Sporten

Blandet transferlyst hos topplagene

Om kort tid er det igjen mulig for fotballspillere å skifte klubber.  Forrige januarvindu kom til en spektakulær slutt med fete Torres- og Carroll-overgangene. Få forventer den samme aktiviteten denne vinteren, men noen saftige overganger kan absolutt bli realitet.

Premier League-topplagenes disposisjoner avhenger i stor grad av hva de lykkes å sende ut fra allerede kostbare spillertropper. Chelsea og Manchester City sliter allerede med Financial Fair Play-regnestykket (selv om både UEFA og klubbene fremstår like forvirret i hvordan ligningen regnes ut, og hvor store marginer man opererer som innenfor eller utenfor dette regelverket).

Førstnevnte vil nok oppgradere med opptil flere spillere (i tillegg til Gary Cahill fra Bolton, som synes på vei til Stamford Bridge – selv om det ryktes at Liverpool, og muligens Spurs, planlegger sene fremstøt om signaturen til den ettertraktede landslagsstopperen) om man lykkes med å finne kjøpere til Alex og Florent Malouda (Nicolas Anelka er som kjent allerede solgt). Minst ett solid kjøp i 15-20 millioner pund-klassen mistenker jeg at Chelsea kan varte opp med i dette vinduet.

Manchester City vil trolig innkassere en solid sum for Carlos Tevez (AC Milan, PSG) som igjen vil skape noe handlefrihet. Roberto Mancini lider absolutt ingen nød, italieneren kan trikse og mikse med en stall som er både sterk og spisset (skulle bare mangle etter siste års kjøpeorgier). Likevel; etter min personlige mening, er de lyseblå en toppstopper (til å flankere Vincent Kompany) unna sikker kurs mot ligatittelen. Man kan heller ikke utelukke at Manchester City henter en ny angrepsspiller (allsidig) og at Adam Johnson kan forsvinne (Liverpool?).

Både Harry Redknapp og Sir Alex Ferguson har signalisert at de et fornøyde med spillermaterialet de råder over. Spurs-sjefen – en notorisk luring – sier at forsterkninger kun vil bli vurdert om spillere av eksepsjonell kvalitet blir tilgjengelig på markedet. Og Redknapp har rett: Tottenham-stallen er uhyre sterk, særlig bredden slår meg som imponerende (selv etter ryddesjauet i august).

Nettopp bredde kunne Manchester United-troppen kanskje trenge enda litt mer av. Spesielt sentralt på midtbanen kan mannskapet synes noe tynt (hovedsakelig på grunn av skader) – Benficas offensive midtbanspiller/ving, Nicolas Gaitan,  linkes stadig til Manchester-klubben. Ifølge lydene som kommer fra Portugal kan det synes som interessen i den venstrebeinte teknikeren er reell.

Liverpool synes i nuet som den eneste av de seks toppklubbene som spesifikt har budsjettert med seriøs pengebruk i denne overgangsperioden. Avhengig av hvilken kilde man skal tro på, svever tallene på Anfield-klubbens kjøpspott på et sted mellom 20-30 millioner av dronningens valuta. Mene hva man vil om Andy Carroll; Kenny Dalglish og Damien Comolli leter for øyeblikket høyt og lavt etter en midtspiss som kan forberede klubbens skuffende omsetningsprosent foran mål. Trolig er det Liverpool-supporterne som har mest grunn til å møte den neste måneden med spenning.

Tradisjonelt kjøpegniene Arsene Wenger ser heller ikke ut til å foreta seg de store trekkene på overgangsmarkedet i januar.  I forrige overgangsperiode ble franskmannen nesten tvunget til å handle av media og supportere, og den foreløpige dommen av det som kunne minne om ukarakteristiske hastekjøp scorer til betegnelsen ”ok” – ikke mer, ikke mindre. Men tør Wenger å gamble på at den eksisterende spillergruppen er sterk nok til å lose laget til en ny plassering blant de fire første?

Ensom jul i Blackburn

Juletidens mest ensomme mann, Steve Kean, fikk et kjærkomment løft ved hjelp av et relativt ufortjent poeng på Anfield i går. Før Blackburn-manageren rekker å stamme frem ordene om ”turned the corner” og ”turning point”, venter en tur til Old Trafford. Ingenting tyder på at Steve Kean er permanent ute av klemma.

Mange har ment mye om skotten i de siste månedene. Men statistikken taler et klart språk – Blackburns kurve viser en dramatisk vertikal tendens siden det nye indiske eierskapet ansatte den uerfarne treneren på bekostning av Sam Allardyce for et drøyt år siden. Mannskapet fremstår også som alt annet enn et kollektiv. Stort gap mellom lagdeler, kollektive, innarbeidede trekk eksisterer ikke. Blackburn entrer banen uorganiserte, udisiplinerte, uryddige – eller velg hvilket som helst annet ord som starter på bokstaven ”u” så ser Blackburn slik ut.

Kanskje like bekymringsverdig – moralen til supporterne befinner seg svært nær bristepunktet. Etter forrige hjemmetap, ”6-poengskampen” mot Bolton, samlet en gruppe høylytte Blackburn-supportere seg utenfor hovedinngangen på Ewood Park. De nektet å flytte seg til den upopulære sjefen ble løst fra sine plikter. Lynsjemobben fikk naturligvis ikke sine ønsker godkjent, som vi vet er Kean fortsatt sjef for seriemesterne fra 1995. Men hvordan fikk ting egentlig lov til å løpe så fullstendig ut av kontroll, så løpsk at Ewood Park for tiden opplever noe som ligner en borgerkrig mellom supportere og ledere?

Jeg skal ikke bruke så mye krefter om eiergjengen, Venky’s. Selv om alle de løse trådene som i dag tuller seg rundt laget fra Lancashire kan nøstes tilbake til indiernes mangel på fotballerfaring og ukritisk rådgiving fra agenter, er det mer interessant å se på hvordan en manager kan gjøre seg så ekstremt upopulær i eget hus.

Det første, helt åpenbare poenget, er at Steve Kean er ”guilty by association”. Da Sam Allardyce måtte rydde kontoret, ble Kean promotert fra hjelpetrenerrollen – et arbeidsforhold han sannsynligvis hadde bekvemmelig havnet i grunnet hans nære bånd med agenten Jerome Anderson, som igjen opererte som en slags ”husagent” for indierne (han hadde blant annet assistert oppkjøpsprosessen). Keans tette koplinger med Venky’s og Anderson er trolig den dominerende årsaken til at treneren aldri blir klemt til brystet av de Ewood-trofaste. En politisk årsak om man vil.

Generelt tror jeg også Kean lider av at han aldri opparbeidet seg et stort navn som spiller. Irrasjonelt nok, til trenerrollen starter ofte eks-spillere med ekstra plusspoeng på kontoen ovenfor supportere og media enn en fyr som kun har diplomene i orden. Et kjent navn virker bekyttende mot kritikk, et kjent navn vinner tid, et kjent navn lar tvilen komme vedkommende til gode. Har man en spillerhistorie fra klubben man skal trene, enda bedre. Slik er verden.

Men ikke alt vredet som Kean har pådratt seg er uten selvskyld. Skottens uttalelser til pressen er snart på vei til å bli herostratisk legendariske. Etter bortetapet mot Stoke lovpriste han mannskapet sitt for innsatsen, og etter hjemmetapet mot WBA mente han at laget var på rett vei. Ligacup-exiten mot Cardiff var også med i planene til Kean – nå kunne det fokuseres på serien. Slike bortforklaringer får de fleste supportere til å se rødt. Andre episoder som for eksempel fyllekjøring, har heller ikke satt Blackburn-manageren i et overveldende sympatisk lys. Og det faktum at laget han skal lede befinner seg sist på tabellen og til tider fremstår hjelpeløst, bidrar ikke til god stemning rundt den kontroversielle treneren.

Skyld eller uskyld, kompetent eller inkompetent, er det sturent at en fotballtrener regelrett blir mobbet av menneskene som i utgangspunktet skal backe han? Fotballsupportere betaler for sine billetter, inngangspengene blir derfor ofte trukket frem som trumfkortet i diskusjoner om spillere eller trenere skal sackes eller backes. Resonnementet ”jeg betalter for billetten min, så jeg har rett til å klage” høres på fotballtribuner verden over, ikke bare i England. Jeg synes for så vidt dette er et greit argument – blindt, ukritisk supporterskap er nesten like lite konstruktivt som blindt hat. Uten et analytisk blikk fraskriver man seg retten til å mene, enten konklusjonen er positiv eller negativ.

Men Blackburn-supporternes protester hjelper ikke klubben i et kortsiktig perspektiv. Desto mer motstand og uro, desto dypere blir man tvunget ned i spiralen av negativitet. Men uansett hvor dyktig Kean er eller ikke er, det kan virke som trenerens forhold til supporterne har nådd et tippepunkt. Selv en utenkelig seier på Old Trafford vil ikke reparerere dette forholdet. Og slik tingene er blitt, fungerer det mot sin hensikt å beholde treneren. Bare en ny leder – og på sikt et nytt eierskap – kan forene en klubb i oppløsning.

Lite dramatikk, lite romantikk

Playoff-kampene ga liten glede til underdogenes trofaste tjenere. Estland fikk oppskriftsmessig ris av Irland mens balkan-naboene Bosnia Herzegovina og Montenegro fikk stryk av overmenn med større mesterskapserfaring. Enda mer overraskende: Tyrkia ble grundig satt på plass av et småredusert Kroatia-mannskap.

Jeg satt lenge med et håp om at begge de tidligere Jugoslavia-statene kunne komme seg videre til EM-sluttspillet (Estland regnet jeg tidlig vekk, andreplassen i gruppen var freak-aktig). Ikke fordi jeg ønsket Portugal eller Tsjekkia misnøye og vondt, men et sluttspill ville løftet disse to nykomlingene på flere områder.

Til tross for relativt gode resultater over tid, har Bosnia lenge befunnet seg helt på grensen til utestengelse fra internasjonal fotball (blant annet på grunn av ulovlig politisk innblanding) – i tillegg har man slitt med spillerboikott og supporter-bråk. Passasje til et mesterskap kunne ha knyttet sammen flere av de løse trådene. Montenegro – Europas nest yngste stat, om vi regner med den halvanerkjente naboen, Kosovo – kunne trengt investeringene som ville kommet som en naturlig følge av kvalifisering.

Jeg har nylig besøkt landet gjentatte ganger – ”fasilitetene” som møter deg utenfor hovedstaden, Podgorica, får et hvert fotballhjerte til å blø en liten dam. Kamparenaer (eliteserien) uten varmt vann (dusj) og med tribuner som minner mer om vaklende stilasjer enn noe som gi tilskuere oversikt og minimumskomfort. Den grimme realiteten i Montenegro forteller hvilken bragd landet har oppnådd ved å komme seg helt på nippet av EM-sluttspill. For ikke å nevne hva landet kan oppnå med selv en moderat ressurstilførsel.

Et land som ikke mangler ressurser, er Tyrkia. Som en av verdens fremadstormende økonomier, hadde dette fotballgale landet råd til å ansette den høyt gasjerte ”mirakelmannen” (ifølge store deler av media) Guus Hiddink. Forventningene til hollenderens prosjekt var store, men i dag ende forholdet med tidlig avskjed. Jeg var selv til stede i Istanbul forrige fredag, da tyrkerne ble ydmyket 3-0 av Kroatia. Returkampen i går, som endte 0-0, handlet i praksis kun om å redde æren for Tyrkia.

For oss som husker Tyrkias 2002-generasjon – med kvalitetsspillere i alle posisjoner – var denne utgaven en skuffelse. En ting er at spillerråvaren ikke er av samme kaliber, men måten mannskapet smuldret etter det tidlige baklengsmålet sa mye om fraværet av den mentale styrken og spiriten som kjennetegnet tidligere tyrkiske generasjoner.

Kroatia kontrollerte kampen selv med mindre ballinnehav, hver gang de nærmet seg den siste fjerdedelen av banen fant Modric geometriske åpninger mens Olic, Srna og Raktic sine bevegelser skapte angst blant villfarne tyrkere. Hjemmelaget på den annen side, skapte mer eller mindre ingenting. Tyrkia som har fostret mange kreative offensive spillere (hva skulle man ikke gitt for Mesut Özil?) manglet fantasien og bevegelsene til å låse opp en relativt underveldende men effektiv kroatisk forsvarslinje (Vida – Schilenfeld – Simunic – Corluka).

Ellers er det interessant å sammenligne de to nasjonenes forutsetninger for å kvalifisere seg til store mesterskap. Kroatia har drøye 4,2 millioner innbyggere, mens nesten 75 millioner mennesker har tyrkisk pass. Begge nasjonene har i tillegg betydelige diaspora utenfor de oppmålte landegrensene, men naturligvis langt flere tyrkere. Kroatenes landslagstrener, Slaven Bilic, hever visstnok 300.000 euro i årslønn mens Guus Hiddink skal etter rapportene ha hentet 14 ganger så mye på årsbasis. Allikevel er Kroatia blitt en gjenganger i mesterskapssammenheng.