Trening betyr ikke vektreduksjon.

Trening behøver dessverre ikke nødvendigvis å bidra til at du går ned i vekt.

Dette er vist i flere studier. Og jeg får det bekreftet i praksis. Mange som trener i treningslaboratoriet vårt ved NTNU (CERG), øker treningsmengden sin over lengre perioder uten at de automatisk reduserer sin vekt/BMI.  Dette skyldes ikke ene og alene «at muskel er tyngre enn fett og at det skjer en omdistribuering av fett i forhold til muskel på kroppen». Sannsynligvis er hovedgrunnen, rett og slett, at vi har en tendens til å kompensere for treningsøkten ved å innta mer energi– bevisst eller ubevisst.

Alle har ikke et ønske om, ei heller et behov for å redusere vekten sin. Det er likevel fornuftig for oss over 30 å ha et bevisst forhold til vår hverdagsaktivitet, uansett ønske om vektregulering eller ei. Riktignok reduseres forbrenningen med alder, men hovedutfordringen er at vi med alderen reduserer vårt generelle aktivitetsnivå.

Du kan gjerne se på treningsøkter som en metode for å utvikle større overskudd til hverdagsaktivitet. Det er antall timer du ikke befinner deg i sofaen, som synes å være avgjørende!

Jeg pleier først å kartlegge hverdagsaktiviteten hos de som ønsker å gå ned i vekt. I de aller fleste tilfeller finner vi at tiden i aktivitet er forsvinnende liten. «Hvordan øke den totale mengden aktivitet?», er det påfølgende spørsmålet. Du har mange muligheter: velg trappen, gå til butikken, ikke la mannen ta bæreposene (han gjør deg en bjørnetjeneste!), lek med ungene… Greier du å øke hverdagsaktiviteten din med en til to timer hver eneste dag, forbrenner du mer totalt sett i løpet av en uke enn en times treningsøkt to ganger i uken (uten at jeg med det oppfordrer til å ta disse treningsøktene vekk!).

Jeg velger å henge meg opp i lek. Det er så inderlig godt å sitte på enden av sandkassen, finne frem kaffekoppen og nyte barnas lek. Men, et gulltips er å ta initiativ til fysisk lek sammen med barna iblant! For barna er det kjempegøy! I tillegg til at de får mange nye bevegelseserfaringer når de blir «hemset litt med»,  opplever du herlige stunder med latter, deilige klemmer, nærhet og kontakt i særklasse!

Barn, ingen hindring!

Etter noen uker med dulling og komplett ammetåke, vekte min venninne meg fra den rosa blondebefengte tilværelsen blant ammeinnlegg og babylukt. Det var på tide å få opp pulsen!

På grunn av det Elin kalte et «fysiologisk alderstillegg» i forhold til undertegnede, samt en påstått inaktiv fortid,  hadde hun vært en ganske hard nøtt å få over 6 km/h før tidligere . Iallefall når det var lyst ute. Men NÅ (!) kunne hun trene med meg, nå når jeg angivelig «lå nede» etter et basketak på St.Olav hospitals fødeklinikk!

Dette er snart to år siden og avtalene  med Elin har vært en suksessfaktor for  jevn formstigning, for begge. To eller fire eller fem dager i uken. Vi er fornøyde med det vi rekker, 10 minutt eller en time, overbookede småbarnsmødre som vi er.  Superlativene hagler i takt med at endorfinene melder seg. Den psykologiske siden av å trene sammen, uansett vær og uansett humør, kan jeg ikke en gang begynne å beskrive (det er også utenfor mitt felt). Mang en «hjernekrymper» tror jeg er gjort arbeidsledig grunnet slike konstellasjoner!

Ingen til å passe barna? Fordi om en ikke kan legge i vei i den største farten når barn er med til beins, har jeg god erfaring med å ta dem med! Dobbel bonus, gode samtaler skapes og gode vaner formidles. I tillegg til en meget medgjørlig samboer, som har full forståelse for ukentlige «dater med Elin» (sannsynligvis også av opportunistiske hensikter; jeg er i mye bedre humør når jeg får bevegd meg regelmessig)… har en bæresele bidratt til at mulighetene for fysisk aktivitet har vært til stede også når ingen kan passe barnet mens jeg trener! Jeg finner ikke unnskyldning for ikke å komme meg ut! (Uansett vær faktisk, den har regntrekk!)

Sanne er snart to år nå og 10 kg. Hun er fortsatt behagelig å bære, fordi om jeg blir litt mer andpusten i oppoverbakkene, sammenlignet med når hun var 5kg.  Hun elsker å sitte bakpå der, «bå lyggen».  Nå er sommeren her og kveldene er lengre og lysere.  Vassfjellet bak huset kan brukes etter arbeid og middag. Tett inntil mamma, sitter hun. Og her synger vi «Hompetitten» og snakker om dagen som har vært. Noe anstrengt kan syngingen bli i de verste motbakkene, men hun synes ikke å la seg merke av det- og for min del kompenserer denne økte belastningen for den reduserte farten åtte-åringen representerer. Den eneste utfordringen kan være å holde den lille våken.

God tur:)!

Ingen dårlig samvittighet, takk!

Hvis du kjenner et behov for å febrilsk klikke deg videre, fordi du ikke orker mer dårlig samvittighet…la meg prøve å overtale deg til å bli litt til.

Jeg har nemlig ingen intensjon om å spille på din samvittighet.  Jeg har ingen tro på dårlig samvittighet når det kommer til trening eller ernæring. Det hjelper ikke for noe, gjør det vel? Dårlig samvittighet kan umulig være helsefremmende. Og vi har mer enn nok dårlig samvittighet fra før, om ikke dårlig samvittighet for en uteblitt treningsøkt eller et vaffelstykke på jobben også skulle være en ekstra belastning? Nå tilsier min erfaring at denne samvittigheten kan være vanskelig å styre. Men jeg har kommet til følgende konklusjon for meg selv:

Gnager samvittigheten, er det på tide med et oppgjør! Gjøre eller ikke gjøre!? Når valget er tatt, har jeg ingen grunn til dårlig samvittighet lenger, uansett hva valget falt på. For da er avgjørelsen tatt. Punktum. (Ja, jeg vet. Enkelt, men fryktelig vanskelig).

Jeg drømmer om å kunne trene hver dag. Bruke timesvis i vektsalen og kose meg på lange turer. Men det går ikke. Døgnet mitt har dessverre bare 24 timer. Jeg ble for to år siden enig med meg selv om å trene minst to ganger per uke- denne avtalen er like bindende for meg, som alle andre avtaler. Får jeg til det, har jeg lovet meg selv å være fornøyd. Jeg har ei jente på 2, ei på 8 og ei på 14 i hjemmet, i tillegg til  fulltidsjobb… også en kjæreste da! Jeg har konkludert med at jeg bare være fornøyd med de to øktene per uke. Men får jeg til mer, er det bonus! De fleste uker får jeg til flere økter, men disse er fleksible: Leke med ungene, gå i fjellet, gjøre hagearbeid osv. De to faste øktene er hellige og jeg passer på at disse er gode, effektive økter for hjerte-og karsystemet mitt, for jeg har lyst å påvirke overskuddet.  Styrketrening gir også økt overskudd i form av at alt du gjør i hverdagen blir relativt lettere når du øker styrken din. Men jeg har til nå sagt meg fornøyd med å få til dette en gang i uken, hvis jeg rekker. Ikke optimalt, men fornøyd! Det er godt å ha kommet til disse erkjennelsene, de har ikke alltid vært der, kan jeg love. Men med gode treningsmetoder begynner dette opplegget å forme seg som optimalt for meg. Noe er hugget i sten og noe annet er fleksibelt.

For å være helt ærlig. Jeg er relativt sjeldent motivert før jeg har treningsklærne på og hånda på dørklinka. Ofte sender jeg lange blikk mot sofaen etter ungene er lagt…Det er selve effekten av den treningen jeg gjør, som motiverer meg. Uten effekten treningen gir meg, opplever jeg en tyngre hverdag. Trening er i mine øyne ikke alltid gøy, ei heller smaker det bestandig best med sunn mat. Dessverre. Små endringer i form av en ekstra time bevegelse per uke eller å kutte ut brus på hverdagene, krever vilje. Hardt arbeid og utholdenhet over tid. Ja, det er enkelt på et vis, men det er som Nils Arne Eggen sier; det er den indre driven som bestemmer hvem som lykkes (referert fritt etter minne).

En som daglig imponerer meg «beond words» med sin indre driv er Ole Johannes Øvretveit, som jeg jobbet sammen med  i de første TV2Sporty programmene i vår. Les bloggen hans, han setter ord på prosessen. Bloggen både rører og inspirerer meg! (http://blogg.bt.no/maratonmannen/)

Via mine fabuleringer rundt det jeg kan mest om, nemlig trening og min hverdag, håper jeg å indirekte bidra til å inspirere og engasjere til fysisk aktivitet og sunnere valg… Fordi det er så godt etterpå– og fordi jeg av erfaring kan si at det gir en følelse av glede og overskudd. Og fordi jeg med et vitenskapelig grunnlag kan si at det er helsefremmende, som en bonus i tillegg til alt det andre gode!

Her har to av mine gode venninner med god samvittighet lagt seg til for å slikke vårsolen etter en lang oppoverbakke. Hærlig!