerinnkjøp, slik at man ikke blir bundet til en altforkort ønskeliste.

Jeg har selv beveget meg i fotballovergangenes intrikate verden i over et tiår. I flere av mine engasjement var jeg sentral i spill der klubben var nær å lande den store premiehjorten. Enkelte ganger lyktes vi – hvor herlig det føltes – andre ganger ikke. Returnerte man hjem tomhendt, rettet man fokus mot neste navn på listen. Livet gikk videre. Dermed unngikk vi stemplet som paranoiaklubben med camcorder på forhandlingsbordet.

Sannhetens uke

Innsatsen i europacupene er det eneste brukbare termometeret som kan ta den sannferdige temperaturen på helsen til norsk fotball. Er man på rett vei? Bringer den kompetansen som landets fotballfolk så ofte påberoper seg sporten i riktig retning? Forvaltes de nye investor- og medieavtale-genererte inntektene på en kvalitetsberikende måte? Hva med taktikken, er de hjemlige klubbene blitt smartere i tilnærmelsen til en uskandinavisk motstander? Svaret på om luka til kontinentet er kortet og om norsk fotball som det hevdes er sterkere som blokk, kommer om når kvalikleken er over tidlig på høsten, men allerede denne uka kan gi oss mer eller mindre ønskede indikasjoner.

I morgen skal de regjerende Tippeliga-mesterne klatre første hinder på veien mot et helrødt eventyr i Europas gjeveste fotballturnering. På papiret skal oppgjøret mot latviske Ventspils være en formalitet, men man trenger ikke å bla altfor langt tilbake i det norske fotballeksikonet for å vite at våre representanter nesten har like lett for å treffe bananskallet som garnet bak linja. Ok, Brann gjorde oss stolte i fjor ved å avansere fra Uefa-gruppespillet til et umulig utslagningsheat mot Everton, men ser vi bort i fra denne parentesen, og noen uforglemmelige Viking-kvelder, dreier norsk Europacup-ære seg i nesten eksklusiv grad om kun et lag. Det samme laget som i går ble klare for Uefa Cup-spill gjennom en sterk hjemmeseier.

Men tilbake til den virkelige honningkrukka, Champions League. Formsvikten, tropputskiftningene, det som minner om rådløshet og i det hele tatt den totale plattheten som har skyggelagt Brann etter fotballferien kunne ikke kommet på et verre tidspunkt. For selv om baltiske klubblag i utgangspunktet skal være lett bytte for skandinavisk plyndring, er det ikke alltid fotballen leverer det som står i bruksanvisningen. Det holder å nevne Suduva (Første Akt) og Lyns Tallinn-blemme for å gjenoppvekke norske mareritt fra den andre siden av Østersjøen. Jeg håper bergenserne kurerer min skepsis med et solid, overbevisende resultat allerede på Stadion i morgen. For akkurat nå, mens jazzoverdosen fortsatt ikke er fordøyet og et tamt Fredrikstad-besøkt i generalprøven, klarer jeg ikke helt å rydde ut tanken om at det som ikke kan skje, kan skje.

Ventspils leder den latviske serien ganske suverent. Gjennomsnittsspilleren i den latviske stallen kan ikke måle seg med kvaliteten til Branns svakeste ledd. Likevel finnes det en håndfull skumle spillere i Ventspils-stallen. Jeg vil trekke frem utlendingene, Igor Tigirlas, landslagsmann for Moldova, og playmakeren fra Georgia med 32 landskamper, Zurab Menteshashvili, som Ventspils sterkeste kort. Ingen av disse ville gjort seg bort i Tippeligaen. Dessuten er toppscoreren med det vittige navnet, Vits Rimkus, farlig på et slags ringrev nivå. For mange år siden forsøkte 35-årigen seg på prøvespill i Molde, uten å bli tilbudt mer enn en flybillett tilbake til Riga. Talentet, Jevgenijs Kosmacovs, er også verdt å holde litt ekstra øye med. Ikke akkurat en samling som skaper frykt, men Brann må stille skjerpet. Og ser ikke dette tafatte Brann-laget nettopp ut som et mannskap som kan snuble i hinderet og tryne i vollgrava? Skrellfølelsen kommer ikke til å legge seg hos undertegnede før hjemmekolonnen i målprotokollen teller flere vertikale streker.

Man kan ikke kreve et norsk lag til Champions League-gruppespillet hver høst. For i turneringens tredje kvalikrunde – om Ventspils blir rutinemessig ekspedert – vil rollene sannsynligvis reverseres, Brann plutselig lilleputt ovenfor en motstander som kan vifte med eurobunker og klubbudsjett som bergenserne i proporsjonalforholdet til de stakkarslige latvierne. Men det man kan forlange, er at man i hvert fall spiller seg frem til muskelfleksingen mot den store Goliat, og ikke falle ved første sverdslag.

Viking imponerte heller ikke i sommerens Uefa Cup-debut mot en annen baltisk motstander, FC Vetra fra Litauen. Lite imponerende var det imidlertid at klubben måtte maskere over et pinlig 1-0 tap, ved å skylde på et usportslig øyeblikk tidlig i kampen. Nå regner jeg med at Stavanger blir et overveldende bekjentskap for det svake mannskapet fra Baltikum, men likevel burde ikke en av Norges pengesterke fotballklubber og selvproklamerte gullkandidater, la seg sette ut av litt frekkhet fra Anatoliy Ostap, eller Ostepop, som Thomas Myrhe omdøpte den uredelige moldoveren. For etter den sure hendelsen var det fortsatt rikelig med spilletid på uret til å gjøre returkampen en sjarmøretappe.

Begge vestlandslagene skal takle ukas utfordringer greit, men denne mandag formiddag sitter jeg med en ekkel følelse om at Ventspils kan bli et uhyggelig bekjentskap for humørsyke bergensere. I morgen ser jeg frem til å bli motbevist.

10 Verdensklassespillere du aldri har hørt om

Gjennom mine år som fotballobservatør har jeg ofte undret hvilke spillere som kunne satt sitt preg på de store turneringene men aldri fikk sjansen, selvforsynt eller ikke. Periodevis har jeg også ristet av min europeiske arroganse og oppdaget at det faktisk finnes fotballspillere utenfor vårt kontinent som blir forgudet, dyrket og tilbedt på helt andre premisser enn vi er vant til fra vår resultatorienterte hverdag. Altså, fotballikoner lever også i andre verdensdeler. Og paradoksalt nok eksisterer disse ikonene på tross av begrensinger som ville gjort disse ubrukelige i europeisk fotball.

Denne bloggen er derfor en slags hommage til de som aldri fikk sole seg det europeiske rampelyset, men likevel betyr allverden for mennesker på et annet kontinent, nemlig det amerikanske. Kåringen av «Verdensklassespilleren du aldri har hørt om» er høyst subjektiv og uformell, kommentarfeltet er for dine like partiske innspill. Bloggtittelen er heller ikke ment som en undervurdering av leseren – mange av dere som er innom bloggen har garantert både varme minner og personlige opplevelser av kandidatene – men for den kun-litt-over-gjennomsnittet-fotballinteresserte er formodentlig de fleste navnene nye bekjentskap.

10.) Victor Hugo Antelo (1964-Bolivia)

«Tucho» Antel har scoret flere mål enn noen annen i den bolivianske toppserien; 350 nettmelodier hørte han i løpet av sine 18 sesonger som proff i den tynne Andesluften. OK, verdensklasse var han ei – nominasjonen forteller nok mer om bloggerens svake hjerte for en uglamorøs traver som aldri fikk honnøren han fortjente. Selv bolivianske landslagstrenere skyggeti stor grad unna denne medieskye scoringsmaskinen – kun 11 ganger fikk Antelo prøve seg i den grønne drakta til tross for scoringsflommen i den hjemlige serien.

En snarvisitt til den japanske J-League tidlig på 90-tallet stimulerte kanskje reiselysten til den rolige, kalkulerende spissen. For selv visuelt var dette en angriper som egentlig ikke hørte hjemme utenfor hjemlandets grenser: bevegelig som en furu og atletisk som en potetsekk – Antelos eneste kompetanse var å dytte ballen over den hvite stripa. Eller som en av legendens lagkompiser en gang sa: «det virker som ballen leter etter Tucho, ikke omvendt». Sa noen en boliviansk Petter Belsvik?

9.) Carlos Humberto Ruiz (1979-Guatemala)

Selv om peaken tilhører fortiden, er den kaotiske, humørsyke mellomamerikaneren ansett som en av de farligste straffefeltsoperatørene i MLS. Karrieren startet i hans lokale klubb, Muncipal, som 16-åring og allerede i tenårene befestet han et rykte som notorisk målscorer. Før USA-ankomsten, hadde Ruiz et kort opphold i Hellas (PAS Giannina) – hittil hans eneste Europa-erfaring – men i svake stunder frykter jeg at «Pescadito» Ruiz kan havne i kjente farvann -Tippeligaen, helt konkret. Ruizs CV- dalende prestasjonskurve og gode MLS-tall – har ofte en viagraeffekt på norske klubbledere og trenere. Gud vet hvorfor.

I 2002 ble mannen fra Guatemala seriemester med LA Galaxy – klubben han har tilbakevendt til etter tre år i Dallas – og satte scoringsrecord med 24 mål på 26 kamper. Seks år senere er Ruiz fortsatt en habil spiss i MLS-sammenheng, men den kvikke avtrekkerfjæra fra tidligere år har slakket med årene, og selv om den mentale hurtigheten fortsatt er til stede, følger ikke alltid beina etter i samme tempo. Likevel, statusen som Mellom-Amerikas store spiller holder fortsatt stand. Verdensklasse er et subjektivt begrep, og jeg håper kjære Carlos forblir der han hører hjemme, i Major League Soccer.

8.) Rodrigo Palacio (1982-Argentina)

Legendestatusen kan kanskje bestrides, men populæriteten hos Boca Juniors-fansen – klakken til Sør Amerikas mest populære klubb – er i ferd med å overgå selv Román og Martin Palermo. Palacio er kjent for de fleste leserne av denne bloggen, allemannseie blir man imidlertid ikke før man flytter til Europa, og personlig mistenker jeg – til tross for flerfoldige tilbud og nonstop overgangsrykter – at Europatoget er i ferd med å forlate perrongen for 26-åringen fra Bahia Blanca. Litt fordi Boca krever muchos plata for idolet, litt fordi gutten selv ikke er overtent til å flytte fra tangohovedstaden. I sterk kontrast til den typiske argentinske fotballproffen, liker sympatiske Rodrigo ingenting bedre enn en hjemmekveld med matékoppen i hånda – en slags tedrikk som serveres i en hulformet krukke og nytes med et metallisk sugerør – og kjæresten i armkroken. Og maté smaker bedre i Buenos Aires enn den gjør – hvis oppdrivbar – i Madrid eller Roma. Sportsbil eier han ikke, og kåken måler kun 70 kvadratmeter.

Hurtig, bevegelig, atletisk og frisk – Palacio var inkludert i 2006-troppen til Argentina, men måtte nøye seg med et par innhopp. I Boca forgudes spissen på en måte kun argentinere vet, og for supportere på den sørlige halvkule er helkule Rodrigo Palacio en verdensklassespiller.

7.) Leonel Alvarez (1965-Colombia)

Den ærlige midtbaneankeret var en del av Colombias gyllende årgang med blant andre Carlos Valderrama, Freddy Rincón og René Higuita. Mange vil også hevde at Alvarez var den eneste seriøse fotballspilleren med minstekravet av oppdragelse fra generasjonen som sjarmerte i 90-VM. Trippelovergangen til Valladolid i 1991 bekreftet nettopp dette: av de tre colombianske amigos – Alvarez, Valderrama og Huguita – var det kun Leonel som ikke ble kjeppjaget fra Spania etter den første sesongen.

Riktignok varte Alvarezs Spania-eventyr kun to sesonger og etter hvert slo den taktisk smarte midtbanespilleren – som så ut som en bortkommen FARC-soldat – seg til i den amerikanske proffligaen, MLS, der han ble gjenforent med den nevnte, Valderrama. Krigeren enkapsulerte alle fellesnevnerne til det arketypiske latinamerikanske midtbaneankeret; kompassnøyaktig posisjoneringsevne, intensiv i press, taktisk genial, kynisk, men blottet for fart – kun moderat ballfølelse og forevig fraværende i målprotokollen. Nesten 100 ganger representerte Alvarez – som i dag studerer til trenereksamen – sitt vakre Colombia. Glemt i Europa, en storhet på andre siden Atlanterhavet.

6.) Iván René Valenciano (1972-Colombia)

Jeg drister meg langt inn på kultterritorium og nominerer en av 90-årenes mest dødelige latinamerikanske målscorere, colombianeren, Ivan Valenciano. Bortsett fra mislykkede opphold i Italia (Atalanta) og Brasil (Gama), utøvde tungvekteren – i ordets rette forstand – sitt yrke som profesjonell fotballspiller i hjemlandet. Selv om begrepet «profesjonell» kan debatteres. Ikke kun fordi den godeste Valenciano stammer fra den tropiske kystbyen Barranquilla – spillere fra de karibiske kystbyene Barranquilla, Santa Marta og Cartagena har jevnt over et mildt sagt avslappet forhold til arbeidslivet og sjelden gjør seg godt i strukturerte omgivelser – men mer fordi spissen førte en livsstil som minnet mer om enn tenor på verdensturné, enn en dedikert yrkesatlet.

Colombianeren, noen vil huske han fra 94-troppen, var en merkelig spisstype – alt handlet om instinkt, plasseringsevne og en høyreslegge med Shearer-tilslag. «El Gordito de Oro» (Den Gyllende Tjukken) – veide på et punkt over 100 kg som proff, ikke ueffent for en mann som ikke kunne ljuge på seg en centimeter over
180 – med bevegelighet som en hvalross, samt en imponerende luftstyrke, så lenge han slapp å hoppe altfor høyt. Ville aldri fungert i mer seriøse rammer, således perfekt for colombiansk fotball. Likevel fortjener Iván en plass på lista, om ikke annet enn for pondusen. Den eneste på lista som må betale sine restaurantbesøk fra egen lomme.

5.) Marco Antonio Etcheverry (1970-Bolivia)

Herostratisk berømt på verdensbasis etter den utidige utvisningen i åpningskampen av 94-VM, rockestjernestatus i hjemlandet og i USA. Mest kjent som «El Diablo», Etcheverry var et barnetalent og et produkt av det anerkjente Tahuichi Aguillera-akademiet i Bolivia. De som ikke husker den famøse utvisningen mot Tyskland, vil kanskje minnes den uforglemmelige Miami Vice-skurkaktige hårmanken.

Lat og månesyk var han unektelig, men i følge sunn latinamerikansk tradisjon snakker vi om en offensiv midtbanespiller med gudbenådet teknikk, ekstreme én mot én ferdigheter og et langskudd som selv kunne skremme kallenavnets opphavsmann fra mållinja. Vandret ofte inn og ut av kamper, de produktive innsatsminuttene kunne gjerne telles på en hånd, men disse geniale minuttene avgjorde gjerne kampene – om det så være for modernasjonen, eller for DC United, MLS-klubben Bolivianeren spilte åtte sesonger. Nasjonalhet i Bolvia.

4.) Victor Hugo Aristizábal (1971-Colombia)

«Aristi» hadde kun et lynopphold i Europa, nærmere bestemt et flopphalvår i Valencia midt på 90-tallet, men i Colombia plasseres spissen helt oppe i den øverste sfæren med Zamorano, Batistuta og Ronaldo.

Den vesle colombianeren – la opp i fjor høst – var en leken spiss med store begrensninger, men med en unik målteft, genial mottaksradar og en nesten mystisk teft til å lure offsidefeller. For ikke å nevne hans evne til å lukte returer, keeperfeil og evnen til å dunke kula i maskene, gjerne i nederste høyre hjørnet. Aristizábals eksil i Brasil var spesielt produktivt – nøt flotte sesonger med Sao Paulo, Santos, Vitoria, Cruzeiro og Coritiba – hvor han la bak seg mange venner og beundrere, før han satte snuten hjemover for svanesangen i Atletico Nacional.

Forrige uke ble den sympatiske veteranen beæret en velfortjent testimonial hjemme i Medellin og som seg hør og bør stilte utallige av kontinentets stjerner opp til festaftenen. Legende.

3.) José Cardozo (1971-Paraguay)

Noen husker nok den hengslete spissen fra VM-sluttspill, men selv om Cardozo aldri leverte foran verdens øyne er mannen forgudet i hjemlandet og i Mexico: 242 mål scoret paraguayeren i løpet av 11 sesonger for meksikanske Toluca. I 2002/03 ble han kåret til årets spiller i Latin Amerika, ingen utnevnelse å fnyse av for en spiller som langt fra er en fryd for øyet.

Eneste erfaring i europeisk klubbfotball begrenset seg til et opphold i sveisiske St Gallen, men hjemme i Paraguay er selv Roque Santa Cruz og Salvador Cabanas kun læregutter til den monumentale skikkelsen som klokket opp 83 landskamper i løpet av sin imponerende karriere. Ekstrem kroppsstyrke, duellkraft og en flott avslutningsteknikk kjennetegnet Cardozo i sine glansdager.

Etter at karrieren tok slutt for to år siden – etter et opphold i argentinske San Lorenzo – har Cardozo satt sine øyne mot trenergjerningen. Starten på den nye tilværelsen kunne imidlertid vært bedre: denne første coachingjobben for toppklubben Olimpia Asuncion endte med et solid tupp der det svir aller mest.

2.) Alex Aguinaga (1968-Ecuador)

Betraktet som den nest beste ecuadorianske fotballspillerne gjennom alle tider etter legendariske Alberto Spencer. Alex Aguinaga ga landets befolkning ny tro på fotballen, gjorde sporten – ved hjelp av sine skyhøye krav til seg selv og andre – mer direkte, konkurransedyktig og moderne. Den knapt 170 cm høye offensive midtbanespilleren var ingen gigant i fysisk forstand – tapte de fleste nærkamper og ikke heller hadde han fart til å spinne forbi motspillere. Men for en fotballhjerne, for et overblikk og for noen lederegenskaper! Få spillere på verdensbasis kunne diktere spillrytmen og agere like mange sekunder i forkant av berøringen som den blonde, hestehaleutstyrte ecuadorianeren. Pasningsfoten – kalibrert til alle slags varianter og dreininger – er noe Nexaca-tilhengerne aldri vil glemme. Aguinaga tilbrakte 14 sesonger i den Meksikanske hovedstadsklubben.

Grunnet hans fysiske likhetstrekk med Claudio Caniggia, har Aguinaga feilaktig blitt plassert i den samme intellektribbede båsen som argentineren. Sammenligningen kunne ikke vært fjernere fra sannheten. Synet kan bedra, som det heter. Ser man vekk fra backpacker utseendet, vil man oppdage at «El Maestro» Aguinaga er smart, veltalende og reflektert mann fra en respektabel familie. Siden han la støvlene på hylla i 2005 er Aguinaga blitt et slags overhode i ecuadoriansk fotball – respektert av alle og konsultert før avgjørelser fattes. Kommer garantert til å trene hjemlandets landslag på et eller annet tidspunkt.

1.) Roberto Palacios (1972-Peru)

I en slik uhøytidelig kåring kan det kun være én vinner, den offensive midtbanespilleren, eller 10’eren, som de innfødte – over et par iskalde Cusqueña – rimelig overbevisende klarer å argumentere for at er mer talentfull enn Diego Maradona. Magikeren hvis ballkjæling grenser til erotikk og virvelvindaktige dribleraid får deg til å tro det du har sett er optisk illusjon. Er du Palacios fan, scorer du dyrkjøpte poeng hos undertegnede. For makan til artist!

Peruaneren med 122 landskamper er fotballspilleren for estetikkmenigheten, de som holder fast ved at stil burde sidestilles mål. Men for all hans trolldom, «El Chorri» Palacios var aldri laget for moderne fotball. Effektivitet, lagspill og lengderetningpasninger hører ikke hjemme i vokabularet til 35-åringen, som fortsatt er aktiv for sitt kjære Sporting Cristal. Europeisk klubbfotball var aldri greia til det småvokste fenomenet, i stedet tjente Palacios tillivets opphold i flere andre latinamerikanske stater.

Til tross for en karriere disiplinærproblemer og en George Best-aktig tørste, er Palacios fortsatt en levende legende i Peru. Om du en gang skulle befinne deg i Andes-staten, for all del ikke nevn Nolberto Solano eller Claudio Pizarro i samme åndedrag. I Lima eksisterer kun én fotballgud: Roberto Palacios.

Racet om de store er i gang…

Det er juli og transfersommer, men til tross for rekordlange synsespalter har megaovergangene uteblitt. Inntil tirsdag, da Ronaldinhos AC Milan-overgang endelig ble konkretisert. Og dermed, med litt lettelse, kan vi konstatere at sommerens første av/på-handel er i havn.

Kanskje Milan-kjøpet vil utløse en slags dominoeffekt i markedet, for hittil har det virket som de konkurrerende gigantklubbene i Europa for tiden kikker på hver andre og venter på at motstanderen på andre siden av bordet skal slenge ut det første kortet.

Vi har blitt vant til at Chelsea har en sentral rolle spillerflyttingen på kontinentet, denne sommeren er intet unntak. Om Frank Lampard får innvilget sitt ønske om Mounrinho-gjensyn, må de blå ha en erstatter. I tillegg nøler Didier Drogba over en ny kontrakt. Ivorianeren har nok mest lyst på avslutte karrieren i et middelshavland. Milan-håpet forsvant med den omtalte Ronaldinho-overgangen – tvilsomt om Galliani deleger ytterligere midler til flere storkjøp – men om Barca klarer å rydde unna Samuel Eto’o (som er i ferd med begå karriereselvmord med Uzbekistan-flørten, hvem tar fyren seriøst etter dette? Newcastle eller Portsmouth neste?) finnes det en åpen midtspissplass på Camp Nou.

Uten Drogba er Chelsea blottet for en et oppspillspunkt av verdensklasse, dermed må de ut i markedet. Og, let’s face it, finnes det en mer ideell Drogba-erstatter enn Dimitar Berbatov? Men i dag leser vi at Manchester United bekrefter sin Berbatov-interesse, kommer Chelsea i såfall med et mottrekk?

Forresten, hva gjør Spurs om bulgareren stikker? Liverpool har heller ikke skrinlagt Robbie Keane-prosjektet, skal de hvite fra Nord London totalribbes for angrepsspillere (bortsett fra Darren Bent og nyankomne Gio, da)? Mister de kun én må Ramos & co likevel ut i sommermarkedet.

Dessuten venter vi på utvikling i Cristiano Ronaldo-sagaen. Får den sutrende portugiseren, som ikke vet hvor godt han har det, viljen sin til slutt? Er svaret ja, kommer nok Manchester United til å forsterke ytterligere. Det har blitt spekulert at Manchester United var avhengige av å selge Cristiano for å finansiere Berbatov, men det ser altså ikke ut til å stemme. Tanken på begge på Old Trafford neste sesong er for øvrig skremmende.

Chelsea må han en Drogba-beslutning før de aktivt søker nytt spissblod. Barcelona lurer i skyggen – interessert i både Drogba og Berbatov – men flere brikker må falle på plass før de blir mer enn en tilskuer. Derfor er tvinnes spillet rundt disse overgangene om hverandre som et edderkoppnett

Real Madrid må imidlertid kjempe på flere fronter. Rent taktisk ovenfor Manchester United er det ikke ønskelig at Ronaldo-floken løses altfor fort. Isen i magen til David Gill, og ikke minst Fergie, vil sannsynligvis smelte etter hvert som bladene nappes av augustkalenderen. Men samtidig er det mer ønskelig for Real Madrid at Dimitar Berbatov – slik statusen er i dag – ender i Manchester United enn hos erkefienden, Barcelona.

Om drøye 6 uker, når overgangsvinduet stenger, får vi svarene. I mellomtiden er kun én ting sikkert. Pini Zahavi er en opptatt mann. Israeleren er storklubbenes favorittagent, og sjefmegler i majoriteten av de overgangene som virkelig gjelder. Den døren Pini ikke kan lukke opp, er ikke verdt å passere.

Cristiano Ronaldo, til hvilken pris?

Sommerens overgangsdrama er utvilsomt Cristiano Ronaldos «skal/skal ikke» flytting fra Manchester United til Real Madrid. I dag fikk tautrekkingen en helt ny dimensjon da FIFA-Presidenten, Sepp Blatter, kalte den utspinnende sagaen (og formodentlig alle profesjonelle fotballspillers kontraktsforhold) for «slaveri». Og til sin vane tro klarte mannen som skremmende nok er den øverste herre over sporten vi alle elsker, å latterliggjøre seg selv også denne gang. For å benytte terminologien som beskriver et av menneskehetens mest skammelige kapitler til å definere en avtale signert mellom to fotballklubber og et samtykkende individ, er ikke bare respektløst ovenfor verdens svarte befolking, men også nok en sørgelig påminnelse om at den galskapen som finnes i fotballen forplanter seg fra toppen og ned. Dessuten har jo den tynnhårede sveitseren, etter endeløse serier med idiotuttalelser, mistet all injurierende kraft. Og av den grunn er livet for kort, selv midt i agurktid og fellesferie, til å vie mer enn absolutt nødvendig bloggplass til Joseph «Sepp» Blatter. La oss heller glemme den gale fotballbyråkraten og se på dynamikken bak Ronaldo-spillet.

Opptrer Cristiano Ronaldo illojalt? Vel, lojalitetsspørsmålet blir trukket fram som hovedfaktor her, gutten er tross alt bundet til Old Trafford for fire ytterligere år. Men samtidig er det et faktum at om en spiller ønsker seg vekk og er villig til – eller i minste fall true om – å sette sin profesjonelle integritet på spill for å gjennomføre klubbskiftet, er slaget i praksis tapt for klubben som eier spillerens overgangsrettigheter. Et pengebeløp på konto er bedre enn en daff, giddalaus spiller – som plutselig er gått fra fit til feit – på treningsfeltet. Dette trenger ikke nødvendigvis å skje med den unge portugiseren, men trusselen om at dette kan skje er et sterkt redskap.

Mediedekningen av Cristiano-sagaen gir inntrykk at den pågående spiller/klubb-konflikten er en unik case, men slike «tillitsbrudd» er dagligdagse i fotballen. At klubber gjennom mellommenn frir til rivaliserende klubbers spillere, skjer fra laget på løkka rundt hjørnet der du bor til Champions League-nivå. Forskjellen er kun at enten finner ikke disse tilfellene veien tilmedia – at Huddersfield sikler etter Macclesfields høyreback er ikke sexy nok for London-pressen – eller at de involverte partene, etter litt press og hestehandel, finner en løsning. Klubbskiftet blir deretter offentliggjort som en helt alminnelig overgang, spillet bak kulissene forblir ukjent. I realiteten blir majoriteten av spilleroverganger startet nettopp gjennom førstekontakt med ønskeobjektets agent, ikke gjennom direkte henvendelse til overgangsrettighetenes eier. Akkurat slik, etter denne malen, startet Real Madrid sin Ronaldo-flørt.

Etiske hensyn til side, det å kartlegge en spillers situasjon gjennom en tredje part (altså, agenten) er kanskje teoretisk sett lovstridig, men i praksis umulig å håndheve. Dessuten er det jo logisk og taktisk smart å forhøre seg om spillerens interesse før man kontakter klubben hans. Logisk, fordi det er lite poeng i å forhandle med en klubb når spilleren ikke vil flytte på seg. Taktisk smart, og litt skittent, kanskje, fordi om spilleren tenner på interessen kan man legge en felles slagplan som pressmiddel mot spillerens klubb slik at man kan få overgangen i havn til rimeligst mulig sum og på kortest mulig tid. Mene hva man vil om denne praksisen, men det er slik det skjer. Ingen liker det, alle gjør det. Selv Manchester United utfører denne praksisen.

For en supporter kan naturlig nok slike fremgangsmåter være vanskelige å svelge. Har du avlagt ed for evig troskap til fotballklubben i ditt hjerte, er det naturligvis vanskelig å forstå at en av dine yndlingsspillere kunne tenke seg å svike dette helt spesielle laget. Slik tenker sikkert millioner av Manchester United-tilhengere i dag. Men dessverre, sett fra supporterens ståsted, er lojalitetens helse svært vaklende. Matthew Le Tissier gjorde seg gammel i Southampton til tross for tilbud fra blant andre Spurs og Chelsea. Stevie Gerrard lot seg heller ikke lokke til større tittelsjanser og tyngre pengeposer i Chelsea. Paul Scholes og Ryan Giggs har sikkert også vraket uformelle henvendelser om gull og grønne skoger på ulike stadier av karrierene. Men disse valgte altså å bli. Men forskjellen ligger i at en gutt fra en øy midt i Atlanterhavet ikke nødvendigvis deler synsvinkel med fish’n chips-oppdratte local lads. En rødtopp fra Oldham er nok heller ikke fristet av det glamorøse, cosmopolitanske livet som ofte topper listen over en latiners livsstilspreferanser.

Om jeg hadde vært i Cristianos sko ville jeg respektert kontrakten med Manchester United. Ikke nødvendigvis av lojalitetshensyn, men enkelt og greit fordi etter min personlige mening er en overgang fra Premier League til La Liga en nedtur. Kan godt være at Real Madrid vinner Champions League neste sesong og bryter engelskmennenes knipetak på verdens mest lukrativte klubbturnering, men totalt sett ville jeg vurdert Premier League som den ultimate plattformen til å maksimalere mitt potensial, min profil og mitt inntektsgrunnlag som idrettsutøver. I Premier League utøver man dessuten sitt yrke på verdens beste fasiliteter, klubbene er blant de absolutt best organiserte, omgivelsene er – relativt sett – ryddige og siviliserte, lønningene kommer alltid på datoen. Slike faktorer – mer enn mulighetene for å sippe Margharitas til midnatt, kunne smile til sola hver morgen og justere biorytmen tilbake til latinske ur – ville være de absolutt mest sentrale faktorene for meg som idrettsutøver, skrevet fra et helt nøytralt, uemosjonelt synspunkt.

Ingen er større en klubben, er en gjengangstrofe hos fotballsupportere. Romantisk og ukompromitterende. Manchester United besto lenge før Cristiano ankom klubben fra Sporting Lisboa, og vil fortsette å skape historie selv etter den dagen portugiseren takker for seg. Men lar denne spilleren, som av mange omtales som «verdens beste fotballspiller», seg virkelig erstatte? I den grad verdens-beste-fotballspiller-utnevnelser fortjenerog tas seriøst, bør jo definisjonen av denne superhelten være noe slik som enkeltspilleren som på egenhånd har størst individuell påvirkning på lagets resultater. Og ut i fra en slik tolkning, som i sin natur uunngåelig favoriserer angrepsspillere, er det lite å si på at Manchester United-vingen er det store referansepunktet i verdensfotballen.

Sportslig, finnes det derfor en pris for en atlet som tipper kamp etter kamp i Manchester Uniteds favør? Bedriftsøkonomisk, finnes det en pris for en spektakulær ballkunstner som på egenhånd kan rettferdiggjøre dyrkjøpte billetter og forvandler nøytrale – inkludert football-newbies fra fremadstormende Asia-økonomier – til røde?

Når Cris Ronaldo er i hjørnet kan jeg vanskelig se en annen enkeltspiller utøve samme innflytelse på et fotballag, uansett pris, uansett navn (forslag mottas gjerne i kommentarfeltet). Skulle United innkassere £70 millioner ville det være et fantastisk økonomisk vindfall, selv for verdens mest inntektsbringende fotballklubb. Men hvor mange færre Nike-drakter vil shippes til Asia, hvor store inntekter vil man forsake fra multimedia og underholdningskilder i en Cristia
no-løs United-fremtid? For å ikke å snakke om sponsor og TV-inntektene som reduseres i kjølvannet av verdens mest underholdende fotballspilleres avgang? Hva med rekesmørbrødene? Her er jeg redd £70 millioner, minus summen til «erstatteren», blir som vekslepenger å regne for den pengesugne Glazer-klubben.

Det finurlige her, i motsetning til i andre forretningsbransjer, er jo at et relativt normalt enkeltmenneske av kjøtt og blod – ikke en skinnende maskinpark, eller enorme, håndfaste verdireserver – som «bare» skiller seg fra andre gjennom et ekstremt fotballtalent, nyter en skremmende høy innflytelse på firmaets verdi, inntektsgrunnlag og perspektiver. Satt på spissen: En foruroligende stor del av Manchester Uniteds fremtid som verdens dominante fotballklubb, langt på vei avhenger av livsstilsvalgene til en 23-årig landsbygutt fra Madeira. Litt bisart, ikke sant?

Derfor representerer Cristiano-saken et enormt dillemma for Manchester United PLC. Clouet, selve kjernen i affæren, ligger i hvordan hovedpersonen vil reagere om Ferguson, Gill og co, setter hardt mot hardt og opprettholder den gjeldende nononsense-linja. Opptrer Cristiano Ronaldo profesjonelt, aksepterer klubbens standpunkt, legger konfliktens bak seg og nullstiller da juli blir august vil 7er-drakta forsatt være bestselleren. Fansen kan puste lettet ut og se frem til en ny stor sesong. På den annen side, om gutten vil til Real Madrid for en hver pris, og sabotasjestrategi er den eneste veien til Los Galaticos, hva da?

Sommershopping i Milano

Den som vet hvordan pølser og lover blir lavet, får aldri mer en rolig natts søvn, sa en gang den tyske statsmannen Otto von Bismarck. Sitatet kunne likeså gjerne vært diktet opp til å beskrive fotballoverganger. Spesielt i Italia. Og nå er det høytid.

Har du alltid ønsket deg et innblikk i det myteomspunnede italienske overgangsmarkedet, vil jeg forslå en tur til Milano denne uka. For i Italias forretningshovedstad avholdes for tiden det årlige calciomercato. På Atahotel Quark sør i byen bytter og selger italienske sportsdirektører for tiden fotballspillere og deres rettigheter som om de skulle være frimerker eller gammel mynt. Over morgencappuccinoen diskuteres løsningene på lekkende forsvar, over en velfordøyd lunsj tar man siste skippertaket i en lei stagnert overgang og kan hende Sergio Floccaris skjebe, Atalantas lettbeinte angriper, avgjøres over en dobbel amaretto i baren like før disken poleres for kveldens siste gang.

Den niende årgangen av calciomercato-sammenkomsten er gjort mulig av konsulentselskapet Master Group Sport i samarbeid med sportsdirektørenes interesseorganisasjon (A. Di. Se) og Serieforeningen (Lega Calcio). Denne årlige festiviteten er kanskje ikke til stort utbytte for utenforstående, men for alle interessert i overgangsmarked, kontraktsforhandlinger – for ikke å snakke om ryktene (en sjelden gang nyhetene) – som uunngåelig strømmer ut fra møterommene som tykke konvolutter under dørsprekkene på et FIFA-hotell. Om ikke Atahotel var nok til å huse søreuropas største ansamling av fotballkremmere, blir det mer sentrale Hilton benyttet som et slags overflow alternativ for de som ønsker litt fred og ro.

Fra lenestolen i lobbyen er happeningen et fengslende skue. Inn og ut fosser menn med mobilen klistret til øret, Prada-kledde journalister peker ut neste offer for å presse ut et unyttig sitat til ryktebørsen og i ny og ne ankommer det et kjent fjes, gjerne en trener eller en klubbpresident, med 2-3 kamerateam hakk i hel. Hver av de tre daglige sportsavisene (kun La Gazzetta dello Sport er verdt euromynten den koster) er proppet med spekulasjoner, teorier og analyser. Om Ronaldinho havner i Milan, Stankovic i Juventus og Mancini i Internazionale blir det slik, sånn og slik. Om derimot Lampard blir Interspiller og Milan kun får tilslaget på Eto’o., så… osv osv.

Midt i begivenhetenes sentrum finner vi sportsdirektørene. Tross alt er dette sportsdirektørenes store fest. Italienske sportsdirektører er en særegen rase. De færreste fra dagens direktørkorps har nevneverdig spillererfaring, uten at det nødvendigvis trenger å være en bakdel. Nøkkelordene her er kontakter, forhandlingsevner og nese for en god handel. De beste sportsdirektørene blir til overmål tradet mellom klubbene, nesten på samme måtene som utøverne på banen. En god DS kan utgjøre forskjellen mellom nedrykk og UEFA Cup, store tap eller profitt på overgangsmarkedet.

For å forstå dynamikken i det italienske overgangsmarkedet kommer man ikke utenom Luciano Moggi. Selvsagt holder den korrupsjonstiltalte napolitaneren – som anklages for å plottet Juventus suksessrike epoke – seg unna begivenhetenes sentrum på det klamme hotellet i via Lampedusa, men hans spirit lever videre i aller beste velgående. I følge ryktene som sirkulerer i korridorene, blir italiensk fotballs egen Don Corleone flittig brukt som mellommann og høyt verdsatt konsultent. Og kanskje enda bedre, den tidligere Juventus-direktøren er et slags forbilde for dagens generasjons direktører.

For dere som ikke kjenner Moggis bakgrunn, en kjapp oppsummering: Den tidligere stasjonsmesteren i Civitavecchia utenfor Roma hadde inntil sommeren for to år siden praktisk talt hele Italias dommerstand i lomma, samtidig som at han gjennom sønnens agentfirma (GEA World) kontrollerte en uhyggelig stor prosentandel av landets profilerte fotballspillere, og ikke minst, aktive fotballtrenere. Den samme Moggi var for øvrig sportsdirektør i sitt kjære Napoli under lagets storhetstid på slutten av 80-tallet. I ettertid har de fleste forstått hvordan Maradona strøk unna dopingtest etter dopingtest. På toppen av sin kontroversielle karriere ble det dessuten hevdet at denne lille mannen med det hengslete, triste vesenet opererte som personlig konsulent på overganger for Internazionales president, Massimo Moratti. Til og med poengbørsen mandag morgen var Moggi-manipulert og når landslagstroppen skulle plukkes, ringte man Il Capo før man ga spilleren den glade beskjeden. Kan jeg ta ut Dino Dini, Signor Moggi? Hmm… La meg se, ja, jo han er GEA-klient, ta han med. Jo det er riktig, alt dette – kun noen utvalgte larver som tøt ut av det råtne treet som i dag kun er kjent som Moggiopoli – skjedde på samme tidspunkt som han var Juve-sjef..

Det suksessrike, om ikke noe tvilsomme rullebladet til tross, Moggi er prototypen på en effektiv, handlingskraftig direktør. Mentaliteten kan virke vanskelig å fordøye for folk vant til siviliserte, norske forhold men i Italiensk fotball hersker det en overbevisning om at den som ikke tøyer regelverket, slutter seg til lysskye allianser og spiller ball med mørke krefter kan likeså gjerne finne et annet yrke. Et eksempel på dette er Sampdoria. Klubben har et rent navn i Italia, takket være distansen til disse obskure losjene. Men prinsipper har ofte en høy pris. Da klubbens daværende eier og president, Enrico Mantovani, sent på 90-tallet takket nei til råd, vink og dylt i siden fra Moggi-lobbyen begynte dommeravgjørelsene merkbart hyppig å tippe i Samps disfavør og spillere som tidligere var positive til å slutte seg til Genova-klubben, fikk plutselig kalde føtter. Utfallet var forutsigbart nok: nedrykk og store økonomiske tap. Desillusjonerte Mantovani ville ikke være med på dette, solgte seg ut og sa farvel til calcio.

Sampdoria-eksemplet viser at venneløshet i italiensk fotball er dårlig butikk, outsiderrollen et forferdig ensomt sted – isolatet er gjerne forværelset til Serie B eller C. Som en blekksprut er direktører, klubbeiere – selv trenere, spillere og talentspeidere knyttet sammen i finurlige sammenslutninger som man gradvis kan se konturene av etter et invitert innsyn. På utsiden av klubbene opererer agenter som ofte danner bindeledd mellom disse forbindelsene. Fra sidelinjen er det nærliggende å tro at agenter kun spiller en slags birolle i overganger, og at navnet på spillerens rådgiver er sekundært når de sportslige prioriteringene blir lagt, men dessverre er det ikke alltid slik. For har en gitt FIFA agent gode relasjoner til klubb A, kan det ofte betyr at døren er lukket hos klubb B. Nettopp derfor kan det gjerne være vanskelig å forstå hvorfor den spissen du som supporter så gjerne ønsket til favorittlaget ditt, helt ulogisk havnet i en annen klubb på tross at prisen var grei og typen var akkurat det du trengte. Dessverre er ikke dette en typisk Italiensk mekanisme. Slike scenarioer eksisterer i hele Europa, men i langt mer utbredte og institusjonaliserte former rundt Middelhavet. Et spillerkjøp fra feil agent, kan gjerne bety uvær på karrierehorisonten. Midlene, pengene, tjenestene – avkastningen – skal holdes innenfor nettverkene.

For å gi et lite inntrykk av calcios kompliserte natur
kan vi jo bare se litt på de uomini di mercato som okkuperer Milano-hotellet frem til første fase av overgangsfestivalen – andre del finner sted rett før overgangsvinduet stenger sent i august – er ved veis ende neste fredag.

Enrico Preziosi, leketøysmagneten – faktisk ikke en metafor, har gjort seg rik på produksjon teddybjørner og plastikkgitarer- er Genoas eier og de facto president. Til tross for at han i fjor sommer ble bannlyst fra å holde ansvarsposisjoner i italiensk fotball frem til 2012 for hans innblanding i den latterlige bestikkelsesskandalen som stjal to år fra Genoas Serie A tilværelse, er han aktiv som aldri før. Da Liguria-klubben sikret Serie A-returen i fjor sommer, danset Preziosi i narsissistis krus, som en av hans Kina-produserte sprellemenn, foran Marassis Curva Nord til stor applaus fra Genoas takknemlige supportere. Før han tok over Genoa, hadde han skakkjørt Serie C-klubben, Saronno, og lagt Como i ruiner.

Men tilbake til den nevnte korrupsjonssaken. Uten å rippe opp i altfor mye, for dette blir repetisjon for mange lesere, følte Genoa-ledelsen det var fornuftig å betale Venezias sisteskanske – for å senke konsentrasjonsterskelennår Genoa presset som verst -i sluttrunden av 2004/2005-sesongen.Onde tunger vil hevde at dette kun var en litt dyr forsikringspolise, men når man tar med i regnestykket at bortelaget fra kanalbyen allerede var nedrykksklare og Genoa kun trengte et hjemmepoeng for å sikre Serie A-festen, kan man spørre seg om denne ugjerningen strengt tatt var nødvendig. Og når man i til slutt blir tatt med buksene nede – penger i en plastpose under koffertlokket på vei til å møte en representant for motstanderlaget – lurer du bare på om Valborg sitter i baksetet.

Med på denne usportslige planen var daglig leder og fotsoldat, Stefano Capozucca (tidligere involvert i Varese og Ternana). Samme mann ankom i går Atahotel Quark sammen med Preziosis sønn, Matteo, som i likhet med senior og Capozucca ble utestengt fra stillinger i fotballen i kjølvannet av Venezia-skandalen, trolig for å forhandle spissen Daniele Cacias (deleid av Genoa) sin overgang til Lecce. I dag opererer de to nevnte som «uhonorerte» rådgivere. Alle vet at det fortsatt er gamlefar, Enrico, som trekker i trådene og styrer mercato-operasjonene. Men for å være på den sikre siden, utnevnte Preziosi sin gamle venn, Giambattista Pastorello, som visepresident og sportslig ansvarlig. Pastorello er heller ingen nykomling i italiensk fotball. Først slo han seg opp som sportsdirektør for Parma. Så suksessrike var hans transferoperasjoner at han sent på 90-tallet like godt kjøpte tradisjonsklubben, Hellas Verona, før han trakk seg ut i med en vakker 15 millioner euro-gevinst i 2006. Pastorello har også aksjer i den sveitsiske klubben, Lugano, og i dag vurderer han et Verona-comeback. Klubben som siden hans avskjed har sklidd nedover divisjonene. Er mann heldig kan man også støte borti Giambattistas sønn, Federico. Den yngre Pastrorello er blant Italias mest innflytelsesrike spilleragenter. Et smart karrierevalg.

I fotballuken i Milano (og i italiensk fotball generelt) vrimler det av såkalte fotballentreprenører som hopper fra et eierskap til et annet like ofte som Palermo skifter trener. I 2002, før Preziosi kjøpte Genoa, var klubben nær å havne i møbelkongen, Maurizio Zamparini, sine hender. Zamparini hadde nettopp kvittet seg med eierskapet av Venezia – solgt til Franco Dal Cin (tidligere Reggiana-president og en avbenefaktorene av Preziosis sjenerøse pengegave i 2005. Dal Cin, og hans sønn, eks-FIFA agent, senere også dømt i matchfixing-skandalen, men fortsetter å vise seg på fotballarenaen) – da han plantet sine intense øyne på Genoa. Som den smarte entreprenøren Zamparini er, tok den utgående presidenten med seg det mest verdifulle boet på flyttelasset. Han stappet rett og slett en minibuss full av Venezia-spillere som han sendte vestover i vent på at forhandlingene skulle avsluttes. Mens spillerne gjorde seg klare for Genoa-eventyret på et billig hotell i det nordlige Italia, fikk Zamparini nyss om at Franco Sensi ønsket seg ut av Palermo – fordi han allerede eide Roma og klubbpolygami plutselig ble gjort ulovlig. Palermo er spennende, mye folk og liv, en by ett lag, ikke splittet som Genova, tenkte forretningsmannen mens han fylte ut sjekken og sendte minibussen i retning Sicilia. Og plutselig fikk åtte Venezia-spillere rosa hjemmedrakter, ikke røde og blå.

Og slik kan man holde på, eksemplene ovenfor er kun små skrap under barken for å belyse hvordan de samme navnene dukker opp i forskjellige roller, på nye plasser og med nye hatter. Man kjøper og leier spillere av hverandre, noen eies til og med sammen på såkalt comproprietá-basis. Avtalene finansieres ofte av merkelige kredittoperasjoner med egenkomponerte verditakster. Smart ordning for klubbene, mindre så for skattefuten. Forbindelsene, og at flere klubber angivelig finansieres av samme bakmenn, snakker man lite om. Nettverkene eksisterer selvsagt ikke, konturene som kan spores er fantasi og tilfeldigheter. Det sier i hvert fall insiderne. For en supporter er dette vanskelig å forholde seg til. Alle vet at dette skjer, men i fare for å bli geleidet bort av menn i hvite frakker, er det egentlig like greit å vende ryggen til spillet bak kulissene. Desto mindre man vet, desto bedre.