«Offence wins games. Defence wins championships», sier de i NBA.

«Defence is always victorious against attack», sier fotballegenden Michel Platini.

Og ingen kan vel nekte for at det ikke også gjelder i håndball.

Den norske dominansen i kvinnehåndball er bygget på å være best i forsvar og i mål.

Frankrike har vært det store laget på herresiden de fem siste årene. Ingen kan nekte for at det er store offensive kvaliteter i laget, men grunnlaget for suksessen har vært det defensive spillet.

Didier Dinart, Nikola Karabatic og Bertrand Gille er bare noen av de fantastiske forsvarsspillerne de har. Og bakerst har Thierry Omeyer vært den beste av de beste.

Men forsvar handler veldig mye om innsats. – 80 prosent innsats og 20 prosent ferdighet, sa en trener av meg en gang. Det er noe drøyt. Men i EM fikk franskmennene svi for å ta lett på jobben.

Det har ikke Serbia gjort.

De har spilt sju kamper. Ikke i en har de sluppet inn mer enn 22 mål!!!

I snitt har Serbia sluppet inn 21 mål per kamp. Totalt har de sluppet inn 147 mål på sju kamper.

Med tanke på utviklingen i herrehåndball, med stadig større tempo og flere mål, er det ganske formidabelt. Til sammenligning har Kroatia, som har nest lavest snitt på innslupne mål, sluppet inn nesten 25 mål per kamp.

For Serbia har spilt med stor innsats bakover, og ikke minst med stor kløkt. Spesielt Nikola Manojlovic har imponert meg enormt i dette mesterskapet.

Gorenje-spilleren har tidligere bare vært en parentes på landslaget. Dette mesterskapet er første gang han har fått en sentral rolle.

Til tross for at han stort sett bare har spilt forsvar, er det bare seks spillere i den serbiske troppen som har spilt mer i EM.

Han har vært midtlåsen i Serbias forsvar. Han har et imponerende fotarbeid, og det som er minst like imponerende er at han i løpet av sju kamper, bare har pådratt seg seks to minuttere. Det er ikke dagligkost for en midtforsvarer.

Og skriver jeg først om Serbias defensiv, så kan jeg ikke la være å skrive om Darko Stanic.

Målvakten som stenger buret mot alle odds.

Stanic har alltid vært en såder målvakt. Aldri blant de beste, og typisk Balkan i stilen sin.

I 2006 ble han tatt for doping i en seriekamp for sveitsiske Grasshoppers. Prøven hans viste spor av kokain.

Selv hevdet han at han ikke ante hvordan han hadde fått stoffet i seg. Først hevdet han overfor klubbledelsen at noen hadde hatt stoffet i drinken hans. Men da han var inne til høring i dopingsaken, hadde han endret forklaring til at han hadde fått en sigarett av en fremmed fyr som gjorde ham svimmel…

Han ble selvsagt ikke trodd, og fikk to års karantene.

Da han kom tilbake var Serbia i målvaktsmangel. Arpad Sterbik var blitt spansk, mens Danijel Saric og Dejan Peric hadde takket nei til landslaget. Plutselig var han førstemålvakt for landslaget for første gang i karrieren.

Og han har virkelig vokst med oppgaven. Han har storspilt for makedonske Metalurg, og skal neste sesong til tyske Frisch Auf Göppingen.

Nå snakker han også åpent om sin flørt med kokain, og sier til Sportski Zurnal at tidligere landslagstrener Jovica Cvetkovic reddet livet hans.

I EM har han hatt god hjelp av et strålende forsvar foran seg. Men noen skal jo stoppe skuddene som kommer forbi, og der har han vært særdeles god.

Jeg blir ikke veldig overrasket dersom han blir kåret til EMs beste målvakt, selv om jeg personlig synes danskenes Niklas Landin har vært litt bedre. Og dersom Serbia skulle bli europamester, så kanskje han til og med blir EMs beste spiller?

For dersom det stemmer at forsvaret alltid slår angrepet, og vinner deg titler, så er det ikke tvil om at det blir Serbia som løfter pokalen på søndag.

Fredag er sjansen veldig stor for at Serbia og Kroatia møtes i den ene semifinalen i håndball-EM.

Med plass til 20 000 på tribunen i Beograd Arena, er det duket for et durabelig oppgjør også på tribunen.

For det er vel ingen hemmelighet at serbere og kroater ikke har samme naboforhold som vi har til svenskene?

LES OGSÅ: Tribunegalskap i håndball-EM

Jeg var selv til stede i hallen da Serbia og Kroatia møttes i mellomspillet i EM i 2006.

Arrangørene i St. Gallen hadde valgt å skille de to lands supportere med et lite gjerde. En smule naivt kanskje.

For gjerdet hindret dem ikke i å gå løs på hverandre. Det haglet med gjenstander over gjerdet. De urinerte på hverandre og spyttet på hverandre. De kastet fyrverkeri over gjerdet, og det ble personskader.

Jeg husker spesielt en serber som som løp opp og ned og ledet an. I bar overkropp og uniformslue.

For oss nordmenn var det sjokkerende bilder, men ved siden av meg på pressetribunen satt det tre serbiske journalister, som så ut til å kjede seg.

Jeg måtte spørre dem om hva de syntes om opptøyene som foregikk på tribunen rett foran oss. Men de sukket bare oppgitt.

«This is nothing», sa de.

«This is imigrants who lives in Switzerland. They have left their countries and are not real fans.»

«If it was real serbs and croat fans. Then it would be trouble. This is nothing.», sa de og var småirritert fordi arrangøren ikke fikk i gang kampen.

Jeg var også i Kroatia under VM da innbyggerne i Porec gikk løs på bilene til de serbiske journalistene og brente ned alle serbiske flagg de så i gatene i byen.

Fredag er det ikke snakk om utvandrere uten sterke følelser for landet sitt, som de serbiske journalistene omtalte de som laget bråk i St. Gallen. På fredag går kampen i Beograd og det kan bli tøft. Spesielt dersom Serbia taper.

Heldigvis er sikkerhetstiltakene adskillig bedre ivaretatt enn i St. Gallen. Men hva som skjer i gatene utenfor etter kampen er det vanskelig å forhindre.

Etter den famøse avslutningen av oppgjøret mellom Island og Slovenia gikk kritikken hardt mot både Slovenia og turneringssystemet.

LES OGSÅ: Usportslig eller bare taktisk?

Den verste kritikken mot slovenerne roet seg da de norske spillerne sa de ville gjort det samme, men kanskje kamuflert det litt bedre. Er det så veldig mye bedre? De gjør jo uansett det samme, selv om man gjør det på en penere måte.

Beskyldt for det samme
Norge er faktisk blitt beskyldt for å ha gjort det samme selv. Under EM på hjemmebane i 2008 møtte Norge Montenegro i siste gruppekamp. Norge kjørte til tider over montenegrinerne, men mot slutten slapp man foten av gassen.

Dersom Norge vant med fem mål eller færre ville Montenegro gå videre. Ble marginen på seks mål eller mer, ville adskillig sterkere Russland bli med videre. Før siste angrep ledet Norge med fem mål, og hadde gode sjansen til å pynte på resultatet, men de norske spille gjorde ikke forsøk på å gå på mål. Og da Norge fikk frikast i siste sekund, kastet Johnny Jensen ballen til dommerne fremfor å skyte mot mål.

Et samlet håndballeuropa slaktet Norge for å ha fikset resultatet til sin fordel. De norske spillerne sa de ikke kunne tenke på andre enn seg selv.

Jeg forsvarte de norske spillerne den gangen, og gjør det fortsatt. Gevinsten var for liten til å gjøre noe sånt. I ettertid kunne det kanskje vært en fordel å ha tatt med seg Russland, som kunne tatt poeng i hovedrunden.

Men da sitter vi igjen med systemet. Kan det gjøres mer rettferdig slik at man unngår slike situasjoner?

Målforskjell:
Det enkleste er å erstatte innbyrdes oppgjør med målforskjell som skillekriterium. Men det ville egentlig ikke være en endring til det bedre. Snarere tvertimot. Du vil faktisk åpne for enda flere muligheter til å spekulere i resultat. Du kan få akkurat samme situasjon som i Island – Slovenia. Og du kan få en situasjon der et lag trenger en storseier mot et lag som allerede er ute, eventuelt allerede videre. Diskutable resultater vil nok komme tettere med et slikt system.

Stryke poeng før hovedrunden:
Et annet forslag er å stryke poeng før hovedrunden. Men det er heller ingen heldig løsning. Et lag som da har vunnet sine to første kamper vil da ha en helt uvesentlig kamp igjen i gruppespillet. De kan da bruke benken i sin siste kamp. De kan da styre hvem de tar med seg videre. Det vil dermed bli enda flere kamper hvor et lag kan ta kontroll over skjebnen til andre lag.  Dessuten blir det en utfordring hvordan man skiller de lagene som har vært i samme gruppe. Eventuelt må de møtes om igjen i hovedrunden.

Cupspill etter gruppespill:
Her får du mye de samme utfordringene som ved å stryke poeng. Lag kan være videre etter to kamper, og kan  da komme i posisjon til å styre hvem de vil ha med seg videre til cupspillet.  Du kan også komme i en situasjon der et lag kan styre hvem de vil møte i en kvartfinale. Hvis f . eks Frankrike snubler i en kamp og et antatt svakere lag ligger an til å bli gruppevinner, kan man spekulere i å bli toer i gruppen fremfor å vinne den.

Et annet ankepunkt mot denne løsningen er at det blir klart færre kamper, noe som betyr mindre penger for tv-rettigheter og kortere mesterskap. Alternativet er å øke antall lag totalt i EM, slik at cupspillet kan starte med åttedelsfinaler.

Det er sikkert flere alternative avviklingsformer, men det er garantert svakheter ved dem også.

Alt i alt er det færre negative sider ved dagens system enn ved alternativene. Det er heldigvis langt mellom gangene man kommer i den situasjonen som oppstod mot slutten av Island – Slovenia.

Hvis du har en annen løsning enn de jeg har tatt for meg, som sørger for at alle lag må være på sitt beste til enhver tid, del det gjerne i kommentar feltet under.

Twitter: @TV2SportenStig

«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.»

Dette er Pierre de Coubertins ord, mannen som grunnla de moderne olympiske leker, og opphavet til begrepet fair play.

Men hvem er med i EM for å delta? Alle har vel en drøm om å stå i finalen til slutt, og er villig til å ofre alt for å komme seg dit?

Derfor posisjonerer man seg for å øke sine sjansen for å stikke av med gullet. Derfor lar Petter Northug andre gjøre grovjobben på femmilen. Derfor drar ikke Thor Hushovd feltet fra front hver dag i Tour de France. Derfor taper svenskene en hockeykamp med vilje for å få lettere vei mot OL-gull. Og derfor vinner Slovenia heller med to- enn med fire mål mot Island.

For forutsetningene var enkle før kampstart. Vant Slovenia med ett- til tre mål ville de ta med seg Island til hovedrunden og de to poengene de hadde vunnet i innbyrdes oppgjør. Vant de med flere mål, ville Norge gå videre fremfor Island og Slovenia ville gått videre uten poeng.

Det ville også knust håpet deres om å nå en semifinale i EM. Hvorfor skulle man da ønske å vinne med fire mål? Og ødelegge sine egne sjanser for å gjøre et godt mesterskap?

Vi kan godt sitte på vår høye hest og si at Norge aldri ville gjort det samme. Men tror vi på det? Dersom man har muligheten til å posisjonere seg for en mulig semifinale i EM, skulle man da la den sjansen gå ifra seg fordi det ville bety at man ikke gjorde sitt aller beste, og dermed brøt med fair play-idealet?

I så fall er man med for å delta, i hvert fall ikke for å vinne. Sånn er det i all idrett. Taktikk er en viktig del av spillet.

Joda, måten slovenerne avsluttet kampen mot Island var ikke fin. De kunne gjort det på en mye mer diskret måte. Men de ville uansett blitt mistenkt for å spille på resultat dersom de vant med to mål. Så hvorfor skjule det?

Norge hadde nok klart å kamuflere det bedre, men ville det gjort det noen forskjell?

Det er filming i fotball. Det er doping i sykling. Det er eksperimentering med hurtigere badebukser i svømming. Alt fordi man ønsker å vinne. Så hvor ille er Slovenias lille stunt?

Men jeg er ganske overbevist om at dersom det var Norge som gjorde det samme, så ville vi kalt det «taktisk klokt».

For det er ikke Slovenia vi skal rette skytset mot. De utnyttet bare situasjonen da de hadde muligheten. Det er selve spillesystemet som gjør det mulig. Her må EHF se på systemet. Om ikke det vil være bedre med målforskjell som skillekriterium.

Noen ville ha de siste gruppekampene til å spilles samtidig. Det er jeg helt enig i. Men i denne situasjonen ville det ikke gjort noe annerledes. Forutsetningene ville vært de samme. Slovenerne ville visst at Kroatia ledet mye over Norge og gjort akkurat det samme.

Sånn blir det når man skal bruke innbyrdes oppgjør som første skillekriterium ved poenglikhet. Da vil slike situasjoner oppstå. Og det er ikke første gangen slikt skjer.

Og garantert ikke den siste…

Twitter: @TV2SportenStig

Er ikke håndball en herlig idrett?

For et engasjement. For et drama. Bare så synd det ikke gikk veien.

Men selv i den verste frustrasjonen kan det være smart å holde fokus på de rette tingene.

For det var ikke to danske dommere som snøt Norge for konfekten. Det klarte man veldig godt selv. Og når det er sagt. I mine øyne var det ikke straffe.

For hvis vi tar av de rød, hvite og blå brillene og snur situasjonen. Ville vi akseptert det hvis Island fikk straffe?

Vignir Svavarsson slipper Myrhol tidlig. Myrhol har ryggen til mål da han slipper fri. Han får muligheten til å vende og skyte fritt. For meg virker det som at Myrhol får en for sterk rotasjon fordi han tror han skal bli holdt og tar sterkere i. Derfor avslutter han på en klønete måte.

Kanskje Norge skulle hatt et frikast som følge av holdingen, men ikke straffe. I hvert fall ikke noen soleklar. Noen vil hevde at Svavarsson er inne i feltet. Joda han har et kne inne i feltet, men han er jo bak Myrhol og viser at han slipper. Jeg skal ikke si at jeg har rett. Men tror ikke mange hadde brydd seg om situasjonen dersom den skjedde i første omgang. Og jeg vet jeg har støtte fra dommerhold i Norge.

Det som egentlig burde være fokus er hvordan Norge roter bort seieren. For det kokte fullstendig over. For meg er det en gåte at Espen Lie Hansen er på banen de siste ti minuttene.

Lie Hansen har noen veldig sterke sider, men han er en løs kanon. Du vet aldri hva som skjer. Og dessverre blir vurderingene hans mer avgjørende enn de danske dommerne.

Det siste skuddet hans er han nok ikke stolt av. Det var situasjonen som avgjorde kampen. Der skulle Norge spilt seg frem til en sen sjanse og sikret minst ett poeng.

Spørsmålet er vel om han burde vært på banen? Han sto vel med tre strake bomskudd før. Og var ganske heit i toppen. Det var kanskje en gambling fra Hedins side. For Lie Hansen kunne blitt mannen som ble matchvinner. Men da måtte han blitt holdt i ørene og fått klare instrukser.

Hvorfor setter ikke Hedin på banen en trygg oppstilling når han skal avgjøre det? Med Erlend Mamelund i venstreback, hvor han herjet med Island så lenge han fikk lov å spille der? Han kunne satt Kenneth Klev i høyreback, som kunne kjørt overgang for å flate ned forsvaret for Mamelund. Og latt Lund styre spillet.

Norge hadde alle muligheter til å dra det hele i land da man ledet 30-27. Da burde Norge hatt god kontroll. Men når kanskje verdens beste kontringslag er motstander, så kan man ikke gjøre enkle feil. Det fikk Norge merke til gangs.

Og for dem som fortsatt mener at Norge ble snytt for straffe, så husk at de fikk veldig, veldig god hjelp av dommerne i sluttminuttene mot Slovenia. Men det lager vi ikke noe nummer av.

Da Norge ledet med ett mål ble David Spilar helt feil avblåst for å ha brukt for mange skritt, og på toppen av det hele ble målvakt Gorzad Skof utvist for sin reaksjon på avgjørelsen. Da var slovenerne på vei fremover i kontra. De hadde nok mye større grunn til å føle seg snytt enn vi hadde i kveld. De røk trolig ut av EM. Norge er fortsatt med.

Kanskje hadde Slovenia fått med seg ett poeng der. Og kanskje hadde Håvard Tvedten bommet på straffen? Vi får aldri svaret. Og vi kan diskutere den ene situasjonen til vi blir grønn i trynet. Svaret får vi uansett aldri. You win some and you lose some.

Men det vi kan si med 100 prosent sikkerhet er at det er et norsk lag som presterer på et mye høyere nivå enn vi hadde lov til å forvente av dem. De spiller jevnt mot Island, noe de ikke klarte i fjor. Det skal både de og vi absolutt ta med seg videre.

Og det er slett ikke umulig å gjøre det samme mot Kroatia. Får man til forsvarsspillet som i perioder mot Slovenia, og angrepsspillet som mot Island, kan alt skje. Tro kan flytte fjell…

Twitter: @TV2SportenStig

Toppscorer i Champions League forrige sesong. Årets spiller i Bundesliga. Denne sesongen er han toppscorer i Bundesliga. Men god nok for det tyske landslaget er han tydeligvis ikke.

Uwe Gensheimer har startet begge Tysklands EM-kamper på benken. I stedet er det Dominik Klein som er blitt foretrukket på venstrevingen.

I Bundesliga denne sesongen har Gensheimer scoret 138 mål. Klein står med 54 scoringer.

Og til tross for å være et soleklart førstevalg, har Klein kun bidrat med et ynkelig mål.

Nå skal det sies at Gensheimer fikk 40 minutter på banen mot Makedonia, og avgjorde kampen for tyskerne.

Dersom Martin Heuberger presterer å starte med Klein i siste gruppekamp mot Sverige, så må han enten ha noe imot Gensheimer, skylde Klein penger eller være riv, ruskende gal.

For Heuberger kan nok forvente seg en tøff mottakelse hjemme i Tyskland dersom han klarer å rote dem ut av EM etter gruppespillet – i det som skulle være mesterskapets svakeste gruppe. Da blir han neppe sittende like lenge i jobben som sin forgjenger Heiner Brand.

Brand hadde jobben fra 1997 til han gikk av i fjor sommer.

Og for oss som har Gensheimer som venstreving på EM-manager forventer et skikkelig svar på tiltale fra Rhein-Neckar Löwen-spilleren når han får sjansen mot Sverige.

Under kan du se hva Gensheimer gjorde i Champions League-semifinalen

Twitter: @TV2SportenStig

Egentlig skulle denne bloggen handle om Robert Hedin, under samme tittel.

Kritikerne har vært etter ham lenge, og da han reduserte landslagssjefjobben til en deltidsstilling ved å ta treneransvaret i Aalborg, eskalerte kritikken.

Derfor har øksene vært kvesset rundt om i landet, og gjort klare til hugg dersom landslaget skulle svikte i EM i Serbia.

Hedin uangripelig uansett resultat
Men alle forfallene Hedin har opplevd inn mot mesterskapet, gjør ham egentlig uangripelig. Dersom Norge går videre til hovedrunden i dette EM, så er mesterskapet en suksess.

For borte er kanskje Norges fire største matchvinnere de siste årene.

Steinar Ege, Kristian Kjelling, Kjetil Strand og Frank Løke.

Dette er fire spillere som alle var i, eller tett oppunder, verdensklasse på sitt beste. Og som alle har avgjort viktige landskamper nærmest på egenhånd.

Få landslag tåler slike tap. Og Norge er i hvert fall ikke blant dem.

Avgjørende kamp
Derfor blir åpningskampen mot Slovenia Norges EM-finale. Det er der EM-skjebnen besegles.

For det er bare å stikke fingeren i jorden og innse at Kroatia og Island i øyeblikket er et hakk for gode. Og dersom man taper for Slovenia, så er trolig en seier mot de to medaljekandidatene for lite.

Derfor avgjøres det hele mot Slovenia. Og Slovenia er et lag Norge absolutt kan slå. Men det krever en god dag.

Oppløftende treningskamper
De to treningskampene mot Frankrike var oppløftende, og forhåpentligvis har spillet i de kampene gitt de norske spillerne ny selvtillit. Men vi må også huske på at det var treningskamper mot verdens beste lag. Null press overhodet for de norske spillerne. Alt annet enn ydmykelse ville se positivt ut.

Nå er det alvor. Og skikkelig alvor. Det er denne kampen Norge skal vinne i EM. Det er i denne kampen mye avgjøres. Seier over Slovenia er trolig nok til å sikre en plass i hovedrunden. Og med presset borte, kan mye skje. Da er ikke en seier over Island eller Kroatia umulig  heller.

Men et tap for Slovenia vil bety at Norge trolig må ha tre poeng mot Island og Kroatia for å komme videre, og det høres unektelig litt vanskelig ut.

Møter trolig offensivt forsvar
Jeg tør ikke være for stor optimist, til tross for Frankrike-kampene. For franskmennene hadde ikke veldig lyst til å takle nordmennene, og er det en ting Slovenia vil, så er det å gi juling. De tøyer alltid strikken maksimalt, og tillater dommerne dem å gjøre det, gjør det vondt å gå inn i forsvaret deres.

Det jeg frykter mest er Norges spill mot offensivt forsvar, for jeg blir ikke overrasket om Slovenia kommer i 3-2-1. En forsvarsformasjon Norge tradisjonelt sliter mot. Og får slovenerne lov til å grise skikkelig i forsvaret, blir det tøft.

I hvert fall hvis Norge skal spille sitt vanlige spill mot offensivt forsvar. Jeg frykter vi får se Børge Lund løpe overganger inn på linjen, og at man setter Christoffer Rambo i vurderingssituasjoner.

Ikke et vondt ord om Elverum-spilleren, men det er skytter han er. Å skulle ta avgjørelser i løpet av en brøkdel av et sekund på dette nivået er ikke hans greie. Det viste han mot Frankrike, og det vil vi få se mot Slovenia.

Hvor gode er målvaktene?
Jeg er også veldig spent på hvor målvaktene står. For med Steinar Ege i mål, så visste man at man hadde en redningsprosent på 35-40 prosent uansett. Der er man ikke nå. Alle tre har potensial til å stenge buret helt i den rette kampen, men ingen av dem gir noen garanti for 20 redninger.

Men det hadde vært herlig om Ole Erevik eller Svenn-Erik Medhus (Magnus Dahl må nok sitte på tribunen) har DEN dagen mot Slovenia. Det er akkurat  det man trenger.

Skal Norge ha suksess i EM, så må de bruke håndballjentenes suksessoppskrift. Få på plass et kompakt og tøft forsvar, få redninger og løpe som f… i kontra. Så får angrepsspillet være en bonus dersom det også flyter.

Mangler klassespillere bak på banen
For det er bare å innse at Norge kommer til EM uten en eneste bakspiller på toppnivå. Joda, vi har Børge Lund, som er en strålende spiller. Men bodøværingen er blitt nærmest en ren forsvarsspiller i klubben sin Rhein-Neckar Löwen. Og det har han vært i noen år. En må helt tilbake til 2006/07-sesongen for å finne sist Lund ble satset på som angrepsspiller. Da var han i Nordhorn.

Da hadde han 109 mål på 34 kamper. Siden den gang har han spilt fire og en halv sesong, med 171 mål på 127 kamper.

Erlend Mamelund er en annen som har mye håndball i seg. Men han tilhører ikke de aller beste. Savnet av Kristian Kjelling og Kjetil Strand blir nok stort.

Jeg krysser det som er av fingre og tær, og håper så virkelig skepsisen min er ubegrunnet…

 Twitter: @TV2SportenStig

Etter at Håndballpresident Karl-Arne Johannessen uttalte at en plass i OL-kvalifiseringen burde være en realistisk målsetting i EM, så føler jeg at det er på plass med en liten blogg om hva som faktisk skal til for å klare dette.

For hvor realistisk er det egentlig at Norge går til en OL-kvalifisering?

Svært lite, spør du meg.

I verste fall må Norge til semifinale i EM for å få en plass, og dersom noen spør Håndballpresidenten om det er realistisk, er jeg ganske sikker på hva svaret er.

Jeg skal gå gjennom forutsetningene for OL-kvalifiseringen:

Frankrike er direkte kvalifisert for London-OL som verdensmester. Utover det fikk de seks neste lagene i VM, plass i OL-kvalifiseringen. I tillegg har Europa tre plasser. Europamesteren får en direkteplass, og nummer to og tre får plass i kvalifiseringen.

De seks lagene bak Frankrike i VM, var alle fra Europa. Det betyr at sju av 16 nasjoner i EM allerede er klare.

Utover dette er det to plasser som står på spill i EM.

Så langt kan det se ganske realistisk ut med tanke på å få en plass i OL-kvalifiseringen. Norge må da bli blant de to beste av Tyskland, Serbia, Russland, Tsjekkia, Slovakia, Makedonia, Slovenia og Norge.

Men ser du på spilleskjemaet i EM, så er situasjonen en helt annen.

For fem av landene som ikke trenger å tenke på OL er nemlig på Norges side av tablået.

Bare Sverige og Danmark er på «andre siden». Og Polen, men de kommer først inn i regnestykket når man vet hvem som er i finalen. Det betyr at lag som Serbia og Tyskland har en mye lettere vei mot en OL-kvalifisering enn det Norge har. Og Norge tåler trolig ikke å ha begge de to nasjonene foran seg på den endelige resultatlisten.

Hvis jeg skal se på noen ulike utfall.

Beste utfall for Norge blir da at  f.eks. Polen og Serbia kan bli nummer tre og fire i sin gruppe i hovedrunden – bak Danmark og Sverige. Da må Norge dårligst bli nummer fem i sin gruppe, og vinne en plasseringskamp mot nummer fem i den andre gruppen, som da fort ville være Tyskland.

Og det var det beste utfallet. Den enkle måten å ta seg til OL-kvalifisering. Det kan jo gå så mye, mye verre.

Tenk om både Danmark og Sverige svikter? Og ingen av dem går til semifinale? La oss si at Serbia og Tyskland er semifinalistene fra den siden av tablået. Da må Norge trolig være en av semifinalistene fra den andre siden. Hvis ikke må man ha veldig, veldig flaks.

Skulle f.eks. Frankrike og Kroatia ta de to semifinaleplassene, må ikke de to gå til finalen. Da er løpet kjørt. Da får Kroatia EM-vinnerplassen uansett, og Polen rykker inn – og Serbia og Tyskland får de to siste kval-plassene.

Flaksvarianten er at Serbia og Tyskland tar seg til semifinale, En av dem går til finale mot Frankrike og får en EM-plass, og den andre får kvalifisering. Da er det fortsatt en plass igjen i spill.

Hvis da Danmark og Sverige blir nummer tre og fire i mellomspillgruppen, holder det at Norge blir nummer fem igjen, og slår laget som blir nummer fem i den andre gruppen.

Vi kan jo også se på den på forhånd mest realistiske fordelingen av semifinalelag (Skal en tro eksperter og bookmakere). Da får du fort Serbia og Danmark fra ene siden og Frankrike og Kroatia fra Norges side. Og Danmark – Frankrike i finalen.

Da er Polen inne i kvalifiseringen, Serbia har en plass, og Norge må da bli best av de øvrige som ikke er klar for kvalifisering. Er da Tyskland nummer tre i sin gruppe, kan ikke Norge bli dårligere enn det i sin. Og så slå tyskerne.

Det er et utall ulike utfall, men et minimum for Norge er å holde ett lag som er klar for OL-kvalifisering bak seg på sin side av tablået. Aller helst to. Bare det er vanskelig. Og så må lagene i den andre gruppen plassere seg i riktig rekkefølge samtidig.

Så Håndballpresidenten har forsåvidt rett i at OL-kvalifisering kan være mulig, men realistisk? Tja, vet ikke om jeg vil være med på den. En skal ha mye flaks med andre resultater hvis det skal bli realistisk å håpe på.

Jeg håper ikke jeg rotet meg bort i altfor avanserte forklaringer her. Planen var å vise enkleste OL-veien for Norge, og hvor vanskelig det egentlig er.

En ting er i hvert fall sikkert. Skal Norge spille OL-kvalifisering til sommeren, så holder det ikke med en seier. Da må man fort vinne tre kamper. Og det er ikke de enkleste motstanderne man skal møte på sin vei.

Men det er alltids lov til å håpe…

Hva mener du? Kan Norge ta en plass i OL-kvalifiseringen? Skriv gjerne din mening under:

Han er nok ikke lenger blant verdens aller beste, men så lenge Ivano Balic snører på seg skoene og entrer parketten, vil han være en av mesterskapets største profiler.

Alle håndballromantikere holder magikeren fra Split som den aller største. Ikke overraskende ble han også stemt frem som tidenes beste håndballspiller av leserne av IHFs nettsider i 2010.

For få har vært så dominerende på en håndballbane som Balic.

Best i seks mesterskap på rad
Rykket hans var av en annen verden. Hans evne til å ligge et hakk foran det som skjedde på banen og se løsninger ingen andre så, gjorde ham til en spiller alle beundret. Det er kanskje ikke så rart han fikk tilnavnet «Håndballens Mozart» for sin eleganse og lekne spillestil.

Han ble kåret til mesterskapets beste i SEKS strake mesterskap.

I VM 2003 var han best.

I EM 2004 var han også i særklasse.

Ikke overraskende var han også best i OL samme år.

I VM 2005 ble han igjen kåret til mesterskapets beste.

Den beste spilleren i EM 2006 var Ivano Balic.

Og i VM 2007 kom den siste bestemannspremien til Balic.

Hvem kan konkurrere med det? Ingen. Trolig vil aldri noen gang bli kåret til mesterskapets beste seks ganger på rad igjen.

På lag med idolet
Men det var basketballspiller han skulle bli.

Som guttunge var det stor ball og liten kurv som var unge Balics fascinasjon. Men pappa var håndballtrener og dro ham med på trening. Og det er ikke bare basketskoene hans som viser at han har lært sin basket-ABC. Mye av av bevegelsene hans er hentet fra basketball.

Ettersom han er relativt kortvokst med sine 189 cm!!! Derfor ble det håndball på ham. Og etter hvert fikk han seg et stort idol på håndballbanen. Franske Jackson Richardson.

Richardson var en livsnyter, som elsket dyr rødvin, og som i likhet med Balic kunne trylle med en håndball. Faktisk gjorde Richardson det samme straffekastet som Håvard Tvedten gjorde mot Egypt i en landskamp for Frankrike på 1990-tallet.

Og Balic oppnådde noe som er få forunt. Han fikk spille sammen med sitt eget idol i Portland San Antonio.

Røyker 15 om dagen
Men selv superstjerner kan få hjemlengsel. Etter et år i Spania måtte Portland hente kompisen Davor Dominikovic til klubben for å få Balic til å bli. Senere ble også Kristian Kjelling lagkamerat og god venn med Balic.

Akkurat som Richardson, kan man trygt si at Balic har et rosenrødt syn på livet.

I en idrett hvor de fleste toppspillerne er så topptrente at en usunn livsstil ikke er mulig, røyker Balic 15 om dagen og sier sjelden nei takk til et glass. Og jeg skal ikke se bort fra at hans avslappede holdning til det han driver med, har vært med på å gjøre ham så god som han har vært. Og det sitter litt inne å skrive det, for en som alltid mente at idrett og alkohol ikke kunne forenes.

Jeg har selv opplevd Balic på nært hold. En smilende og blid fyr, som alltid tar seg tid til journalistene.

Under EM i 2006 skulle jeg intervjue den gang landslagssjef Gunnar Pettersen på spillerhotellet i St. Gallen. Den første jeg ser når jeg kommer inn på hotellet er Balic. Der sitter han i baren med en halvliter i hånden. I strålende humør og en sigarett i munnviken. Kanskje ikke så mye å si på det i utgangspunktet. Men det var under fem timer til Kroatia skulle spille en avgjørende mellomspillkamp mot Island.

Tenk dere oppstyret det ville blitt dersom en norsk spiller hadde drukket øl og røykt sigaretter bare noen timer før en landskamp?

Fjernet treneren fra timeout
Selve kampen ble også et Balic-show på godt og vondt. Etter å ha haltet rundt med en vond fot store deler av kampen, beordret han timeout da det gjensto 12-13 minutter. Da sto det 20-20 og Kroatia hadde ikke scoret på over fem minutter. Men det som skjedde i timeouten var ubetalelig. Trener Lino Cervar forsøkte å ta styringen, men fikk beskjed om å holde kjeft av Balic. Da Cervar fortsatt ville komme med sine instrukser, valgte forsvarskjempen Davor Dominikovic å bære treneren bort fra timeouten, slik at Balic fikk lagt regien for resten av kampen.

Og for en regi. Hvis ikke jeg husker feil, scoret Balic sju av Kroatias ni siste mål i en kamp de vant 29-28. Han skaffet også straffekastet som Mirza Dzomba avgjorde kampen med.

Nå er Balic blitt 32 år gammel. Han har flere ganger sagt at han vil legge opp, men han er fortsatt med. Foran EM har han slitt med mageproblemer. Det stopper han neppe, og han kommer garantert til å spille en av hovedrollene for Kroatia også i dette mesterskapet.

Kos deg med noen Balic-godbiter i videoen under mens vi gleder oss til nye høydepunkter i Serbia. 

YouTube Direkt

Dersom du ikke er så veldig glad i selvskryt, så kan du like gjerne stoppe å lese nå. Men det blir selvsagt mest skryt av håndballjentene.

For av og til er det veldig deilig å si «Hva sa jeg?»

Før VM var pessimismen stor rundt de norske jentene. «En outsider til medalje», «Russland vinner dette akkurat som de vil», «Laget mangler lederskikkelser» var det som ble sagt.

Men jeg klarte ikke å se hva som ikke gjorde Norge til den største VM-favoritten. Til tross for at Gro Hammerseng, Tonje Larsen, Nora Mørk og Tine Stange var hjemme (Legg gjerne til Cecilie Leganger), så hadde Norge fortsatt den beste målvakten, det beste forsvaret og det best trente laget. Det som har vært suksessoppskriften de siste årene. Og du får ikke spillere med større vinnerinstinkt i kvinnehåndball enn Lunde-tvillingene. Der har du lederne.

LES OGSÅ: «Slutt å tull. Det blir gull» (Les den hvis ikke du tror meg)

Jeg fikk selvsagt en del tilbakemeldinger etter at jeg skrev det i bloggen min. Men selv etter tapet for Tyskland i åpningskampen fastholdt jeg at Norge var VMs største favoritt.

Jeg hadde ikke så stor tro på Russland, hadde pengene mine på Frankrike i kvartfinalen. Jeg fikk også passet mitt påskrevet da jeg sa semifinalen mot Spania ville bli lett match. Og da jeg ble spurt om hvordan det ville gå i finalen, sa jeg norsk seier med mellom fem og ti mål. Og jeg satte penger på at de ville vinne med sju eller mer.

Nå kan jeg endelig si «Hva sa jeg?» Og jeg kan smile litt over saldoen på spillekontoen min også.

Det er skikkelig deilig å juble over et nytt norsk VM-gull. For det var så veldig fortjent. De norske jentene har vært det klart beste laget i Brasil. Og Katrine Lunde Haraldsen har vært den beste av dem alle. Og det aller verste er at med litt mer kynisme kunne man vært enda mer suveren.

Jeg gidder ikke gjøre noe nummer av nivået i VM. Det ville vært urettferdig mot de nybakte verdensmesterne. For uansett hvordan man snur og vender på dette, så er dette en stor prestasjon av håndballjentene. Kanskje den største de har gjort.

For denne gangen fikk de ørene fulle av hvor sjanseløse de var før VM, og det ble ikke bedre av tapet mot Tyskland.

Men de har som alltid hatt stigning utover i mesterskapet. Ettersom man er klart bedre trent enn de andre lagene, så står man distansen i et VM også best. Mens de andre merker kjøret, kjører Norge videre. Det er en egenskap som ble sterkt undervurdert før VM.

Nå er man kvitt spøkelset fra 1999. Endelig er Norge verdensmestere igjen. Endelig kan man slutte å snakke om tidenes håndballkamp på Lillehammer. Eller, det skal vi ikke. For det er fortsatt tidenes håndballdrama. Men nå er Norge regjerende OL-, VM- og EM-mester. Det er det bare Danmarks suverene jenter på 1990-tallet og Frankrikes herrer som har klart før dem.

Det står det virkelig respekt av. Enkelt og greit.

Og det er ikke så sikkert Norge ville blitt verdensmestere dersom man hadde hatt med alle stjernene. Da ville ikke Kristine Lunde-Borgersen fått tid til finne tryggheten etter lang tid ute. Da ville ikke Karoline Dyhre Breivang få sjansen til å gjøre sitt beste mesterskap offensivt siden debuten i 2000.

Jeg skrev i bloggen min at Norge ville være bedre offensivt enn de siste mesterskapene. Og mye takket være Lunde-Borgersen og Dyhre Breivang vartet man opp med kanskje den beste angrepsomgangen Norge noen gang har gjort i et mesterskap. Og det i finalen mot Frankrike.

Så kan de franske jentene si at det ville blitt annerledes dersom ikke Mariama Signate og Allison Pineau var blitt skadet, men de kan bare glemme det. Dette ville blitt norsk gull uansett. Frankrike hadde vunnet de fire siste kampene mot Norge. Men treningskamper er treningskamper. En VM-finale er noe helt annet.

For Norge er og blir best i verden…

Det ble kanskje ikke så veldig mye selvskryt likevel. Det var andre som fortjente mer av skryten. Men det blir et lite glass med champagnebrus til ære for håndballjentene og meg selv…