Opprettholdelse er den største bragden.

For den som ønsker det, kreves det en stor porsjon motivasjon og handlekraft for å endre vaner. Enda mer kreves av den som ønsker å opprettholde endringene resten av livet.

Hvor mye vilje og utholdenhet skal til før du, som høyrehendt, endrer vane og automatisk begynner å pusse tennene med venstre hånd og greier å gjøre det resten av livet? For en voksen som skal endre vaner, kan en kanskje sammenligne kravet til opprettholdelse av livsstilsendringer med denne tannpussen (Iallefall for meg som er ekstremt høyrehendt;)?

Kanskje kjenner du deg igjen? De første ukene er kjøleskapet fylt av de flotteste frukter og grønnsaker. Noen uker senere er kålrota skrumpet inn (bakerst, lengst nede i kjøleskapet), brokkolien har gulnet og det nye sunne fiskepålegget har gått ut på dato? Den første måneden var du i bevegelse minst 30 minutter daglig, den neste måneden en gang i uken…og plutselig var det glemt (eller fortrengt) at du var ute etter å endre noe som helst. Eller, du gikk ned fem kilo på åtte uker. Etter tre måneder er du tilbake til utgangspunktet? Eller for ikke å snakke om Ole Johannes Øvretveit (http://blogg.bt.no/maratonmannen), som har gått ned 50 kilo, hvordan skal det bli å opprettholde det?

Ja, man står til slutt alene med valgene sine og har selv hovedansvaret for å holde ut, men…

Omgivelsene er i regelen ikke gode nok til å støtte den som ønsker å opprettholde livsstilsendringen sin. Når man har gått ned i vekt, er omgivelsene liksom «ferdig» med det. Og når støtten fra omgivelsene svinner og nyhetens interesse rundt livsstilsendringen er borte, vil motivasjonen lett dabbe av. Selv de små endringene kan da være lett å glemme og vanskelig å opprettholde.

Jeg har sterk tro på at du og jeg kan hjelpe mange til å opprettholde sine livsstilsendringer hvis vi fortsetter å heie etter at målet er nådd, lenge etter at målet er nådd, mange år etter at målet er nådd. Resten av livet.

Heia Ole Johannes!

Siri Marte:)

PS! Husk, en livsstilsendring behøver ikke være å gå ned 50 kilo! Det kan også være noe så enkelt som å velge et grovbrød i stedet for et halvgrovt brød til frokosten, eller å ta trappene i stedet for heisen på jobben;)! Kan hende du trenger å bli heiet på likevel, lenge, for at endringen skal bli en vane/noe som det går automatikk i!

 

 

 

 

Pulveransvar

Forleden dag ringte en ung kvinne meg. Hun fortalte at hun gikk på pulverkur. Det hadde hun gjort de siste 12 dagene, og hun hadde ikke spist mat siden hun begynte. Kun pulver. Hun ringte fordi hennes kroppslige reaksjoner på kuren, gjorde at hun ble redd. Hun gikk på pulverslankekurs på sitt lokale treningssenter.

Den unge kvinnen fortalte meg at hun følte seg skjelven og det «prikket i ben og armer». Hun syntes det kjentes ut som hun hadde lavt blodtrykk og at hun hele tiden var i ferd med å besvime. Hun har to barn og følte at hun ikke hadde overskudd til dem eller noe annet.

Jeg var og er sjokkert. Jeg søkte etter og leste om pulverkuren og så med det samme at treningssenteret reklamerer med kuren på sine hjemmesider. Jeg satte meg ikke dypt inn i pulverkuren. Kvinnen følte seg syk og hadde spist bare pulver i dagevis. Det sa nok for meg.

Det første som slo meg var: Hvorfor i all verden legger ikke treningssenteret opp til et livsstilkurs som innebærer vanlig mat? Vanlig mat, som kvinnens barn også kan spise og nyte godt av? Denne mammaen gir signaler til sine barn når hun spiser pulver til middag. Hvordan skal hun kunne lære dem hvordan de bør spise når mamma selv drikker pulver til mat?

Det andre jeg tenkte var: Hvilket ansvar er tatt for kvinnens helse her? Det ble ikke stilt krav til helseundersøkelse på forhånd, før kuren ble satt i gang. Nå følte hun seg syk.

Det tredje som forundret meg var: Så langt kvinnen visste, var det ikke ernæringsfysiologer eller andre med ernæringsutdannelse som ledet kursene, det var «helsekonsulenter», som hadde tatt pulver- helsekurs hos leverandøren av pulveret. Hvordan tør treningssenteret ta dette helseansvaret?

Det fjerde som slo meg var: Kvinnen ringte meg. Ikke de som ledet kurset på treningssenteret. Jeg tolker det som at kvinnen ikke har tillit til helsekonsulentene på treningssenteret…

Jeg kunne ramset opp punkt etter punkt. Ikke minst det faktum at jeg mener denne slankefremgangsmåten kan være direkte helseskadelig.  For denne kvinnen er denne kuren potensielt helseskadelig grunnet hennes historie, i aller høyeste grad.

Jeg innrømmer at jeg blir fortvilet og opprørt. Til hvilken pris skal vi slanke oss?

Jeg er ikke klinisk ernæringsfysiolog, men anser meg som kvalifisert til å råde deg til følgende: Hvis du skal slanke deg ved hjelp av ekstreme tiltak, still like ekstreme krav til de som skal hjelpe deg med din helse. Ikke nøy deg med en helsekonsulent med helgekurs.

I vrimmelen av helserådgivere er det viktig å stille krav til utdannelse og til å skille på kompetanse. Selv er jeg alltid nøye på å informere om hvilken erfaring og utdanning jeg har, som forutsetning for veiledning av de som kommer til meg for råd.  Det er viktig å være ydmyk. Ingen kan kunne alt og det er lov å si «jeg vet ikke» og henvise videre.

Til slutt mener jeg at fysisk aktivitet må prioriteres foran vektreduksjon. Fordi jeg er overbevist om at god helse ligger i bevegelse. Det er en etablert generell sannhet at det er større helserisiko i å være «tynn og inaktiv» enn «tykk og aktiv».

Og til deg som ønsker å gå ned i vekt: Du kan effektivt gå ned i vekt ved hjelp av gode matvalg og generell fysisk aktivitet. Og man behøver ikke gå ned kjempefort i vekt eller gjøre kjempestore endringer for å få det til. Et par justeringer i kostveien og et par ekstra trapper og en liten kveldstur, kan på sikt gjøre underverker. La oss begrense revolusjonene og heller leve etter den gode gamle klisjeen; «veien er målet».

Kroppen vår er kjempegod på å motta næring via mat; variert, fargerik, fiberrik og sammensatt mat er mer enn godt nok.

Bon appétit;)!

Siri Marte