Sporten

Hvem f… er Linn Gossé?

Joda, det skal jeg fortelle deg.

Linn Gossé er toppscorer i Postenligaen i håndball for kvinner denne sesongen.

Tertnes-spilleren scoret 127 mål denne sesongen. Det er ti mål mer enn Linn Jørum Sulland, som scoret nest flest. Og det er 26 mål mer enn Camilla Herrem, som var den venstrevingen som scoret nest flest. Når det er sagt, så scoret Herrem ett spillemål mer enn Gossé, som hadde 28 straffemål.

Men hvorfor skrive blogg om henne?

Jo, for til tross for sine herjinger på venstrevingen, ikke bare denne sesongen, så er hun fortsatt veldig, veldig langt unna å få prøve seg på landslaget.

Jeg var i Askøy Forum 27. september 2005 da en 19 år gammel venstreving fra NTG/Stabæk fikk sin landslagsdebut.

Første gang Gossé ble spilt gjennom, gikk hun inn og skrudde ballen rundt den portugisiske målvakten. Frekk som f… Det ble tre scoringer i debuten, og dagen etter fulgte hun opp med ytterligere to scoringer – også det mot Portugal.

Men i stedet for å få kjempe videre om en plass i Marit Breiviks sterkt svekkede tropp som dro til VM i St. Petersburg det året, forsvant hun ut i landslagskulden. Helt ut der det er aller kaldest. Og der er hun fortsatt.

De siste årene har hun vært i særklasse den mest målfarlige venstrevingen i norsk topphåndball. De fire siste sesongene er det blitt 394 mål på 80 kamper i Postenligaen. Til sammenligning har landslagsvingene Camilla Herrem og Kari Mette Johansen scoret 331 (Herrem) og 172 (Johansen) i samme tidsrom. Og begge på flere kamper enn Gossé.

Bergens Tidende tok opp Gossés manglende landslagstillit med Thorir Hergeirsson da landslagssjefen tok med Charlotte Mordal som tredje venstreving i troppen til kampene mot Brasil i OL-arenaen i London.

Da svarte Hergeirsson at Gossé hadde fått tilbakemeldinger om hva hun måtte jobbe med, og at de som er inne i landslagstroppen gjør en strålende jobb i alle spillets faser.

Selv mente Gossé at hun har forbedret seg der hun har fått beskjed om å bli bedre, og at hun nå fortjener en sjanse.

Og det er jeg absolutt enig med henne i.

Ingen kan argumentere mot Hergeirsson når han mener at venstrevingene hans ikke har spilt seg ut. For hvem kan komme og si at en landslagssjef har tatt ut feil lag når de har hentet hjem EM- og VM-gull de to siste årene? Det er en diskusjon islendingen ikke kan tape.

Men det er en lang vei fra å gjøre endringer i en mesterskapstropp, til å gi en spiller som dominerer i sin spilleposisjon i Postenligaen en fair sjanse til å vise seg frem på landslaget. Og skal du bli en mesterskapsspiller, må du også føle at du har tillit.

Man kan hevde at det er et sprang fra å levere scoringer på løpebånd i den hjemlige serien til å gjøre det på landslaget. Men det er ikke så ofte en treffer på bedre målvakter enn Cecilie Leganger, Lene Rantala, Terese Pedersen og Silje Solberg i mesterskap – så fremt man ikke spiller mot Norge da.

Når Hergeirsson trekker frem at det er andre faser i spillet enn bare etablert angrep, så vil jeg si at Gossé ikke står tilbake for verken Herrem eller Johansen i kontringsfasen. Hun har fart i beina. Og ingen av landslagsvingene har vært outstanding verken i forsvar eller etablert angrep de siste mesterskapene.

Nå skal det sies at det også er andre hensyn som må tas i en spillergruppe som skal ligge samlet over lang tid, og jeg skal ikke si hva Hergeirsson burde gjøre. Han kjenner spillerne best, spesielt utenfor banen. Men det er også lett å se seg blind på det som har fungert godt nok til nå. Da blir det vanskelig å gjøre endringer. Og av og til finnes det noe som faktisk er bedre enn godt nok.

Og når Tyskland kan slå Norge i VM ved å la de norske kantspillerne få fritt spillerom, så forteller det at de norske kantspillerne ikke er dem motstanderne frykter aller mest.

Under VM skrev jeg en blogg basert på statistikk på kantskudd for Norge i mesterskap, og det er ikke imponerende det de norske kantspillerne har prestert i etablert angrep.

LES OGSÅ: Kantspillerne: Vi bruker dem ikke, men hvor gode er de?

Det som først og fremst gjør at jeg så gjerne vil se Gossé på landslaget, er at hun er så unorsk. Der norske kantspillere stort sett slår en halvhjertet finte innover i banen for å spille opp venstrebacken, tør hun utfordre forsvarsspilleren som står foran henne. Hun har gode finter, og vet det selv. Og skuddregisteret er det ikke mange som matcher her til lands. Hvor lenge er det siden en norsk kantspiller tok med seg ballen og fintet seg gjennom på egenhånd? Jeg husker det ikke i hvert fall.

Hun er ikke den eneste som banker på venstrevingdøren. Mordal får sjansen i London, men også Storhamars Gina Lorentsen og Larviks Sara Breistøl er spillere som ikke ville gjort seg bort hvis de fikk sjansen. Men i mine øyne er Gossé den beste av dem. Og absolutt den som fortjener å få vise seg frem.

For hun er f… så god!!!

Min dystre fortid

Da Gunnar Pettersen kom til Tertnes i 1999, var jeg en av hans assistenter rundt klubbens A-lag.

Dette laget hadde spillere som Kjersti Grini, Mette Davidsen, Mia Hundvin, Janne Kolling, Marianne Rokne, Kari-Anne Henriksen, Isabel Blanco og mange, mange flere.

Det ble aldri noe seriegull, men det var noen oppturer også.

Høydepunktet den sesongen var finalen i EHF-cupen mot spanske El Ferrobus Mislata. Etter tomålstap borte, var saken grei foran 5300 tilskuere i Haukelandshallen.

Men etter en dramatisk avslutning endte det med ettmålsseier og tap med ett mål sammenlagt.

Etter kampen var det kaos og vi ønsket å protestere på kampledelsen etter at EHFs delegat hadde overstyrt sekreteriatet som mente spanjolene hadde hatt en spiller for mye på banen.

TV-bildene til TV 2 viste ingenting av situasjonen og vi ga opp protesten. Seiersfesten ble i stedet gravøl.

Etter to timer på puten ringte telefonen min. TVHordaland hadde bildene vi trengte. Om jeg kunne komme og se…

Jeg hev på meg noe treningstøy og kjørte ned. Bildene viste at vi hadde rett. Jeg sa ja til et intervju. At jeg så ut som et takras med utvasket blått hår og generelt shabby gjorde ikke noe med tanke på et par hundre seere.

Men da tenkte jeg ikke på at TVHordaland hadde stoffutvekslingsavtale med TV 2…

Eventuelt se video her

Forsvaret vinner deg titler – kanskje også med kokaintatt målvakt!

«Offence wins games. Defence wins championships», sier de i NBA.

«Defence is always victorious against attack», sier fotballegenden Michel Platini.

Og ingen kan vel nekte for at det ikke også gjelder i håndball.

Den norske dominansen i kvinnehåndball er bygget på å være best i forsvar og i mål.

Frankrike har vært det store laget på herresiden de fem siste årene. Ingen kan nekte for at det er store offensive kvaliteter i laget, men grunnlaget for suksessen har vært det defensive spillet.

Didier Dinart, Nikola Karabatic og Bertrand Gille er bare noen av de fantastiske forsvarsspillerne de har. Og bakerst har Thierry Omeyer vært den beste av de beste.

Men forsvar handler veldig mye om innsats. – 80 prosent innsats og 20 prosent ferdighet, sa en trener av meg en gang. Det er noe drøyt. Men i EM fikk franskmennene svi for å ta lett på jobben.

Det har ikke Serbia gjort.

De har spilt sju kamper. Ikke i en har de sluppet inn mer enn 22 mål!!!

I snitt har Serbia sluppet inn 21 mål per kamp. Totalt har de sluppet inn 147 mål på sju kamper.

Med tanke på utviklingen i herrehåndball, med stadig større tempo og flere mål, er det ganske formidabelt. Til sammenligning har Kroatia, som har nest lavest snitt på innslupne mål, sluppet inn nesten 25 mål per kamp.

For Serbia har spilt med stor innsats bakover, og ikke minst med stor kløkt. Spesielt Nikola Manojlovic har imponert meg enormt i dette mesterskapet.

Gorenje-spilleren har tidligere bare vært en parentes på landslaget. Dette mesterskapet er første gang han har fått en sentral rolle.

Til tross for at han stort sett bare har spilt forsvar, er det bare seks spillere i den serbiske troppen som har spilt mer i EM.

Han har vært midtlåsen i Serbias forsvar. Han har et imponerende fotarbeid, og det som er minst like imponerende er at han i løpet av sju kamper, bare har pådratt seg seks to minuttere. Det er ikke dagligkost for en midtforsvarer.

Og skriver jeg først om Serbias defensiv, så kan jeg ikke la være å skrive om Darko Stanic.

Målvakten som stenger buret mot alle odds.

Stanic har alltid vært en såder målvakt. Aldri blant de beste, og typisk Balkan i stilen sin.

I 2006 ble han tatt for doping i en seriekamp for sveitsiske Grasshoppers. Prøven hans viste spor av kokain.

Selv hevdet han at han ikke ante hvordan han hadde fått stoffet i seg. Først hevdet han overfor klubbledelsen at noen hadde hatt stoffet i drinken hans. Men da han var inne til høring i dopingsaken, hadde han endret forklaring til at han hadde fått en sigarett av en fremmed fyr som gjorde ham svimmel…

Han ble selvsagt ikke trodd, og fikk to års karantene.

Da han kom tilbake var Serbia i målvaktsmangel. Arpad Sterbik var blitt spansk, mens Danijel Saric og Dejan Peric hadde takket nei til landslaget. Plutselig var han førstemålvakt for landslaget for første gang i karrieren.

Og han har virkelig vokst med oppgaven. Han har storspilt for makedonske Metalurg, og skal neste sesong til tyske Frisch Auf Göppingen.

Nå snakker han også åpent om sin flørt med kokain, og sier til Sportski Zurnal at tidligere landslagstrener Jovica Cvetkovic reddet livet hans.

I EM har han hatt god hjelp av et strålende forsvar foran seg. Men noen skal jo stoppe skuddene som kommer forbi, og der har han vært særdeles god.

Jeg blir ikke veldig overrasket dersom han blir kåret til EMs beste målvakt, selv om jeg personlig synes danskenes Niklas Landin har vært litt bedre. Og dersom Serbia skulle bli europamester, så kanskje han til og med blir EMs beste spiller?

For dersom det stemmer at forsvaret alltid slår angrepet, og vinner deg titler, så er det ikke tvil om at det blir Serbia som løfter pokalen på søndag.

«This is nothing…»

Fredag er sjansen veldig stor for at Serbia og Kroatia møtes i den ene semifinalen i håndball-EM.

Med plass til 20 000 på tribunen i Beograd Arena, er det duket for et durabelig oppgjør også på tribunen.

For det er vel ingen hemmelighet at serbere og kroater ikke har samme naboforhold som vi har til svenskene?

LES OGSÅ: Tribunegalskap i håndball-EM

Jeg var selv til stede i hallen da Serbia og Kroatia møttes i mellomspillet i EM i 2006.

Arrangørene i St. Gallen hadde valgt å skille de to lands supportere med et lite gjerde. En smule naivt kanskje.

For gjerdet hindret dem ikke i å gå løs på hverandre. Det haglet med gjenstander over gjerdet. De urinerte på hverandre og spyttet på hverandre. De kastet fyrverkeri over gjerdet, og det ble personskader.

Jeg husker spesielt en serber som som løp opp og ned og ledet an. I bar overkropp og uniformslue.

For oss nordmenn var det sjokkerende bilder, men ved siden av meg på pressetribunen satt det tre serbiske journalister, som så ut til å kjede seg.

Jeg måtte spørre dem om hva de syntes om opptøyene som foregikk på tribunen rett foran oss. Men de sukket bare oppgitt.

«This is nothing», sa de.

«This is imigrants who lives in Switzerland. They have left their countries and are not real fans.»

«If it was real serbs and croat fans. Then it would be trouble. This is nothing.», sa de og var småirritert fordi arrangøren ikke fikk i gang kampen.

Jeg var også i Kroatia under VM da innbyggerne i Porec gikk løs på bilene til de serbiske journalistene og brente ned alle serbiske flagg de så i gatene i byen.

Fredag er det ikke snakk om utvandrere uten sterke følelser for landet sitt, som de serbiske journalistene omtalte de som laget bråk i St. Gallen. På fredag går kampen i Beograd og det kan bli tøft. Spesielt dersom Serbia taper.

Heldigvis er sikkerhetstiltakene adskillig bedre ivaretatt enn i St. Gallen. Men hva som skjer i gatene utenfor etter kampen er det vanskelig å forhindre.

Systemsvikt eller beste løsning?

Etter den famøse avslutningen av oppgjøret mellom Island og Slovenia gikk kritikken hardt mot både Slovenia og turneringssystemet.

LES OGSÅ: Usportslig eller bare taktisk?

Den verste kritikken mot slovenerne roet seg da de norske spillerne sa de ville gjort det samme, men kanskje kamuflert det litt bedre. Er det så veldig mye bedre? De gjør jo uansett det samme, selv om man gjør det på en penere måte.

Beskyldt for det samme
Norge er faktisk blitt beskyldt for å ha gjort det samme selv. Under EM på hjemmebane i 2008 møtte Norge Montenegro i siste gruppekamp. Norge kjørte til tider over montenegrinerne, men mot slutten slapp man foten av gassen.

Dersom Norge vant med fem mål eller færre ville Montenegro gå videre. Ble marginen på seks mål eller mer, ville adskillig sterkere Russland bli med videre. Før siste angrep ledet Norge med fem mål, og hadde gode sjansen til å pynte på resultatet, men de norske spille gjorde ikke forsøk på å gå på mål. Og da Norge fikk frikast i siste sekund, kastet Johnny Jensen ballen til dommerne fremfor å skyte mot mål.

Et samlet håndballeuropa slaktet Norge for å ha fikset resultatet til sin fordel. De norske spillerne sa de ikke kunne tenke på andre enn seg selv.

Jeg forsvarte de norske spillerne den gangen, og gjør det fortsatt. Gevinsten var for liten til å gjøre noe sånt. I ettertid kunne det kanskje vært en fordel å ha tatt med seg Russland, som kunne tatt poeng i hovedrunden.

Men da sitter vi igjen med systemet. Kan det gjøres mer rettferdig slik at man unngår slike situasjoner?

Målforskjell:
Det enkleste er å erstatte innbyrdes oppgjør med målforskjell som skillekriterium. Men det ville egentlig ikke være en endring til det bedre. Snarere tvertimot. Du vil faktisk åpne for enda flere muligheter til å spekulere i resultat. Du kan få akkurat samme situasjon som i Island – Slovenia. Og du kan få en situasjon der et lag trenger en storseier mot et lag som allerede er ute, eventuelt allerede videre. Diskutable resultater vil nok komme tettere med et slikt system.

Stryke poeng før hovedrunden:
Et annet forslag er å stryke poeng før hovedrunden. Men det er heller ingen heldig løsning. Et lag som da har vunnet sine to første kamper vil da ha en helt uvesentlig kamp igjen i gruppespillet. De kan da bruke benken i sin siste kamp. De kan da styre hvem de tar med seg videre. Det vil dermed bli enda flere kamper hvor et lag kan ta kontroll over skjebnen til andre lag.  Dessuten blir det en utfordring hvordan man skiller de lagene som har vært i samme gruppe. Eventuelt må de møtes om igjen i hovedrunden.

Cupspill etter gruppespill:
Her får du mye de samme utfordringene som ved å stryke poeng. Lag kan være videre etter to kamper, og kan  da komme i posisjon til å styre hvem de vil ha med seg videre til cupspillet.  Du kan også komme i en situasjon der et lag kan styre hvem de vil møte i en kvartfinale. Hvis f . eks Frankrike snubler i en kamp og et antatt svakere lag ligger an til å bli gruppevinner, kan man spekulere i å bli toer i gruppen fremfor å vinne den.

Et annet ankepunkt mot denne løsningen er at det blir klart færre kamper, noe som betyr mindre penger for tv-rettigheter og kortere mesterskap. Alternativet er å øke antall lag totalt i EM, slik at cupspillet kan starte med åttedelsfinaler.

Det er sikkert flere alternative avviklingsformer, men det er garantert svakheter ved dem også.

Alt i alt er det færre negative sider ved dagens system enn ved alternativene. Det er heldigvis langt mellom gangene man kommer i den situasjonen som oppstod mot slutten av Island – Slovenia.

Hvis du har en annen løsning enn de jeg har tatt for meg, som sørger for at alle lag må være på sitt beste til enhver tid, del det gjerne i kommentar feltet under.

Twitter: @TV2SportenStig

Usportslig eller taktisk?

«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.»

Dette er Pierre de Coubertins ord, mannen som grunnla de moderne olympiske leker, og opphavet til begrepet fair play.

Men hvem er med i EM for å delta? Alle har vel en drøm om å stå i finalen til slutt, og er villig til å ofre alt for å komme seg dit?

Derfor posisjonerer man seg for å øke sine sjansen for å stikke av med gullet. Derfor lar Petter Northug andre gjøre grovjobben på femmilen. Derfor drar ikke Thor Hushovd feltet fra front hver dag i Tour de France. Derfor taper svenskene en hockeykamp med vilje for å få lettere vei mot OL-gull. Og derfor vinner Slovenia heller med to- enn med fire mål mot Island.

For forutsetningene var enkle før kampstart. Vant Slovenia med ett- til tre mål ville de ta med seg Island til hovedrunden og de to poengene de hadde vunnet i innbyrdes oppgjør. Vant de med flere mål, ville Norge gå videre fremfor Island og Slovenia ville gått videre uten poeng.

Det ville også knust håpet deres om å nå en semifinale i EM. Hvorfor skulle man da ønske å vinne med fire mål? Og ødelegge sine egne sjanser for å gjøre et godt mesterskap?

Vi kan godt sitte på vår høye hest og si at Norge aldri ville gjort det samme. Men tror vi på det? Dersom man har muligheten til å posisjonere seg for en mulig semifinale i EM, skulle man da la den sjansen gå ifra seg fordi det ville bety at man ikke gjorde sitt aller beste, og dermed brøt med fair play-idealet?

I så fall er man med for å delta, i hvert fall ikke for å vinne. Sånn er det i all idrett. Taktikk er en viktig del av spillet.

Joda, måten slovenerne avsluttet kampen mot Island var ikke fin. De kunne gjort det på en mye mer diskret måte. Men de ville uansett blitt mistenkt for å spille på resultat dersom de vant med to mål. Så hvorfor skjule det?

Norge hadde nok klart å kamuflere det bedre, men ville det gjort det noen forskjell?

Det er filming i fotball. Det er doping i sykling. Det er eksperimentering med hurtigere badebukser i svømming. Alt fordi man ønsker å vinne. Så hvor ille er Slovenias lille stunt?

Men jeg er ganske overbevist om at dersom det var Norge som gjorde det samme, så ville vi kalt det «taktisk klokt».

For det er ikke Slovenia vi skal rette skytset mot. De utnyttet bare situasjonen da de hadde muligheten. Det er selve spillesystemet som gjør det mulig. Her må EHF se på systemet. Om ikke det vil være bedre med målforskjell som skillekriterium.

Noen ville ha de siste gruppekampene til å spilles samtidig. Det er jeg helt enig i. Men i denne situasjonen ville det ikke gjort noe annerledes. Forutsetningene ville vært de samme. Slovenerne ville visst at Kroatia ledet mye over Norge og gjort akkurat det samme.

Sånn blir det når man skal bruke innbyrdes oppgjør som første skillekriterium ved poenglikhet. Da vil slike situasjoner oppstå. Og det er ikke første gangen slikt skjer.

Og garantert ikke den siste…

Twitter: @TV2SportenStig