Rooney klar for MLS

Slapp av, vi snakker om John Rooney, broren til Wayne.

Den yngre Rooney har signert for Major League Soccer i romjula, og skal i begynnelsen av januar vise seg fram for Erik Solér og de andre som signerer spillere i MLS-klubbene. Hans videre framtid i USA vil bli avgjort i MLS’ Superdraft den 13. januar i Baltimore.

John Rooney er fortsatt bare 20 år gammel, og beskriver seg selv som en offensiv midtbanespiller. Men det er vel ikke noen stor fare for at han blir like god som storebror, han ble sluppet av Macclesfield Town i sommer, og ble ikke ansett for å være god nok av Huddersfield Town.

Nå har han uansett muligheten til å skape en egen karriere, uten å hvile seg på suksessen til broren. Det er vel mer enn man kan si om resten av Rooney-familien. Den siste broren Graeme, har vært med i en reklame hvor selskapet skryter av at de ikke bruker penger på de store kjendisene, og har også stilt opp sammen med kusina til Waynes kone Coleen, et bilde som startet sikleproduksjonen til lookalike-agenter i England.

Hans fetter James hevder derimot å ha takket nei til lookalike-oppdrag, mens en annen fetter Stephen har vært mer villig til å søke rampelyset. Han prøvde å bli med på Big Brother, og byttet mellomnavn til Jedward etter to deltagere i engelsk X-factor, to tvillinger ved navn John og Edward. Stephens søster Natalie viste fram puppene sine til noen fotografer på Coleen Rooneys bursdag, og ble umiddelbar kjendis i puppeglade England. Hun har siden tatt tre puppeoperasjoner og vært villig til å vise dem fram i tabloidene. En gang viste hun også fram en pupp, samtidig som Stephen Jedward, kledd i rosa kjole, viste fram en av sine pupper.

(Advarsler: 1. Ved å trykke på linken føres du til et bilde av en kvinnepupp. 2. For Liverpool-fans: linken leder til The Sun.)

Til tross for Waynes eskapader med prostituerte bestemødre og hans behov for å ha på en støvsuger når han sovner inn, blir han nesten den kjedelige i familien.

Kaniner og verdens første klubb

- Keeperen vår, han spilte på Scarborough før.

Jeg stod på sidelinja på en kamp mellom Sheffield FC og Market Drayton Town. En fyr med en ubestemmelig alder og kraftige øyenbryn, stod med en selvlysende vest med «Steward» på ryggen, og pekte på keeperen til Sheffield, Leigh Walker.

- De møtte Chelsea i FA Cupen et år, og da gikk han inn i Chelsea-garderoben etter kampen og fikk alle autografene til Chelsea-spillerne på drakta si. Men når han kom hjem, tok mora og vasket drakta!

Han lo og koste seg etter sluttpoenget, så man skulle tro at det var jeg som hadde fortalt han det, og han aldri hadde hørt historien før. Når han var ferdig med å le, fortsatte han.

- Men han sendte drakta til klubben etterpå, og fikk alle autografene da han forklarte hva som skjedde, så det gikk greit.

Sheffield FC kalte seg tidligere verdens eldste klubb, men har nå funnet ut at verdens første klubb høres bedre ut. De er uansett begge deler, og fylte 150 år for tre år siden. De feiret med å blant annet spille kamp mot Inter. Mario Balotelli var blant målscorerne da Inter vant 5-2.

De spilte uavgjort mot et veldig ungt Ajax-lag, og var nylig i India for å spille mot blant andre Mohun Bagan. Da indisk fotball fylte 100 år, ville de nemlig ha verdens eldste og første klubb på besøk.

Når Sheffield FC spiller mot sånne lag, høres de relativt store ut, men de er langt fra det. En mil utafor Sheffield ligger den første permanente hjemmebanen de noensinne har hatt, som de først fikk i 2001, etter 144 år uten en ordentlig hjemmebane. De kjøpte banen til et publag, og like gjerne puben også. Puben er overraskende classy, og banen er ganske fin den også. Man får kjøpt billett, pai og program til 10 pund, og det er hyggelig og avslappet på tribunen.

Så bortsett fra en plakett som ramser opp alle klubbens æresmedlemmer, blant dem Sepp Blatter, Pele og Def Leppard, så er det ikke så mye som minner om at dette er en av de aller viktigste fotballklubbene i verden. Da jeg var der, prøvde styreformannen deres, Richard Tims, å overbevise meg om at uten dem, hadde det kanskje aldri vært noe klubbfotball. Jeg tipper vel at det hadde kommet noen andre og gjort det samme hvis de ikke var der, men det er ikke noe tvil om at fortjener heder.

De har nå planer om å komme seg inn til sentrum, og få bygd et eget stadion der hvor det hele startet. I tillegg har de tenkt å lage et museum. De har tross alt verdens første fotballregelbok og hevder også å ha vært de første som nikket ballen, og som spilte med fast tverrligger, blant annet.

1300

Men hvis man skal tro mannen med øyenbrynene ved siden av meg, skje det fortsatt ting i kampene deres som gjør det verdt å ta en tur.

- For noen år siden spilte vi mot Witton Albion, da det plutselig var stopp i spillet. En av utespillerne gikk bort til keeperen og lurte på om han kunne låne hanskene hans. Han skjønte ikke helt hvorfor, men lånte bort hanskene. Så stappet utespilleren en hånd nedi et høl på banen og trakk opp en kanin! Hahaha!

For sikkerhets skyld måtte jeg sjekke om kaninhistorien var sann, da jeg kom hjem. Den viste seg å være det, og ihvertfall nesten lik den jeg ble fortalt. Så er du i Sheffield, anbefaler jeg å legge inn en tur ut av byen for å se match med verdens eldste klubb. Unnskyld, verdens første.

Tottenham er seriemestere!

For et par år siden tok Aleksander Schau og jeg fram en svær pappeske, flatpakket den og skrev Brann med middels store bokstaver oppe i dens venstre hjørne. Målet vårt var å finne ut hvem som var norsk seriemester etter boksemetoden, også kjent som «den som slår mesteren, er mester»-prinsippet. Så vi begynte på begynnelsen, med den første norske seriemesteren, Brann, og gikk så videre gjennom historien, fant ut hvem Brann tapte for (Gjøvik/Lyn), erklærte de uoffisielle norske seriemester i noen uker i 1963, og gikk videre. Etter å ha slitt ut et par tusjer, og nesten fylt opp alle pappeskenes sider, fant vi så klart ut at det er Rosenborg som er regjerende uoffisiell norsk seriemester. Regjerende uoffisiell verdensmester er Japan, uansett om du begynner å regne utifra tidenes aller første landskamp, eller fra tidenes første verdensmester.

I dag våknet jeg med en tanke i hodet: jeg vet ikke hvem som er uoffisiell engelsk seriemester. Jeg så for meg å finne fram et par store pappesker og en pakke tusj, og uker med lesing av historiske nettsider, før jeg ville finne resultatet i begynnelsen av februar en gang. Men heldigvis viste det seg at noen hadde gjort jobben allerede. Jeg slapp unna time på time oppå en pappeske, og det var også gledelige nyheter for alle Tottenham-fans: Tottenham er regjerende uoffisielle seriemestre i England!

En klubb som ikke har vært regjerende offisielle seriemestere siden 1961, kan ikke kimse av det.

Det var også veldig hyggelig å lese lista over tidligere uoffisielle mestere. Den uglamorøse klubben Gainsborough Trinity har vært mester, og det har også en klubb vi besøkte tidligere i høst. Glossop North End er fra den minste byen som noensinne har hatt et lag i den øverste divisjonen i England. De har vært mester to ganger, og hvis en vet hvordan det ser ut der, så virker det som det kan gå noen år før de river tittelen tilbake.

1300

Ebbsfleet lurt av en spøkeglad sogning

Det blir ikke noen ny norsk klubbeier i England likevel. Ebbsfleet United ble bare lurt av en sogning med litt for mye tid til gode.

Tidligere i dag så det ut som om de tidligere Wimbledon-eierne Bjørn Rune Gjelsten og Kjell Inge Røkke, og den bergenske oljemillionæren Berge G. Larsen (som eier store deler av Hartlepool United), kunne få besøk på den ekslusive lista over nordmenn som har eid engelske fotballklubber. En 34-åring med bakgrunn fra Sogndal ville nemlig kjøpe opp Ebbsfleet United.

Ebbsfleet er også kjent som internett-klubben. For noen år siden var klubben på konkursens rand, men ble kjøpt opp av MyFootballClub. MyFootballClub var en samling av folk som la 35 pund hver på bordet, som til sammen ble nok til å kjøpe opp en klubb. Jeg var en av dem.

Planen var at alle «eierne» skulle ta avgjørelsene via en nettside. Hvem skulle spille, hvem som skulle kjøpes, hvem skulle selges, hvor mye lønn skulle høyrebacken få osv. Noe av dette ble oppfylt, men det var nok noen som hadde litt høyere forventningerda de spyttet inn pengene sine. De så kanskje for seg at de skulle få ta ut laget til Manchester United, og ikke bestemme fargen på bortedrakta til Ebbsfleet United. Antall medlemmer har ihvertfall sunket drastisk, og Ebbsfleet ser nok engang ut til å ha gigantiske økonomiske problemer.

I går kveld fikk medlemmene i MyFootballClub en mail hvor dette stod:

An unusual offer has been made to the MYFC Society board through ex director Brian Kilcullen from a Norwegian business man with a view to purchasing a majority stake in Ebbsfleet United from Myfootballclub.

Han sa han ønsket å være anonym, men røpet følgende om seg selv:

I choose Ebbsfleet because it a perfect club to try and get Norwegians teams for training camps, and tournaments.

about myself i am 34 years old with 2 kids. I have been a former player in Norway but just 2 div, have training education. I have also been working at a club in Norway Sogndal Football.

Men da jeg nevnte dette på denne bloggen, fikk han kalde føtter. Han tok kontakt med TV2s sterke Sogndal-kontingent, og innrømte at det bare var en spøk, og han valgte å avblåse den.

Men foreløpig ser det ikke ut som om Ebbsfleets medlemmer har fått beskjeden. Så inntil videre kan det virke som de er i tenkeboksen, for å finne ut om de skal selge til en 34-åring som ikke er millionær, men som er glad i practical jokes.

Det blir spennende å følge resultatet av avstemningen.

OPPDATERING:

20. desember sendte My Football Club ut denne meldingen til sine medlemmer:

CLUB OFFER UPDATE – HOAX

Unfortunately, the person who contacted us regarding purchase was a timewaster and has withdrawn the offer.

It is clear that no serious offer was on the table.

Thank you to all for the great response on this vote and apologies that it was all for naught.

These things happen in football. We believe that it was important to take any such communications as potentially serious and that members have their say on the matter straight away. The response and interest from members justifies this

Det har vært kaldere før

Lørdag og søndag ble sju av ni Premier League-kamper blitt avlyst. Men det har så klart vært enda verre før.

I desember 1962 og januar 1963 var det såpass kaldt at de aller fleste kampene ble avlyst i romjula og ut i begynnelsen av januar. Enkelte steder var det så kaldt som minus 20, og det var snøhauger så høye som fem meter. Blackpool spilte ikke en eneste kamp mellom 15. desember og 2. mars, og en stund kunne man faktisk gå på skøyter på Bloomfield Road.

Men det førte ihvertfall til en nyvinning. Den engelske versjonen av Norsk Tipping – Football Pools – kunne ikke ha noe av at folk ikke kunne tippe. Så der Norsk Tipping tyr Norsk Tipping til en maskin som trekker ut et tippetegn basert på hvor mye tro folk har på de forskjellige resultatene, kom engelskmennene opp med Pools Panel.

De samlet en gjeng med med «eksperter», som bestemte seg for hvordan de forskjellige kampene endte. Den første gangen de møttes, 26. januar 1963, måtte de vurdere 52 avlyste kamper. Det var bare et par overraskende «resultater» blant det de kom fram til den gangen, nemlig at Leeds slo Stoke og at Peterborough vant borte mot Derby. De som var med i det første Pools Panel var tre engelske landslagsspillere, Tom Finney, Tommy Lawton og Ted Drake. Det var også den tidligere skotske landslagsspilleren George Young, dommeren Arthur Ellis (også kjent som «den gule rotta» etter å ha dømt en kamp med malaria) og John Theodore Cuthbert Moore-Brabazon (som en gang fløy med en gris i en bøtte på vingen til et fly for å bevise at «griser kan fly»).

Akkurat nå er det de tidligere landslagsspillerne Tony Green, Roger Hunt og Gordon Banks som hver lørdag møtes i Football Pools’ lokaler i Liverpool, spiser litt lunsj og så blir låst inn i et rom. Noen ganger stepper også Liverpool-legenden Ian Callaghan inn. Hvis ingen kamper blir avlyst, har de en lett dag på jobb. Hvis det derimot blir en helg som denne, blir det mange timer med diskusjon for herrene.

Det virker kanskje litt trist for en keeperlegende som Gordon Banks å bli låst inn i et rom i Liverpool hver lørdag. Mannen som sies å ha gjort verdens beste redning noensinne (ihvertfall fram til lørdag) kunne sett sin gamle klubb Stoke, for eksempel. Men de tre herrene har gjort det samme nå i over 30 år. De tre landslagsspillerne drar til og med sammen på golf-ferier til Spania og Portugal, når de ikke møtes i Liverpool. De har tydeligvis funnet drømmejobben.

Englands smarteste fotballspiller?

Profesjonelle fotballspillere har aldri hatt rykte på seg for å være spesielt intelligente. De har gjerne forlatt skolen veldig tidlig, og er ikke så veldig opptatt av ting utafor fotballen. Det er i hvert fall fordommen.

Da Anders Jacobsen viste meg rundt på Stokes treningsfelt og stadion for et par uker siden, kom han innpå Clarke Carlisle, som for tiden er midstopper i Burnely. Det han fortalte, tydet ikke på en veldig sindig og lynende intelligent herremann.

1300

Den tidligere U21-landslagsspilleren for England hadde riktignok gjort det brukbart på videregående, men også slitt mye med alkoholen. Ikke sånn helt utypisk engelsk fotballspiller med andre ord.

Men på et eller annet tidspunkt skjerpet han seg. Han sluttet å drikke, og han innså at han hadde en litt for vill spillestil. I 2002 ble han til og med kåret til Britain’s Brainiest Footballer av Channel 4. Nå er riktignok ikke det en pris som henger like høyt som Nobelprisen i Fysikk, for eksempel, men likevel. Man får vinne de prisene man kan. I november ble han til og med valgt til å bli styreformann i PFA, fagforeninga til de profesjonelle fotballspillerne i England.

Han kan komme opp med de begrunnelsene han vil, men vi liker jo å tro at det var en kommentar fra en norsk midtstopper som fikk han på rett kjøl.

Pedofili, HIV og gasskamre

«Sol, Sol, wherever you may be, you’re on the verge of lunacy, and we don’t give a f*** when you’re hanging from a tree, Judas c*** with HIV.»

Koselig er det ikke. Ikke spesielt stilig heller. Men det er dette Sol Campbell er blitt møtt med når han kommer hjem til sin gamle klubb, Tottenham. Mange Tottenham-fans har fortsatt ikke tilgitt han for å ha forlatt klubben gratis til erkerivalen Arsenal, så da er svaret deres å ønske han velkommen tilbake med denne sangen. Klubben har prøvd å bøtelegge og utestenge fans som synger den, men den dukker likevel opp igjen gang på gang.

Så når Alex Ferguson ber om at Manchester United-fansen ikke skal synge stygge sanger om Arsene Wenger kan det virker som om han prøver å kjempe en fortapt kamp. Men man kan jo like gjerne prøve. For det er ikke en classy sang som pleier å synges om Arsène Wenger:

«There’s only one Arsene Wenger, there’s only one Arsene Wenger. With a packet of sweets and a cheeky smile. Wenger is a fucking pedophile.«

Bare for å være på den sikre siden: låta er ikke sann.

Blant Tottenham-fansen har det tradisjonelt vært mye jøder, og de kaller seg også den dag i dag «Yids». De blir innimellom møtt med hisse-lyder, som skal minne dem om lyden da gassen fosset inn i gasskamrene under 2. verdenskrig. Manchester United-fans blir til gjengjeld ofte møtt av folk som stikker armene ut til siden og lager lyd som skal ligne på lyden av flykræsj, for å minne dem på fly-ulykken i München i 1958, da 20 mennesker døde. Døde mennesker er i det hele tatt ikke spesielt tabubelagt. Leicester-fansen pleier å synge en sang om Brian Clough, som ikke er spesielt populær blant Nottingham Forests supportere:

«He’s fat, he’s round, he’s six feet under ground, Brian Clough, Brian Clough, Brian Clough!»

Hvis en spiller gjør noe på et soverom med en kvinne som slås opp i avisene, så får de garantert høre om det. John Terry har fått høre mye om sine sex-eskapader og sin familie, Ashley Cole har fått høre mange sanger som mer enn antyder at han er homofil, mens Wayne Rooney har blitt minnet på noen ganger at han har gjort noen transaksjoner med prostituerte:

1300

Rasisme er desverre heller ikke helt tabubelagt blant en del syngende herremenn på engelske tribuner. Manchester Citys Adebayor blir ofte møtt med denne vakre låta:

«Adebayooor, Adebayooooooooor, his dad washes eleephants, his mum’s a whoore.»

Manchester Uniteds koreanske ving Ji Sung Park blir ofte møtt av den litt mer ufarlige:

«He shooots, he scores, he eats Labradors, Ji Sung Paaark, Ji Sung Paark!»

Om dette virker forferdelig, og du tenker at folk blir bare verre og verre, så er den eneste lille trøsten at folk har vært minst like ille før. Som for eksempel Middlesbrough-fansen, som på 70-tallet pleide å synge dette hver gang det kom en spiller som var mørkere enn off-white, til melodien av «Brown Girl in the Ring»:

«Ni**er on the pitch, sha-na-na-na-na!»

Så selv om det kanskje er vanskelig å se akkurat når folk synger om gasskamre, HIV og pedofile, så går det kanskje riktig vei. Bare veeldig sakte.

En ballgutt med bart i elva

Shrewsbury er ikke kjent for så mange ting. Byen har rundt 70 000 innbyggere, og et sentrum med veldig mange bygninger fra middelalderen. Klubben i byen, Shrewsbury Town, har heller ikke de aller største merittene i det engelske ligasystemet, deres 10-årige periode oppe i den gamle 2. divisjonen er vel høydepunktet. Men heldigvis for klubben ligger byen såpass nære Wales at de fikk lov til å være med i den walisiske cupen fram til 1995. De er den engelske klubben som har vunnet den walisiske cupen flest ganger, nemlig seks.

Men det de burde være kjent for, er Fred Davies. Fred Davies lagde båter. Ikke hva som helst av båter, men små runde trebåter, såkalte coracles. Og hver gang Shrewsbury spilte hjemmekamper, dro Fred Davies fram en av sine små, runde trebåter og satte seg på elva Severn og ventet.

Mellom 1910 og 2007 var Gay Meadow Shrewsburys hjemmebane, og banen lå helt inntil elva Severn. I løpet av en kamp kunne det gå en fem-seks baller i elva, så hvis de hadde en bartekledd mann i en liten trebåt i elva, sparte klubben en god del penger. Så hver gang ballen føk over tribunen, måtte Fred Davies ta fram åren, og padle seg bort til ballen, opp til elvebredden, og inn på stadion med ballen.

I 1979 gikk han over til en plastbåt, men fortsatte å holde til i elva. En gang fikk han riktignok hele stadion til å le, siden hele han hadde vært oppi vannet før han fikk tak i ballen. Det var nemlig ikke en helt ufarlig jobb, for det er litt av hvert av strømninger i elva. På vinteren kunne et lag med is på elva gjøre jobben enda vanskeligere. Han er også kjent for å ha en gang jaget etter det som i tåka virket som en, men som viste seg å være en svane.

I februar 1994 døde dessverre Fred Davies, og klubben måtte klare seg uten den store mannen i den lille båten. I de 13 årene de var på Gay Meadow uten Fred Davies, måtte de ty til to fyrer, som sammen håndterte et nett. Nå har Shrewsbury flyttet til New Meadow et annet sted i byen, men forhåpentligvis har de med seg seks walisiske pokaler og en coracle på flyttelasset.

Klassisk engelsk teambuilding

Hvis du er en av de som synes at engelsk Premier League ikke lenger er engelsk nok, kan jeg anbefale Stoke. Det er vanskelig å få det veldig mye mer engelsk enn de fem småbyene som til sammen utgjør Stoke-on-Trent.

Forrige uke bodde vi der to dager, for å få en guidet tour bak kulissene i Premier League-klubben, med hjelp fra tidligere Stoke-stopper Anders Jacobsen. Vi bodde på et hotell som en gang hadde vært veldig fint, men som nå hadde store bilder av andre, finere hotell i lobbyen. Utsikten fra rommet var tre containere, en toglinje og British Mails distribusjonssentral i Staffordshire. Da vi kjørte rundt i Stoke var det flere strøk som bar preg av de dårlige økonomiske tidene, hvor flertallet av husene hadde fått spikret på plass treplater i stedet for vinduer.

Anders Jacobsen var en utmerket guide til byen og klubben. Han fikk oss inn på treningsfeltet, og også inn i Stokes garderobe et par timer før kampen, mens Jermaine Pennant tasset rundt i trusa. Og ikke minst hadde han et arsenal av historier fra sin tid i England.

Han var i tre klubber i sin tid i England, Stoke, Sheffield United og Notts County. Tidlig i hans periode i Notts County fant noen av spillerne ut at de ikke lenger kjente hverandre godt nok. Der andre kanskje ville arrangert en tur til Syden, en felles klatretur eller en tur på byen, hadde Notts County-spillerne en annen løsning.

En dag spillerne kom til trening var dørene på do tatt av, sånn at de som satt i garderoben også kunne følge med når de andre måtte gjøre sitt fornødne. Det måtte jo i hvert fall gjøre at de ble godt kjent. Noen av spillerne jobbet hardt for å få så få dobesøk som mulig, mens andre omfavnet tiltaket. Hver uke ble det kåret ukas «Red face», hvor det gjaldt å ha det beste trykke-trynet mens mann satt på det lokale porselenet. De med det beste bildet av et «Red face», fikk en flott premie fra ledelsen.

Så, etter en stund, fant de ut at de kjente hverandre godt nok, og toalettdørene kom opp igjen.