Skulle ta idrettsmerket – måtte kappløpe mot bestefar

Mye har forandret seg siden jeg sist deltok på idrettsmerkeprøvene. Ikke minst alderen på konkurrentene.

TØFFE TAK: TV 2-reporter Eivind A. Pettersen har ikke prøvd seg på idrettsmerket siden barneskolen. Da han stilte opp til merkeprøve på Fana Stadion fikk han erfare at det ikke bare er å møte opp - du må faktisk yte maksimalt.

 
Jeg husker fortsatt diplomet jeg fikk, og hvor prestisjefylt det var å kunne løpe 60-meteren fortere enn sidemannen på barneskolen.

30 år seinere skal jeg til pers igjen. Denne gangen helt frivillig – for å prøve meg på idrettsmerket.
 
Stedet er Fana Stadion i Bergen der jeg har vært på jobb en rekke ganger, blant annet under lag-EM i friidrett med Andreas Thorkildsen og Ezinne Okparaebo.
Nå står jeg selv på startstreken i t-skjorte og tights. Juniværet er strålende, solen skinner og det er lett motvind.
 
Motstanderen i banen ved siden av er 81 år gammel og ligner definitivt ikke på Ezinne!
 
Snublefot
Klar-ferdig-GÅ! Arrangør Grete Nygaard (72) slipper armen ned, vi er i gang.
Jeg småsnubler på de første skrittene, så går det bedre. Beina går som trommestikker mens jeg bare har én tanke i hodet: Passere målstreken og tidtakeren med capsen før jeg pådrar meg strekk! Og for all del ikke tape for bestefaren i bane 1.
 
Ikke for sofagriser
– 8,3. Du må ha løpt før, sier capskaren oppmuntrende. 81-åringen fosser inn noen sekunder seinere – og imponerer enda flere.
 
Aldrende deltakere er det nok av under idrettsmerkeprøvene. Jeg er en av de yngste, de fleste er 60+. Når man vet at antall merketakere synker for hvert år er det nærliggende å tenke at idrettsmerket er en døende tradisjon. Synd, for som fysisk test har merkeprøven sin funksjon.

Magisk grense
Idrettsmerkeprøven er ikke for sofagriser, det får jeg raskt erfare. Ja vel, 60-meteren går greit. Kravet for menn på min alder, det vil si mellom 40 og 45 år, er ti blank. Men allerede under stille lengde får jeg brynet meg.

Man skulle tro at en tidligere volleyballspiller er suveren i lengdesprang. Men jeg har alltid vært best med fart – ikke uten. Min magiske grense er 2,20 meter. I første forsøk klarer jeg 2,25. Jeg utfører ytterligere tre hopp, men på 2,40 er jeg nedi med hånden. På merkekortet ender jeg opp med 2,29 m. Puuh!
 

LANGT, LENGRE, LENGST: Stille lengde er ikke for amatører.

Kul kis med lite glis 
Så er det tid for kulestøt. I kulegropen står det kule deltakere på rekke og rad. Og mange spente tilskuere.
– Du kan velge mellom kulen på 7,25 kg og 5,5 kg, opplyser mannen med målebåndet.
Kravet med sistnevnte er 9,0 m for mitt vedkommende. Jeg dropper snurreteknikken, som jeg har sett bamsene bruke i OL. I stedet tar jeg to skritt fart, lener meg bakover med kula under haka før jeg hinker to ganger frem – og støter ifra.
– Ni blank, sier måleren ute på grusen. Og legger til:
– Det ser mistenkelig ut om det står 9,0 på kortet ditt. Prøv igjen!Jeg har ikke lyst til å bli mistenkt for merkefusk og stiller meg nok en gang bak i køen. Så er det min tur igjen, jeg smeller til. 9,08 m. Skarve åtte centimeter over kravet, men bestått. Jeg kan spandere på meg et lite glis etter å ha bestått alle de tre tekniske øvelsene.
 
Dagens tøffeste 
Så er det tid for dagens virkelige styrkeprøve: 3000 meter flatt på bane. På gymnaset bedre kjent som Cooper’s-testen. Som fikk selv de tøffeste til å skjelve, og vurdere sykedag og plutselig fravær. Eneste forskjell er at man på Cooper’s skal løpe så langt man klarer på 12 minutter. Mitt merkekrav er 14 minutter.
– Det finnes ikke lette 3000-metere, proklamerer Atle (47), som har vært ute en merkedag før og nå skal forsøke seg på nytt. Atle rekker å fortelle om den gangen han løp 60-meteren mot en gammel krok.
– Jeg slo ham lett. Men på 3000 oppdaget jeg at kroken løp i samme tempo der! Jeg hang meg på, og klarte så vidt å ta ham på sisterunden!
 
Henger på som en klegg 
Klar-GÅ! Så er alvoret i gang. Syv og en halv runde på tartandekke. Jeg legger opp til et skjema på 4,0 minutter på kilometeren og håper det skal holde helt inn.
Etter en halv runde er den 32-årige kvinnen i tights og bar mage – som freidig fortalte at hun hadde pers på titallet – akterutseilt. Seieren står mellom meg og Atle. Som nekter å slippe og henger på som en klegg – som han pleier. Jeg føler meg som den tidligere omtalte kroken og prøver fortvilet å holde farten oppe.
Fire runder går greit. Pusten er tung, pulsen høy, men jeg har kontroll. På de siste tre og en halv rundene begynner slitet. Når setter Atle inn støtet?
– En runde igjen, dere har brukt 10,37, roper sekundanten!
 
Det tærer på 
Det får bære eller briste, jeg starter spurten. Skrittene bak meg blir stadig svakere, oppløpet nærmer seg, jeg øker enda litt. Jeg er på makspuls, hodet svirrer. Og så er jeg i mål.
12,04 er godt under merkekravet, men 1 minutt og 50 sekunder dårligere enn persen min fra militæret.
Hvordan i huleste greide jeg å løpe så fort – i 1991? Jeg innser at tidens tann begynner å tære, men er stolt over at jeg fortsatt kan løpe tre kilometer uten å sprekke eller få strekk.

Markøren signerer kortet mitt og jeg kan stolt konstatere at jeg har bestått idrettsmerket 2012. 
 
For dem som har lyst å slå TV 2 Sportys reporter, her er resultatene:
Kule: 9,08 m.
60 m: 8,3 sek.
Stille lengde: 2,29 m.
3000 m:12,04 min.

Femte og siste krav
er å ha utført 20 timer trening i året. Trener du mindre bør du vente med idrettsmerket …