Sporten

Rooney klar for MLS

Slapp av, vi snakker om John Rooney, broren til Wayne.

Den yngre Rooney har signert for Major League Soccer i romjula, og skal i begynnelsen av januar vise seg fram for Erik Solér og de andre som signerer spillere i MLS-klubbene. Hans videre framtid i USA vil bli avgjort i MLS’ Superdraft den 13. januar i Baltimore.

John Rooney er fortsatt bare 20 år gammel, og beskriver seg selv som en offensiv midtbanespiller. Men det er vel ikke noen stor fare for at han blir like god som storebror, han ble sluppet av Macclesfield Town i sommer, og ble ikke ansett for å være god nok av Huddersfield Town.

Nå har han uansett muligheten til å skape en egen karriere, uten å hvile seg på suksessen til broren. Det er vel mer enn man kan si om resten av Rooney-familien. Den siste broren Graeme, har vært med i en reklame hvor selskapet skryter av at de ikke bruker penger på de store kjendisene, og har også stilt opp sammen med kusina til Waynes kone Coleen, et bilde som startet sikleproduksjonen til lookalike-agenter i England.

Hans fetter James hevder derimot å ha takket nei til lookalike-oppdrag, mens en annen fetter Stephen har vært mer villig til å søke rampelyset. Han prøvde å bli med på Big Brother, og byttet mellomnavn til Jedward etter to deltagere i engelsk X-factor, to tvillinger ved navn John og Edward. Stephens søster Natalie viste fram puppene sine til noen fotografer på Coleen Rooneys bursdag, og ble umiddelbar kjendis i puppeglade England. Hun har siden tatt tre puppeoperasjoner og vært villig til å vise dem fram i tabloidene. En gang viste hun også fram en pupp, samtidig som Stephen Jedward, kledd i rosa kjole, viste fram en av sine pupper.

(Advarsler: 1. Ved å trykke på linken føres du til et bilde av en kvinnepupp. 2. For Liverpool-fans: linken leder til The Sun.)

Til tross for Waynes eskapader med prostituerte bestemødre og hans behov for å ha på en støvsuger når han sovner inn, blir han nesten den kjedelige i familien.

Tottenham er seriemestere!

For et par år siden tok Aleksander Schau og jeg fram en svær pappeske, flatpakket den og skrev Brann med middels store bokstaver oppe i dens venstre hjørne. Målet vårt var å finne ut hvem som var norsk seriemester etter boksemetoden, også kjent som «den som slår mesteren, er mester»-prinsippet. Så vi begynte på begynnelsen, med den første norske seriemesteren, Brann, og gikk så videre gjennom historien, fant ut hvem Brann tapte for (Gjøvik/Lyn), erklærte de uoffisielle norske seriemester i noen uker i 1963, og gikk videre. Etter å ha slitt ut et par tusjer, og nesten fylt opp alle pappeskenes sider, fant vi så klart ut at det er Rosenborg som er regjerende uoffisiell norsk seriemester. Regjerende uoffisiell verdensmester er Japan, uansett om du begynner å regne utifra tidenes aller første landskamp, eller fra tidenes første verdensmester.

I dag våknet jeg med en tanke i hodet: jeg vet ikke hvem som er uoffisiell engelsk seriemester. Jeg så for meg å finne fram et par store pappesker og en pakke tusj, og uker med lesing av historiske nettsider, før jeg ville finne resultatet i begynnelsen av februar en gang. Men heldigvis viste det seg at noen hadde gjort jobben allerede. Jeg slapp unna time på time oppå en pappeske, og det var også gledelige nyheter for alle Tottenham-fans: Tottenham er regjerende uoffisielle seriemestre i England!

En klubb som ikke har vært regjerende offisielle seriemestere siden 1961, kan ikke kimse av det.

Det var også veldig hyggelig å lese lista over tidligere uoffisielle mestere. Den uglamorøse klubben Gainsborough Trinity har vært mester, og det har også en klubb vi besøkte tidligere i høst. Glossop North End er fra den minste byen som noensinne har hatt et lag i den øverste divisjonen i England. De har vært mester to ganger, og hvis en vet hvordan det ser ut der, så virker det som det kan gå noen år før de river tittelen tilbake.

Det har vært kaldere før

Lørdag og søndag ble sju av ni Premier League-kamper blitt avlyst. Men det har så klart vært enda verre før.

I desember 1962 og januar 1963 var det såpass kaldt at de aller fleste kampene ble avlyst i romjula og ut i begynnelsen av januar. Enkelte steder var det så kaldt som minus 20, og det var snøhauger så høye som fem meter. Blackpool spilte ikke en eneste kamp mellom 15. desember og 2. mars, og en stund kunne man faktisk gå på skøyter på Bloomfield Road.

Men det førte ihvertfall til en nyvinning. Den engelske versjonen av Norsk Tipping – Football Pools – kunne ikke ha noe av at folk ikke kunne tippe. Så der Norsk Tipping tyr Norsk Tipping til en maskin som trekker ut et tippetegn basert på hvor mye tro folk har på de forskjellige resultatene, kom engelskmennene opp med Pools Panel.

De samlet en gjeng med med «eksperter», som bestemte seg for hvordan de forskjellige kampene endte. Den første gangen de møttes, 26. januar 1963, måtte de vurdere 52 avlyste kamper. Det var bare et par overraskende «resultater» blant det de kom fram til den gangen, nemlig at Leeds slo Stoke og at Peterborough vant borte mot Derby. De som var med i det første Pools Panel var tre engelske landslagsspillere, Tom Finney, Tommy Lawton og Ted Drake. Det var også den tidligere skotske landslagsspilleren George Young, dommeren Arthur Ellis (også kjent som «den gule rotta» etter å ha dømt en kamp med malaria) og John Theodore Cuthbert Moore-Brabazon (som en gang fløy med en gris i en bøtte på vingen til et fly for å bevise at «griser kan fly»).

Akkurat nå er det de tidligere landslagsspillerne Tony Green, Roger Hunt og Gordon Banks som hver lørdag møtes i Football Pools’ lokaler i Liverpool, spiser litt lunsj og så blir låst inn i et rom. Noen ganger stepper også Liverpool-legenden Ian Callaghan inn. Hvis ingen kamper blir avlyst, har de en lett dag på jobb. Hvis det derimot blir en helg som denne, blir det mange timer med diskusjon for herrene.

Det virker kanskje litt trist for en keeperlegende som Gordon Banks å bli låst inn i et rom i Liverpool hver lørdag. Mannen som sies å ha gjort verdens beste redning noensinne (ihvertfall fram til lørdag) kunne sett sin gamle klubb Stoke, for eksempel. Men de tre herrene har gjort det samme nå i over 30 år. De tre landslagsspillerne drar til og med sammen på golf-ferier til Spania og Portugal, når de ikke møtes i Liverpool. De har tydeligvis funnet drømmejobben.

Englands smarteste fotballspiller?

Profesjonelle fotballspillere har aldri hatt rykte på seg for å være spesielt intelligente. De har gjerne forlatt skolen veldig tidlig, og er ikke så veldig opptatt av ting utafor fotballen. Det er i hvert fall fordommen.

Da Anders Jacobsen viste meg rundt på Stokes treningsfelt og stadion for et par uker siden, kom han innpå Clarke Carlisle, som for tiden er midstopper i Burnely. Det han fortalte, tydet ikke på en veldig sindig og lynende intelligent herremann.

Den tidligere U21-landslagsspilleren for England hadde riktignok gjort det brukbart på videregående, men også slitt mye med alkoholen. Ikke sånn helt utypisk engelsk fotballspiller med andre ord.

Men på et eller annet tidspunkt skjerpet han seg. Han sluttet å drikke, og han innså at han hadde en litt for vill spillestil. I 2002 ble han til og med kåret til Britain’s Brainiest Footballer av Channel 4. Nå er riktignok ikke det en pris som henger like høyt som Nobelprisen i Fysikk, for eksempel, men likevel. Man får vinne de prisene man kan. I november ble han til og med valgt til å bli styreformann i PFA, fagforeninga til de profesjonelle fotballspillerne i England.

Han kan komme opp med de begrunnelsene han vil, men vi liker jo å tro at det var en kommentar fra en norsk midtstopper som fikk han på rett kjøl.

Pedofili, HIV og gasskamre

«Sol, Sol, wherever you may be, you’re on the verge of lunacy, and we don’t give a f*** when you’re hanging from a tree, Judas c*** with HIV.»

Koselig er det ikke. Ikke spesielt stilig heller. Men det er dette Sol Campbell er blitt møtt med når han kommer hjem til sin gamle klubb, Tottenham. Mange Tottenham-fans har fortsatt ikke tilgitt han for å ha forlatt klubben gratis til erkerivalen Arsenal, så da er svaret deres å ønske han velkommen tilbake med denne sangen. Klubben har prøvd å bøtelegge og utestenge fans som synger den, men den dukker likevel opp igjen gang på gang.

Så når Alex Ferguson ber om at Manchester United-fansen ikke skal synge stygge sanger om Arsene Wenger kan det virker som om han prøver å kjempe en fortapt kamp. Men man kan jo like gjerne prøve. For det er ikke en classy sang som pleier å synges om Arsène Wenger:

«There’s only one Arsene Wenger, there’s only one Arsene Wenger. With a packet of sweets and a cheeky smile. Wenger is a fucking pedophile.«

Bare for å være på den sikre siden: låta er ikke sann.

Blant Tottenham-fansen har det tradisjonelt vært mye jøder, og de kaller seg også den dag i dag «Yids». De blir innimellom møtt med hisse-lyder, som skal minne dem om lyden da gassen fosset inn i gasskamrene under 2. verdenskrig. Manchester United-fans blir til gjengjeld ofte møtt av folk som stikker armene ut til siden og lager lyd som skal ligne på lyden av flykræsj, for å minne dem på fly-ulykken i München i 1958, da 20 mennesker døde. Døde mennesker er i det hele tatt ikke spesielt tabubelagt. Leicester-fansen pleier å synge en sang om Brian Clough, som ikke er spesielt populær blant Nottingham Forests supportere:

«He’s fat, he’s round, he’s six feet under ground, Brian Clough, Brian Clough, Brian Clough!»

Hvis en spiller gjør noe på et soverom med en kvinne som slås opp i avisene, så får de garantert høre om det. John Terry har fått høre mye om sine sex-eskapader og sin familie, Ashley Cole har fått høre mange sanger som mer enn antyder at han er homofil, mens Wayne Rooney har blitt minnet på noen ganger at han har gjort noen transaksjoner med prostituerte:

Rasisme er desverre heller ikke helt tabubelagt blant en del syngende herremenn på engelske tribuner. Manchester Citys Adebayor blir ofte møtt med denne vakre låta:

«Adebayooor, Adebayooooooooor, his dad washes eleephants, his mum’s a whoore.»

Manchester Uniteds koreanske ving Ji Sung Park blir ofte møtt av den litt mer ufarlige:

«He shooots, he scores, he eats Labradors, Ji Sung Paaark, Ji Sung Paark!»

Om dette virker forferdelig, og du tenker at folk blir bare verre og verre, så er den eneste lille trøsten at folk har vært minst like ille før. Som for eksempel Middlesbrough-fansen, som på 70-tallet pleide å synge dette hver gang det kom en spiller som var mørkere enn off-white, til melodien av «Brown Girl in the Ring»:

«Ni**er on the pitch, sha-na-na-na-na!»

Så selv om det kanskje er vanskelig å se akkurat når folk synger om gasskamre, HIV og pedofile, så går det kanskje riktig vei. Bare veeldig sakte.

En ballgutt med bart i elva

Shrewsbury er ikke kjent for så mange ting. Byen har rundt 70 000 innbyggere, og et sentrum med veldig mange bygninger fra middelalderen. Klubben i byen, Shrewsbury Town, har heller ikke de aller største merittene i det engelske ligasystemet, deres 10-årige periode oppe i den gamle 2. divisjonen er vel høydepunktet. Men heldigvis for klubben ligger byen såpass nære Wales at de fikk lov til å være med i den walisiske cupen fram til 1995. De er den engelske klubben som har vunnet den walisiske cupen flest ganger, nemlig seks.

Men det de burde være kjent for, er Fred Davies. Fred Davies lagde båter. Ikke hva som helst av båter, men små runde trebåter, såkalte coracles. Og hver gang Shrewsbury spilte hjemmekamper, dro Fred Davies fram en av sine små, runde trebåter og satte seg på elva Severn og ventet.

Mellom 1910 og 2007 var Gay Meadow Shrewsburys hjemmebane, og banen lå helt inntil elva Severn. I løpet av en kamp kunne det gå en fem-seks baller i elva, så hvis de hadde en bartekledd mann i en liten trebåt i elva, sparte klubben en god del penger. Så hver gang ballen føk over tribunen, måtte Fred Davies ta fram åren, og padle seg bort til ballen, opp til elvebredden, og inn på stadion med ballen.

I 1979 gikk han over til en plastbåt, men fortsatte å holde til i elva. En gang fikk han riktignok hele stadion til å le, siden hele han hadde vært oppi vannet før han fikk tak i ballen. Det var nemlig ikke en helt ufarlig jobb, for det er litt av hvert av strømninger i elva. På vinteren kunne et lag med is på elva gjøre jobben enda vanskeligere. Han er også kjent for å ha en gang jaget etter det som i tåka virket som en, men som viste seg å være en svane.

I februar 1994 døde dessverre Fred Davies, og klubben måtte klare seg uten den store mannen i den lille båten. I de 13 årene de var på Gay Meadow uten Fred Davies, måtte de ty til to fyrer, som sammen håndterte et nett. Nå har Shrewsbury flyttet til New Meadow et annet sted i byen, men forhåpentligvis har de med seg seks walisiske pokaler og en coracle på flyttelasset.

Klassisk engelsk teambuilding

Hvis du er en av de som synes at engelsk Premier League ikke lenger er engelsk nok, kan jeg anbefale Stoke. Det er vanskelig å få det veldig mye mer engelsk enn de fem småbyene som til sammen utgjør Stoke-on-Trent.

Forrige uke bodde vi der to dager, for å få en guidet tour bak kulissene i Premier League-klubben, med hjelp fra tidligere Stoke-stopper Anders Jacobsen. Vi bodde på et hotell som en gang hadde vært veldig fint, men som nå hadde store bilder av andre, finere hotell i lobbyen. Utsikten fra rommet var tre containere, en toglinje og British Mails distribusjonssentral i Staffordshire. Da vi kjørte rundt i Stoke var det flere strøk som bar preg av de dårlige økonomiske tidene, hvor flertallet av husene hadde fått spikret på plass treplater i stedet for vinduer.

Anders Jacobsen var en utmerket guide til byen og klubben. Han fikk oss inn på treningsfeltet, og også inn i Stokes garderobe et par timer før kampen, mens Jermaine Pennant tasset rundt i trusa. Og ikke minst hadde han et arsenal av historier fra sin tid i England.

Han var i tre klubber i sin tid i England, Stoke, Sheffield United og Notts County. Tidlig i hans periode i Notts County fant noen av spillerne ut at de ikke lenger kjente hverandre godt nok. Der andre kanskje ville arrangert en tur til Syden, en felles klatretur eller en tur på byen, hadde Notts County-spillerne en annen løsning.

En dag spillerne kom til trening var dørene på do tatt av, sånn at de som satt i garderoben også kunne følge med når de andre måtte gjøre sitt fornødne. Det måtte jo i hvert fall gjøre at de ble godt kjent. Noen av spillerne jobbet hardt for å få så få dobesøk som mulig, mens andre omfavnet tiltaket. Hver uke ble det kåret ukas «Red face», hvor det gjaldt å ha det beste trykke-trynet mens mann satt på det lokale porselenet. De med det beste bildet av et «Red face», fikk en flott premie fra ledelsen.

Så, etter en stund, fant de ut at de kjente hverandre godt nok, og toalettdørene kom opp igjen.