Lette refleksjoner ved Europaveiens ende

Seiret det beste laget?

Ja. I den grad mesterne ikke alltid, rent teoretisk, fortjener å vinne. Denne gangen var det i alle fall ingen tvil. Spania var best på alle mulige måter.

Beste spiller?

Synes faktisk ingen enkeltspillere dominerte til ekstreme grader. Enkelte profiler viste storhetsglimt, men ingen EM-konge staker seg ut. For prestasjonsjevnhet og innflytelse på medspillerne, går jeg for Xavi; oljen i det spanske lagmaskineriet.

Beste kamp?

Finalen. Måten Spania kontrollerte oppgjøret i 90 minutter var noe helt nytt i iberisk fotballsammenheng. Iskalde og kalkulerende psyket de tyskerne fullstendig ut av synk. I forhold til den mentale kamptilnærmelsen, kunne man blitt unnskyldt for å tro at lagene hadde byttet drakter før kampen. Spania var monumentale.

Beste trener?

Luis Aragones, selvsagt. Fatih Terim og Guus Hiddink bør også nevnes for å ha tynt ut maksimalt av sine mannskap.

Kuleste trener?

Jokke Löw. Ligner man en krysning mellom Iggy Pop og Brett Anderson, blir det bare riktig. Slaven Bilic er en sterk utfordrer til Rockebilly-trofeet, men retrostilen til Löw er bare så übergjennomført.

Største hype?

Andrei Arshavin. Klart Zenit-angriperen var briljant i to kamper, men å gå fra smålat og humørsyk diva til Europas beste spiller og Russlands Maradona i løpet av noen uker, var drøy kost.

Mest undervurdert?

Alle trenger en grovarbeider, en stabiliserende faktor på midtbanen, ankeret som beskytter den bakre fireren og frigjør de kreative kreftene til offensiv boltring. Marcos Senna gjorde denne jobben for Spania. Ikke alltid pent, men alltid like effektivt.

Skuffelsen?

Frankrike. Så mye potensial, så liten vilje. Her kan man også føye til Thierry Henry. Hva er det motsatte av spilleglede? Spillegrue? Henry hadde spillegrue.

Flotteste mål?

Zlatan Ibrahimovic mot Hellas. Teknikken som skal til for å utføre et slikt mål er hinsides all fornuft.

Mest skremmende øyeblikk?

Da Luis Aragones ble kastet i været av sine disipler i seierseuforien. Tenk om de mister han? Hva om hjertet stopper, tenkte jeg. Lettelsen var stor da den småbrydde sjefen ble sluppet trygt ned på bakken.

Drømmelaget?

(4-4-2) Buffon (ITA); Corluka (CRO), Marchena (ESP), Chiellini (ITA), Zhirkov (RUS); Schweinsteiger (GER), Marcos Senna (ESP), Xavi (ESP), Sneijder (NED); Fernando Torres (ESP), Arshavin (RUS)

Hvordan hadde Norge klart seg?

Bedre enn Hellas, men dårligere enn Tyrkia. Kun en nordmann ville savnet Norge i Euro 2008, gjorde du?

Spillere fra mesterskapet som fortjener nye utfordringer?

Dario Srna må vekk fra gruvebyen Donetsk så fort som bare det. I følge informerte kilder koster den dyktige kroatiske høyrekanten 10 millioner euro. I dagens marked har jeg vanskelig for å se at dette er en ufornuftig pris. David Güiza gjorde sine saker bra. Dessverre er nok den aggressive og hissige angriperen litt for enkel, temperamentsfull og ensidig til å havne i en toppklubb, men at han kan kunne henge seg på mentoren, Aragones, til Fenerbahce (om den spekulerte overgangen materialiseres) er absolutt mulig.

Mysteriet?

At det skulle ta våre kjære naboer enda et sluttspill for å innse at Anders Svensson ikke er svaret når kampprogrammet viser «…mesterskap», ikke «Allsvenskan». Håper de finner ut av denne helsvenske Da Vinci-koden før det braker løs i 2010.

Copa Libertadores XI

Det er faktisk ikke bare i Alpene ballen ruller denne uka. For i kveld (natt) er det duket for første akt av finalespillet i Sør-Amerikas motstykke til Champions League, Copa Libertadores. Overraskelseslaget LDU Quito tar i mot det brasilianske tradisjonslaget, Fluminense, i den tynne fjellufta som omkranser den ecuadorianske hovedstaden. Jeg har fulgt turnerningen fra startskuddet i januar, og presenterer min selvkomponerte Libertadores XI i en like hjemmeslipt diamantformasjon.

KEEPER: Francisco Guillermo OCHOA (85-Club América, MEX)

Selv om de rentteoretisktilhører CONCACAF-regionen, sender Mexico mannskap til de prestigetunge søramerikanske klubbturneringene og Américas målvakt var med sine katteaktige reflekser årets strekattraksjon. «Memo», som han kalles i hjemlandet, er landslagskeeper og høster stor respekt i Mexico. Beundringen ble neppe mindre da han bidro sterkt til at den kriserammende storklubben – for tiden tabelljumbo – hang med helt til semifinalen, hvor de måtte bite i det sure bortemålseplet til LDUs eleville glede.

Ochoa er en typisk latinsk keeper. Cobrahurtige reflekser, bevegelig og elastisk som en strikk. På den annen side, har meksikaneren mye å gå på rent fysisk. Ikke er han spesielt høy (183 cm), feltarbeidet kan være rotete og beregningskraften er ikke alltid hans beste venn når han litt for ofte tar en oppdagelsesferd utenfor straffefeltet. Eksentrisiteten til side, Ochoa blir etter sigende observert av flere La Liga-klubber.

HØYREBACK: Juan Camilo ZUNIGA (85-Atletico Nacional, COL)

Camilo Zuniga har vært i frembragende form for de nasjonale mesterne, Atletico Nacional, denne sesongen og dusinet av europeiske klubber har satt backen under tett overvåkning. Noen vil kanskje huske friske Zuniga fra U20-VM i Nederland for tre år tilbake, men like etter mesterskapet dro han på seg en lei kneskade som har tatt tid å reparere. Men i dag er den tettbygde lommeraketten tilbake i full flyt.

Lett i steget, offensiv og aggressiv, Zuniga er som en typisk brasiliansk backtype – praktisk talt mer nyttig fremover på banen enn bakover. I denne Libertadores-utgaven har Zuniga nærmest eid hjemmekampene, spesielt mot Sao Paulo var han enorm og var et angrep for seg selv, en lett overdrivelse som sier det aller meste om hans offensive driv. Europaaktuelle Zuniga – blant andre spanske, franske og tyske klubber skal være interesserte – er også i ferd med å etablere seg som Colombias førstevalg på høyrebackplass.

MIDTSTOPPER: THIAGO Emilano SILVA (84-Fluminense, BRA)

Sannsynligvis er Fluminense-stopperen den best presterende spilleren i Brasil uansett posisjon det siste halvåret. I ren ærbødighet er han nylig blitt oppkalt «Monster». Ikke av utseende eller på grunn av hans kroppsbygning, men enkelt og greit fordi han tilsynelatende vinner hver eneste ball og går seirende ut av hver bidige duell. Og paradoksalt nok er ikke aggressivitet Thiago Silvas kjennemerke. Dyktigheten er primært basert på spilleforståelse, evnen til å lese angrep og snappe opp ballen foran føttene til motstanderen. Anvendelig er han også, faktisk er den 184 cm høye stopperen en konvertert høyreback. Noen ekstra kilo og centimeter kunne kanskje kommet godt med, men at dette er en klassespiller er ubestridt. Om man delte ut Michelin-stjerner i fotballverdenen, hadde denne midtstopperen vært dekorert. Litt underlig er det derfor at Thiago Silva kan se tilbake på et mislykket opphold i Dynamo Moskva (2005).

På siden av klubbsuksessen blir Thiago Silva lansert som en potensiell Lúcio-erstatter på landslaget, samtidig som han snart pakker snippsekken for noen uker i Peking. Og et gjensyn med Europa – Hamburg, Borussia Dortmund nevnes som tenkelige destinasjoner – vil konkludere et begivenhetsrikt år for Sør-Amerikas for tiden beste midtstopper.

MIDTSTOPPER: Claudio MOREL RODRIGUEZ (78-Boca Juniors, ARG)

Nok en spiller med tilnærmet heltestatus i Sør-Amerika, men med en helt annen stopperstil en makkeren i denne tenkte oppstillingen, Thiago Silva. Den tidligere Copa Sudamericana og Copa Mercosud-vinneren med San Lorenzo, er en stoppertype eksklusiv til dette kontinentet; kort av vekst (175 cm), teknisk og pasningstrygg som en skolert midtbanemann, en allround god fotballspiller med et følsomt venstrebein men uten typiske midtstopperegenskaper. Den moderate veksten til tross, Paraguayaneren er usedvanlig sterk i luftrommet og røver, på typisk paraguayansk vis, ballen fra motstanderen gjennom å mase ballen fra motstanderen ved hjelp av intens kroppskontakt, litt hender her og der og kanskje en smådytt for å være på den sikre siden. Glamorøs er han ikke, men en solid lagspiller og eksemplarisk leder som alltid presterer til sitt fysiske maksimum.

30 år unge Morel Rodriguez har vunnet det som er å vinne med Boca og San Lorenzo, spilt VM for hjemlandet og vunnet anerkjennelse kontinentet over. Derfor er det på tide å flytte på seg og hente pengeposen som aldri blir skikkelig tung av mynt i argentinsk klubbfotball. I så måte er Mexico en logisk endestasjon.

VENSTREBACK: JUNIOR CESAR (82-Fluminense, BRA)

Kanskje den mest undervurderte komponenten i det mektige Fluminense-maskineriet, Junior Cesar er angrepsvillig som kun brasilianere kan være og selv om han mangler intensiteten, bazookaskuddet og låromkretsen til Roberto Carlos har 26-åringen vært prestasjonsjevn og arbeidsvillig denne våren. Dessuten er han muligens Brasils hurtigste kantspiller.

Kortvokste Junior César har stort et fint grep om fysisk overordnede motstandere og med sin offensive drivkraft og egenskaper som balltransportør, er han et førsteklasses alternativ når laget skal hurtig frem i angrep. Godt opp i tjueårene vil han ikke koste all verden og bør således være et fint alternativ for en europeisk B-klasse klubb.

HØYRE MIDTBANE: Joffre David GUERRON (85-LDU Quito, ECU)

Navnet setter sikkert ett støkk i den oppmerksomme siden 23-åringen nettopp skrev under for den spanske klubben Getafe. Ecuadorianeren som var innom Boca Juniors som tenåring, har hatt en kanonsesong etter at han ble flyttet fra spissplass til en offensiv midtbanerolle på høyrekanten. LDUs argentinske trener, Edgardo Bauza, registerte at den superraske og eksplosive Guerron skøyt løskrutt foran kassa og var like ineffektiv til å konvertere målsjanser som til å supplere målgivende, derfor satte han «Dynamite Guerron» ned på flankeplass slik at han kunne brenne kaloriene mot seige backbein, samt unytte de öppna landskap som ofte byr seg på vingplass.

Resten er, som det heter, historie. Guerron har vært en åpenbaring for LDU i den nye innpakningen og har gjort sitt for at laget spiller finale i kveld. Ballhandlingen, touchet og beslutningsevnen kunne vært bedre, men Joffre, som for øvrig kommer fra en familie av fotballproffer, er en unik spiller med spisskompetanse i hurtighet, gjennombruddshissighet og uforutsigbarhet.

SENTRAL MIDTBANE (DEFENSIV): RAMIERES Santos Nascimento (87-Cruzeiro, BRA)

En slags askepotthistorie følger denne 21-årigen som snart er klar for Dungas OL-tropp. Da Cruzeiro hentet Ramires på en bill
ig leieavtale i fjor sommer fra provinslaget, Joinville, hadde få hørt om denne spilleren, enda færre hadde noen som helst forventninger til gutten. Få uker senere tilhørte ankerollen på midtbanen Ramieres, og Cruzeiro betalte gladelig den billige opsjonen.

Ramieres er slags brasiliansk Claude Makelele; mobil, dynamisk, pasningssikker, posisjonssterk og utstyrt med en fotballhjerne som alltid jobber på høyt turtall. Enda litt mager og uskolert, men iherdig til å markere, skape defensiv balanse og ikke minst sniffe ut faretruende ulumskheter som en Cocker Spaniel på Bogotá flyplass. Benfica skal ha fremmet et bud, men flere andre europeiske klubber har nylig besøkt Belo Horizonte for å skaffe førstehåndsinntrykk av dette midtbanetalentet.

SENTRAL MIDTBANE (OFFENSIV): Diego BUONANOTTE (88-River Plate, ARG)

Den knøttlille argentineren er årets hit i den sydlige delen av kontinentet. 20-åringen gis mye av æren for å ha rodd i land Rivers seriemesterskap, og selv om han ikke var like dominerende i Libertadores – River ble jekket ut av byrivalen San Lorenzo allerede i den første utslagningsrunden – fortjener det 162 cm korte ballgeniet en plass på dette laget. Dels fordi han er en spilletype man dyrker i Sør-Amerika, dels fordi turnerningen presenterte få store navn og lite nytt på denne erkelatinske 10er-posisjonen.

Buonanotte stammer fra Rivers eget akademi, Parque Chas, og er et kjent fjes for de som følger argentinsk reservelagsfotball (reservekampene spilles alltid noen timer før de korresponderende serieoppgjørene, på samme stadion). Paradoksalt nok er dette en spiller River hadde liten tro på inntil i fjor høst – selv i Argentina ble høyden og den spede kroppsbygningen lenge vurdert som et problem – da han for alvor begynte å sette seg i respekt. Rivers nummer 30 har alltid vært en leken driblefant, skuddsterkt, usannsynlig hurtig i vendingene og uhåndterlig én mot én. Denne sesongen har han også utviklet scoringsteft (11 seriemål) og en tidligere godt skjult defensiv arbeidsvilje. Europeiske klubber sikler, prisen har skutt fra 200.000 dollar til 15 millioner; Diego Buonanaotte spiller nok snart på et anlegg litt nærmere deg.

VENSTRE MIDTBANE: Matias Enrique ABELEIRAS (85-River Plate, ARG)

Det kan synes litt overdrevet å inkludere to River spillere fra en turnering hvor de i all hovedsak skuffet. Likevel rydder jeg plass til den 23-årige flankespilleren, som i likhet med Buonanotte, i praksis var uønsket av River til Diego Simeone tok over styringen og ga kunstig åndedrett til disse to hjemmeproduktene.

Abeleiras kommer aldri til å havne i Barcelona eller Internazionale – Lazio og Catania skal imidlertid være frempå – han er ikke komplett nok til å ende opp i de absolutt største klubbene, men hans himmelske innleggsfot, praktfulle dødballer, entusiasme, taktiske egenskaper og tekniske ferdigheter har vært av enorm betydning for River denne sesongen. Venstrebeinte Abeleiras kunne også blitt plukket opp for vekslepenger for kort tiden siden og har nærmest kranglet seg fra reservelagsperiferien til en ubestridt førstelagsplass. Slikt står det respekt av.

SPISS: Bruno FORNAROLI (87-Nacional de Montevideo, URU)

Bruno «Tuna» Fornaroli er øyeblikkets mann i Uruguayansk fotball. 10 seriemål, ikke like produktiv i Libertadores-målprotokollen, men så lenge eventyret varte var han en pest for motspillende midtstoppere og oppkjøperne flokker seg rundt den arbeidsomme andrespissen med italiensk pass. Overgangsrettighetene har nylig blitt kjøpt opp av den kjente agenten Pablo Betancour for cirka USD 2 millioner. Slike operasjoner er ofte et forvarsel på at en Europa-overgang er nært forestående.

20-åringen har kommet fra intet det siste året og er i rivende utvikling. Noe teknisk vidunder er Fornaroli ikke og noen timer ekstra på vektrommet hadde heller ikke vært å forakte, men toppscoreren til Uruguays nest største klubb er en intens, hardarbeidende angriper som løper, jakter og søker plass og bakrom til sola dupper under Rio de la Plata. Dessuten er han hurtig, målfarlig og besitter et presist langskudd.

SPISS: MARCELO MORENO Martins (87-Cruzeiro, BRA)

Sønn av en brasiliansk fotballspiller og en Boliviansk mor, Marcelo Moreno kom til verden i Santa Cruz de la Sierra – Bolivias nest største by – og startet karrieren i den lokale klubben, Oriente Petrolero. Da familien flyttet til Bahia i Brasil, hang selvsagt sønnen med på lasset. Som 18-åringen debuterte han for storklubben Vitoria og ble faktisk kalt opp til Brasils U20-landslag, før han valgte å ta side med fødelandet.

Etter mye spekulasjon var det ukrainske Shakhtar Donetsk som trakk det lengste strået i kampen om den 187 cm store tanksenteren. For 9 millioner (euro) investeringen får gruvebyen en fysisk sterk okse som alltid gir 100%. Glimrende «feilvendt», uslåelig i luftrommet og generelt konstruktiv og smart selv om han verken er hurtig eller spesielt teknisk begavet. I Libertadores er han fortsatt toppscorer med 8 mål (sammen med Americas paraguyanske spiss, Salvador Cabanas), til tross for at Cruzeiro ble sent hodestups ut av Boca Juniors før den virkelige moroa hadde begynt. Blir kanskje aldri en superstjerne, men hans lideskaplige, oppofrende spillestil er et eksempel å følge.

Innbytterbenk:

– Andrés L. CASTELLANOS (Keeper-85-Cúcuta, COL)

GABRIEL (Høyreback-81-Fluminense, BRA)

– Humberto MENDOZA (Midtstopper-84-Atletico Nacional, COL)

– Luciano Fabián MONZON (Venstreback-87-Boca Juniors, ARG)

– Patricio Javier URRUTIA (Defensiv midtbane-78-LDU Quito, ECU)

– Ronald VARGAS (Offensiv midtbane-86-FC Caracas, VEN)

– Gonzalo Antonio FIERRO (Høyre midtbane-83-Colo Colo, CHI)

– Luis BOLANOS (Venstre midtbane-85-LDU Quito, ECU)

– Gonzalo Ruben BERGESSIO (Spiss-84-San Lorenzo, ARG)

– Salvador CABANAS (Spiss-80-America, MEX)

Til Russland, i all ydmykhet…

Bloggeren har tidligere uttrykk seg skeptisk til Russlands EM-sjanser. Påminnelsen om mine feilslåtte profetier har rent inn både skriftlig og muntlig. Jeg sier takk for oppmerksomheten og point taken. Etter Sverige-kampen måtte jeg erkjenne et personlig nederlag, mens i kveld, etter russernes høyfortjene EM-avansement, er det egentlig bare å legge seg flat. Bare rett og rimelig, det.

Min russertvil baserte jeg i stor grad på inntrykkene fra kvaliken. Tross alt trengte Hiddinks menn uforutsettkroatisk hjelp på Wembley i siste runden for å booke EM-turen. Dessuten var laget direkte svake i kampene jeg så i sin helhet; i 0-3 slakten i London, 1-2 fadesen i Tel Aviv og 0-3 bommerten i EM-oppkjøringen mot Romania i mars så man lite av festfotballen som ble servert i kveld. Heller ikke i hjemmeseieren mot England på den hjemmefavoriserende Moskva-matta var Russland overimponerende. Og når det jeg har sett på høst, vinter og vår er slapt, uinspirert og flatt er det vanskelig å spå at sommeravlingen skal bli saftig og sprudlende. Men all kreditt til den nederlandske treneren. Mens andre lands toppspillere virker daffe og fotballeie, har mesterskapets yngste mannskap timet EM-formen til absolutt knivspissen.

For Russland er skarpe, smidige. Defensivt fremstår laget sikrere og klarere en kaosklubben som knapt virket kapable til å organisere en fyllefest i et bryggeri i kvalik-avslutningen. Fra midtbanen og fremover det bare fryd og gammen. Andrei Arshavin som får selv den mest snappesikre forstopper til å rygge usikkert, når Zenit-eleganten kommer småtrippende med ballen i føttene er utfallet like uforutsigbart som en Chekov-novelle. For akkurat som hos den legendariske forfatterens prosa, vet man aldri utfallet av Arshavins ballmagi før produktet er nær endestasjonen og kula er i full flight. Uforutsigbar, utradisjonell, sublim. Den tenkende manns fotballspiller.

Midtbaneløpene i kveld var fantastiske, presisjonen i overgangene og teknikken i avleveringene. Russland var i sonen, de var rett og slett et herlig skue. På topp har man en vordene stjernespiss i Roman Pavlyuchenko, som etter mange års hjemlig suksess endelig begynner å ligne en frontman av internasjonalt kablier. I kveld sto også flere herlige typer frem. Denis Kolodin med sputnikskuddet, wild cardet Torbinsky – hissigproppen som nylig funnet for lett for Spartak og plukket opp billig av naboen Lokomotiv. Eller hva med Durcellkaninen, Yuri Zhirkov, som aldri blir lei av å klokke kilometer opp og ned venstreflanken? For ikke å nevne CSKA-stopperen med steinmaska, Sergei Ignashevich. Fra før var de kjente, respekterte landslagsspillere – i kveld ble de allemannseie.

Kan Russland overkomme vinneren av morgendagens Wien-kvartfinale og avansere helt til avslutningskampen? Normalt sett ikke. Men etter oppvisningen i Basel er det lov å være usikker. Og særlig denne kvelden skal jeg ligge veldig lavt med værmeldinga. Allikevel, heter motstanderen Spania vil nok sjansene være til stede, men med de azurblå på andre banehalvdelen vil Hiddink møte en gigantisk utfordring. Italia vil aldri gi russerne de åpne landskapene som de oransje tillot. Mene hva man vil om Donadoni, men den tidligere AC Milan-strategen er italiener nok til å varte opp med tørr focaccia om det er det som skal til for å ta brodden av den russiske kaviaren. Tiden vil vise.

I mellomtiden gjenstår det bare, med halen småvaggende mellom beina, å si spasiba Rossiya for en fabelaktig fotballkveld…

Herlige Kroatia

Gårsdagens første EM-oppgjør demonstrerte hvorfor Kroatia bør regnes som mesterskapets virkelige lurifaks. De faste leserne av denne bloggen vil huske at banden fra det nordlige Balkan faktiske imponerte meg aller mest på ferden over Alpene. Måten rutedraktene eksempelvis uttrillet England to ganger var pur fotballkunst og et tidlig varsel om Kroatias iboende potensial. I dagens blogg skal vi hylle Kroatia.

Russland ble hauset opp i forkant, Gud vet hvorfor (Hiddink? Zenit?), men med et minimumskrav av analytiske egenskaper vil man på bakgrunn av kvalliken ha innsett at Kroatia overgår sine slaviske venner i øst i det aller meste; tropp, generell kvalitet og, ikke minst, russernes ureparerte akilleshæl; mentaliteten. I tillegg har de en langt mer moderne og konstruktiv spillestil. Kroatia er kort sagt en stilstudie i hvordan tidsriktig possession fotball bør spilles: smarte, fluide og tålmodige mot en motstander i balanse, samtidig eksplosive og helhjertede i lenderetningen når kontringsanledningene byr seg.

Minus stopperne, Robert Kovac og Josip Simunic, består hele førsteelleveren av ballsikre, intelligente og atletiske fotballspillere. Når så man sist en bønnestengel av en høyreback med god touch og briljante ferdigheter? Jeg tenker selvsagt på Vedran Corkula. Flankespillerne Daniel Prjanic og Dario Serna kan løpe til Dubrovnik drukner i Adriaterhavet. Sentralt har man ofret en typisk terrier for tre balltrygge eleganter – evigunge Niko Kovac, trollmannen Luka Modric og en slanket, holdningsforbedret, Niko Kranjcar. Foran kan egentlig hvem som helst – Petric, Rakitic, eller Klasnic – utfylle den lynhurtige kontringsspissen, Ivica Olic. Og ennå har vi ikke sett glimt av den nye juvelen, Nikola Kalinic!

Det forunderlige er jo at denne fantastiske seleksjonen av landslagsspillere er plukket fra en befolkning mindre enn vår egen. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg hørt – utrolig nok fra såkalte eksperter og fotballvitere – at Norges snaue fem millioner innbyggere er en direkte forklaring på våre sterkt varierende landslagsprestasjoner. Riktignok kan Kroatene også ty til lommer av eksildiaspora i valg av troppmaterial, blant andre er Kovac brødrene (Tyskland), Simunic (Australia), Rakitic og Petric (begge Sveits) født utenfor foreldrenes opphavsland. Allikevel gjør den velse Balkan-staten vår egne patetiske fallittalibier til skamme. For siden løsrivelsen fra Jugoslavia i 1991 har Kroatia bevist at det faktisk er mulig å spise kirsebær i de aller største selskapene, dyrke positiv fotball og kontinuerlig produsere talenter av verdensklasse på tross av 4.5 millioner innbyggere.

Og ikke bare produserer nasjonen fotballspillere av toppklasse. Wimbledon-vinnere, basket og volleyballess, friidrettstradisjoner og alpintprofiler kan denne stolte staten skryte på seg til tross for moderate ressurser. I løpet av flere besøk har jeg gjort meg opp meninger om hvordan lille Kroatia stadig hamler opp med stormaktene i mange idretter, en avhandling litt for lang for en fredagsblogg, men jeg tar gjerne i mot innspill i kommentarfeltet om du har tanker om dette.

Det er mye å like ved kroatiske EM-gjengen, flere grunner til at mitt hjerte banker litt ekstra for dette landet. Energiske, positive, fremadstormende atleter – teknisk go’fotball med flyt og bevegelse, og ikke minst, en rocka sjef som forstår at det finnes mer til fotballen enn tørre læresetninger, struktur og nedslitte klisjeer. Hånda på hjertet, om du er en ung mann i beste fotballalder, kunne ikke du tenke deg å spille for Slaven Bilic?

Hva er en manager?

I England, altså tittelens opphavsland, er manageren sjefen over alle sjefer, mannen med hånden på alle pulsårer – en fotballklubbs hjerte og sjel. Ingen over, ingen ved siden på maktens rangstige, ingen prosesser starter eller stopper uten managerens velsignelse. Hvorfor synes den norske definisjonen å bety det absolutt motsatte? La meg forklare.

På en grå, altfor bergensk vårdag i 2006 så jeg LSK på Brann Stadion sammen med en europeisk fotballkollega. Kampen var omtrent like attraktiv som det vestlandske piskeregnet, og siden episoden som følger fant sted i timen etter sluttsignalet ved en bardisk noen kilometer fra Brann Stadion, lar jeg kampen sove videre i historiebøkene.

Vi hadde knapt funnet setene før min venn fra Europa, som skal forbli navnløs, utbryter; Jøss er ikke det Jan Åge Fjørtoft, og peker mot veggplasmaen. Jo, sier jeg bekreftende, sannelig min hatt sitter ikke den tidligere Blades-legenden i TV3-stua flankert av et par vante ekspertfjes. Til sin store forbauselse sier Mister Europa at jammen var ikke den frittalende nordmannen en glimrende fotballspiller, men mon tro om han ikke er enda flinkere til å dusje, gelégreie håret og praie bergensdrosjer. Vi forlot jo stadion 5 minutter før kampslutt, og der sitter han, ren og pen i Champions League-studio, sier min venn. Er Fjørtoft Clark Kent i forkledning? Kampen er jo knapt over, hvordan fikk han til det utrolige forvandlingsnummeret? Europeerens begeistring er total, men kortvarig.

Min forklaring om at LSK-«sjefen» faktisk ikke hadde besøkt Brann Stadion den småsure vårkvelden, at studio sannsynligvis er plassert i hovedstaden og at Fjørtoft dermed nødvendigvis ikke besitter blå skøytetrikot og rød kappe allikevel, gjorde lite for å dempe forvirringen hos den norgesbesøkende. Forbauselsen bredte seg i vertikal retning på barstolen ovenfor meg; en sportsdirektør som skulker bortekamper for å lede TV-sendinger, er det mulig? Mannen ovenfor tok en Hansa-slurk, ristet litt resignert på hodet og skiftet samtaleemne. Han var ikke imponert.

Jeg må innrømme at jeg hadde reflektert lite over studiovertens prioriteringer før min lettere flabbergasete fagfelle lot seg forundre den kvelden ved Bryggen, men ved nærmere ettertanke hadde han unektelig et poeng. For at sportsdirektører – eller LSK varianten, managere – dropper arbeidsgiverens kamper for å studere forsterkninger kan skje på kontinentet, men nedprioritering av et toppoppgjør mot en tittelfiende til fordel for Champions League-studio, ville derimot skapt presseoppstand og generell mistro. For to år siden passerte slikt ubemerket i hjemlige farvann, i dag har man heldigvis våknet opp.

For da tittelforsvarerne snublet ut av cupen forrige uke befant heller ikke den samme Fjørtoft seg i ydmykelsens sentrum, men blant landets sjampanjeglassklirrende «elite», den såkalte «fiffen, på den franske rivieraen. At selvpromoteringsekspressen fra Sunnmøre gnidde skuldre med kakser er for så vidt irrelevant og uinteressant – statusen på omgangsvennene er av liten betydning. Folk må jo få lov å vanke med hvem de vil. Avgjørende er det dog at Fjørtoft alltid synes å oppholde langt fra begivenhetenes sentrum når sentrale affærer utspinner seg i Lillestrøm SK.

Derfor har LSK-bautaen Frank Grønlund selvsagt rett når han sier at Fjøra har fått ufortjent mye «pepper» i kjølvannet av Tom Nordlies lange men forutsigbare vei ut Åråsen-porten. For kvelden da Nordlies LSK-skjebne ble avgjort ble manageren fanget opp av kameralinsene på nasjonalarenaen. Altså, den mest sentrale aktøren i LSKs sportslige struktur – skal man ta utgangspunktet i skoleboktolkningen av sportsdirektør/manager-rollen – var tilsynelatende til mer nytte på Ullevål-tribunen enn i siste akt på Åråsen da teppet gikk ned for Lillestrøms hovedtrener, og Fjørtofts (i teorien) direkte underordnede, Tom Nordlie. Og på dette grunnlaget er det vanskelig å betrakte Fjørtoft som noe annet enn en mann frarøvet all makt, handlingskraft og autoritet. Utad kan det i hvert fall ikke tolkes på andre måter, og det vet medieyndingen Fjørtoft.

I min nøkterne kapasitet som passiv tilskuer til et høyst offentlig spill, forundrer det meg at Fjørtoft ikke har stilt seg flere karriereeksistensialistiske spørsmål.

Det første og mest logiske spørsmålet i denne selvransakelsen bør være; trenger virkelig klubben en manager når stillingen innebærer tilsynelatende null påvirkning i forhold til treneransettelser? Jeg tenker naturligvis på den flaue episoden da klubbstyret overprøvde hans lojalitet ovenfor Uwe Rösler og ansatte Tom Nordlie over hans altfor animerte legeme.

Deretter kan jo den snakkesalige vestlendingen fundere over hans grad av påvirkning og innflytelse i forhold til spillerkjøp og LSKs generelle innkjøpspolitikk. Om jeg mot formodning tar feil, og at Fjørtoft faktisk har bidratt aktivt i kjøpene av middelmådige men dyrkjøpte spillere fra hjemmemarkedet, er det jo dette i seg selv grunn nok til å lete etter hattehylla. For her han man gjort en slett jobb. Om han ikke har bidratt til overgangsfadesene, kan man jo gjøre seg om tanker om en kanari-manager uten innspillsrett i overgangssaker kan fremstå som annet enn patetisk og vingeklippet? På bakgrunn av klubbens overganger siden Fjørtofts inntreden i klubben, ser jeg heller ikke konturene av sofistikerte speidernettverk i velsmurt operasjon eller smarte manøvrer som har lokket ekstraordinære fotballspillere av ved første Flytogperrong.

Med andre ord, om håndtering av trenerspørsmål, og oppbakking av mannen på benken, tilsvarer post én på ansvarslista til en manager/sportsdirektør – slik det gjøres i andre klubber, nasjonalt og internasjonalt – er overgangsspørsmål neste punkt på lista. Men for en utenforstående er det vanskelig å se at Fjørtoft har bidratt positivt på verken det ene eller andre punktet.

Det tredje tankekorset er naturlig nok hvor seriøst man kan betrakte managerrollen når innehaveren skulker både toppoppgjør (Brann), cupoppjør (Eidsvoll) og oppgjørets time (Nordlies avgang). Hovedperson sier småhumoristisk at om LSKs vinnersjanser hadde vært sterkere med hans tilstedeværelse ville han naturligvis stilt opp på Eidsvoll. Men bak ironien vet kloke Fjørtoft like godt som omverdenen at skipperen på skuta bør stå på broa når skipet gynger. Om tilskueren Fjørtoft ville hjulpet LSK til neste runde er selvsagt diskutabelt, likefullt er han vel vitende om signaleffekten av hans fravær og ikke minst de uunngåelige medieetterdønningene i etterkant.

Av utallige elementer jeg ikke helt makter å ta innover meg fra maktstrukturen i Lillestrøm, trekker jeg frem de to mest sentrale aspektene. Hva er virkelig rollen til en manager? Og, kanskje enda mer mystisk, hva holder en manager i jobben når hangjentatte ganger blir tilsidesatt, ydmyket og underminert?

Fjørtofts standardsvar gjennom krisene gjentas til kjedelig repetisjon; «dette handler ikke om Jan Åge Fjørtoft som person, men om Lillestrøm Sportsklubb», eller noe til samme effekt. Politisk korrekt, jo visst, men det er lov å undre ved yrkesintegriteten
og i det hele tatt kompetansen til en klubbleder som til stadighet aksepter at «klubbens hensyn» skal prioriteres foran hans egen erfaring, dyktighet og fotballekspertise? Er det ikke nettopp takket være en leders kløkt og dugelighet at han i første instans ble tildelt rollen, og at det av samme årsak ikke skulle herske et konfliktforhold mellom managerens vilje og arbeidsgiverens interesser? Hva er det med managerens ideer og planer som er så «farlige» at han må undermineres av styret på grunn av «klubbens hensyn»?

Er det lov å mistenke at Fjørtofts unektelige eksponeringsbehov utveier integritetsfølelsen? For Fjørtoft-resonnementet «dette handler ikke meg men om LSK» kan vanskelig tolkes som annet enn tom retorikk fra en mann desperat til å klamre seg fast til en jobb og en (under?)bevisst skepsis til egen kompetanse.

Hvor mange flere episoder tåler vi av denne lavbudsjettssåpa? Slik som tingene har utviklet seg i Lillestrøm, etter feilskjær på feilskjær aldri sett på Romerike siden Geir Karlstad besøkte Calgary, kan man undre hvor mange flere belastninger LSK-skrotten tåler før ryggraden knekker. Jeg savner lederskap. Jeg savner en MANAGER.

De nye Euro-kometene?

Sjelden har et europamesterskap kunnet avsløre et tilsvarende stjernegalleri av angrepsspillere enn i sommerens utgave. Fernando Torres, Luca Toni, Henry, Benzema, Huntelaar, Mario Gomez, Klose, Zlatan – rekken synes endeløs. Og da har jeg ikke engang nevnt RVN, Henke, Adrian Mutu og Ronaldo… Men i rekken bak de etablerte verdensstjernene finnes det (mer eller mindre) unge menn som ønsker å skyte seg fra culthelt til allemannseie – jeg tar en kikk.

Fra Gruppe A og Tsjekkia trekker jeg frem Martin FENIN (87-Eintracht Frankfurt). Kom dyrkjøpt (3.5 millioner euro) til Tyskland fra FC Teplice i vinter etter at han fulgte opp et strålende U20 VM i Canada i fjor sommer med en produktiv høstsesong i hjemlandet. Selv Bjarne Rønning kunne knapt oppdiktet en mer spektakulær inntreden – borte-hattrick på Olympiastadion (3-0 seier over Hertha) er saker som hører hjemme i drømmene. Riktignok, etter nok en goal i hjemmedebuten, stilnet det noe i målprotokollen etter sensasjonskvelden i Berlin, og tsjekkeren endte opp med seks nettreffere for Eintracht Frankfurt. Paradoksalt nok har Fenin aldri vært betraktet som et supertalent i hjemlandet, og før det nevnte Canada-mesterskapet var forventningene til gutten relativt moderate. Noe av forklaringen kan ligge i at 21-årigen er en typisk allround angriper uten nevneverdig spisskompetanse, likevel mer enn gjennomsnittelig god på alle områder. Høyden på 181 centimeter er knapt fyrtårndimensjoner, tungvekter er han heller ikke likevel er han et aktivt og relativt effektivt oppspillspunkt. I tillegg besitter Fenin presis, rask avslutningsteknikk med begge beina og på toppen av den tette kroppen sitter et smart fotballhode.

Sveits nye stjerneskudd, Eren DERDIYOK (88-FC Basel), som flere vil huske scoret etter kun kvarteret etter sitt innhopp mot England på Wembley, er hentet til troppen som et slags wild card. For den tyrkiskættede varierer fortsatt voldsomt i prestasjonene. Råvaren er imidlertid prima, og med en uforutsigbar spillestil, skyhøy selvtillitt er i hvert fall 20-åringen selv klar til å legge Europa – inkludert sine foreldres fødeland i gruppespillet – under sine føtter. For sjansen vil komme. Kun sju seriemål for FC Basel denne sesongen, men spesielt på U21-landslaget har Derdiyok imponert med smarte bevegelser på den siste tredjedelen, uortodokse taktiske valg, glimrende balanse, rask ballføring, flott rykk og tekniske lekkerbiskener. Dessuten er Sveits’ nummer 12 sterk i luftrommet og en potent avslutter med begge bein. Toppspillergrunnlaget er absolutt til stede, igjen står taktisk finsliping og ro i avgjørende situasjoner.

Mavrut ERDINÇ (87-Sochaux) ble hentet inn til den tyrkiske troppen i siste time. Den franskfødte spissen er et relativt ubeskrevet blad i hjemlandet siden han nylig landslagsdebuterte og aldri har spilt klubbfotball ved Bosphorus’ bredder. Sochaux-angriperen handler om fart, kraft og styrke – en skikkelig kruttønne av en spiss som fikk et slags gjennombrudd i Ligue 1 denne sesongen. Kanskje ikke raffinert nok i spillestilen til noen gang bli en skikkelig toppspiss, men 21-åringen har fryktelig drive, trøkk og besluttsomhet i offensive løp og avslutningssituasjoner. Og det er forståelig at Fatih Terim tok turen til Peugot-landsbyen for å ta denne dynamittkubbenunder nærmere øyesyn. Igjen et spennende joker-alternativ.

Til tross for Eduardo da Silvas triste forfall, reiser Gruppe B-nasjonen, Kroatia, til Østerrike med et imponerende arsenal av angrepsspillere med ulike, komplementære ferdigheter. For meg er Hajduk Split-toppscoreren, Nikola KALINIC (88-Hajduk Spilt), den mest spennende. Allerede fra U16-nivå har den hengslete spissen bøttet inn mål for landet med de kule draktene, og denne sesongen har det også løsnet i seriesammenheng (17 mål). Størrelse og vekt skulle tilsi en statisk møtespiss, men Kalinic fremstår derimot som Davor Suker og Dimitar Berbatovs hemmelige kjærlighetsbarn; fantastisk touch, glatte, smarte bevegelser, omstendelig – men likevel effektiv – avslutningsteknikk og litt casual, laid-back holdning som bare krydrer det genetiske talentserumet. Det er nesten kun på Balkan man finner slike spillere. Tvilsomt er det imidlertid om 20-åringen med kun én A-landskamp får noe særlig spilletid i alpelufta, men merk dere allikevel navnet – en klassespiller som snart vil fiskes opp av en toppklubb.

Erwin HOFFER (87-Rapid Wien) er betraktet som vertslandets største fotballtalent siden Andreas Herzog. Allerede i 16-årsalderen ble «Jimmy» Hoffer – etter den amerikanske fagforeningsbossen – spådd en gyllen fremtid. Hypen har nok i sannhet overgått Rapid-spissens fremskritt på banen, men det ligger unektelig mye uforløst hos målreven. 07/08-sesongen har vært varierende for Hoffer, ti seriemål – hvorav tre i den utrolige 7-0 serien mot nærmeste rival Salzburg, i Salzburg (!) – og seriegull manifesterer imidlertid fine CV-oppføringer. Dessuten rapporteres den kvikke, gjennombruddshissige «snifferen» – som vår egen landslagstrener ville beskrevet han – skikkelig på gang fra oppkjøringskampene. Vil definitivt få spilletid i mesterskapet, så gjenstår det å se om Hoffers karriere omsider kan hektes tilbake på det forutsatte storhetssporet.

Frankrikes, Bafetimbi GOMIS (85-Saint-Étienne), trekkes frem som eneste Gruppe C-objekt. I sannhetens navn er vel franskmannen litt for senior til å bli med i en slik kåring, men siden Gomis fortsatt relativt ukjent for de fleste slenger vi han med. Tanksenteren – duellsterk, plasseringssterk og direkte – har hatt en produktiv sesong med klubblaget (16 mål) og ble kalt inn sent takket være en utbytterik vårsesong. Debutseansen tok formspilleren med åpne armer; to mål noterte han seg for i vennskapskampen mot Ecuador forrige uke. Pratet om «den nye Drogba» er skapt av late journalister – Gomis har verken Chelsea-spissens ekstreme fysikk eller taktiske egenskaper – men man kan ikke utelukke at 23-årigen med Senegalesiske aner havner i Premier League neste sesong. Det er tross alt ingenting engelske managere – av forskjellige årsaker som skal forbli usagte i denne bloggen – elsker mer enn å handle franskafrikanere…

Litt i samme kategori som mannen ovenfor – late bloomer – nevner jeg den spanske fargeklatten, Daniel GÜIZA (80-Real Mallorca), som i selv i kapasitet som nykronet La Liga-toppscorer (snøt Luis Fabiano for Pichichi-trofeet etter en utenomjordisk målorgie på sesongtampen, 16 mål på 12 kamper!) fortsatt ikke er på alles lepper. Ikke mindre imponerende er det at ikke ett eneste av hans 27 seriemål ble scoret fra krittet. 27-åringen fra Jerez er gjennombruddshissighet i menneskeform, og kan løpe bakromsstikkere til sola går ned. Med sin aggressivitet, bevegelighet og straffefeltskyle kan han bli en torn i siden til hvilket som helst Gruppe D-forsvar. Om hyperspissen fra ferieøya ikke får tillitt fra start, er en slik formspiller likevel et stor ess i ermet til Luis Aragones.

Hvilke spillere forventer DU skal tre ut av skyggen og inn i rampelyset under Euro 2008? Gi utløp for dine profetier i kommentarfeltet!