I opposisjon til matpress(en)!

På vei til oppdrag i vakre Vågå, kjøper jeg et par aviser. Et bombardement av kostholds- og treningstips møter meg. Jeg er over gjennomsnittet interessert i kosthold og trening, men har for tiden lyst til å trekke ned blenderne. Store overskrifter om hvordan jeg best skal ta vare på helsa mi. Jeg blir ikke klokere. Heller matlei og i opposisjon.

Solskinnsdagen i Vågå går med til å snakke med barn. Her må en med varsomhet formidle budskapet om trening og ernæring. Kort og enkelt, uten mirakeloppskrifter. Grovt brød, godt pålegg og vann som tørstedrikk. Jeg forteller at de ikke trenger RedBull for å bli gode i fotball. Jeg rystes litt. Ungene har fått det med seg de også, det de ikke burde.

På kvelden er vi invitert til ”Vianvang”. I det jeg vandrer dit, aner jeg ikke at det som venter meg er en opplevelse rundt tema ”mat”, som for meg ikke ligner sidestykke.

Jeg møter et inferno av inntrykk. Ei tømmerhytte under tunge lauvtrær. Røyk fra pipa. Einer i taket. Vakker vill natur. Detaljer. Store og små. Symbolikk i hver detalj. Dialekt som krever konsentrasjon. En miks av alt. Et snev av utland, et sterkt norsk fundament. Jeg tenker at holdninger måtte ligge i hvert spadetak tatt på dette stedet. Vi entrer Arne Brimi sin ”Draum”.

Kokken sjøl, hilser hver og en av de knappe 50 gjestene velkommen. Et håndtrykk og småprat, som seg hør og bør når verten får sine gjester til gards. Alle nyter smaken av nyrøyka ørret og flatbrød. Jeg får lyst å skrive a-endinger og nynorsk når jeg skal beskrive opplevelsen. Smaken blander seg med inntrykkene og forsterkes. Over champagne eller Li-eplejuice og kjøttbolle står Brimi lett henslengt og formidler sitt budskap. Tanker jeg ikke har tenkt. «Eg ynskjer at du skal oppleve Vianvang som ei kjelde å ause av, ikkje berre for å bli mett, men for å kunne reise heim med kunnskap om samanhangar som knyter kvar og ein inn i den naturlege veven som vi er ein del av.» (http://www.brimiland.no/index.php/vianvang).

Det jeg opplever deretter kan nesten ikke beskrives med ord. Jeg, som hadde bekymret meg for RedBull og irritert meg over tabloidavisene tidligere på dagen, glemmer alt. Glemmer alt som er ”farlig”, glemmer ”at litt er nok”, at jeg kanskje burde trent… Jeg går inn i en verden av tilfredshet. Jeg bare opplever smak, på en helt annen måte. Ikke fråtsing. Nei. Men omgivelser. Indre ro og glede. Vennlige, imøtekommende øyne. Naturlig. Ingenting tilgjort. Vi lar oss bli ført inn i en annen verden. Der alt er ”goille godt”, som chef’en selv sier.

Jeg tror ikke det var bare maten, som gjorde det. Det var totalen. Det var essensen. Det var holdningene og meningene bak det. Det var trådene i veven som ble flettet sammen. Ekte. Ærlig. Jeg spurte Brimi om jeg kunne få skrive noen ord om opplevelsen min. Det kunne jeg selvsagt få lov til. Jeg mistenkte ham ikke for at han var glad for reklamen. ”Hugs å sei at alle kan bestille her”, sa han. Med vekt på alle. Jeg vet han ikke sa det fordi han har behov for flere bestillinger. Han gir ikke inntrykk av å være opptatt av ”skilling” heller. Men han mente at på Vianvang er det ikke forskjell på konge, fuss eller fant.

Jeg fikk oppleve ”eit grenseland mellom eventyr og verkelegheit”. Jeg fikk oppleve hvordan mat skal nytes, noe tabloidavisenes aldri erkjenner. Som veileder innenfor trening og kosthold må en fare varsomt med kunnskapen sin. Vi må ta vare på potensialet vi alle har til å nyte ”det perfekte måltid” gjennom alle trådene i veven…uten at vi skulle eller burde noen ting som helst.