Gullet ska hem…

For 34 år siden fant fotballaget mitt ut at vi måtte ha en aktivitet i vinterhalvåret også. Valget falt på håndball. Og for min del var det kjærlighet ved første blikk. En kjærlighet som bare er blitt sterkere med årene.

I 34 år har jeg drømt om å kunne kalle meg norgesmester. Og nå kan jeg endelig gjøre det.

JEG ER NORGESMESTER!!!

Og når jeg tenker meg om så er det en helt ok følelse.

Vi var outsiderne som tok oss hele veien til finalen. Og skulle møte Stabæk. Veteranhåndballens Manchester City. Forutsetningene kunne ikke vært mer ulike. Der Stabæk fløy inn to fysioterapeuter for massere guttene mellom kampene, så fant vi en varmesalve som lå igjen i draktbagen fra 1993.

Det var Norges smørebudsjett i OL mot Kasakhstans.

Men det er ikke alt du kan kjøpe for penger. Stabæk prøvde å lokke to av våre spillere til å spille for dem. Det kom aldri så langt som til forhandlinger, men rykter om luksuriøse ferier og store bunker med drikkebonger på banketten ble nevnt.

Men tjukke seddelbunker er ingenting mot ekte kjærlighet. Bjørn Lindgård og Jarle Alvær takket høflig nei til bæringene. De ville heller være med på et eventyr med klubben i deres hjerte – Norrøna.

Og det er utrolig hva en kan få til når en spiller med hjertet utenpå drakten. Norrøna-guttene gjorde det umulige. Vi kjempet overmakten i stykker.

Flere av Stabæks spillere har også spilt G35 i NM. Derfor visste vi at det ville være til vår fordel om kampen gikk til ekstraomganger. Etter å ha stengt fullstendig igjen bakover i første omgang, med et pauseresultat på 5-1, så valgte vi å holde litt igjen offensivt slik at vi fikk ekstraomgangene.

Planen fungerte perfekt. Da sluttsignalet lød sto det 6-6 på lystavlen. Og i ekstraomgangene gikk det akkurat som vi hadde sett for oss. Vi vant de ti tilleggsminuttene med 6-3.

Alle elsker når David slår Goliat. Når Askeladden går hele veien og tar pokalen. Så sambatrommene gikk taktfast og jubelen fikk nesten taket til å lette i en nærmest fullsatt Stavanger Idrettshall. Folk sto igjen for å hylle gullheltene fra Bergen. Det var tårer. Det var glede.

GULLGUTTER: Stor stemning i Norrøna-garderoben etter finaleseieren over Stabæk.

GULLGUTTER: Stor stemning i Norrøna-garderoben etter finaleseieren over Stabæk.

Det er alltid viktig å takke noen når en står igjen som norgesmestere. Og det er alltid en kvinne som skal ha sin del av æren.

Sorry, Elisabeth. Det er ikke deg denne gangen. Så mye hadde ikke jeg å si for denne triumfen.

Denne takken går til Torunn. For at hun sørget for å kapre Jan Stankiewicz, da han som en ung og forvirret svenske ble lurt til Bergen. Og fikk ham godt under tøffelen.

For «Jas» er ikke annerledes enn oss andre. Vil konemor hjem, så vil hun hjem. Og da er jo Norrøna det naturlige valget.

Så en stor takk til Torunn, for at «Jas» har stengt buret for oss i helgen. Førsteomgangen mot Stabæk må være noe av det beste som er gjort på en håndballbanen av en 46-åring – i hele verden.

For nå er vi norgesmestere…

Vi ler hele veien til banketten

Hahahahaha!!!

Vi ler hele veien til banketten. For nå skal Norrøna-guttene spille semifinale i NM. 

Og vi har samtidig løst en hodepine for Fyllingen.

For det er en overhengende fare for at Eivind Tangen forsvinner til en eller annen toppklubb et eller annet sted i Europa til sommeren. Og da har mange spurt seg hvem som skal overta høyrebacken.

Men klubbledelsen trenger ikke lete lenger. For løsningen er nærmere enn de tror. 

For neste sesong bør klubben satse på Vidar Gjesdal som spillende trener.

Greit, Grundigligaen for herrer holder nok et ørlite høyere tempo enn G40-klassen i veteran-NM, men det blir en bagatell i den store sammenhengen.  For Gjesdal gir Fyllingen en ny dimensjon. Han kan spille både back og ving, og han er et dødelig kontringsvåpen.

Det føres ikke statistikk i veteran-NM, noe som for øvrig er uhørt. Men det er neppe mange som har scoret flere mål enn Gjesdal i dagens tre kamper. I tur og orden har han senket Ørland, Gamle Oslo Håndballklubb og Havørn. Christian Berge, can you hear me? Ta en kikk på Gjesdal!

Les også: När vi gräver guld…

Havørn ble slått 14-8 i kvartfinalen. Dermed venter Kragerø i semifinalen for Norrøna. Og hvis de tror det bare handler om å stoppe Gjesdal, så skal de få seg en overraskelse. Det ligger en artist og lurer ute på vingen også.

Gunnar Pettersen har alltid forfektet at en målvakt som redder 50 prosent av skuddene den har fått mot seg, har holdt verdensklasse. Derfor går undertegnede fornøyd til sengs i kveld etter å ha reddet to av de fire skuddene jeg fikk mot meg i kvartfinalen, vel vitende om at GP mener at jeg har holdt verdensklasse. 

Det må være lov å skryte av Norrøna som klubb. I år stiller vi med fire lag i NM – et i hver gutteklasse – og tre av fire skal søndag spille semifinale. Bare juniorene i G35 er ute av turneringen.  Det står det respekt av.

Det står 8. september 1889 på treningsdrakten min. Det er stiftelsesdatoen for Norrøna. Det er ikke så mange i årets tropp som har vært i klubben helt siden den gang, men det er imponerende hvilket samhold det er i klubben og hvor glade alle blir i Norrøna.

Jeg kom selv til Norrøna i 1994. Jeg ble i klubben i tre sesonger, og det er de tre gøyeste sesongene jeg har hatt i karrieren min. Du kom til en klubb der gamleguttene var med rundt A-laget. Der det sosiale sto ekstremt sterkt. Der Terje Moe, Eddie Strømsø, Arne Rognaldsen, Tor Henriksen og de andre som jeg tror var med og stiftet klubben, var med og bidro i klubben i deres hjerte. De fortalte røverhistorier fra gamledager og stilte alltid opp.

Les også: Going for gold

Nå er den gjengen i semifinale i G60, mens Oddvar Jakobsen, Ole Holmaas, Per Matre, Børge Ellingsen og resten av G50-gjengen også er sikret medalje. Vi er stolte av gamleguttene våre.

Det er også på plass med en liten hyllest av arrangøren. For i år har de videreutviklet veteran-NM. For det er litt gøyere når sluttspillet blir en liten rebus. Ikke vet du hvor du skal spille. Ikke vet du når. Og hjernetrim har ingen vondt av.

Etter nitidig detektivarbeid fant vi ut at vi skulle spille åttedelsfinale mot Gamle Oslo HK kl 13.00 i Gautesetehallen. Dette fant vi ut ved å sammenligne kampnummer på kamprapporten i hallen med kampnummer på tre ulike sider på NHFs hjemmeside. Sånt liker vi. Til neste år kan vi kanskje utvikle det videre. Gjøre det til et rebusløp der man kjører fra hall til hall helt til vi finner hallen vi skal spille i. Det kunne blitt gøy det.

Men nå er det bankett. Den skal vi ikke vinne. For vi har noen kamper i morgen som skal vinnes.

 

När vi gräver guld…

Ryktene går at Norrøna G40 er blitt laget alle vil slå i årets veteran-NM.

Det får vi bare godta.

Vi er endelig på plass i NM-byen. Etter å ha sendt en liten delegasjon for å rekongnisere torsdag, kom hele stallen på plass fredag formiddag.

Og når man har en svenske i en sentral rolle, så er det på sin plass å si at vi gräver guld i Stavanger.

Kjært barn har mange navn, og mannen er kjent under både «Jas» og «Veggen i Bolzano».

For det er fortsatt russere som sliter med senskader etter at Jan Stankiewicz kom inn i målet i EM-semifinalen i 1998.

Han kom inn i buret ti minutter før slutt, reddet straffe, gjennombrudd og distanseskudd da Sverige snudde 22-23 til seier 27-24.

Da er det kanskje ikke så rart at det ble tøft for Elverums veteraner. «Jas» nøyde seg ikke med å plukke skudd, han skjøt selv også. Og i mål.

Når Jarle Alvær også er i lekehumør, så ble første hinder forsert med 14-9.

Herulf var andre hinder. Det skulle gå enklere. Da fikk gullkalven fra Lund i Skåne hvile på benken. Vi andre målvakter kunne ikke ødelegge mot Østfold-laget.

Etter 18-8 kan vi ta tidlig kveld, vel vitende at vi har fire poeng i lommen.

Men vi er ikke eneste Norrøna-lag som overnatter på tabelltoppen.

Vi er eneste klubb som er representert i alle fire gutteklasser. Og alle fire er ubeseiret etter første dag. Da er det lov å sitere Niklas Strömstedt, Anders Glenmark og Orup:

Till alla flickor vi har försakat
Till alla er som trott
På allting som vi gjort
Vill ni följa med oss västerut?

Till alla dom som korsat atlanten
Visat att det går
Världen tittar på
Ändå från New Delhi till Moskva
När vi gräver guld i Stavanger

Farvel, gamle venn!

Så er tiden kommet. Det er tid for å si farvel til en gammel venn. Drakten som har vært mitt varemerke siden 1990-tallet.

I 16 år har jeg spilt med en drakt, som ikke bare ligner, men faktisk er identisk med genserne veivesenet har benyttet. Oransje, med reflekser og det hele.

Jeg spilte en sesong i Bjørnar, og en av lederne i klubben drev et firma som leverte klær til blant andre veivesenet. Han fant ut at det kunne være gøy å trykke nummer og reklame på slike til målvaktene.

Mens det var kjærlighet ved første blikk for min del, så var det ikke mange andre så ville bruke den. Derfor fikk jeg lov til å ta den med meg da jeg forlot klubben etter sesongen, og siden er den blitt en del av meg. Kommentarene har vært mange i årenes løp, men det har bare vært gøy.

DRAKTEN: Denne drakten har vært mitt varemerke. Men nå er det slutt.

DRAKTEN: Denne drakten har vært mitt varemerke. Men nå er det slutt.

Men nå er det slutt. For før årets mesterskap har jeg fått to nye målvaktstrøyer, som jeg er nødt til å spille med i NM. For nå er jeg på lag med motepolitiet.

Jeg er en kar som er opptatt av å få ting vitenskapelig bevist. Derfor har jeg det siste tiåret benyttet meg selv som forsøkskanin i et lite forskningsprosjekt.

Jeg har ønsket å få bevist at teorien om at utviklingen av spenst er omvendt proporsjonal av utviklingen av vekt og livvidde stemmer – altså at spensten blir dårligere når vekten og livvidden går opp.

Slike prosjekt krever tid for at resultater skal bli korrekt, men nå er jeg kommet så langt at jeg kan komme med en konklusjon: Det stemmer!

Når verken fysikk, teknikk eller smidighet er det den en gang var. Da er det viktig å kompensere. Og her har målvaktstrøyen min vært viktig.

I forkant av VM i fotball i 1990 dukket plutselig den østerrikske keeperen Klaus Lindenberger opp i en svært så fargesprakende keeperdrakt.

Han hadde lest en forskningsrapport som fortalte at sterke farger stjal fokus. Derfor ville en angrepsspiller som møtte en keeper i sterke farger få fokus på målvakten og ikke målet rundt. På den måten «vokser» keeper seg stor, og blir vanskeligere å score på når en kommer alene mot ham.

Siden den gang er den gode, gamle grønne keeperdrakten blitt et sjeldent syn. Fargerike kreasjoner er vanlig hos burvokterne.

Jeg er helt overbevist om at «veivesendrakten» har gitt meg mange ekstra redninger de siste årene, noe jeg også har fått tilbakemeldinger om fra spillere som har «truffet» meg.

I fjorårets veteran-NM spritet jeg den opp med en M&M-bukse også. Det hele kan sies å være ganske så fargerikt. Og jeg gjorde ikke noe dårlig mesterskap heller.

Men etter overgangen til Norrøna er det altså slutt. For når du er i samme klubb som moteløver som Oddvar Jakobsen og Kjell Kvalheim, så er det ingen bønn. Da kjører du stil. Da må du redde skudd fordi du er god nok til det, ikke fordi motstanderen mister fokus og skyter rett på deg. Sad, but true.

«Vem kan skiljas från vännen sin utan att fälla tåror?» spør de i den svenske folkevisen. Vel, vi får se da. Om jeg klarer det eller om den ligger nederst i bagen når vi drar sydover på fredag.

 

Going for gold…

Jepp. Du leste tittelen rett. Vi går for gull i veteran-NM. Du har sikkert hørt det før fra denne kanten, og tar det helt sikkert ikke på alvor. Men denne gangen mener vi at vi kan kjempe om edelt metall i Stavanger.

Etter å ha vært programhelter i flere år, med store og fagre løfter om gull og grønne grantrær, så skal vi gjøre alvor denne gangen. Vi skal ikke komme til mesterskapet med store forventninger og gå på trynet nok en gang.

Etter fadesen på hjemmebane i 2011, der vi regnet oss selv ut av sluttspillet, og den bitre nedturen i 2012, da vi havnet i dødens gruppe og røk ut for de kommende norgesmesterne fra Kragerø, så tok vi et sabbatsår i 2013.

Les også: Hater, hater, hater NHF
Les også: Regnefeil, folkefest og de beste er best

Mange store idrettsutøvere har tatt en pause og kommet sterkere tilbake. Så også våre aldrende håndballkropper.

I fjor debuterte vi i G40-klassen i veteran-NM, og for første gang klarte vi å ta oss til sluttspillet. Etter en mildt sagt imponerende kamp mot Alta, ble Norrøna motstander i neste runde.

Allerede før 2014-mesterskapet var en tanke blitt unnfanget. En tanke som vi nå håper skal vokse seg til et kjærlighetsbarn av en kongstanke. En tanke det smaker gull av.

For var ikke flere av oss i Tertnes-laget gamle Norrøna-gutter? Og var ikke Norrøna-gjengen lei av å være et nestenlag? Hva om vi tok det beste fra begge leirer og gjorde det til et mesterlag?

Etter at Norrøna sendte oss ut, så skjønte vi hva vi måtte gjøre. Og da Norrøna måtte klare seg uten medaljer i de yngre årsklassene igjen (Oddvar Jakobsen, Harold Sletten og de andre som er innunder ulike AFP-ordninger abonnerer på gull), så ble tanker omgjort til handling. Unnfangelsen ble til en vellykket fødsel etter et rekordkort svangerskap. Vi tok det beste av Norrøna og la til det beste av Tertnes. Og begynte jobben med å gjøre kjærlighetsbarnet enda vakrere.

For vi kunne ikke vente ni måneder dersom vi skulle bygge et lag med rett til å drømme om medaljer.

Vi hadde et ufravikelig krav: Ingen spillere fikk være med som ikke har A-kamper for Norrøna. Vi skulle ikke lage et mesterlag med håndplukkede spillere fra hele landet.

Undertegnede og Norrønas selverklærte pater familias, Eirik Berge, satte i gang en spillerjakt som en Premier League-manager med ubegrenset limit på kredittkortet ville vært stolt av.

Vi er ikke rent lite stolt over hva vi har klart å få på plass heller. For Bjørn Lindgård er kommet fra Grane. Arendalitten var kjent for å bo i en «leilighet det ikke lukter svette i» da han spilte for Norrøna på 1990-tallet. Nå er han Stords egen «Mr Kettlebell». Han holder ikke bare seg selv i form, men også den delen av Sommarøyas innbyggere som faktisk bruker helsestudiokortet sitt.

Fra Åsane kom en av veteranhåndballens aller største. Jarle «Artisten» Alvær er fortsatt verdt inngangspenger for å se spille håndball. Det var ikke mange som hadde høyere scoringssnitt enn ham i de fire øverste divisjonene forrige sesong. For det er i Norrøna han fortsatt er aktiv, og det er nok av 18-åringer i både Hordaland og Sogn og Fjordane som har mareritt om pasningsfinten til en av norsk håndballs mest undervurderte høyrevinger.

Det er kanskje ikke så rart at pengesterke bæringer prøvde å lokke denne duoen til Stabæk. Men av og til vinner hjertet over lommeboken. Både Bjørn og Jarle takket nei til lukrative avtaler med de blaa. I stedet vendte de «hjem» til Norrøna.

For en gangs skyld kommer jeg ikke til å bli skuffet over lite spilletid. For nå skal jeg være på lag med en av de mest meritterte målvaktene som har spilt klubbhåndball i Norge. Det er vel kun Mats Fransson som kan vise til flere internasjonale titler enn Jan Stankiewicz.

«Jas» kunne med litt mer trening fint fortsatt stått i Grundigligaen. «Veggen fra Bolzano» kan komme til å stenge buret helt for oss. Da står jeg gladelig i dress på sidelinjen og styrer troppene. Man kjenner sine egne begrensninger, og er det en ting jeg mangler i medaljesamlingen min så er det et NM-gull som spiller.

En mann som har holdt lekestue med russiske verdensstjerner i en EM-semifinale, går foran en som aldri var god nok for eliteserien – hver eneste dag i uken. Og skal jeg få NM-gullet mitt, så bør jeg nok sitte mest mulig på benken når sluttspillet starter.

Men selv om vi har samlet en solid gjeng, som vi selv syntes det lukter gull av, så er Stavanger IF på hjemmebane.

Tradisjonen tro har Rune Marki & co samlet en gjeng som knuser oss på antall landskamper. Og selvsagt må de tåle det store favorittstempelet i pannen. De spiller tross alt på hjemmebane.

Men de skal ikke få spasere seg til NM-gull denne gangen. Selv ikke med en idrettspresident på laget. Det er ikke bare vi som ønsker å forhindre en heidundrandes gullfest på Beverly søndag kveld. Stabæk er allerede nevnt. Og en vet aldri hva Drammen, Follo og Kragerø kommer med.

Men en ting er i hvert fall sikkert. Det blir mye underholdning i Stavanger til helgen.

Vi holder ingenting hemmelig. Så her får dere troppen vår. Vi har såpass tro på oss selv at vi ikke bryr oss om motstanderne nå får en liten uke på å analysere oss.

Troppen:
Jan Stankiewicz
Hans Brunvatne
Stig Nygård

Jarle Alvær
Vidar Gjesdal
Lars Riis Ellingsen
Joachim Nøkleby
Pål Gjellestad
Jon Heldal
Bjørn Lindgård
Atle Harald Sandtorv
Robert Barsnes
Tore Helgesen
Petter Rognaldsen
Ketil Aase
Eirik Berge

Tore Tang til folket

Det er bare å stålsette seg. Det blir Tore Tang i førjulstiden i år også.

For Camilla Herrem er tilbake. Hun er med i Norges VM-tropp som drar til Serbia 5. desember.

Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke trodde hun skulle komme med. Hun har brukt tid på  å komme tilbake fra akillesskaden sin, og i mellomtiden har Linn Gossé og Sanna Solberg alt annet enn gjort seg bort på venstrevingen på landslaget.

Gossé forbigått igjen
Når da Herrem kom med fremfor Gossé, så er det kanskje ikke så rart at folk reagerer.

For Gossé kom med til EM i fjor. Hun måtte spille annenfiolin bak Herrem i starten, men kom likevel fra mesterskapet til mer enn ståkarakter. Og Gossé er kantspilleren som år etter år måtte se at andre ble prioritert foran henne. Det var liksom helt riktig da hun kom med i fjor. Ingen fortjente det mer enn henne.

Kari Mette Johansen hadde i sin tid klippekort på landslaget, selv om andre spillere utvilsomt var gått forbi henne kvalitetsmessig. Og det hadde hun fordi landslagsledelsen verdsetter rutine og erfaring. Uten det så hadde Gossé stått med flere mesterskap nå.

Når mesterskapserfaring nok en gang ble utslagsgivende, var det dessverre Gossé det gikk utover igjen.

Umulig å vrake Solberg
For skulle jeg valgt utelukkende på bakgrunn av sportslige kriterier, så ville jeg valgt Gossé foran Herrem ti av ti ganger. Hun er per dags dato en bedre spiller. Men ikke så mye bedre.

Derfor forstår jeg avgjørelsen til Thorir Hergeirsson og Mia Högdahl bedre og bedre jo mer jeg tenker på det. Selv hvor glad jeg er i Gossé som spiller, så tror jeg at jeg ville landet på det samme valget selv.

For Sanna Solberg var det ikke mulig å vrake denne gangen. Hun er kanskje den tredje beste venstrevingen hvis en ser på skuddteknikk og angrepsprestasjoner isolert sett. Men Stabæk-spilleren har noe som ingen av de to andre kan matche. Hun har forsvarskvaliteter som gir Norge en ekstra dimensjon.

Solberg kan spille toer i forsvar, og hun er god der. Hun kan også ligge foran i 5-1. Det gjør at Hergeirsson slipper å bytte ut Stine Bredal Oftedal i forsvar. Det gjør igjen at Norge kan bruke sin beste ballfører i kontringsfasen, noe man ikke har hatt anledning til tidligere. Det blir bare for Solberg og Bredal Oftedal å bytte plass i forsvar. I sum er Solberg derfor den venstrevingen som gir mest til Norge som helhet.

Herrem er Herrem
Da sto valget mellom Herrem og Gossé. Og nok en gang var det erfaringen som ble avgjørende. Og jeg skjønner at Hergeirsson ikke var helt komfortabel med å reise med en vingduo som til sammen har ett mesterskap under beltet.

Herrem har vært der før. Mange ganger. Hun er den norske kantspilleren med best uttelling på kantskudd i mesterskap de siste årene, og da tar jeg med begge sidene. Hun vet hva som kreves når det gjelder som mest. Det er egenskaper som ikke skal undervurderes. Det kan fort koke litt i knotten når det står 22-22 i en semifinale i VM. Da trenger du en som tør gå fra dårlig vinkel, og som har gjort det før. Det vet Hergeirsson at han har i Herrem.

Så får vi bare godta at Herrem er Herrem. Hun er mye. VELDIG mye. Ingen er likegyldig til Camilla Herrem. Enten elsker man henne eller så hater man å høre henne radbrekke Tore Tang. Det er den hun er, og som er med på å gjøre henne til den håndballspilleren hun er.

Velkommen tilbake Jevgenij

Jevgenij Trefilov er tilbake som landslagssjef for Russland. Til glede for noen og til stor irritasjon for mange. Jeg må innrømme at jeg er en av dem som gleder meg.

For uansett hvordan man snur og vender på det, så er den russiske bamsen en fargeklatt. På sin helt særegne måte.

58 år gamle Trefilov fikk sparken da Russland ikke klarte å ta medalje i OL i London. Men tro ikke at bamsen holdt seg i bakgrunnen. Han skulle være rådgiver til Det russiske håndballforbundet i forbindelse med ansettelsen av hans etterfølger. Og selvsagt så vraket han samtlige kandidater som for dårlig skikket for jobben. Til slutt ble det hans assistent Vitalij Krokhin som fikk jobben.

Men det er vel feil å si at det var noen suksess med en koseligere og roligere kar på sidelinjen? Sjetteplass ble det i EM, før det utenkelige skjedde. Russland røk ut for Nederland i playoff til VM. VM uten Russland? Det har i hvert fall ikke jeg opplevd.

Trefilov var ikke akkurat i noen god fysisk forfatning da han fikk sparken som landslagssjef, og etter råd fra legen sin trakk han seg også fra jobben som klubbtrener i Lada Togliatti. Han flyttet samtidig fra Togliatti og til hjemtraktene i Krasnodar. Trefilov skal blant annet ha hatt et hjerteinfarkt, og fikk beskjed om å roe ned og ta vare på seg selv.

I sommer overtok han som klubbtrener i Kuban Krasnodar. Han lovet da at neste vår ville klubben ha minst fire landslagsspillere. Og da det skulle ansettes ny landslagssjef, meldte han seg klar igjen. Etter avstemming i forbundsstyret ble Trefilov ansatt med fem mot fire stemmer. Nå kan han selv innfri løftet om fire landslagsspillere fra Kuban Krasnodar våren 2014.

Trefilov er ingen populær mann her til lands. En diger brumlebass som skjeller ut unge jenter er ikke slik man er vant med at lagledelse skal være. Men ingen kan ta fra ham de fire VM-titlene han har ledet Russland til. Så kan vi i Norge tro at titlene ville vært flere med en mer pedagogisk leder. Jeg er langt fra sikker på om det er tilfelle.

Under EM i 2002 ble det stort fokus på forskjellen i lederstil mellom ham og Marit Breivik. Breivik tok den gangen sterkt avstand fra Trefilovs bøllete stil. Da fikk jeg en avtale med Trefilov og fikk hans side av saken.

«Hvis jeg hadde bodd i Norge og hatt det så godt som dere har det, så hadde jeg også smilt hele tiden», sa en veldig hyggelig og smilende Trefilov.

I årenes løp fikk han og Breivik et nært forhold, og de samarbeidet på tvers av landegrensene. Selv om de representerte ytterlighetene i lederstil, så snakket de godt sammen.

Jeg fikk også et veldig positivt inntrykk av Trefilov som person. Alltid smilende og blid. Alltid hyggelig å prate med. Og selv om Breiviks inkluderende og pedagogiske lederstil har ført til store suksess for det norske kvinnelandslaget – noe Thorir Hergeirsson har brakt videre – så er nok ikke Trefilovs lederstil så veldig unormal. Ukrainas Leonid Ratner og Romanias Gheorghe Tadici er to andre eksempler på trenere med adrenalinnivå oppunder takbjelkene i hallen. De har også oppnådd relativt mye med sine lag.

Les også: Trenerne fra helvete

Det skal sies at Trefilovs temperament mer enn en gang fikk ham til å miste dømmekraften på sidelinjen. Han har byttet seg ut av kamper fordi svartsinnet kom i veien for taktisk tankegang.

Det er ikke sånn at norske trenere nødvendigvis er som Breivik. Vi har vel alle hørt noen av timeoutene til Gunnar Pettersen da han var på høyden av karrieren? Og selv fikk jeg høre at jeg burde vært på landslaget i kanonball, fordi ingen var så god til å komme seg unna ballen som meg. Da sto jeg i mål i eliteserien!

For spillere som er vant med en trener som er etter dem hele tiden, kan det fort bli en sovepute når en plutselig får en «snill» lagleder. Og det er vel ingen tvil om at Russland skal være gode nok til å slå Nederland over to kamper i en VM-kvalifisering. De skal i hvert fall ikke tape med elleve mål sammenlagt. Så kanskje Trefilov kan brøle dem ut av dvalen?

Det hadde i hvert fall vært rasende festlig å få Russland tilbake i verdenstoppen. De har absolutt spillermateriell til å komme tilbake. I sommer lekte de seg til EM-tittelen i U19. I U17 tapte de knepent finalen for Sverige. Og en knallrød og skrikende Trefilov på sidelinjen er underholdende – uansett om du liker ham eller ikke.

Tidenes mulighet

Kjære alle pengefolk i Norges land.

Les dette som et forslag til en investering. En investering som neppe kommer til å gi veldig stor avkastning, men som garantert vil gi mye moro. Veldig mye moro.

For det er en kjent sak at å investere i idrett ikke er noe man gjør for å tjene penger.

Likevel er det nok av dem som vil putte penger inn i tippeligalag.

Men hva med å tenke litt ut av boksen? Og heller putte pengene inn i et håndballag?

30 millioner seere
Sogndal har det minste budsjettet i Tippeligaen – med 29 millioner kroner. Med det budsjettet ville man vært i stand til å bygge et lag som hadde hevdet seg i Champions League.

Tenk det da? Champions League!

Det er ikke helt som i fotball, men der er jo aldri noen norske lag med uansett.

Men Final 4 i Köln i begynnelsen i juni ble sendt på tv i 140 land. Over 30 millioner så finalen. Så det er litt andre tall enn det norske fotballag blir vist frem for.

Og i motsetning til fotball, så er det faktisk mulig å nå toppen i håndball. Og aldri har muligheten vært større enn nå.

Storklubb slått konkurs
For mens fotballen styrer på som aldri før, har håndballen fått merke finanskrisen kraftig. Så sent som tirsdag ble storklubben Atletico Madrid slått konkurs. Det er som om Real Madrid skulle bli lagt ned. Samtidig trakk Ademar Leon seg fra Champions League på grunn av dårlig økonomi.

Det betyr at det er mange spillere på aller høyeste nivå som er klubbløse, og som ville vært mulig å hente til Norge dersom en klubb kunne vise til en skikkelig satsing. Spillere som Ivano Balic, Jonas Källman og Julen Aguinagalde er i øyeblikket ledig på markedet. De havner sikkert i større klubber, men det skyver andre ut i kulden. Nå klarer Dinamo Minsk å lokke spillere fra Barcelona og Slovenia til Hviterussland. Så det er virkelig mulig.

Tenk så moro det ville vært med et norsk lag som hevdet seg blant de aller beste? Danskene har fått det til. Men satsingen til AG København manglet et fundament. En som tør gå på en sånn satsing må tåle et par år med underskudd. Men for 45 millioner kroner bør en ha grunnlag for tre års satsing. Og da bør det kunne gå av seg selv etter det. Hvis ikke har det ikke livets rett.

Kan gjøres hvor som helst
Og dersom et norsk lag begynner å lage trøbbel for Kiel og Barcelona, så tror jeg til og med norske medier vil fatte interesse. Hvem vet? Kanskje vi får noen nye idrettsyndlinger? Og det vil garantert løfte det norske landslaget også.

Så hvis det er noen der ute som har lyst til å være med på et eventyr. Det kan være i Bodø, Fyllingen, Elverum, Haslum, Follo eller hvor som helst. Det vil garantert lokke noen av Norges beste hjem. Og krydret med et par internasjonale stjerner, kan det bli veldig bra.

Kom igjen. Det blir minst like moro som å sitte og fryse på en tippeligaarena i oktober – med håp om å sikre seg en femteplass på tabellen.

Gull, tull og all star team

Endelig kunne Elverum juble over seriegull. 67 års venting. Det er til og med mer enn Brann måtte vente på seriegullet i fotball.

Det så stygt ut for Christian Berges gutter i starten av sesongen. Det er ikke ofte et lag kan stå med tre seirer etter åtte kamper – og bli seriemester.

Mamelund tilbake
Så Elverum kan nok være glad årets serie har vært mer ustabil enn noen gang. Det ga dem en mulighet til å komme tilbake i gullkampen. Og den muligheten tok de godt vare på.

Ikke overraskende var det Haslum som fulgte dem, om ikke til døren, så i hvert fall til entreen. Hadde de hatt Erlend Mamelund med hele sesongen, ville nok gullet blitt værende i Bærum.

FyllingenBergen yppet seg en stund. Men skaden til Harald Reinkind ble kostbar for bergenserne. Og mangelen på en stabil trussel fra venstrebacken ble merkbar.

Årets overraskelse:
Sesongens store overraskelse har BSK/NIF vært. De fleste, inklusive meg, tippet dem en tøff sesong. Men Frode Scheie har trent gjengen sin hardt og fått uttelling for det mot slutten av sesongen. Seriebronsen var en etterlengtet opptur for Oslos eneste toppserielag i håndball for herrer. Spesielt med tanke på at neste sesong kan det være slutt på topphåndballen i hovedstaden. Dersom Bækkelaget gjør alvor av trusselen om å legge ned, så er Norges suverent største by uten håndballag i de to øverste divisjonene.

Årets skuffelse:
Skuffelsen har uten tvil vært Viking. Stavangerklubben startet med fire minuspoeng, men har i mine øyne underprestert kraftig. Det mannskapet de hadde hadde til rådighet ved sesongstart, burde helt klart kjempet om en sluttspillplass. Det er trist at en by med så rik håndballhistorie som Stavanger nå står uten toppserielag.

Ustabilt og ungt
Det er vanskelig å felle en dom over sesongen sett under ett. Det er helt klart ikke noe godt tegn for norsk herrehåndball at seriemesteren ender på 33 poeng. Og stabiliteten har vært ikke-eksisterende hos alle.

Men skal en se på det positive rundt om, så er det lenge siden så mange unge spillere har spilt så sentrale roller i så mange klubber. Det kan nok også forklare litt av ustabiliteten. Men ikke alt.

Tar disse guttene stegene videre, og samtidig blir litt mer stabil. Så ser det ikke så dystert ut for norsk herrehåndball.

Harald Reinkind, Marius Gullerud, Ronald Putans, Christian O’Sullivan og Sebastian Barthold er alle født på 1990-tallet, og har spilt seg inn i landslagsdiskusjonen i løpet av sesongen.

Gøran Sørheim, Thomas Kristensen og Emil Sundal er andre 90-tallskamerater med en god sesong bak seg.

Stord og Falk rykket opp
I så måte blir det spennende å få Stord og Falk opp fra 1. divisjon. Det er lag som har turd å satse på unge gutter. Se opp for Inge Aas Eriksen. Han kan slå til i toppserien umiddelbart.

Og det er klubber som i utgangspunktet ikke har konkurranse om publikum fra andre idretter i sitt nærområde. Det kan slå positivt ut på publikumstallene.

Men ingen sesongoppsummering uten et all star team.

Så får vi heller sette opp et nytt etter sluttspillet.

Det var ikke verdens enkleste jobb å plukke ut den beste i hver posisjon. Men noen posisjoner sa seg nærmest selv.

All Star Team:
Målvakt:
Joachim Christensen, Bodø HK
Dansken har imponert stort i sin første sesong i Postenligaen. I mine øyne har han vært den klart beste og mest stabile målvakten denne sesongen. I enkelte kamper har han vært så god at en kunne håpet han hadde norsk pass. Da burde Robert Hedin for alvor ha tatt en titt på ham.

Venstre kant: André Lindboe, Elverum
Den omskolerte playmakeren blir bare bedre og bedre i kantrollen. Og har vært en av seriemesterens mest stabile spillere denne sesongen. Heller ikke i denne posisjonen var det tvil.

Venstre bakspiller: Tobias Rivesjö, Runar
Runar hadde lenge seriegullet i sine hender. Mye takket være Tobias Rivesjö og Joakim Patriksson. Den svenske duoen scoret 250 mål til sammen, og dro mye av lasset fremover på banen. Men Rivesjö har nok vært et hakk vassere totalt sett. Han er også den spilleren som har scoret flest spillemål i Postenligaen denne sesongen.

Midtre bakspiller: Christian O’Sullivan, BSK/NIF
Christian O’Sullivan har vært motoren i overraskelseslaget BSK/NIF. Han har også spilt seg inn i Robert Hedins landslagstropp. Bare tre spillere har scoret flere spillemål enn BSK/NIF-playmakeren. Men midtbackposisjonen var en av de mest åpne. ØIF Arendals David Svenningsen, DHKs Gøran Sørheim, Runars Joakim Patriksson, Bodøs Binai Aziz og Elverums Andreas Rönnberg var alle gode kandidater.

Høyre bakspiller: Harald Reinkind, FyllingenBergen
Jeg skrev før sesongen at Harald Reinkind kunne bli en av sesongens store profiler. Og hadde han ikke fått et brudd i foten i oktober, kunne han fort blitt den helt store spilleren. Men han har likevel vært solid på et lag som i store deler av sesongen har manglet trussel fra venstresiden, noe som har gitt ham mer oppmerksomhet og vanskeligere arbeidsforhold.

Høyre kantspiller: Kristian Bjørnsen, FyllingenBergen
Det er vanskelig å komme utenom Postenligaens toppscorer når en skal ta ut årets lag. 140 scoringer ble det på siddisen. Og med både høyreback og -ving fra Fyllingen, så sier det vel sitt om lagets venstreside (selv om Espen Holand har hatt en god sesong helt ytterst). Bjørnsen har et vinnerinstinkt som går utenpå de fleste. Og det forteller litt at han valgte Jan Eggums «På an igjen» som sin scoringslåt på hjemmekampenen.

Linjespiller: Magnus Gullerud, Elverum
Hvis det var liten tvil om målvaktsplassen, så var linjespillerplassen hugget i granitt. Marius Gullerud skal så absolutt ha sin del av æren for at Elverum endelig kan feire et seriegull. Solid i begge ender av banen i sin siste sesong i Terningen Arena. SønderjyskE har gjort et kupp da de fikk underskriften til Gullerud.

Er du enig eller uenig? Legg gjerne igjen en kommentar under:

Twitter: TV2SportenStig

I kokosligaen kan alt skje

Herreligaen i håndball er blitt døpt kokosligaen.

Alle slår alle. Og i øyeblikket kan ti av tolv lag i teorien ta medalje. Da Viking slo Runar var det hele komplett. Da hadde Runar grepet om gullet, mens Viking fortsatt lå på bunn med minuspoeng.

Jeg tippet en jevn liga før sesongen, men ikke så jevn. Jeg tippet at fem lag ville slåss om medaljene, og Elverum ville stå igjen på toppen etter sesongen. Disse fem lagene er alle i topp seks, og mye skal til dersom Elverum skal rote bort gullet nå.

Og at Haugaland ville ta steget tilbake til 1. divisjon etter sesongen.

De to lagene jeg bommer skikkelig på er Viking og BSK/NIF.

På papiret har Viking et mannskap til å være på øvre halvdel. Men manglene defensivt har vært større enn fryktet. I tillegg så vil skadene ingen ende ta. Når  det går to år uten at det tar slutt, så må man se på hva man driver med.

Jeg må innrømme at jeg lot meg lure når det gjelder BSK/NIF.

Som jeg skrev i vurderingen min:

Jeg vet Scheie liker å være i utfordrerposisjon og jeg plasserer dem under nedrykksstreken, men jeg er slett ikke sikker på om de havner der når regnskapet gjøres opp etter sesongen.

For Frode Scheie var veldig klar på at han ville nederlagsdømmes. At han hadde alle forutsetningene mot seg. Han hadde så få spillere at han ikke kunne fylle dommerkortet en gang. Han lovet meg til og med en kamp når de skulle møte Fyllingen i Bergen – for det ville være åpne plasser på kortet. Nå jobbet jeg dessverre da BSK/NIF var i Bergen, så noen kamp ble det ikke.

Da Eskil Berg Andreassen ble ansatt som trener for Tertnes, kom han med et sitat i Bergens Tidende som jeg ikke glemmer.

«Håndball er en veldig rettferdig idrett. De som trener best, blir best!»

Du kan komme langt med talent. Men uten treningstalent, når du ikke til topps. Og det er det Scheie har fått til med BSK/NIF. Han økte treningsdosene kraftig da han overtok. Samtidig som han organiserte dem defensivt og dro ned tempo i kampene. I starten gjorde dette at de holdt følge i 40 minutter, uansett motstander. Men etter jul har de fått full uttelling for treningsgrunnlaget. Og nå står de med seks strake seirer. Egentlig er jeg ikke overrasket.

Jeg hadde et stort håp foran denne sesongen, og det var at Bodø skulle overleve. Nå kan de dårligst havne på kvalplass. Så sjansen er stor for at håpet skal innfris. Og neste sesong overtar Børge Lund. Det blir spennende å se om han klarer å kombinere trenerrollen med spill. Gjør han det så blir det moro i Bodø Spektrum. Denne sesongen har de hatt nesten 1800 tilskuere i snitt. Tenk hva et BHK på øvre halvdel kan dra av publikum?

Når seriespillet er over, venter sluttspillet. Og dersom BSK/NIF skulle få Fyllingen, så er jeg klar, Frode.

Jeg er kanskje ikke i min aller beste form, men jeg er i bra slag. Jeg har tre kamper i fjerde divisjon denne sesongen, med 18 baklengsmål i snitt. Til sammenligning har laget vårt sluppet inn 32 i snitt på de åtte kampene jeg ikke har spilt. Så jeg er klar for litt høyere nivå. Og det hadde vært kjekt å få min tiende eliteseriekamp. Og kanskje få min første seier. De ni første endte nemlig med tap.

For alt kan skje i kokosligaen…