Ingen er født jernmann

Jeg må innrømme at jeg har sendt mange onde tanker til amerikaneren som fant på å løpe maraton etter et sykkelritt.

Jeg har nemlig prøvd, og smerte er Ironman triathlon i et nøtteskall.

I MÅL: (Fra v.) Asle Stensæter og Eivind A. Pettersen har fullført Ironman Haugesund og kan feire 138. og 139.-plassen med vann.

Tidenes første offisielle Ironman i Skandinavia ble arrangert i Haugesund i helga. Jeg var så heldig – eller skal vi si uheldig? – å få delta. 113,1 langdryge kilometer fordelt på 1,9 km svømming, 90 km landeveissykling og 21,1 km gateløp som dessert. Slikt hører med når man jobber som reporter i TV 2 Sporty.

Å oppsummere mitt eget løp er fort gjort: Hyggelig morgenbad sammen med 400 blide, men nervøse selvpinere. Rask sykkeltur i storslått vestlandsnatur. Og en blytung halvmaraton i drepende solskinn. Der entusiastisk heiing fra sildabyens innbyggere var eneste grunn til å holde beina gående. Se bildene fra Haugesunds Avis her.

ET BLODSLIT: Løpingen er desidert det verste med Ironman. Publikum heier, men du klarer ikke få opp dampen. Her blir artikkelforfatteren (til v.) tatt igjen av nok en konkurrent.

Jeg skal fortelle mer om min Ironman-opplevelse litt senere. Men grunnleggeren av verdens kanskje hardeste idrettskonkurranse unnslipper ikke mitt kritiske blikk. Hvem er egentlig denne idioten som har voldt meg så mye smerte?

Hans navn er John Collins, amerikansk marineoffiser.

Kranglet om hvem som var sprekest
I 1977 havnet Collins i heftig diskusjon med noen karer fra Mid-Pacific Road Runners og the Waikiki Swim Club på Hawaii. «Hvem er de sprekeste utøverne? Løpere, svømmere eller syklister?» Det var bare en måte å finne svaret: Arrangere en drepende langdistansekonkurranse.

Karene besluttet å slå sammen tre løp: Waikiki Roughwater Swim (3,86 km), todagersrittet Around-Oahu Bike Race (185.07 km) og Honolulu Maraton (42.195 km). Sykkeldelen ble av praktiske årsaker kuttet med fem kilometer – og vips, så var en ny idrettsgren i boks. Nevnte Collins fant på navnet: ”Den som kommer først i mål kaller vi Iron Man”, sa han. Og slik ble det.

18. februar 1978 gikk tidenes første Ironman av stabelen på Hawaii. 15 mann stilte på startstreken, 12 fullførte og Gordon Haller vant på 11 timer og 46 minutter.

Fra langdistanse til sprint
I dag er triathlon USAs raskest voksende sport og man konkurrerer i ulike disipliner. Du har hel- og halv Ironman (IM) – lik den Haugesund nå arrangerte. Proffene bruker rundt åtte timer på fulldistansen og knappe fire timer på halvdistansen. Vi andre betydelig mer.

Under sommerens OL i London er triathlon med for fjerde gang. Her er distansen 1500 m svømming, 40 km sykkel og 10 km løping. Canadiske Simon Whitfield ble i år 2000 tidenes første OL-mester på den imponerende tiden 1.48,24. Han rotet ikke vekk mange sekunder i skiftesonene!

Sprint er en populær triathlongren som du også finner på NM-programmet: 750 m svømming, 20 km sykkel og 5 km løp. Det popper nå opp lokale sprinttriatlon over hele Norge. Her er terskelen for å delta lav både når det gjelder treningsmengde, ferdigheter og utstyr og er det nærmeste triathlon kommer folkesport.

 

TIL VM: Christen Skjerven fra Bergen Triathlon Club poserer spøkefullt under utstyrssjekken, til stor glede for en lokal funksjonær. I løpet kvalifiserte Skjerven seg til VM-finalen i Las Vegas i klassen 40-44 år.

Kramper og uhell
Tilbake til Ironman: Jeg er en triathlonfersking, men har i hvert fall en halvdistanse og noen sprinter på baken i løpet av min ett år korte karriere. Dette har jeg fortalt om i tidligere blogginnlegg her på tv2.no/sporty

Kroppen min kan bekrefte at Ironman ikke er en aktivitet for utrente. Når du mikser tre så ulike idretter sier kroppen stopp. Musklene får sjokk, og selv blodtrente utøvere bryter sammen i kramper og utmattelse.

I Haugesund måtte den erfarne triatleten Steve opp av vannet midtveis og søke førstehjelp for leggkrampe. Først etter ti minutter kom han seg videre. Den første syklisten som passerte meg prøvde å ordne på mat og utstyr samtidig, mistet kontrollen i 30 km/t, skjenet ut, traff en murkant og havnet sprellende på en gressplen. Nesten uskadd, heldigvis.

Selv kom jeg meg helskinnet gjennom både svømmingen, sykkeldelen og skiftesonene. En stor takk til kollega Mathias som hadde lånt meg sin dyrkjøpte karbontemposykkel. Men så satte krampen inn. Den tilsynelatende spreke sykkelkroppen min ble forvandlet til en dirrende tømmerstokk så fort jeg snøret på meg joggeskoene. Jeg klarte knapt å puste, ei heller å løpe. Men jeg har lært. Lært at bøygen i Ironman er overgangen fra sykkel til løp. Pokkers Collins! Det er bare å bite tennene sammen og fortsette, etter noen kilometer pleier det å gå bedre. Eller kanskje ikke…

FEM GLADE FINISHERE: (Fra v.) Asle Stensæter, Siri Dalheim, Knut Grimstad (bak), triathlonpresident Arild Mjøs Andersen og Eivind A. Pettersen.

Forbiløpt av 50-åringer
Jeg klarte etter hvert å løpe, men ikke på langt nær så fort som på trening. Men da har jeg sjelden ni mil sykling i beina. Det er en guffen følelse når det står flere tusen mennesker og heier på deg, du har lyst å løpe fort, men kroppen lystrer ikke. Og seige, senete 50-åringer bare glir forbi. Utenlandsproffene som passerte meg i stormtempo var snart ferdige med den avsluttende løperunden og snart i mål. Heldiggrisene.

Takk og lov var det nok av matstasjoner og entusiastiske funksjonærer i Haugesund. De foret meg med kalde svamper, vann, cola, sportsdrikk, sportsgel og banan. Mannen som sprayet deltakerne med hageslange fra altanen fikk mange nye venner. Men løpingen måtte jeg stå for selv. Vondt, vondt! Etter fem timers aktivitet har kroppen lyst på pause. Ut fra grimasene til de øvrige deltakerne å dømme var jeg ikke alene om den følelsen. Brosteinen føltes som glødende lava, solsteken kokte meg som et speilegg. Og jeg, mitt naut, droppet tilbudet om gratis solkrem i skifteteltet.

LYKKEFØLELSE: Det er ubeskrivelig deilig å fullføre en Ironman, noe denne deltakeren demonstrerer.

Innspurt og lykkefølelse
”Jeg tar deg igjen på løpingen”, lovet triatlonpresident Arild før start. Og gjentok det da han spant forbi etter syklingen. For hver runding kommer han nærmere. Tre kilometer før mål er han helt oppe i ryggen på meg. Kanskje er det Arild som gir meg de siste kreftene til å sette inn en slags langspurt. ”Gi på nå Eivind, så er du under fem og en halv time”, roper en klubbkamerat som for lengst er i mål. Lungene føles som de skal sprenges opp den siste bakken, jeg dropper colaen på siste drikkestasjon og gir alt jeg har igjen. Oppløp, spurt, publikum jubler, jeg er i mål! Lykkefølelse, medalje, t-skjorte, kald cola, hvile!

Jeg er enig. Ironman er for gærninger. Aktiviteten kan neppe være sunn, men mestringsfølelsen over å ha fullført er ubeskrivelig. Den overskygger smerten. Kanskje jeg prøver igjen neste år…

Til slutt en oppsummering av egen innsats (tidene til totalvinner Filip Ospaly fra Tsjekkia i parentes):

1,9 km svøm: 31.30 (21.19)
Skiftesone 1: 3.14 (1.01)
90 km sykkel: 2.48.10 (2.09.47)
Skiftesone 2: 2.28 (0.58)
21,1 km løp: 2.00.57 (1.14.14)

Sluttid: Eivind 5.26.21/139. plass (Filip 3.47.22/1. plass)

60 kvinner og 278 menn fullførte Ironman Haugesund, deriblant 19 i proffklassen.

Ferietrim litt utenom det vanlige

De fleste jeg kjenner tar nå sommerferie og setter kursen mot varmere strøk. Jeg drar til regnvåte Haugesund for å delta på Ironman.

KLARE FOR HAUGESUND: Den erfarne triatleten Christen Skjerven (til v.) og den litt mindre erfarne Eivind A. Pettersen fra TV 2 Sporty tester den idylliske sykkeltraseen utenfor Haugesund. Søndag klokken 08.00 står begge på startstreken i Norges første offisielle Ironman-konkurranse.

113,1 knallharde kilometer i vann og på land. Helt frivillig. Og det midt i den helligste feriemåneden. Jeg kan ikke ha tenkt særlig klart da jeg trykket «bekreft» i påmeldingsfanen til Ironman Haugesund før jul i fjor.

Kanskje ble jeg blendet av at dette er tidenes første offisielle Ironman i Norge. Et triatlon kan hvem som helst arrangere, men Ironman er et beskyttet varemerke med VM-finale på Hawaii hvert år. Ironman-brandet innebærer strenge krav til arrangør, utøvere og løypetrase, der halve byen blir avstengt.

Så nå står jeg her. Spent. Mens værmeldingen for søndag sier regn. Og det er ingen vei tilbake.

Triatlon er sporten som skiller mus og menn. Der du fysisk må innom den mørkeste kjellerkroken før du er i mål. Dette vet jeg, for jeg har allerede en Ironman under beltet. Debuten på Askøy utenfor Bergen i 2011 ble en blandet opplevelse. Lykkefølelsen over å ha fullført kan ikke beskrives, ei heller skuffelsen over å sprekke på løpingen. Ni uker trening var ikke nok, selv om jeg kom i mål. Jeg bestemte meg for å ta revansje.

Etter tolv måneder med målbevisst trening har sannhetens time kommet.

1,9 kilometer svømming i åpent vann. 90 kilometer solosykling på landeveien. Og en halvmaraton i Haugesunds gater som dessert. Dette er hva som venter meg og 500 andre triatleter søndag morgen klokken 08.00. Mens du ligger og koser deg under sommerdynen, god og mett etter grillmat og jordbær – og kanskje et glass eller tre – fra kvelden i forveien, står jeg barbeint på kanten av Skeisvatnet i våtdrakten og badehetten min.

Uheldigvis for deg som fortsatt befinner deg på sommerferie i Sør-Norge har værdamene i Storm meldt 12 grader, regn og lett bris søndag. Litt kjipt, tatt i betraktning at det i skrivende stund er sol og 25 grader.

Hva er viktig for å bli en jernmann? Jeg har valgt å fokuser på tre ting: Trening, kosthold og utstyr.

FULL RULLE: TV 2 Sportys reporter på treningstur med skiverdensmester Terje Langli (til v.). Hans beste rulleskiråd kan du lese mer om på www.tv2.no/sporty

Trening: Min Sporty-treningsdagbok viser at jeg har snittet på 11,5 timer fysisk trening ukentlig siden oktober i fjor. Det siste halvåret har jeg syklet 2100 kilometer på rulle og landevei. Deltatt på ukentlige spinning- og svømmetimer med instruktør. Jeg har gått 450 kilometer langrenn og løpt 300 kilometer flatt. Likevel føler jeg at det kanskje ikke er nok! En elitetriatlet trener dobbelt eller tredobbelt så mye! Men han har ikke full jobb ved siden av.

Løping er bokstavelig talt min akilleshæl siden jeg har et par rustne volleyballknær. Etter råd fra Sporty-ekspert Johan Kaggestad har jeg supplert med gåing, motbakkeløp – og golf. Sistnevnte er mitt eget påfunn.

Å lære kroppen å trene med høy intensitet over lang tid er viktig i triatlon. Derfor har jeg kjørt flere seige treningsøkter i måneden med varighet på tre-fire timer. Gjerne ispedd blokktrening der du først sykler eller svømmer, og så løper en tur rett etterpå. Slik vi gjør på helgesamlingene i Bergen Triathlon Club: 1 time svøm, 2 timer spinn, 1 time løp. Jeg har i løpet av våren debutert i to sykkelritt (Skjærgårdsrittet 85 km og Bergen-Voss 162 km). Jeg har løpt Fana-karusellen (5 km gateløp), tatt idrettsmerket, deltatt i seks sprinttriatlon og gått langrenns-Birken (54 km), noe du kan lese om i tidligere blogger og reportasjer på tv2.no/sporty 

Kosthold: Her venter du sikkert at jeg skal legge ut om gulrotsaft og grønnsaker. Tvert imot. Når du trener mellom 45 og 70 timer i måneden (april og mai) er det viktigste å spise nok. Det er jeg god på! Jeg tar omega-3 hver morgen, og en salat i kantina i ny og ne, men må innrømme at jeg ellers har fråtset i både cola og pizza. En triatlet spiser for to. Likevel har jeg gått ned to kilo siden jul. Langturer brenner fett! Under en ironman regner jeg med å forbrenne 5000 kalorier. Halvparten bør jeg spise og drikke underveis i form av sportsdrikk, gel og barer. Nam!

TEMPOSYKKEL: En skikkelig triatlonsykkel koster flesk, men du sparer mange minutter på en aerodynamisk og komfortabel sittestilling når du sykler solo. At du ligner på uhyret i Alien-filmene får så være.

 

Utstyr: Triatlon er i teorien en ganske basic idrett: Du trenger en sykkel, badebukse og et par joggesko. Men ikke i praksis. I Norge er det så kaldt at man trenger våtdrakt. Pris: 2500 kroner. Og så er det kjekt å ha en pulsklokke som logger svømmemeter, antall tak, løypeprofil, kalorier og kilometer i timen på sykkel og løp. Pris: 3000. Joggesko har alle, men trener du mye løping bør du ha minst to par å veksle mellom, i tillegg til et konkurransepar. Pris: 3000 kroner, inkludert klubbrabatt. Og så må du ha treningstøy med klubblogo på, sykkelsko, regntøy og overtrekk.

Så var det denne sykkelen, da. Trek-raceren jeg kjøpte for 12.000 kroner i fjor holder fint til Voss, men Ironman er en helt annen idrett.

Her er det nemlig ikke lov å drafte, altså ligge i ryggen på konkurrentene. Du må gjøre hele jobben selv, og dermed er det viktig å ha en mest mulig aerodynamisk sittestilling. Ingen seriøs triatlet stiller til start uten tempostyre. Jeg er så heldig å ha en kollega som er på Italia-ferie. Han har tilbudt å låne meg sitt 100.000-kroners karbonmonster med platehjul og limedekk. Og eggeformet hjelm. Den går fort! I forrige uke prøvesyklet jeg (her overlater vi ingenting til tilfeldighetene!) Haugesund-løypa, og kan skrive under på at du sparer mye tid på temposykkel i en flat, vindfull og lettkupert løype. Da får det heller være at jeg ligner på uhyret i Alien-filmene fra 1980-tallet. At det er trafikkfarlig å ligge over forhjulet og kikke ned på asfaltstripen er en annen historie…

Så nå gjenstår det å se om sluttiden søndag står i stil med forberedelsene. Om jeg klarer å barbere persen min fra 6.19 til godt ned på femtimerstallet! Eller om jeg burde droppet alt treningsmaset og heller ligget på en solseng! Svaret får du i neste blogg!

PS: TV 2 sender utdrag fra Ironman Haugesund og andre store triatloneventer på Sportskanalen.