Category Archives: håndball

Uslepne diamanter – og gamle kjenninger

“Handball is a diamond, which should be polished in order to become a brilliant”, dette er ordene som slår mot deg når du åpner Det internasjonale håndballforbundets hjemmeside. Med en glisende IHF-president ved siden av.

Det er i hvert fall nok av uslepne diamanter i det norske laget. Stine Bredal Oftedal og Amanda Kurtovic er to av dem. Det er vel tvilsomt at det er disse den omstridte egypteren sikter til. Og det blir vel neppe mulighet til for mye sliping i den tiden Norge har igjen i VM.

Må stole på “gamlingene”
For når nå sluttspillet starter i VM, så er det de gamle kjenningene vi må stole på. Bredal Oftedal sikret seg VM-tur med to gode kamper mot Nederland i høst. Men når Nederland igjen står på motsatt banehalvdel i VMs åttedelsfinale, er det nok jenten som fikk kallenavnet “Pippi” da hun mesterskapsdebuterte i EM i 2000, som ligger i midten av det norske angrepet.

Karoline Dyhre Breivang har virkelig stått frem i de siste kampene. Larvik-spilleren opplever en ny vår som håndballspiller.

“Karo”  var en barnestjerne i Hosle og Stabæk. Hun var en gjennombruddssterk og eksplosiv spiller med en rapt skudd. Men mange skader har gjort at hun har mistet noe av eksplosiviteten. De siste ti årene har hun i stedet vært en sliter, som har gjort spesialjobber i forsvar og som har løpt overganger fa høyreback.

Nå er plutselig den “gode, gamle Karo” tilbake. Alle skadeforfallene fra erfarne bakspillere, har gitt henne sjansen i favorittposisjonen sin igjen, og hun har grepet den med en arrogant klisterdekket hånd.

Hun har funnet frem skuddet sitt igjen, og hun tar ansvar når de andre ikke tør.  Hun krysser opp Linn Jørum Sulland gang etter gang. Hvis jeg skal sette fingeren på noe, så vil jeg gjerne se henne engasjere forsvaret enda mer før hun spiller opp Sulland. Da ville det være perfekt.

VMs beste målvakt
En annen av de “gamle fruene” som nå kommer til å bli avgjørende, er Katrine Lunde Haraldsen.

Første gang jeg så “Keeper-Lunde” var i Narvesen-serien med KIF i 1996. Dette var på en tid da det var svært langt mellom målvakter med god grunnteknikk blant damene. Og her var det en 16-åring som sto som en gutt.

Hun stengte målet fullstendig, og allerede da sa jeg at dette kom til å bli en landslagsmålvakt.

Nå er hun en av de mest rutinerte i troppen, og er og blir den viktigste spilleren når Norge nå går for et nytt mesterskapsgull. Det første VM-gullet siden 1999.

Det er en eviggående diskusjon om hvem som er verdens beste målvakt av Lunde Haraldsen og Cecilie Leganger. Men det er egentlig uvesentlig. For i VM er Lunde Haraldsen i en klasse for seg.

Lunde Haraldsen har et enormt vinnerinstinkt, noe hun deler med tvillingsøster Kristine Lunde-Borgersen. Det blir viktig når man nå tar fatt på del to av VM.

Må unngå Tyskland-fellen
De norske håndballjentene har gang etter gang vist at å ha den beste målvakten, det beste forsvaret og et hurtig kontringsspill er godt nok til å vinne EM-gull. Nå må man vise at det også gjelder i VM.

Men når man har et begrenset angrepsrepertoar og et forsvar som ikke er like sterkt i alle ledd, så er man sårbar dersom motstanderne gjør hjemmeleksen sin.

Det var kanskje det eneste Tyskland gjorde rett i hele VM. De visste nøyaktig hvordan de skulle spille mot Norge. Hadde de brukt litt mindre tid på Norge, og litt mer på de øvrige lagene, så hadde de kanskje gått videre fra gruppespillet i Brasil.

Men et svært begrenset og svakt tysk lag viste hvordan man kan slå Norge. Ved å dra ned tempoet i kampen, ikke ta sjanser i angrep slik at Norge får kontringssjanser. De gikk bevisst på Tonje Nøstvold og Marit Malm Frafjord, som aldri klarte å justere seg i forhold til tyskerne. Og i forsvar tettet de fullstendig i midten.

LES OGSÅ: Taktisk bommert, men ingen krise

Den fellen går man nok ikke igjen. Tyskland-kampen er nok gjennomanalysert fra første til siste sekund, og Thorir Hergeirsson har garantert en plan dersom noen skal prøve samme taktikk.

Nå starter VM
For det er nå VM starter for alvor. Nå begynner det å bli moro. Med cupspill kan alt skje. Og det i et VM hvor det allerede har vært en god porsjon med overraskelser.

Norge fikk en tidlig julegave da Tyskland rotet seg bort, slik at Norge ble gruppevinner og fikk den tilsynelatende enkleste veien mot finale.

Nederland skal være lett match i åttedelsfinalen. De oransje har skuffet litt så langt i VM. Maura Visser var solid i EM i fjor, men playmakeren har vært en skygge av seg selv så langt.

Når Nederland er beseiret, venter trolig Kroatia. På sitt beste er kroatene veldig gode. Men de er svært så ustabil, og veldig avhengig av at Andrea Penezic fungerer. I utgangspunktet er de et svakere lag enn Montenegro. Men de skal ikke undervurderes.

I en semifinale kan det bli både Brasil, Montenegro og Spania.

Det ville vært en drøm med Norge mot Brasil i en semifinale. Men jeg er redd det fort blir et returoppgjør med Montenegro. Men mye kan skje på veien dit.

Jeg trodde på norsk VM-gull før mesterskapet startet. Norge er kjent for å ha en stigning utover i mesterskap. Og med Russland, Frankrike, Sverige og Danmark på motsatt side av tablået, ligger alt til rette for norsk medalje i hvert fall.

LES OGSÅ: “Slutt å tull. Det blir gull”

Sluttspillet:
Åttedelsfinaler:
Russland – Island
Sverige – Frankrike
Sør-Korea – Angola
Danmark – Japan

Romania – Kroatia
Norge – Nederland
Montenegro – Spania
Brasil – Elfenbenkysten

Takk Island

Da er det bare å glemme den forrige bloggen min. For takket være Island handler fredagens kamp mot Montenegro nå plutselig om gruppeseieren.

Les også: Moralsk dilemma i vente

For hvem hadde trodd at Island skulle knuse Tyskland med seks mål? Ikke jeg i hvert fall.

Det gjør at man ikke trenger å spekulere i et “smart” resultat mot Montenegro. Nå er det bare å vinne, så ligger VM-veien åpen for de norske jentene.

Men tyskernes resultater etter åpningskampen mot Norge, setter den norske prestasjonen i perspektiv.

Jeg hevdet før VM at Norge burde slå dette tyske laget med ti mål, og med bedre lagledelse, kunne man nok også vunnet komfortabelt.

Nå er situasjonen i gruppen normalisert og Norge er tilbake i førersetet. Og nå ligger alt til rette for mye norsk førjulsjubel. Nå kan vertsnasjonen Brasil bli det største hinderet på vei mot finale.

Det er bare å si takk til Island, som har sørget for at feilskjæret mot Tyskland trolig blir betydningsløst.

Moralsk dilemma i vente

Da Norge tapte for Tyskland, skrev jeg at tapet ikke nødvendigvis hadde noe å si.

LES OGSÅ: Taktisk bommert, men ingen krise

Men etter gårsdagens kamper fikk tapet plutselig store konsekvenser for Norge.

Hadde Tyskland gått på et poengtap mot Kina, så ville det ikke hatt noe å si, men de tyske jentene tok seg sammen og fikk med seg poengene.

Dermed må Tyskland gå på poengtap mot enten Island eller Angola for at Norge skal kunne bli puljevinner.

Fantastiske Brasil
Det resultatet som snudde alt på hodet i går, var Brasils seier over Frankrike.

Brassene spilte en helt ufattelig andre omgang, hvor Chana Masson stengte buret fullstendig.

Egentlig var ikke resultatet så veldig overraskende. Brasil har de fleste spillerne sine i toppklubber i Europa, og de slo også Frankrike i VM for to år siden.

Men det resultatet betyr at Brasil etter all sannsynlighet vinner gruppe C.

Og da blir det store omveltninger med tanke på cupspillet som venter etter at gruppespillet er ferdigspilt.

For dersom Frankrike blir nummer to i gruppen, vil de gå inn på samme side av tablået som Russland og toeren i Norges gruppe.

Moralsk dilemma
Da kommer det opp en temmelig delikat problemstilling for Thorir Hergeirsson og hans jenter.

For dersom vi antar at resultatene blir som forventet i de neste kampene, står Norge foran et moralsk dilemma foran møtet med Montenegro.

Seier vil da gi dem andreplass i gruppen, og trolig en åttedelsfinale mot Nederland. Sverige blir da mest sannsynlig motstander i kvartfinale, før vinneren av Russland og Frankrike venter i semifinale.

MEN!!!!!

Et tap mot Montenegro vil gi Norge tredjeplass i gruppen (så fremt man ikke dummer seg ut mot Angola), noe som igjen vil gi en langt mer behagelig reise mot en VM-finale.

Da vil veien trolig se slik ut: Spania -> Brasil -> Danmark/Tyskland.

“Videre uansett”
Tenker en kynisk og bare sportslig, så er det ingen tvil om at Katrine Lunde Haraldsen, Marit Malm Frafjord, Heidi Løke og noen til burde hvile litt mot Montenegro. “Videre er man jo uansett”.

Men Gud forby å tenke sånn her i Norge.

Jeg er ganske sikker på at montenegrinerne er veldig klar over situasjonen. Dersom de slår Kina i kveld og Norge slår Angola, så er Norge og Montenegro foran Angola, Island og Kina uansett. Og da blir jeg overrasket om Bojana Popovic og Katarina Bulatovic står på banen i 60 minutter mot Norge.

Dette er faren med cupspill etter gruppespillet. Det gir rom for å spekulere i den videre veien. Slikt er slett ikke uvanlig i håndballen. Men dem som gjør det blir sett på som umoralsk og usportslig.

Legge til rette for seg selv
Men handler det ikke til syvende og sist om å stå igjen med gullet når VM er over? Er det ikke da bare snakk om å legge forholdene best mulig til rette for seg selv når andre snubler?

Joda, man vil få kritikk. Og jeg vet man vil komme med “man må slå alle om man vil bli verdensmester”. Men når spillesystemet er sånn at det faktisk øker gullsjansene dine betraktelig dersom du taper en kamp, er det ikke da spillesystemet det er noe i veien med? Litt sot på englevingene kan man vel tåle rett før jul?

Jeg synes det er en veldig fristende tanke å ta den “enkle” veien mot finale. Tenk å stå i en finale etter en forfriskende revansje over Tyskland i semifinalen, og møte Russland som har kamper mot Frankrike og Sverige i beina?

Setter penger på Montenegro
Jeg vet hva valget blir, og jeg vurderer nå å sette noen kroner på Montenegro som verdensmester. For jeg tror de fort kan stå i en VM-finale slik mesterskapet har utviklet seg. Hvis ikke Brasil fortsetter oppturen…

Hva mener du? Bør Norge holde sin sti ren og ta den kronglete veien til finale? Eller bør man være kynisk og gå for det letteste programmet?

Skriv i kommentarfeltet under eller på Twitter.

twitter: @TV2SportenStig

Sluttspillet (forutsatt favorittseirer i siste gruppekamper):

Åttedelsfinaler:
Russland – Angola
Kroatia – Frankrike
Nederland – Norge
Sverige – Tunisia

Romania – Danmark
Tyskland – Sør-Korea
Montenegro – Spania
Brasil – Elfenbenkysten

Kvartfinaler:
Russland/Angola – Kroatia/Frankrike
Nederland/Norge – Sverige/Tunisia

Romania/Danmark – Tyskland/Sør-Korea
Montenegro/Spania – Brasil/Elfenbenkysten

Semifinaler:
Russland/Angola / Kroatia/Frankrike – Nederland/Norge / Sverige/Tunisia
Romania/Danmark / Tyskland/Sør-Korea – Montenegro/Spania / Brasil/Elfenbenkysten

Da har jeg tatt høyde for svensk seier over Danmark i det som vel er den mest åpne kampen igjen i gruppespillet. Selvsagt kan det bli omveltninger. Det er kanskje andre som vil ta et “taktisk tap” for å forenkle veien videre.

Kantspillerne: Vi bruker dem ikke, men hvor gode er de?

Etter tapet mot Tyskland i åpningskampen, var det mye fokus på manglende bruk av kantspillerne i etablert angrep.

Dette er dessverre ikke noe nytt. Norske sidebacker har aldri vært gode til å ta i bruk kantspillerne når man har vært i angrep.

Kultur å gå innover
Det er kultur for norske bakspillere å gå innover i banen. Dette er noe som ligger i ryggmargen og som er et resultat av at det er sånn vi gjør det når vi er yngre.

Jeg skal ikke begi meg ut på et langt resonnement om hvorfor det er slik. Men at Norge har kultur for å spille flatt 6-0-forsvar, og at de beste spillerne stort sett blir plassert bak på banen som yngre er nok noen stikkord.

Mot utgrupperte forsvar som 3-2-1, blir man i større grad tvunget til å bruke rommet utover i banen. Noe som igjen gir flere utspill til kant. Derfor håper jeg på mye mer offensivt forsvar blant yngre lag i årene fremover. Det utfordrer angrepsspillerne til å utvide repertoaret sitt. Mot flate og ofte svake 6-0-forsvar, blir det enkelt å ta tre skritt innover mot midten og gå opp og skyte. Sånn er det ikke mot de beste i verden.

Dette er nok også med på at Norge stort sett alltid har slitt mot offensivt forsvar også.

“Har sett mer av ræva til Sagstuen…”
At det ikke er nytt at norske kantspillere stort sett står arbeidsledig i etablert angrep, viser en klassisk uttalelse fra tidligere Larvik-trener Kristjan Halldorsson.

Etter å ha sett Kristine Duvholt stå ytterst på høyrevingen som tilskuer gjennom et helt mesterskap, skal han ha kommet med følgende salve:

“Kristine har sett mer av ræva til Tonje Sagstuen enn mannen hennes den siste måneden…”

Hvor gode er kantspillerne?
Men når det er sagt, så er det et annet spørsmål som bør stilles; Er kantspillerne våre så gode som vi vil ha det til? Eller opphever vi dem fordi de normalt sett er blant toppscorerne våre? De løper jo inn mål etter mål i kamp etter kamp.

Jeg har kikket litt på statistikken til Kari Mette Johansen, Camilla Herrem og Linn-Kristin Riegelhuth Koren i deres fire siste mesterskap.

Totalt har de scoret 320 mål på disse fire mesterskapene. Av disse er 77 scoret på kantskudd!!!!

Kantspillerne våre scorer altså bare 24 prosent av målene sine på skudd fra sin spilleposisjon. Og det er bare Riegelhuth av dem som har vært benyttet noe særlig som straffeskytter.

At man ikke får mange utspill er selvsagt en av grunnene, men det bommes også altfor mye.

Misforstå meg ikke. Alle tre er spillere i verdenstoppen. Men i mesterskap er det ikke fra kantposisjon de har vist seg frem de siste årene.

Bør score på sju av ti
Det heter seg at en kantspiller skal score på sju av ti skudd fra kanten for å få godkjent. Noen har senket dette til seks av ti for kvinnene. Men jeg er ganske sikker på at den norske kanttrioen ikke vil være noe dårligere enn herrene.

Tar man alle kantskudd Norge har hatt i de fire siste mesterskapene, er man ikke i nærheten av dette.

  • OL-08: 25/42 – 60%
  • EM-08: 36/62 – 58%
  • VM-09: 32/49 – 65%
  • EM-10: 17/45 – 38%

Dette er ikke imponerende tall. Spesielt uttellingen i EM i fjor er skremmende. Men her er også med avslutninger fra bak- og linjespillere som roter seg ut på kanten i ny og ne.

Bare Herrem innfrir kravene
Dersom vi går inn på de tre som hovedsaklig spiller på de norske kantene i dette VM, og ser på tallene deres, er det bare Herrem som har klart kravene med 70 prosent uttelling.

Kari Mette Johansen:

  • OL-08: 11/16 – 69%
  • EM-08: 6/12 – 50%
  • VM-09: 5/9 – 56%
  • EM-10: 3/7 – 43%

Camilla Herrem:

  • EM-08: 6/8 – 75%
  • VM-09: 8/10 – 80%
  • EM-10: 6/9 – 67%

Linn-Kristin Riegelhuth-Koren:

  • OL-08: 3/10 – 30%
  • EM-08: 13/22 – 59%
  • VM-09: 12/20 – 60%
  • EM-10: 4/11 – 36%

Velkjent taktikk
Norge har alltid hatt kantspillere som har scoret mye mål, men det har stort sett vært i kontrafasen.

Taktikken Tyskland benyttet mot Norge på lørdag er ikke ny. På 1990-tallet og frem til godt ut på 2000-tallet var danskenes trenere Ulrik Wilbek og Jan Pytlick kyniske hver gang de møtte Norge.

De tettet til og med mer mot midten enn hva tyskerne gjorde, og lot de norske kantspillerne få lov til å skyte så mye de ville. Og ingen vil vel påstå at spillere som Mia Hundvin, Kristine Duvholt og Janne Tuven var dårlige spillere? Også den gang snakket vi om at vi hadde kantspillere i verdensklasse.

Den gangen var også bakspillerne flinkere å bruke kantspillerne sine. Men det ble mye bom.

Det hører også med til historien at norske kantspillere ikke akkurat er flinke til å gjøre noe på egenhånd heller. Jeg kan ikke huske sist jeg så en norsk ving som har slått en finte utover og skapt en sjanse for seg selv. Selv om man er plassert ytterst, så er man ikke nødt til å bli servert hele tiden.

Den eneste norske kantspilleren jeg i øyeblikket kommer på som er i stand til å skape en sjanse uten å bli spilt opp er Tertnes’ Linn Gossé, og kanskje Larviks Sara Breistøl, men ingen av dem er i VM.

Skal Norge holde liv i medaljehåpet i VM, så må man få bredde i spillet. Hvis ikke blir man altfor forutsigbar i angrepsspillet. Slik var det i EM i fjor også. Alt gikk innover i midten. At de tre kantspillerne, som fortsatt er med, totalt hadde 27 avslutninger på 8 kamper, sier vel det meste.

De lagene som er bevisst på dette, kan stoppe Norge helt dersom de samtidig klarer å dra ned tempoet i kampen og nekte Norge i å kontre, slik som Tyskland gjorde det.

Bruk bredden
Ida Alstad, Gøril Snorroeggen, Kristine Lunde-Borgersen, Linn Jørum Sulland og Tonje Nøstvold må bli mye mer bevisst på å bruke banens bredde. Angripe mellom motstanders to ytterste spillere. Kanskje kommer de gjennom selv. Kanskje får de spilt opp kantspillerne.

Klarer man det, så drar man etter hvert motstandernes forsvar fra hverandre og skaper rom der man aller helst vil ha det. Ved å bryte av utover en gang i blant, lager man altså bedre arbeidsvilkår for seg selv inne i midten også.

Og kantspillerne får sjansen til å vise seg frem. Men ikke forvent at de scorer hver gang. For det gjør de garantert ikke…

 

Taktisk bommert, men ingen krise…

Jeg har tidligere skrevet blogger med tittelen “Kunsten å coache”. Og jeg kunne gjerne benyttet den igjen.

For i VMs åpningskamp ga Tysklands trener Heine Jensen en oppvisning i hvordan lede et lag fra benken. Jeg tør påstå at han vant kampen på benken for tyskerne.

Samtidig ble Thorir Hergeirsson altfor feig på den norske benken. Mantraet med “Forsvar først” ble for dominerende i tankegangen.

Spesielt i andre omgang var det klasseforskjell blant de to trenerne.

Jensen var veldig klar over Norges svakheter, og var veldig bevisst på å utnytte dem. Tyskerne dro bevisst ned tempo i kampen og fikk hindret Norge i å kontre.

For da Hergeirsson ikke turde å la Linn Jørum Sulland stå i forsvar, valgte han å sette inn marginalt bedre Tonje Nøstvold.

Det resulterte i et statisk norsk angrepsspill og et forsvar som ikke fungerte.

For Jensen visste godt at Marit Malm Frafjord (som sto til høyre i Norges midtforsvar) ikke er kjapp nok i beina dersom hun må frem å takle, samtidig som Nøstvold rett og slett ikke er noen god forsvarsspiller.

Han satte Franziska Mietzner som venstreback og satte henne i skuddposisjon hele tiden. Med Malm Frafjord på mellomdistanse og Nøstvold i ingenmannsland, ble det håpløst for Katrine Lunde Haraldsen å stå bakerst. Og plan B dersom Mietzner ikke kom til skudd, var at playmakerne skulle utfordre Nøstvold en mot en.

På den norske benken var man handlingslammet og forsøkte den ene løsningen etter den andre på vår venstre side i midtforsvaret. Men Nøstvold/Malm Frafjord ble stående på høyresiden.

I angrep ble Stine Bredal Oftedal og Gøril Snorroeggen altfor lenge på banen. Begge ble gående sidelengs og konstant innover i banen. Inne i den tyske sekken ble de enkle bytter. Den eneste høyrehendte bakspilleren som fungerte offensivt, Kristine Lunde-Borgersen, var den som ble ofret og plassert på benken.

Etter min mening burde man fått Ida Alstad på banen mye tidligere. Og hun skulle stått sammen med Lunde-Borgersen og Sulland bak på banen. Eventuelt kunne Karoline Dyhre Breivang løpt overganger fra høyreback dersom man ikke ville ta det lange byttet i forsvar eller legge om til en annen forsvarsformasjon.

Men først og fremst burde Hergeirsson bitt i det sure eplet og lagt ut en spiller på Mietzner. Norge mangler alternativ til Malm Frafjord og Lunde-Borgersen som treere i 6-0-forsvaret sitt. Mari Molid er rett og slett ikke i nærheten av nivået. Når da Malm Frafjord blir utfordret på sine svakheter, så må man tenke annerledes.

Selv ikke da man hadde timeout med litt over to minutter igjen, og var tre mål under, valgte man å gå frem mot tyskerne.

Jeg synes også Katrine Lunde Haraldsen ble sittende altfor lenge på benken. Det var greit å gi henne en pause da hun ble tatt ut. Men da Kari Aalvik Grimsbø ikke var i nærheten av å ta det hun burde ta, så burde Lunde Haraldsen kommet inn igjen. Lunde Haraldsen er en verdensmålvakt, som kan vinne kamper. Aalvik Grimsbø er en grei andremålvakt, som kan gjøre innhopp. Noen ganger funker det, men det er lett å se når det ikke gjør det.

Og hvor ble det av Heidi Løke? Å la verdens beste linjespiller sitte på benken i nærmere 45 minutter når ingenting fungerer i angrep, er vanskelig å forstå.

Hun fikk en smell i ryggen i første omgang, og det er mulig hun ble spart litt på grunn av den, men hun kom på banen da kampen nærmest var tapt.

Det er lov å gamble litt når det trygge ikke fungerer. Jeg nekter å tro det ville ødelagt mye å prøvd seg med 5-1 og med Løke på banen.

Joda, det er lett å sitte hjemme og være sofaekspert. Og spesielt i etterkant. Men i kveld ble det mye rart. Jeg tør påstå at Norge ikke hadde sitt beste lag på banen i det hele tatt i andre omgang.

Når det er sagt, så er det ikke sikkert Hergeirsson lar seg stresse så altfor mye av tapet for Tyskland. Det er ingen grunn til å krisemaksimere etter dette tapet.

Norge er kjent for å løfte seg utover i mesterskap. I og med det nå er cupspill og ikke mellomspill, tar man ikke med seg resultater videre. Da kan dette tapet ha null betydning. Det hadde vært verre å gå inn i et mellomspill to poeng bak f.eks. Russland og Tyskland.

Forskjellen på å bli nummer en eller to i gruppen er om man kommer på samme side av tablået som Russland eller Frankrike (forutsatt at de begge vinner gruppene sine).

Og blir man nummer tre, så får man russerne i kvartfinale i stedet for semifinale. Så det har i utgangspunktet veldig lite å si. Selv om det selvsagt alltid er en fordel å gå videre som gruppevinner.

Jeg står fortsatt på at dette norske laget er godt nok for VM-gull. Og forhåpentligvis funker dette tapet som en vekker for de norske jentene.

Og kanskje Thorir Hergeirsson ser at med denne troppen så er det ikke nødvendigvis rett å tenke forsvar først…

“Slutt å tull. Det blir gull”

Joda, jeg vet at overskriften min ikke er gramatisk riktig, men den gamle strofen fra Ove Thues slager fra cupfinalen i 1982 “Vest er best” passet så veldig bra, så da ser vi litt i gjennom med rettskrivingen.

Normalt sett er jeg den som pleier å prate ned Norges gullsjanser i håndballmesterskap. Den evige pessimist. Men denne gangen er det motsatt.

Hvem er bedre enn Norge?
Overalt er det noen som sier at Norge er for svekket til å ta gull. Mens jeg sliter med å se hvem som er bedre enn Norge i Brasil.

Joda. Norge er uten tvil svekket. Du erstatter ikke Gro Hammerseng, Tonje Larsen og Nora Mørk i en håndvending. Alle tre var viktige da Norge vant EM i fjor.

Men er Norge mer svekket enn de andre nasjonene?

Inn på laget kommer Kristine Lunde-Borgersen og en sulten Linn Jørum Sulland. Og Amanda Kurtovic står ikke veldig tilbake for Mørk.

Styrket offensivt
Lunde-Borgersen er nok ikke i sin beste form, og holder ikke Hammersengs nivå verken i forsvar eller i ankomstfasen. Men hun bidrar med større kløkt og overblikk i etablert angrep, hvor Norge hadde sin svakhet i fjor. Og samtidig er hun en forsvarsspiller i verdensklasse, så man er ikke veldig mye svakere defensivt. Man mangler litt bredde i midtforsvaret med to verdensklassespillere ute, men Marit Malm Frafjord er ikke dårlig hun heller.

Etter to år med tårer etter å ha blitt vraket i siste stund, er Linn Jørum Sulland med fra start i VM. Hun kom inn og ga Norge en ekstra dimensjon i angrepsspillet i semifinalen og finalen i EM i fjor. Hun kan score de enkle målene når det ikke flyter for Norge. Det har man manglet i et heller ordinært angrepsspill.

Best trent av alle
Men de viktigste faktorene til at jeg faktisk holder Norge som min største VM-favoritt er målvakts-, forsvars- og kontringsspillet.

Norges suksessoppskrift har i mange år vært knalltøft forsvar foran en målvakt i verdenstoppen, avløst av lynhurtig kontringsspill.

I heten i Brasil tror jeg effekten av dette dette kan bli forsterket. Norge er suverent best trent av alle lagene i VM. De kan holde et høyere tempo over lengre tid. Og med Katrine Lunde Haraldsen bakerst, kan det fort være nok til gull.

Det trenger ikke være vanskeligere enn det. Det handler om å score flere mål enn motstanderen. Du er ikke nødt til å score dem i etablert angrep. Kontringsmål teller like mye.

Det er også spennende å se de norske jentene så offensive som de har vært foran dette mesterskapet. Normalt sett er det “en kamp av gangen” som teller for håndballjentene. Men nå har både Lunde-tvillingene og Heidi Løke gått ut og sagt at dette laget kan slå alle og være med til siste slutt.

For det er ikke bare Norge som er svekket.

Russland
Mange holder Russland som den største favoritten. Og på papiret kan de kanskje se veldig sterke ut.

Jevgenij Trefilov har børstet støv av noen gamle storheter og fått dem med på en førjulstur til Brasil. Men flere av de russiske jentene har vært på nedtur i noen år nå. Og jeg er usikker på om de er fysisk i godt nok slag til å takle varmen. Og om Trefilov er mentalt i god nok form til å takle favorittstempel og hete.

Ljudmila Postnova og Ljudmila Bodnijeva er to viktige tilvekster til det russiske laget som skuffet i EM i fjor. Men det spørs om ikke Trefilov skulle brukt mer tid på å overtale Inna Suslina i stedet. Maria Sidorova og Anna Sedoykina holder rett og slett ikke høyt nok nivå i målet for Russland.

Mangelen på en toppmålvakt, gjør også at Trefilov har valgt å ta med spillere som Nadezda Muravjeva og Jekaterina Andrjusjina for å styrke forsvaret. Det betyr ingen VM-tur på Anna Kosjetova og Jekaterina Vetkova, som begge var sentrale i EM. Det blir spennende å se hvem som kommer med i den endelige troppen. To skal ut fra en veldig sterk tropp på 18. Og Trefilov tar ikke alltid de logiske valgene.

Frankrike
Frankrike blir også trukket frem som en turneringsfavoritt. De ble nummer to i Kina for to år siden, tok femteplass i EM i fjor og har slått både Norge og Russland i oppkjøringen til VM.

De har luringen Olivier Krumbholz på benken, som er en mester i å få mest mulig ut av et lag. Men offensivt er de svært så ustabil.

Allison Pineau er en fantastisk håndballspiller, men hun scorer sjelden mye mål. Mye er lagt opp til at monsterskytteren Mariama Signate skal score målene. Men den storvokste venstrebacken må ha sine tre skritts tilløp. Det får hun ikke så ofte mot de beste. Og skudduttellingen hennes er heller ikke noe å rope hurra for. Hun ble Frankrikes toppscorer i EM i fjor med 27 mål. Men hun brukte 70 skudd for å klare det. Og da har jeg ikke tatt med de tekniske feilene hun bidrar med.

Frankrike har heller ikke klart å erstatte Valerie Nicolas bakerst. Amandine Leynaud har kommet brukbart ut på statistikkene de siste årene. Men det er mye takket være et solid forsvar foran seg, som gir henne en del enkle redninger. Hun er ikke den målvakten som bare stenger buret og avgjør alene.

Montenegro
Et lag jeg har litt tro på er Montenegro. Det hadde jeg også foran EM i fjor. De imponerte innledningsvis, men gikk helt tomme utover i turneringen.

Da hadde de ikke med storskytteren Katarina Bulatovic. Hun gir dem en ekstra dimensjon i år, og kan avlaste “verdens beste” Bojana Popovic offensivt.

I VM er det også flere hviledager. Og det nye cupsystemet etter gruppespillet kan være en fordel for montenegrinerne.

Sverige
Sverige imponerte stort i EM i fjor og tok seg til finalen, etter å ha slått Norge på veien. I finalen ble det imidlertid norsk revansje.

Med en optimal oppladning kunne kanskje svenskene vært blant de største favorittene. Men trener Per Johansson har opplevd et skademareritt av en annen verden i høst.

Hans fire kanskje viktigste spillere, Isabella Gulldén, Linnea Torstensson, Johanna Wiberg og Tina Flognman har alle vært skadet. Men alle er friskmeldt til VM. Spørsmålet er bare hvilken form de er i.

Midtforsvaret med Wiberg og Flognman/Gulldén var nok en av de viktigste årsakene til EM-suksessen. Det var 6-0-forsvar slik svenskenes herrer “oppfant” det på 1980-tallet. Knalltøft og energisk. Svenskene er avhengig av at trioen kommer opp på samme nivå igjen. Wiberg er den eneste som fortsatt ikke er helt kampklar. Hun blir viktig å få klar.

De er også avhengig av at Torstensson og Gulldén kommer i form fremover på banen. Gulldén er nøkkelen i Sveriges angrepsspill. Hun er den som bryter ut og gjør det uventede. Uten henne kan de fort bli forutsigbare offensivt. Kommer Gulldén på samme nivå som hun var på da hun herjet mot Larvik for Viborg i Champions League. Ja, da blir svenskene farlig.

Brasil
En annen outsider til en medalje er vertsnasjonen Brasil.

Håndball er sterkt i vekst i Brasil, og det sies at det nå er landets største idrett. Selvfølgelig fordi fotball er blitt opphøyet til religion og ikke lenger regnes som idrett.

De brasilianske jentene imponerte i Kina for to år siden. De havnet i gruppe med Frankrike, Danmark, Tyskland og Sverige. De slo Frankrike 22-20, som senere spilte finale, og spilte jevnt med sine øvrige tre europeiske motstandere.

Brassene har nå en rekke jenter i toppklubber i Europa. Eduarda Amorim er en klassespiller, som er lagvenninne med Katrine Lunde Haraldsen og Heidi Løke i Györ, mens Chana Masson har voktet målet i danske Randers i en årrekke. I tillegg er det sju brasilianske jenter i Hypo.

Romania
Romania er også sterkt rammet av skader. VM blir en attraksjon fattigere uten Cristina Neagu. Heller ikke Ionela Stanca kommer til Brasil. De har også vært veldig svake i hele høst. Og jeg ser ingen grunn til at Romania skal være i stand til å utfordre de aller beste denne gangen.

Spania
Spania er også på bratt nedtur. Lagets utvikling har fulgt stjernen Maria Mangues. Da hun var på topp sportslig var også Spania en medaljekandidat. Men de to siste årene virker det som om Mangue ikke har brydd seg så voldsomt. Hun er blitt tung og treg. Spania har meldt henne inn med en matchvekt på 75 kg. Uten å gå nærmere inn på det, så tviler jeg på at den er helt rett. Med Nely Carla Alberto på den andre backen, så synes jeg synd på Macarena Aguilar i midten. Da går det ikke akkurat raskt rundt henne.

De vil også merke at Begoña Fernandez ikke er med inne på linjen. Årets spanske lag tror jeg kan bli en av VMs største skuffelser.

Danmark
Danmark må også nevnes. Selv om Jan Pytlick selv har nedjustert målsettingen til å komme blant de sju beste. Uten sentrale spillere som Rikke Skov, Lærke Møller og Camilla Dalby, skal ikke Danmark være en medaljekandidat.

Nederland
Det er heller ikke Nederland. Men backrekken med Lois Abbingh, Maura Visser og Laura van der Heijden er veldig spennende, og kan overraske mange.

Sør-Korea
Sør-Korea kom alltid med nye lag til VM, som skulle spilles sammen til det store målet OL. Men under håndballegenden Kang Jae-Won har stammen forblitt den samme i flere år nå.

Sidebackene Moon Pil-Hee og Yu Eun-Hee er begge skadet og ute av VM, mens veteranene Myoung Bok-Hee og Huh Young-Sook har lagt opp.

Det blir spennende å se de nye spillerne, men jeg tror ikke Sør-Korea er med til siste slutt.

Dette VM blir neppe en oppvisning i fantastisk håndball. Kvalitetsmessig blir det nok ikke det beste mesterskapet som er spilt. Men aldri før har det vært så mange land som er i stand til å ta medalje.

Norge og Russland er nok de største favorittene. I mine øyne er altså Norge den største. Men mitt største juleønske ville vært en medalje til Brasil. Det hadde betydd enormt mye for håndballen i Sør-Amerika, og Europa ville ikke lenger være enerådende i verdenshåndballen…

Regnefeil, folkefest og de beste er best

Jeg har debutert i veteran-NM i håndball. Sirkelen er nå komplett. 30 år etter at jeg spilte min første håndballkamp, har jeg igjen spilt “aldersbestemt” håndball. I klassen Gutter 35.

Jeg måtte bokstavlig talt børste støv av skoene mine.
20111030-201709.jpg

Alle “visste” at SIF ville vinne vår klasse. De var suveren i fjor, og forsterket laget med Stian Vatne og Rune Skjærvold i år. To karer som har spilt litt håndball før. En må visst ha dispensasjon for å få være med på laget dersom man ikke har A-landskamper. 😉

Så bra er laget at Stian Vatne ble byttet ut i forsvar. Han var rett og slett ikke god nok i deres 3-2-1-forsvar!!!

“I som har tjent pengan mine på å spille forsvar de siste åran…”, var kommentaren hans til at han bare fikk spille angrep.

Selv om laget vi hadde med Tertnes slett ikke var en gjeng med førstereisgutter, så skjønner man at dersom vi andre skulle ha en sjanse, så måtte vi benytte utenomsportslige kanaler for å skape frykt hos siddisene.

Vi valgte å bruke Twitter. Vi solgte oss inn som en tittelkandidat i god tid før NM, og fulgte opp underveis.

Åpningskampen vår ble et sviende åttemålstap for et godt Fet-lag, som for øvrig bare var god i denne kampen!!!

På Twitter het det at det var et kalkulert tap for ikke å bli puljevinner og møte SIF i kvartfinale. Vi ville jo ha drømmefinalen. Sannheten er at vi var sjanseløs.

I kamp to mot Skogn (uten Marit Breivik) klappet vi kollektivt sammen fra start. Åtte minutter før slutt lå vi under med seks mål. Da tok vi tak og sekundet før slutt utlignet vi. Med 13-13 levde fortsatt håpet om avansement. Fortsatt helt etter planen på Twitter.

Men det var tydelig at twittermeldingene hadde trigget noe hos favorittene. Sent lørdag kveld fikk vi vite hva som ventet oss når vi møttes. Og det hørtes ikke spesielt behagelig ut.

Etter at Fet slo Skogn, visste vi at det ville bli målforskjellrace mot Gøy. Men det var ingen resultatservice i hallen, og det var ingen mobildekning der, slik at vi fikk sjekket på internett. Dermed måtte vi ta det på husken, og kom frem til seksmålsseier burde holde.

Vi ledet 9-2 til pause og satte på cruise control. Vi bommer på store sjanser, og kontrollerte inn til 14-8-seier, og stor Skogn-jubel.

Det var faktisk to mål for lite…

Dermed ble det ingen drømmefinale mot SIF. Det ble ikke en gang åttedelsfinale. Men jeg har i hvert fall strupehodet i behold.

Og SIF? Joda, de ble selvfølgelig mester. For tredje år på rad.

Men resultatene er egentlig underordnet. Veteran-NM er en sosial happening. Mellom 2000 og 3000 aldrende håndballspillere. Noen fortalte meg at det er Norges nest største idrettsarrangement, etter Norway Cup. Om det stemmer vet jeg ikke. Folkefest var det i hvert fall. Sjøslag vil kanskje også noen kalle det.

Uansett hvor man snudde på seg så traff man på kjentfolk. Folk du spilte med og mot for både 10, 15 og 20 år siden.

Gamle landslagsstjerner så man over alt. Mette Davidsen, Trine Haltvik, Janne Tuven, Wenche Halvorsen, Stian Vatne, Simen Muffetangen, Rune Skjærvold, Brede Larsen og mitt eget gamle forbilde Espen Karlsen (da jeg var 12 år flyttet jeg fokus over på Tomas Svensson) for å nevne noen.

En ting er i hvert fall sikkert. Jeg har ikke spilt mitt siste veteran-NM. Nå er det rett på voksenopplæring for å friske opp matematikkegenskapene, så får vi prøve igjen i Stavanger neste høst.

Dobbeltrolle til besvær

Endelig fikk vi litt action i norsk håndball igjen.

Det er ikke ofte fotball må vike for håndball på forsidene. Men i dag var det Robert Hedins lille vikarjobb som Aalborg-trener som fikk mest oppmerksomhet.

Min første tanke var at dette ikke er bra. Og reaksjonene viser at Norges Håndballforbund har åpnet et vepsebol ved å la Hedin ta jobben.

Det er en del som har kombinert rollene som landslagssjef og klubbtrener, men svært få som har hatt suksess.

De suksesshistoriene som finnes har stort sett involvert trenere som har trent et storlag i eget hjemland, hvor de har samlet de fleste landslagsspillerne i klubblaget sitt. Et eksempel er Kroatias Lino Cervar, som også trente RK Zagreb (Nå hører det med til historien at Cervar langt på vei var en gallionsfigur, mens Ivano Balic styrte showet.). Et annet er Bogdan Wenta, som nå trener Polen og Kielce.

Et eksempel på en som har ledet sitt land til suksess, og samtidig trent et klubblag i en annen nasjon er islandske Gudmundur Gudmundsson, som trener Rhein-Neckar Löwen ved siden av hjemlandet. Men Gudmundsson har ikke en landslagsspiller hjemme på Island. Mesteparten spiller faktisk i Tyskland.

Norges Håndballforbund har vurdert denne saken grundig etter at de fikk forespørselen om det kunne være aktuelt, og mener de er kommet ut med flere plusser enn minuser med Hedin som Aalborg-trener.

Ser en isolert på EM i Serbia på nyåret, så er jeg enig.

Det er helt klart en fordel at Hedin nå får ansvaret for tre av Norges viktigste spillere på heltid.

Kristian Kjelling har stort sett vært småskadet og ute av form inn mot mesterskap de siste fem årene. Nå er det landslagssjefen selv som kan sørge for å ha Norges beste håndballspiller best mulig forberedt til EM. Samtidig kan han sørge for at Håvard Tvedten og Ole Erevik får mye spilletid og er i form.

Men å underbygge det med at Hedin også får bedre mulighet til å følge opp de øvrige Danmark-proffene og de med bostedsadresse i Tyskland, tror jeg blir feil.

Som klubbtrener får han en mye travlere hverdag. Jobben er ikke slutt når man går av banen søndag kveld. Da starter analysen av kampen, så skal treninger forberedes og gjennomføres, før jobben inn mot neste kamp starter. Da stikker man ikke en tur til Tyskland for å se kamper.

Men frem mot EM trenger nok ikke Hedin så veldig mye mer input. Den troppen er nok nærmest klar allerede. Selv om mange fra den troppen nå spiller hjemme i Norge, er det neppe noen som kan spille seg inn i planene hans i løpet av de to neste månedene. Den planen er lagt for lenge siden.

Det største plusset slik jeg ser det, er at Hedin får kamptrening selv.

Det er ikke til å stikke under en stol at lagledelse ikke er hans sterkeste side. Det har skjedd mye rart på benken når det har kokt i jevne kamper de siste mesterskapene. Nå kommer han til å komme i slike situasjoner en rekke ganger frem mot EM. Også trenere blir bedre av å trene. Så la oss se på oppholdet i Aalborg som en fem måneder lang treningsleir for landslagssjefen.

Dersom Hedin også var veldig lysten på dette, så ville det ikke vært bra for Norge med en umotivert og sur landslagssjef som var nektet en mulighet han hadde lyst til å ta.

Så sånn sett er det udelt positivt at Hedin tar seg en liten vikarperiode i Jomfru Ane Gade.

MEN!!!!

Det er også negative sider. På lang sikt er det svært uheldig med dobbeltrollen. Selv om det bare er for en kortere periode.

Da Robert Hedin ble ansatt som norsk landslagssjef, sa daværende håndballpresident Arne Modahl følgende om å ansette en klubbtrener i jobben:

– Det er helt uaktuelt. I Norge skal landslagstreneren være heltidsansatt.

Hedin måtte av praktiske årsaker fortsette ut sesongen som Melsungen-trener, men NHFs krav om at landslagssjefen skulle bo i Norge, og ta et aktivt ansvar for rekrutteringsarbeidet, fikk Hedin til  å gjøre nordmann av seg.

I svenskens regjeringstid, har man etablert et rekruttlandslag. Men klubbtrenerne har hele tiden kritisert Hedin for å vise liten interesse for å følge opp spillere og hva som skjer i klubbene.

Det som er mest skremmende er at flere trenere, med spillere på A-landslaget, forteller at de aldri er blitt kontaktet av landslagssjefen. Det er noe NHF må ta tak i. Og da blir det svært uheldig at Hedin nå knapt skal være i Norge de neste fem månedene.

At trenerne nå tar bladet for munnen er ikke så rart. Det har som sagt murret lenge, og dette var dråpen som fikk det til å renne over i det berømte glasset. Nå kommer all misnøyen frem i lyset. Og den er ikke liten. Internt har Postenliga-trenerne lenge snakket sammen. Nå har de endelig en grunn og anledning til å snakke offentlig også.

Når nå alarmlampene blinker, så MÅ Hedin ha gode resultater i EM i Serbia. Kritikerne vil bruke et dårlig resultat for alt det er verdt. Da vil utvilsomt Aalborg-flørten få skylden, og kravene om en landslagssjef som er dedikert til jobben vil komme.

Med en sånn kraftig misnøye, og så knallharde beskyldninger fra dem som Hedin skal jobbe tettest mot, så må det ryddes opp. Og det regner jeg med skjer etter EM. Det må det gjøre.

For Hedin har mange gode egenskaper som landslagssjef, og han er populær blant spillerne. Hvis en da klarer å ta tak i de sidene som ikke fungerer, så ser ikke jeg hvorfor ikke Hedin kan fortsette. Men det krever en skikkelig evaluering av alle sidene ved landslagssjefjobben. Nå må alle snakke sammen…

Dette kan bli tidenes sesong

Jeg har sett i spåkulen, og for første gang tror jeg at jeg har fått et virkelig syn.

For jeg så at den kommende sesongen blir den beste, mest spennende og mest underholdende sesongen på lenge. Ja, kanskje noen gang.

For aldri har det vært så mye kvalitet i den norske serien på en gang, og så jevnt fordelt i ligaen.

Jo da, jeg vet vi har hatt Drammen-årganger så stjernespekket at all spenning i serien var over lenge før årsskiftet. Men denne gangen er det kvalitet fordelt rundt om i hele landet. I hvert fall i de delene av landet som er representert i Postenligaen.

Mange tror det vil bli en duell mellom Haslum og Elverum om seriegullet denne sesongen. Jeg er faktisk ikke så sikker på at ikke det er flere som kan blande seg inn.

Forrige sesong var Haslum best, mye takket være den hjemvendte duoen Erlend Mamelund og Einar Sand Koren. De ga laget et stort kvalitetsløft, og var nok til å gjøre dem til landets beste håndballag.

Men denne sesongen mangler de bredden de hadde forrige sesong. Greit nok at Henrik Westgaard ikke hadde sin beste sesong, men han var likevel Haslums fjerdemestscorende. Og Henrik Grøneng Nilsen var viktig for seriegullet.

Nicolay Hauge er vendt hjem etter noen gode sesonger på Magdeburgs B-lag, men likevel tror jeg trener Tom-Eirik Skarpsno vil merke den rutinerte duoens avgang.

Jeg er heller ikke så sikker på at Elverum blir så mye bedre denne sesongen. De storspilte til tider forrige sesong. De har landets klart beste hjemmepublikum i ryggen, og kanskje landets største håndballhode på benken.

Setter du Christoffer Rambo opp mot Sigurdur Ari Stefansson spiller mot spiller, så er det nok ikke mange som vil sette islendingen over den hjemvendte proffen. Men samtidig så er Stefansson en mye smartere og mer spillende type, som egentlig passer bedre i Christian Berges hurtige systemer. Jeg er redd Rambo til tider vil ta for mye plass i angrepsspillet, og gjøre Elverum mer forutsigbar enn de var forrige sesong. Men du verden for en førstesekser de har.

Derfor tror jeg det er åpnere enn mange tror.

Drammen blir spennende å følge. De har en avgangsliste som ville skremt en hver trener fra å ta jobben, men Geir Oustorp tar steget over fra Byåsen-jentene til klubben han selv vant City-cupen med i 1996. Den tidligere høyrevingen er ambisiøs og krevende som trener. Nå har han et ungt lag, som er villig til å følge løpet hans.

Offensivt er DHK veldig sterke. De har kanter i landslagsklasse og sidebacker det lukter mål av. Og i midten kan Gøran Sørheim få sitt virkelige gjennombrudd denne sesongen. Men bakover kan kvaliteten bli så som så.

En ting spåkulen forteller meg, er at det blir mye mål i Drammens kamper denne sesongen. Og det tror jeg på.

ØIF Arendal tok fjerdeplassen i sin debutsesong i eliten. Ledet av Leif Gautestad, og med fordelen av å ha en hall det tar lang tid å komme til, var de et fryktet hjemmelag.

Borte er Håvard Augensen og Terje Østerhus, uten at det betyr veldig mye. Men veteranene André Jørgensen Hofstøl og Knut Martin Johnsen er blitt ett år eldre, og jeg tviler på at Jørgensen Hofstøl får like mye rom som forrige sesong.

Dersom de skal forsvare fjerdeplassen, er de helt avhengig av at Svenn-Erik Medhus stenger buret igjen. Han var stor bakerst forrige sesong og bidro med kontringspasninger få gjør bedre enn ham. Faktisk scoret han hele fem mål selv.

Fyllingen blir ikke levnet mange sjansene denne sesongen. Men trener Anders Fältnäs er en luring, og han har hatt en opprydding i spillerstallen sin. Slik jeg ser det blir Andreas Gjeitrem den eneste man virkelig vil savne av dem som er forsvunnet.

Forrige sesong manglet Fyllingen forsvarsspillere, og de manglet skuddtrussel fra venstre- og midtback. Det har Fältnäs tatt konsekvensen av.

Den svenske kjempen Joakim Stenqvist vil forsterke forsvaret. Helt bakerst vil nok Daniel Bergquist være hakket bedre enn veteranen Jan Stankiewicz var forrige sesong.

I midten har Fyllingen fått inn Trym Bilov-Olsen fra Runar. En spiller som ikke må bes om å skyte, og i Axel Foyn-Bruun har de fått en skikkelig trussel også fra venstreback. I tillegg vil nok Filip Svele sette sitt preg på en god del kamper. Krydrer du det med tre av landets beste venstrehendte spillere i Eivind Tangen, Harald Reinkind og Kristian Bjørnsen, som alle har fått ett år med mye ansvar i toppserien, så kan bergenserne bli sesongens overraskelse.

Jeg blir ikke overrasket dersom Fyllingen kjemper om en medalje på vårparten.

Jeg synes Viking ser veldig interessant ut denne sesongen.

Jeg hadde for stor tro på siddisene forrige sesong. Da tippet jeg dem på fjerdeplass, men de endte på sjette. Mye fordi Kjetil Strand bare spilte tolv kamper, og Joar Gjerde også var ute en stund. De slet også med ustabilt målvaktsspill. Unge Ole-André Lerang er et stort talent, men ble nok litt ensom forrige sesong.

Når jeg ser på spillerstallen til Viking nå, så slår det meg at det laget er godt nok til å ta gull.

De har beholdt stammen i laget fra forrige sesong, og fått på plass landslagsspilleren Vegard Samdahl. På dette nivået er han i stand til å dominere stort. I tillegg har trener Gunnar Blombäck sikret seg bakerst. I Robert Lechte har han hentet en målvakt med erfaring fra både spansk Asobal, Bundesliga og dansk toppserie. Han har også landskamper for Sverige på et tidspunkt da både Tomas Svensson og Peter Gentzel fortsatt var aktuelle. Det sier litt. Han kommer fra tyske Melsungen, og har vist en nedadgående kurve de siste årene. Men nå er nivået et annet og svensken kan fort bli Postenligaens beste målvakt denne sesongen.

Holder Kjetil Strand seg skadefri, så er han fint i stand til å score 150 mål. Backrekken med Gjerde – Samdahl – Strand er det få som matcher i ligaen. Og i bakhånd har de blant andre landslagsaktuelle Erik Rafoss, Morten Ørevik og Sturle Erland. Også på kantene og linjen har Viking spillere som er gode nok for å kjempe i toppen.

BSK/NIF har mistet et par spillere og den nye treneren Dusan Poloz vil nok prøve å spille inn et 3-2-1-forsvar med osloklubben.

Men til tross for en del endringer, har de kvalitetsspillere i Johannes Hippe, Henrik Eriksen og målvakt Emil Jungmann, som gjør at de vil være med å kjempe om en sluttspillplass også denne sesongen.

Hippes skulderskade er det største usikkerhetsmomentet. Landslagsspilleren blir svært viktig for dem. Uten ham kan det bli en tøff sesong. Holder han seg skadefri, kan BSK/NIF ta poeng fra hvem som helst.

Det går litt opp og ned for Follo. Egentlig skal det gå litt opp på tabellen denne sesongen, etter forrige sesongs åttendeplass.

Men jeg er usikker på om de klarer det. Stallen ser veldig tynn ut, selv om spillere som Magnus Jøndal, Steffen Berg Løkkebø, Kyrre Johannesen, Vasja Furlan og Elvijs Borodovskis kommer til å score mål denne sesongen også.

Men målvakt Philip Åkesson er borte. Det er også linjespiller Anders Skiaker Myhra.

Follo slet lenge forrige sesong,
men Furlans inntreden reddet dem. Denne sesongen vil de andre klubbene være mer på vakt for sloveneren.

3-2-1-forsvaret deres har stresset mange lag de siste sesongene, men jeg tror flere lag er bedre forberedt på hva som venter dem nå.

Runar reddet seg unna kvalikplassen på innbyrdes oppgjør mot Oppsal i vår. Siden den gang har store deler av laget forsvunnet. De fem som scoret mest mål forrige sesong er borte. Det samme er trener Vidar Gjesdal.

Inn kommer Marinko Kurtovic og en røys med nye spillere.

Kurtovic har tidligere vist at han er en luring og ekstremt dyktig med lag som ingen forventer noe av.

Mange vil nok tippe Runar ned på bakgrunn av spillerne som er forsvunnet. Trym Bilov-Olsen, Spyridon Balomenos og Rikard Olsson var stammen i laget, og Fredrik Andersson viktig bakerst.

Men det er også kvalitet i flere av nykommerne, og er det en mann som kan få dette Runar-laget til å kjempe om sluttspillplass, så er det nettopp Kurtovic.

Det mest spennende med Oppsal denne sesongen er ikke hvor de havner på tabellen, men om de i det hele tatt stiller lag, og om de gjør det, hvor lenge holder de det gående.

Elendig økonomisk styring har ført til rykter om at klubben ville trekke laget før seriestart, og det som var av kvalitet i spillerstallen er borte.

Inn er målvakt David Andersson og unge Stian Gabrielsen kommet. Men dersom dette laget holder seg i eliten, så er det mer overraskende enn at Vålerenga fikk poeng forrige sesong.

Da Johnny Jensen vendte hjem, delvis idrettsinvalidisert, fra Tyskland før forrige sesong, var planen at han skulle være en mentor for de mange unge spillerne i Nøtterøy. Klubben hadde en toårsplan som skulle ende med opprykk.

Sånn gikk det ikke. Laget rykket rett opp og nå er Jensens kne friskmeldt. Ikke rart man snakker om å flytte håndballhegemoniet i Vestfold fra Sandefjord til Tønsberg.

Trener Geir Erlandsen kjenner nivået i Postenligaen og visste han måtte forsterke. Inn er den tsjekkiske kjempen Vojtech Sik og den islandske målvakten Hreidar Gudmundsson kommet. Simen Holm og Maximillian Jonsson er også en sterk duo på høyrebacken.

Med Jensen i toppform og Gudmundsson bakerst, blir Nøtterøy et lag det blir vanskelig å score på. Og mye tyder på at Tønsberg blir Vestfolds håndballhovedstad på herresiden denne sesongen.

Herulf fulgte Nøtterøy opp i eliten forrige sesong. Mossingene dro på harryhandel på andre siden av Svinesund og tok med seg Fredrik Josefsson, Joakim Patriksson og Henrik Lundvall. Troikaen var svært viktige da Herulf tok steget opp en divisjon.

Bakerst har man evigunge Mats Fransson. Den eneste verdensmesteren i Postenligaen. Enda mer imponerende blir det når han vant VM-gullet i 1990!!!!! Som tredjemålvakt bak legendene Mats Olsson og Tomas Svensson.

Fransson fylte 49 år i juni, men går på en ny sesong for Herulf.

Mihael Gorensek er en spennende nykommer. Sloveneren er i utgangspunktet linjespiller, men er blitt brukt en del bak på banen i oppkjøringen. Han kan være mannen som holder Herulf i divisjonen.

Jeg traff ganske bra med spådommene mine forrige sesong (selvskryt skal man lytte til, det kommer fra hjertet). Jeg bommet maksimalt med to plasser på alle lag, og hadde alle lagene innenfor de tre kategoriene jeg plasserte dem i.

Her er tipset mitt foran forrige sesong

Her er fasiten

Dermed blir det å falle ned på et endelig tabelltips, og nå ble plutselig krystallkulen mye mer grumsete.

Her er mitt tips:
1. Haslum
2. Viking
3. Elverum
4. Drammen
5. Fyllingen
6. ØIF Arendal
7. Nøtterøy
8. BSK/NIF
9. Runar
10. Follo
11. Herulf
12. Oppsal

Uenig? Skriv din mening i kommentarfeltet under. Det er neppe noen av oss som treffer 100 prosent.

Og vinneren blir…

Larvik!!!

Jepp, jeg går utradisjonelt til verks i tabelltipset mitt i år. Jeg knaller til med Larvik-jentene som seriemestere.

Det er rett og slett ikke mulig å unngå det.

Til tross for at Gro Hammerseng er gravid og trolig blir ute hele sesongen, så er Larvik i en klasse for seg.

Se ikke bort fra at man denne sesongen får se Linn-Kristin Riegelhuth-Koren tilbake i godt, gammelt slag. Noe sier meg at ting ligger til rette for henne denne sesongen.

De er så suverene at de kan la Cecilie Leganger slippe å spille seriekamper, og de kan hvile Tonje Larsen så mye veteranen trenger. De vinner likevel.

Forrige sesongs store spiller Heidi Løke er borte, men erstatterne er ikke så himla ille de heller. Isabel Blanco og Pernille Wibe er blant de bedre du finner i posisjonen.

Nå er det Ole Gustav Gjekstad som skal styre skuten, og han råder fremdeles over en av Europas beste spillerstaller. Det skal være nok til nok et gull for pokalgrossisten fra Vestfold.

Sterk sommer av Byåsen
Nesten like sikkert er det at Byåsen blir nummer to.

Trondheimsklubben har hentet Tonje Nøstvold tilbake fra Danmark, og Terese Pedersen har forlatt sirkuset i Hypo for å hjelpe Byåsen i kampen mot Larvik.

Byåsen har imponert i sommer, og vist at de har utviklet seg i positiv retning. Ikke bli overrasket om toppscoreren i Eliteserien denne sesongen heter Ida Alstad.

Eneste skår i gleden for trønderjentene er at supertalentet Marie Henriksen (lillesøster av RBK-Markus) pådro seg en korsbåndskade i sommer og går trolig glipp av hele sesongen.

Bronsekampen
Bak de to suverene, er det tøffere kamp. Forrige sesong sto bronsekampen mellom Tertnes, Stabæk og Storhamar. Eller kamp og kamp. Tertnes avgjorde tidligere enn de pleier. Storhamar startet med fire minuspoeng, men hadde vært poenget bak Stabæk selv med poengene.

Denne sesongen starter de med to poeng i fratrekk. Jeg tror likevel at rekkefølgen blir den samme som forrige sesong. Tertnes har mistet viktige Hege Vikebø, men har Marianne Rokne tilbake.

Stabæk har beholdt samme laget som forrige sesong. Håvard Mamelund er en av landets mest lovende trenere, og har et ungt, men veldig samspilt lag. De er imidlertid skadeutsatt. Kvartetten Stine Bredal Oftedal, Karoline Næss og Sanna- og Silje Solberg bør helst være på banen hele sesongen.

Storhamar starter som sagt med to minuspoeng. De sliter fortsatt med å finne en toppmålvakt. Forrige sesong prøvde man seg med Tone Wølner uten stor suksess. Sara Haugli er med i starten av sesongen, men skal ut i førstegangstjeneste. Da sitter man igjen med bare Stine Lidén, som ikke alltid har vært like stabil.

Klubben har luringen Arne Senstad på benken, og han råder over klassespillere som Anja Edin, Kamilla Sundmoen, Gina Lorentsen og Betina Riegelhuth. I tillegg er Maja Jakobsen tilbake og gir dem en ny dimensjon.

Med en toppmålvakt på plass, kan de fort ta tredjeplassen. Det blir i hvert fall veldig jevnt.

Her er tabelltipset mitt for forrige sesong

Og her er fasiten

Kampen om sluttspillplasser
Forrige sesong hadde jeg for stor tro på Vipers Kristiansand. Nå er hele backrekken fra forrige sesong borte, men Kristine Lunde-Borgersen er tilbake, og veteranen har skumle planer. Hun kan alene løfte sørlendingene. Jeg tror også laget er styrket på målvaktssiden med svenske Sara Nirvander.

Et annet lag jeg bommet på forrige sesong var Levanger. Ramune Petarskyte imponerte stort i sin første sesong. Samtidig som Linda Hansen Lundmark var blant Postenligaens beste målvakter. Nå er Hansen Lundmark ute på ubestemt tid med revmatismeplager. Det er et stort tap for Levanger.

Jeg tror det blir de samme lagene i sluttspillet som forrige sesong. Flint ser ut til å ha tatt ytterligere steg i sommer. Ringrevene Pål Oldrup Jensen og Harald Madsen har hatt en god hånd med Larviks “vrakgods”.

Nedrykksstriden
Det betyr at Sola, Fredrikstad og de nyopprykkede lagene Gjøvik og Njård må kjempe om å unngå nedrykk.

Gjøvik har en av seriens beste målvaktsduoer i veteranene Kjersti Beck og Tone Wølner. Det tror jeg er nok til å redde dem, selv om det ser tynt ut ute på banen.

Sola har mye rutine, men jeg er redd det blir mye på Lene Tønnesens skuldre.

Jeg tippet Fredrikstad ned forrige sesong. Østfoldingene gjorde tipset mitt til skamme, og reddet plassen gjennom kvalifisering. Flere nøkkelspillere er nå borte. Inn er 1. divisjons toppscorer forrige sesong, Senka Buljan, kommet. Jeg er redd det ikke er nok i den “vanskelige andresesongen”.

Njård må klare seg uten Mari Hegna, som var viktig i opprykkssesongen. De har et ungt og lovende lag, men noen innslag av gamle Stabæk-jenter. Men neppe godt nok til å overleve.

Mitt tabelltips:
1. Larvik
2. Byåsen
3. Tertnes
4. Stabæk
5. Storhamar
6. Vipers Kristiansand
7. Levanger
8. Flint
9. Gjøvik
10. Sola
11. Njård
12. Fredrikstad

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.