Sporten

Gratulerer til gulljentene – og litt meg selv

Dersom du ikke er så veldig glad i selvskryt, så kan du like gjerne stoppe å lese nå. Men det blir selvsagt mest skryt av håndballjentene.

For av og til er det veldig deilig å si «Hva sa jeg?»

Før VM var pessimismen stor rundt de norske jentene. «En outsider til medalje», «Russland vinner dette akkurat som de vil», «Laget mangler lederskikkelser» var det som ble sagt.

Men jeg klarte ikke å se hva som ikke gjorde Norge til den største VM-favoritten. Til tross for at Gro Hammerseng, Tonje Larsen, Nora Mørk og Tine Stange var hjemme (Legg gjerne til Cecilie Leganger), så hadde Norge fortsatt den beste målvakten, det beste forsvaret og det best trente laget. Det som har vært suksessoppskriften de siste årene. Og du får ikke spillere med større vinnerinstinkt i kvinnehåndball enn Lunde-tvillingene. Der har du lederne.

LES OGSÅ: «Slutt å tull. Det blir gull» (Les den hvis ikke du tror meg)

Jeg fikk selvsagt en del tilbakemeldinger etter at jeg skrev det i bloggen min. Men selv etter tapet for Tyskland i åpningskampen fastholdt jeg at Norge var VMs største favoritt.

Jeg hadde ikke så stor tro på Russland, hadde pengene mine på Frankrike i kvartfinalen. Jeg fikk også passet mitt påskrevet da jeg sa semifinalen mot Spania ville bli lett match. Og da jeg ble spurt om hvordan det ville gå i finalen, sa jeg norsk seier med mellom fem og ti mål. Og jeg satte penger på at de ville vinne med sju eller mer.

Nå kan jeg endelig si «Hva sa jeg?» Og jeg kan smile litt over saldoen på spillekontoen min også.

Det er skikkelig deilig å juble over et nytt norsk VM-gull. For det var så veldig fortjent. De norske jentene har vært det klart beste laget i Brasil. Og Katrine Lunde Haraldsen har vært den beste av dem alle. Og det aller verste er at med litt mer kynisme kunne man vært enda mer suveren.

Jeg gidder ikke gjøre noe nummer av nivået i VM. Det ville vært urettferdig mot de nybakte verdensmesterne. For uansett hvordan man snur og vender på dette, så er dette en stor prestasjon av håndballjentene. Kanskje den største de har gjort.

For denne gangen fikk de ørene fulle av hvor sjanseløse de var før VM, og det ble ikke bedre av tapet mot Tyskland.

Men de har som alltid hatt stigning utover i mesterskapet. Ettersom man er klart bedre trent enn de andre lagene, så står man distansen i et VM også best. Mens de andre merker kjøret, kjører Norge videre. Det er en egenskap som ble sterkt undervurdert før VM.

Nå er man kvitt spøkelset fra 1999. Endelig er Norge verdensmestere igjen. Endelig kan man slutte å snakke om tidenes håndballkamp på Lillehammer. Eller, det skal vi ikke. For det er fortsatt tidenes håndballdrama. Men nå er Norge regjerende OL-, VM- og EM-mester. Det er det bare Danmarks suverene jenter på 1990-tallet og Frankrikes herrer som har klart før dem.

Det står det virkelig respekt av. Enkelt og greit.

Og det er ikke så sikkert Norge ville blitt verdensmestere dersom man hadde hatt med alle stjernene. Da ville ikke Kristine Lunde-Borgersen fått tid til finne tryggheten etter lang tid ute. Da ville ikke Karoline Dyhre Breivang få sjansen til å gjøre sitt beste mesterskap offensivt siden debuten i 2000.

Jeg skrev i bloggen min at Norge ville være bedre offensivt enn de siste mesterskapene. Og mye takket være Lunde-Borgersen og Dyhre Breivang vartet man opp med kanskje den beste angrepsomgangen Norge noen gang har gjort i et mesterskap. Og det i finalen mot Frankrike.

Så kan de franske jentene si at det ville blitt annerledes dersom ikke Mariama Signate og Allison Pineau var blitt skadet, men de kan bare glemme det. Dette ville blitt norsk gull uansett. Frankrike hadde vunnet de fire siste kampene mot Norge. Men treningskamper er treningskamper. En VM-finale er noe helt annet.

For Norge er og blir best i verden…

Det ble kanskje ikke så veldig mye selvskryt likevel. Det var andre som fortjente mer av skryten. Men det blir et lite glass med champagnebrus til ære for håndballjentene og meg selv…